Er det så vanskelig å forstå det valget ...

[Gjest rett for meg]

Jeg har opplevd mye helt frem til den dagen jeg tok livet i mine egne hender og bestemte meg for at nå er det jeg som skal være sjefen i mitt liv. En veldig lang historie kort vil se slik ut: Da min mor og far bodde sammen jobbet min far og mor var hjemme. Men mor var ikke frisk skjønte vi i ettertid, så hun sov da hun skulle ha vært mor for meg og min søster. Jeg var 5 år og min søster nyfødt, det var jeg som tok henne opp, skiftet på henne og utrolig nok laget mat til henne.Min mor og far skilte seg fordi min mor i ettertid fikk diagnosen schizofreni, som er mange år siden nå. Men på grunn av sykdommen fikk min far foreldreretten for meg og min søster. Min mor mistet alt av rettigheter når det kom til meg og min søster. På grunn av det har det vært mange stygge ord spesielt fra min mors side. Min far giftet seg med sitt søskenbarn, da gikk jeg i 2.klasse på barneskolen. Hun har en datter som er yngre enn meg. Min far og hans kone fikk et barn sammen, som døde 5mnd gammel. Husker ikke når det begynte, men min stemor behandlet meg som en slave spesielt etter min søsters død. Jeg var eldst og hadde ansvar som følgte det. Det var mye jeg ikke fikk lov til, som å se på tv da jeg var alene hjemme, ha tingene mine i stuen selv om mine søstre fikk det, hvis jeg hadde det ble de kastet. Så hvis jeg ikke fant tingene mine, var det bare å sjekke søppla, der lå de ofte. Jeg fikk ikke gleden av og bli med på ting som kino med venner, da var jeg alt for krevende og dyr i drift. De kunne gjemme bort pålegg og mat for meg for jeg slukte det om jeg fikk tilgang til det. Jeg arvet klær av min stemors lillesøster. Jeg som var en guttejente som ble tvungt til å gå i rosa blonder osv. Å kjøpe klær til meg var bortkastet penger, mens mine søstre fikk nytt. Etter at jeg hadde brukt klærne var de jo så stygge at det var jo ingen som kunne bruke noe slikt noe... Min biologiske søster hadde svulst på tinningene, og de ble ikke oppdaget før hun var rundt 10 år. På de 10 årene hun hadde svulstene vokst de. Det har resultert i mye sykehusopphold og nesten døden for hennes del også. Men hun døde ikke, hun mistet alt av språk og alt. Hun var et spebarn i en kropp av 4 år eller noe. Da svulstene endelig ble oppdaget og opperert ut var hjærnen så skadet at hun er hjærneskadet nå og er tilbakestående med en alder på 4år til 20. Oppe i alt dette er jeg den som klarer meg selv og må det også. Jeg vokser opp uten at det er noen i familien eller utenfor som tenker på meg i det hele. På grunn av min stemor og den fraværende faren min som overså hvordan jeg ble behandlet orket jeg ikke mer. Som 15åring bestemte jeg meg for å bo hjemme, orket jeg rett og slett ikke mer. Rett før jeg ble 16 flyttet jeg i fosterfamilie. Der fikk jeg alt på avstand og ble meg selv igjen etter som tiden gikk. På grunn av alt jeg hadde vært igjennom så langt var jeg så gjennomtråkket likegyldig at fosterfamilien min bevist prøvde og fremprovovosere en eller annen form for reaksjon, noe som tok mnd. Da jeg bodde hjemme var jeg aldri hjemme på grunn av alt, på grunn av det hadde jeg klart å få bulemi. Mat var jo ikke akkurat noe jeg tenkte på og ikke fikk tak i når jeg var borte alt fra dager til uker av gangen. Dette ble fort oppdager av min nye familie og fikk et valg, spis eller så legger vi deg inn sa de. Jeg valgte å spise. Det var slitsomt, men i dag spiser 3-6 ganger om dagen. Man kan vel si at jeg aldri har hatt noe spesielt forhold til min far, men vi fikk kontakt igjen en stund etter at jeg flyttet. Vi hadde kontakt, men langt fra et far datter forhold. Men på grunn av det måtte jeg ta det valget at jeg tilga min stemor for det som skjedde. Skulle jeg ha et forhold til min far så måtte jeg ha et forhold til henne også. Da ting begynte å bli akseptabelt så skilte de seg. Ikke lenge etter det igjen fant min far seg ei ny jente som var merkverdig lik min stemor og 5år eldre enn meg. Jeg vet ikke hvor min far har det fra, men etterhvert som tiden går. Jeg flytter for meg selv og begynner å bli voksen. Han begynner å lage sanheter om meg som ikke har noe med hvem jeg er. Jeg som person er opptatt av mote, design og liker kreativitet. På grunn av det har jeg utdannet meg som markedsfører og ønsker å jobbe kreativt. På grunn av det her så definerer min far meg ut i fra hvilke kær jeg går i, hvilken mobil jeg har osv.. Han sa en gang til meg at jeg var så overfladisk av meg at jeg ikke kunne ha venner som er stygge. Hva det nå enn betyr, kan ikke si jeg velger venner ut fra utseende.. Jeg var en bortskjemt drittunge som fikk alt jeg ville ha fordi det så han på hva jeg gikk i. Ikke kan jeg kjøpe meg billige ting for det er ikke bra nok tror meg. Det skal være designe. Men det er ikke slik jeg er i det hele tatt. Ja jeg er opptatt av design på den måten hvordan en ting ser ut, det er ikke prisen som avgjør at jeg liker/missliker en ting. Og han har mange andre anntagelser om meg som ikke har noe med meg å gjøre i det hele tatt. For 1år siden var jeg ferdig hos psykologen min, en erfaring jeg vil anbefale andre til og oppsøke om de har opplevd mye vondt. Der fikk jeg et noe annet syn på ting. Jeg bestemte meg for at jeg ville snakke med min far om ting som hadde skjedd og fortelle han at jeg føler han har oversett meg og mine behov fullstendig. Han har valgt seg selv først på bekostning av sine barn. Noe han nektet for og istede begynte og annklage meg for hvem jeg var. Som om det var så mye bedre, og at jeg burde tenke over hvordan jeg behandlet folk enn å beskylde han for det der. Han begynte å legge ut om hvordan jeg behandlet min, den gangen kjæreste på. Noe han virkelig ikke viste noe om. Osv.. Jeg tenkte med meg selv at det har kommer man ikke noen vei med, liten vits i å fortsette. Etter dette har jeg ikke hatt noe kontakt med han. Det er et bevist valg jeg har tatt og er veldig klar over de konsekvenser som kan dukke opp. Jeg ser ingen fordeler med å ha et slikt menneske i livet mitt, han ødelegger meg psykisk. Jeg får ingenting ut av å ha kontakt med en som lager seg sannheter om hvordan jeg er, enn at han faktisk tar seg bryet å bli kjent med meg for den jeg er. Det at jeg har tatt dette valget har lite med alt som har skjedd tidligere. Jeg skal ikke nekte for at han skuffer meg veldig, men det jeg ikke takler er den personen han lager meg til i oppfatningen hans. Rett før jul nå gikk han og fortalte familien at han var redd for at jeg var schizofren som min mor på grunn av alt jeg har vært igjenom. Jeg tenkte med meg selv at jeg er glad jeg har vært hos psykolog og har mitt på det trygge for min egen del. Jeg har hatt flere personer i livet mitt som har ødelagt meg psykisk og i ettertid har jeg ingen ting igjen for dem, inkludert min egen far. Jeg har bestemt meg for at jeg kan rett og slett ikke ha slike mennesker i livet mitt hvis jeg skal ha det bra. Og det synes jeg at jeg fortjener, nå er det min tur til og ha det bra. Jeg er en veldig selvstendig person som gjør det jeg føler jeg må gjøre for at jeg skal ha det bra. Jeg har gått igjenom mye mottgang, men jeg har klart meg bedre enn noen kunne annta at jeg kom til å gjøre. Psykologen min sa til meg at hun skjønner ikke hvordan jeg har klart meg frem til der jeg står i dag. Skal jeg være ærlig så forstår jeg det overhode ikke selv en gang. Jeg er stolt av meg selv som har en bachelor med C i snitt selv om jeg har gått igjenom en depresjon, mobbing på skolen og "oppgjøret" med min far. Det har vært 5 lange år og er veldig klar for å begynne å leve igjen. Og angrer overhode ikke på mitt valg om min far. Det er kanskje umulig å svare på, men hva er det med meg som gjør at jeg klarer å komme meg igjenom alt dette? Jeg har aldri tatt dop eller drukket bort sorgen. Litt rart spørsmål, men er bare nyskjerrig av meg.. Og er det så uforståelig at jeg velger bort min egen far? For meg er han bare det menneske som fikk meg til denne verden, han er ingen far. Og til slutt så vil jeg nevne at jeg synes min far virker fullstendig ustabil og hvilke tanker andre her får om han etter å ha lest. En ting jeg ikke har nevnt tidligere om min far er at, helt fra jeg var liten har vi alltid flyttet. Kanskje hvert halvår frem til jeg var 12 år. Det jeg legger merke til nå er at han driver å flytter rundt enda. Og når det kommer til jobber så slikt skifter han ofte der også, det er nok opp til et par tre ganger i løpet av året han skifter jobb. Noe som for meg virker helt merkelig.

[PieLill]

Hei,

Prøv å legg inn dette innlegget på nytt med rikelig med avsnitt. Da blir det flere som klarer å lese det.

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg forstår ditt valg meget godt. Det er et klokt, modent og nødvendig valg.

[Gjest sjøstjerna]

Du virker som et flott menneske, og du har tatt ansvar for ditt liv. Det høres veldig bra ut.