hjelp

[Gjest jegt renger hjelp]

Jeg blir så frustrert og fortvilet over hvor vanskelig ting skal være. Barne og ungdomspsykiatrien i byen jeg bor i fungerer ikke i det hele tatt.

Datter på 15 har hatt to depressive perioder på ca 4 uker der hun er henvist av lege til bup. Begge gangene er hun blitt bra før hun endelig har fått time. Nå spurte jeg om det ikke var mulig å holde "saken" varm slik at hun kunne komme med en gang ved en eventuell neste episode, men neida. Jeg har bipolar lidelse og kan ikke skjønne at de ikke tar tak i dette.

Etter at vi fikk avslag på noe mer oppfølging er det som om jeg mister motet. Ikke bare for datter, men også på meg selv. Jeg er så sint og frustrert, har angst og føler at det kanskje er jeg som lager alle problemene? Ja, jeg tenker det muligens ikke er noen problemer annet enn i mitt hode. Jeg ser jo utenifra at jeg reagerer voldsomt, men jeg har til og med hatt tanker om at det hadde vært best om jeg ikke var mer, dersom det er jeg som forårsaker alt dette.

Jeg føler intenst at jeg trenger noen å snakke med som kan hjelpe meg å sette ting på plass der de hører hjemme. Jeg er redd jeg mister grepet.

Hva kan jeg gjøre?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette var ille. Det er slike tilfeller som skal prioriteres.

Kan du søke hjelp hos din egen behandler?

[Gjest jegt renger hjelp]

Dette var ille. Det er slike tilfeller som skal prioriteres.

Kan du søke hjelp hos din egen behandler?

Jeg har fungert godt i over to år og har etter eget ønske ingen behandler lengre. Men ja, jeg kan søke hjelp hos fastlegen min. Hun er grei og forståelsesfull, men har ikke så mye "dybdekunnskap" om jeg kan si det sånn. Jeg føler vel at uansett hva jeg gjør så ender det med at jeg bare må vente så "går det nok bra". Eller enda verre; "endre fokus". Det er det som gjør at jeg nå sitter her og lurer på om jeg holder på å tilte, om alt er noe i mitt hode? For ordens skyld, det er bare jeg som sliter pga dette nå, datter er frisk.

[Gjest høstløv]

Jeg har fungert godt i over to år og har etter eget ønske ingen behandler lengre. Men ja, jeg kan søke hjelp hos fastlegen min. Hun er grei og forståelsesfull, men har ikke så mye "dybdekunnskap" om jeg kan si det sånn. Jeg føler vel at uansett hva jeg gjør så ender det med at jeg bare må vente så "går det nok bra". Eller enda verre; "endre fokus". Det er det som gjør at jeg nå sitter her og lurer på om jeg holder på å tilte, om alt er noe i mitt hode? For ordens skyld, det er bare jeg som sliter pga dette nå, datter er frisk.

Søk hjelp hos fastlegen og få henvisning til din behandler, for du trenger behandling selv også. Du beskriver flere forhold i innlegget, som tyder på at du trenger å få hjelp til å takle problemene.

[Gjest jegt renger hjelp]

Søk hjelp hos fastlegen og få henvisning til din behandler, for du trenger behandling selv også. Du beskriver flere forhold i innlegget, som tyder på at du trenger å få hjelp til å takle problemene.

Ja, jeg trenger hjelp. Jeg er redd de symptomene jeg kjenner nå. Samtidig er jeg redd for å lage ting for store. Og jeg vil ikke bli syk igjen. Jeg har kjempet for å komme tilbake i arbeidslivet etter flere år utenfor og begynte i ny spennende jobb i høst. Jeg vil egentlig bare ha noen å prate med ... Jeg er så redd.

[Gjest høstløv]

Ja, jeg trenger hjelp. Jeg er redd de symptomene jeg kjenner nå. Samtidig er jeg redd for å lage ting for store. Og jeg vil ikke bli syk igjen. Jeg har kjempet for å komme tilbake i arbeidslivet etter flere år utenfor og begynte i ny spennende jobb i høst. Jeg vil egentlig bare ha noen å prate med ... Jeg er så redd.

Det er bedre å få bearbeidet symptomene i forkant, enn å kjøre seg selv helt ned igjen. Når du har slike vonde tanker så er det på tide å få profesjonell hjelp.

[Gjest forslag fra meg]

Jeg har fungert godt i over to år og har etter eget ønske ingen behandler lengre. Men ja, jeg kan søke hjelp hos fastlegen min. Hun er grei og forståelsesfull, men har ikke så mye "dybdekunnskap" om jeg kan si det sånn. Jeg føler vel at uansett hva jeg gjør så ender det med at jeg bare må vente så "går det nok bra". Eller enda verre; "endre fokus". Det er det som gjør at jeg nå sitter her og lurer på om jeg holder på å tilte, om alt er noe i mitt hode? For ordens skyld, det er bare jeg som sliter pga dette nå, datter er frisk.

Mitt forslag er at dere tar timen med bup selv om hun har en god periode. Si likevel at dere vil fortelle hennes historie for mulig diagnostisering, og sørg for å dokumentere og skrive ned hvordan det er når hun er dårlig, slik at det gjør det hele lettere. Sørg for at hun får en person på saken hennes som du kan ha som kontaktperson.

Når hun er kommet inni systemet kan de forhåpentligvis være litt mer stand by.

[Gjest Palettcikliden]

Mitt forslag er at dere tar timen med bup selv om hun har en god periode. Si likevel at dere vil fortelle hennes historie for mulig diagnostisering, og sørg for å dokumentere og skrive ned hvordan det er når hun er dårlig, slik at det gjør det hele lettere. Sørg for at hun får en person på saken hennes som du kan ha som kontaktperson.

Når hun er kommet inni systemet kan de forhåpentligvis være litt mer stand by.

Bup har utredet og ser at det er noe, men kan ikke stille diagnose så lenge de ikke har sett henne mens hun er deprimert. De er heller ikke villig til å la oss ha "direktelinje" ved en eventuell ny episode fordi det "ikke er slik de jobber". Skjønn logikken den som kan.

[frosken]

Bup har utredet og ser at det er noe, men kan ikke stille diagnose så lenge de ikke har sett henne mens hun er deprimert. De er heller ikke villig til å la oss ha "direktelinje" ved en eventuell ny episode fordi det "ikke er slik de jobber". Skjønn logikken den som kan.

Hvis du hadde en god relasjon til din forrige behandler, så ville jeg forsøkt å gjenoppta kontakt. Det virker som om du ville hatt godt av en samarbeidspartner - både i forhold til dine egne reaksjoner på det som skjer, og med tanke på å sikre best mulig tilnærming til din datters vansker.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Bup har utredet og ser at det er noe, men kan ikke stille diagnose så lenge de ikke har sett henne mens hun er deprimert. De er heller ikke villig til å la oss ha "direktelinje" ved en eventuell ny episode fordi det "ikke er slik de jobber". Skjønn logikken den som kan.

De burde jobbe slik, men har ikke kompetanse til å se egne mangler.

[Gjest Palettcikliden]

Hvis du hadde en god relasjon til din forrige behandler, så ville jeg forsøkt å gjenoppta kontakt. Det virker som om du ville hatt godt av en samarbeidspartner - både i forhold til dine egne reaksjoner på det som skjer, og med tanke på å sikre best mulig tilnærming til din datters vansker.

Ja jeg kjenner at jeg hadde trengt en god samarbeidspartner/samtalepartner, men dessverre er det mange år siden jeg hadde en behandler jeg hadde tillit til, og han er ikke i byen lengre.

Jeg har brukt timene i dag til å tenke. Jeg MÅ prøve å gjøre det beste ut av situasjonen ... Jenta mi har det jo veldig bra nå ... Problemet mitt er at jeg føler det som om det er jeg som har skapt alle problemene, men slik ER det jo ikke? Faren har jo sett det samme. Lærere og legen også. Likevel, det er jeg som har ført ordet, og jeg føler at bup mener jeg har overreagert. De vet jo godt at jeg har bipolar lidelse. Tør jeg gjøre noe neste gang?

[Gjest kinelle]

Ja, jeg trenger hjelp. Jeg er redd de symptomene jeg kjenner nå. Samtidig er jeg redd for å lage ting for store. Og jeg vil ikke bli syk igjen. Jeg har kjempet for å komme tilbake i arbeidslivet etter flere år utenfor og begynte i ny spennende jobb i høst. Jeg vil egentlig bare ha noen å prate med ... Jeg er så redd.

''Ja, jeg trenger hjelp. Jeg er redd de symptomene jeg kjenner nå. Samtidig er jeg redd for å lage ting for store. Og jeg vil ikke bli syk igjen. Jeg har kjempet for å komme tilbake i arbeidslivet etter flere år utenfor og begynte i ny spennende jobb i høst. Jeg vil egentlig bare ha noen å prate med ... Jeg er så redd.''

Å få hjelp betyr ikke nødvendigvis at du må slutte i jobben din. Det er flott at du har kommet deg ut i arbeid igjen og har en jobb du trives i. Om du kommer i gang tidlig nok, før ting tar overhånd, så holder det sikkert å bare ha noen å prate med. Det er jo det psykologer er til for, hjelpe en å lufte ut og å sortere når det blir for mye på egenhånd.

Slik kan du kanskje også hjelpe din datter. Enten at dere kan bruke samme terapeut eller at din terapeut kan hjelpe deg å finne en behandler for datteren din.

Skjønner ikke at bup ikke kan la dere får "direktelinje". Merker jeg blir kjempeprovosert. Hun har krav på behandling.

Lykke til i hjelpeapparatverdenen!