Bekymringer og tanker

[Gjest Istapp]

Liker ikke å bekymre meg,og å tenke mye på problemer. Vil i grunn bare være glad og fornøyd,tenke positivt og at alt ordner seg. Prøver på det :-)

Men det er ikke alltid så lett,tankene og bekymringene kommer. Og da blir jeg stiv i kroppen,trøtt,lei og får migrene. Føler da at jeg gjor dette mot meg selv,blir da irritert på meg selv. Det fører jo ikke noe godt med seg,det blir en "ond sirkel".

Noen som har tips til meg?

Hvordan blir jeg kvitt bekymringer og negative tanker?

Jeg vil virkelig klare det!

[Gjest stadig mindre bekymret]

Jeg vet ikke hvordan man blir kvitt bekymringene, men det jeg gjør når noe virker håpløst og jeg bekymrer meg grønn over noe er å tenke;

Går det, så går det.. og går det ikke, så går det også! Med andre ord, er det noe i min fremtid som går åt skogen ja så gjør det det. Man må komme til et punkt der man slipper taket litt/gir litt f.. Come what may, på en måte?Det virker kanskje banalt og naivt, men jeg tror at ved å ikke ta alt så høytidelig og kanskje blande inn litt selvironi i hverdagsproblemene så kan ting gå litt lettere... det funker i hvertfall for meg.. Å se ting i en litt større helhet og perspektiv og dermed kanskje se at egne bekymringer ikke er sååå store og altopslukende egentlig..

[Gjest Istapp]

Jeg vet ikke hvordan man blir kvitt bekymringene, men det jeg gjør når noe virker håpløst og jeg bekymrer meg grønn over noe er å tenke;

Går det, så går det.. og går det ikke, så går det også! Med andre ord, er det noe i min fremtid som går åt skogen ja så gjør det det. Man må komme til et punkt der man slipper taket litt/gir litt f.. Come what may, på en måte?Det virker kanskje banalt og naivt, men jeg tror at ved å ikke ta alt så høytidelig og kanskje blande inn litt selvironi i hverdagsproblemene så kan ting gå litt lettere... det funker i hvertfall for meg.. Å se ting i en litt større helhet og perspektiv og dermed kanskje se at egne bekymringer ikke er sååå store og altopslukende egentlig..

''Come what may, på en måte?''

Er det jeg prøver på,å tenke "Det som skjer det skjer"...men så får jeg panikk "Nei,det kan ikke skje,tenk hvis det skjer",driver meg selv til vanvidd. Er mest barna jeg bekymrer meg for,vil bare at de skal ha det bra. Føler jeg har det bedre når de har det bra,da blir jeg så glad. Kanskje det er vanlig å bekymre seg på vegne av barna sine?

Ja sett i et større perspektiv er jo bekymringene små,finnes fæle ting som skjer i Verden,og mange har mye større bekymringer enn meg.