Where to go from here?

[Gjest martilla]

Det er mange ting i mitt liv som har skjedd i det nye året, som jeg er glad for. Har fått meg kjæreste, og begynt på en mastergrad jeg har lystet på lenge.

Men overgangen fra å ha undervisning hver dag før jul, til kun å ha undervisning to dager i uken nå, er kanskje blitt for stor. Man skulle jo tro det var deilig. Kanskje er det ikke dette som plager meg, kanskje er det noe annet, jeg er ikke sikker.

Jeg forsøker å fylle opp dagene, jeg har arbeid ein dag, trening en dag, og en annen fritidsaktivitet en annen kveld i tillegg. Jeg sitter også ofte på biblioteket å leser, for å liksom komme meg litt ut. Innimellom møter jeg venniner for kaffe og sludder. Og så har jeg jo min kjæreste.

Men det er akkuratt som noe mangler. Jeg vet ikke helt. Kanskje mangel på ting å gjøre i helgene, et ordentlig studiemiljø, å se de samme menneskene hver dag.

Jeg er i alle fall tilbake et sted hvor jeg ikke liker meg. Angsten er kommet tilbake. Tiltaksløsheten slår over meg som en hammer i blant, og selv om jeg ikke er trøtt i normal forstand så er det eneste jeg kan gjøre å legge meg nedpå. Jeg våkner opp på natten i svette uten at jeg vet hvorfor.

Det har gradvis blitt værre i løpet av de tre siste ukene, noen dager er fine, andre er krevende. Da har jeg ikke lyst til å være noen steder, hverken hjemme, ute å være sosial eller på biblioteket (men tvinger meg selv). Jeg får ikke konsentrere meg heller synes jeg, selv om jeg er glad for studiet fagelig sett. Sliter også litt med sykdomsangst. Bekymringer for framtid og familie. Har også vært plaget med ømme ledd og muskler, særlig i det jeg står opp om morgenen, da er det som om hele kroppen i tillegg er en stor sekk (som som dessverre fører til at jeg sover litt for lenge).

Sover mye. Fordi jeg har behov for det. Jeg har tenkt på ME, da jeg oppfyller en del av kriteriene. Jeg synes gledene er små og svake i forhold til hva de pleier å være. Dagene føles som et opphold på venterommet.

Jeg gikk til psykolog i en periode, og vurderer å ta kontakt med han igjen, fordi jeg tror jeg trenger noen til å sette ting i perspektiv. Samtidig så føler jeg som en utilfredsbar, bortskjemt jente som aldri blir fornøyd uansett.

Er det noen som har tips/råd.? Hvordan kan man komme seg ut av en slik tilstand? Frykten er alltid at det blir værre (jeg vet at mange her inne sliter mye mer), men min erfaring viser vel at det sjelden blir værre en det er nå, likevel, ikke et spesielt godt sted å være.

[Serafin]

Det er ikke dumt å ta kontakt med psykologen. Men kan du være deprimert? Siden du tenker ME, så kan det være en depresjon du sliter med?

Kanskje har du en nær venn eller annen støtte i livet ditt du kan snakke med?

Jeg ville også anbefalle deg å være ute i naturen. Trimme eller bare være ute, det er så rekererende. )

[Gjest martilla]

Det er ikke dumt å ta kontakt med psykologen. Men kan du være deprimert? Siden du tenker ME, så kan det være en depresjon du sliter med?

Kanskje har du en nær venn eller annen støtte i livet ditt du kan snakke med?

Jeg ville også anbefalle deg å være ute i naturen. Trimme eller bare være ute, det er så rekererende. )

Hei Serafin.

Jeg har tenkt på depresjon, men jeg synes humøret svinger så mye. Heldigvis er det litt mildere i været nå, fordi jeg liker å være ute, det tror jeg også er sunt.