"Oute" sin egen diagnose?

[bibben]

Det er helt utrolig at jeg har havnet i denne situasjonen!

Fra å være en suksessfull arbeidstager med mange meritter på listen så er jeg blitt en trygdemottager; varig uføretrygdet. Det jeg tidligere har klart har blitt helt umulig for meg. Jeg klarer ikke å samle tankene når jeg skal. Alt blir kaos, og jeg mister fullstendig oversikten. Tidligere har jeg hatt ulike lederfunksjoner og har lykkes i det. Jeg har hatt et utfordrende og spennende yrkesliv. Jeg har hatt mange baller i luften og tatt tingene på strak arm. Men så smalt det noe så inn i hampen. Nesten som en slags ”black out”. Nå klarer jeg nesten ikke noe har jeg følelsen av. Jeg er blitt redd for selv den minste utfordring.

Inn i mellom lurer jeg på om jeg har blitt mentalt lat. At det er en slags kognitiv muskel som har sluttet å fungere.

Fordommene står i kø og jeg er oppgitt over meg selv. Jeg er en pingle, en skikkelig svekling, en pyse. Jeg skammer meg over mine egne svakheter. Kanskje mest på dager som denne. Da føler jeg at jeg er et kasus.

Jeg er på vei inn i en arbeidspraksis i samarbeid med bydelens avdeling for psykisk helse (Vilje Viser Vei). Jeg skulle ønske at jeg klarte å ranke ryggen, ja sånn skikkelig, og å være en hel person i betydningen innse at jeg har en psykisk lidelse og samtidig at det går an å være likendes. Men jeg er så forbannet fordomsfull…kanskje mest på egne vegne.

Jeg skal altså snart ha et møte med en arbeidsplass som har sagt seg villig til å ta imot meg. Jeg har lekt med tanken om å ”oute” meg selv og starte ballet med å si at jeg er schizofren…noe jeg antagelig ikke tør når det kommer til stykket…men hvordan hadde det vært tro?

Hadde dere flagget en slik diagnose eller vært litt mer tilbakeholden?

Hva tenker dere forresten når dere hører at en person lider av schizofreni?

Ville du selv ha ønsket å ha en person med en slik psykisk lidelse på lønningslisten?

Jeg er så usikker…

[Orio]

Jeg ville ikke startet med å fortelle at jeg har schizofreni. Det er et skremmende ord, en skremmende diagnose, og jeg tror det er mange fordommer ute og går. Og arbeidsgiver vet vel allerede at du har en psykisk lidelse? Hvorfor skulle det være behov for/ønskelig at de får vite diagnosen i tillegg?

[serenity777]

De gangene jeg har fortalt noen att jeg er schizofren, så har de kommet med jamenn jeg har jo ikke møtt den andre personligheten din.. Så ikke vær sikker på att de du forteller i det hele tatt hvet hva schizofreni er. Jeg hadde holdt det for meg selv. Det gjør jeg stort sett og. Bare folk i min familie vet det. Også exen som jeg var sammen med når jeg fikk det siste utbruddet for 9 år siden. Det ble sannelig spredt og brukt mot meg da forholdet tok slutt ja.

[Rosavina]

Jeg har bipolar lidelse og har vært utfør i 7 år. Jeg begynte å jobbe litt for to år siden.

Jeg gikk på jobb og gjorde tingene på best mulig måte. Brukte tid på å bli trygg og dus med kollegene. De fikk bli kjent med meg som kollega og menneske, uten at jeg utleverte noe særlg av privat karakter.

Så fortalte jeg så smått om diagnose og uførhet til noen nøkkelpersoner.

De så jo meg som den var jeg var før dette kom frem, og jeg fikk kred for å være åpen. Ledelsen og kolleger satte pris på tilliten. Det kommer innimellom noen spørsmål, men lite. Diagnosen min er ikke tema, det er jobben jeg gjør og personen jeg er de har blitt kjent med.

[tunglettlett]

Jeg var i samme situasjon som deg for noen år siden (jeg har BP) og valgte da å ikke oute med det samme. I stedet brukte jeg tid på å finne plassen min på jobb, og etterhvert viste det seg at jeg taklet veldig bra å jobbe. Hadde lite fravær og gjorde en god jobb.

Når jeg så følte meg litt etablert, fortalte jeg det til sjefen - mine kolleger fikk ikke vite noe med det samme. Sjefen hadde sett meg og hva jeg var god for, og da var ikke en diagnose forstyrrende.

Etterhvert har jeg vært mer åpen overfor alle, og vi kan fleipe med det og ha litt humor rundt det, og hele tiden ser de meg, og diagnosen er ikke forstyrrende.

Jeg fikk etterhvert tilbud om vikariat der og har også nå fått fast jobb. Har jobbet der i 7 år nå.

Mitt råd til deg er å se det an, finn deg selv til rette først, så vet du om det er verdt å oute akkurat der. Det koster en del energi å gjøre det.

Lykke til.

[Gjest J31!]

Jeg var i samme situasjon som deg for noen år siden (jeg har BP) og valgte da å ikke oute med det samme. I stedet brukte jeg tid på å finne plassen min på jobb, og etterhvert viste det seg at jeg taklet veldig bra å jobbe. Hadde lite fravær og gjorde en god jobb.

Når jeg så følte meg litt etablert, fortalte jeg det til sjefen - mine kolleger fikk ikke vite noe med det samme. Sjefen hadde sett meg og hva jeg var god for, og da var ikke en diagnose forstyrrende.

Etterhvert har jeg vært mer åpen overfor alle, og vi kan fleipe med det og ha litt humor rundt det, og hele tiden ser de meg, og diagnosen er ikke forstyrrende.

Jeg fikk etterhvert tilbud om vikariat der og har også nå fått fast jobb. Har jobbet der i 7 år nå.

Mitt råd til deg er å se det an, finn deg selv til rette først, så vet du om det er verdt å oute akkurat der. Det koster en del energi å gjøre det.

Lykke til.

Godt svar,

synes

[Gjest efexora]

Det finnes ikke noe fasitsvar på dette her. Om det skal bli vellykket å oute om diagnose så må du være sikker på at mottakeren kan forholde seg til informasjonen på en ok måte.

Om jeg hadde vært arbeidsgiver så hadde jeg heller foretrukket at personen fortalte hva h*n eller hun slet med, og ikke nødvendigvis diagnosen. Folk med samme diagnose kan være så forskjellige. Om jeg så hadde leste om Schizofreni så er det ikke sikkert at det jeg hadde lest hadde passet på deg. Dessuten er det lett å se på en person som en diagnose, hvis du prater mye om diagnosen din.Det er heller ikke til å komme bort i fra at svært mange vet lite om Schizofreni og kan lett danne seg uheldige tanker om hva det kan innebære.

[Mandolaika]

Det finnes ikke noe fasitsvar på dette her. Om det skal bli vellykket å oute om diagnose så må du være sikker på at mottakeren kan forholde seg til informasjonen på en ok måte.

Om jeg hadde vært arbeidsgiver så hadde jeg heller foretrukket at personen fortalte hva h*n eller hun slet med, og ikke nødvendigvis diagnosen. Folk med samme diagnose kan være så forskjellige. Om jeg så hadde leste om Schizofreni så er det ikke sikkert at det jeg hadde lest hadde passet på deg. Dessuten er det lett å se på en person som en diagnose, hvis du prater mye om diagnosen din.Det er heller ikke til å komme bort i fra at svært mange vet lite om Schizofreni og kan lett danne seg uheldige tanker om hva det kan innebære.

Godt skrevet, enig med deg.

[Mandolaika]

Jeg var i samme situasjon som deg for noen år siden (jeg har BP) og valgte da å ikke oute med det samme. I stedet brukte jeg tid på å finne plassen min på jobb, og etterhvert viste det seg at jeg taklet veldig bra å jobbe. Hadde lite fravær og gjorde en god jobb.

Når jeg så følte meg litt etablert, fortalte jeg det til sjefen - mine kolleger fikk ikke vite noe med det samme. Sjefen hadde sett meg og hva jeg var god for, og da var ikke en diagnose forstyrrende.

Etterhvert har jeg vært mer åpen overfor alle, og vi kan fleipe med det og ha litt humor rundt det, og hele tiden ser de meg, og diagnosen er ikke forstyrrende.

Jeg fikk etterhvert tilbud om vikariat der og har også nå fått fast jobb. Har jobbet der i 7 år nå.

Mitt råd til deg er å se det an, finn deg selv til rette først, så vet du om det er verdt å oute akkurat der. Det koster en del energi å gjøre det.

Lykke til.

"Mitt råd til deg er å se det an, finn deg selv til rette først, så vet du om det er verdt å oute akkurat der. Det koster en del energi å gjøre det."

Godt skrevet.

[Mandolaika]

De gangene jeg har fortalt noen att jeg er schizofren, så har de kommet med jamenn jeg har jo ikke møtt den andre personligheten din.. Så ikke vær sikker på att de du forteller i det hele tatt hvet hva schizofreni er. Jeg hadde holdt det for meg selv. Det gjør jeg stort sett og. Bare folk i min familie vet det. Også exen som jeg var sammen med når jeg fikk det siste utbruddet for 9 år siden. Det ble sannelig spredt og brukt mot meg da forholdet tok slutt ja.

"Det ble sannelig spredt og brukt mot meg da forholdet tok slutt ja."

For et lavmål av han, godt det er en eks. :-)

[tjohei]

Jeg vil ikke anbefale å si diagnose, men fortell om dine styrker og svakheter og din motivasjon for å komme inn i arbeidslivet.

[bibben]

Jeg ville ikke startet med å fortelle at jeg har schizofreni. Det er et skremmende ord, en skremmende diagnose, og jeg tror det er mange fordommer ute og går. Og arbeidsgiver vet vel allerede at du har en psykisk lidelse? Hvorfor skulle det være behov for/ønskelig at de får vite diagnosen i tillegg?

Hei Orio!

Takk for dine innspill. Ja, arbeidsplassen har fått vite at jeg har et psykisk problem/psykisk lidelse, og det er som du antyder sikkert nok, og det er ikke nødvendigvis noe poeng i å overforklare alt.

Av svarene jeg har fått på denne tråden vil jeg følge oppfordringen og rådene om ikke å si hvilken diagnose jeg har. Det vil bare kunne skremme fanden på flatmark!

Håper alt er bra med deg "by the way..."

[bibben]

De gangene jeg har fortalt noen att jeg er schizofren, så har de kommet med jamenn jeg har jo ikke møtt den andre personligheten din.. Så ikke vær sikker på att de du forteller i det hele tatt hvet hva schizofreni er. Jeg hadde holdt det for meg selv. Det gjør jeg stort sett og. Bare folk i min familie vet det. Også exen som jeg var sammen med når jeg fikk det siste utbruddet for 9 år siden. Det ble sannelig spredt og brukt mot meg da forholdet tok slutt ja.

Hei serenity!

Så kjipt det må ha vært at din diagnose ble smurt utover...ja det er min store skrekk. Det er liksom så irreversibelt, og folk vil aldri glemme noe slikt.

Takk for gode råd. Nei jeg vil ikke at de på arbeidsplassen skal komme med dumme spørsmål, og det er overraskende mange som tror at schizofrene bærer rundt på et persongalleri av en annen dimmensjon. Lurer på hvor den fikse idéen kommer fra. Jeg trodde det var multippel personlighetsforstyrrelse dette med flere personligheter.

Jeg gjør nok fornuftig i å holde kortene tett til brystet skjønner jeg.

Håper at du har det bra for tiden )

[cathlin]

Jeg vet ikke hvordan det ville vært å bare si det. Tenker du at det hadde vært en lettelse eller hva vil du med å si det?

Leit at du er fordomsfull mot deg selv. Jeg er sikker på at du er en likanes person:-)

Jeg kjenner forøvrig til noen som har diagnosen schizofreni og jeg skulle ønske de slapp å slite sånn. Det er vel ofte det jeg i hovedsak kjenner i forhold til dem.

Håper du snart får bedre dager.

[bibben]

Jeg har bipolar lidelse og har vært utfør i 7 år. Jeg begynte å jobbe litt for to år siden.

Jeg gikk på jobb og gjorde tingene på best mulig måte. Brukte tid på å bli trygg og dus med kollegene. De fikk bli kjent med meg som kollega og menneske, uten at jeg utleverte noe særlg av privat karakter.

Så fortalte jeg så smått om diagnose og uførhet til noen nøkkelpersoner.

De så jo meg som den var jeg var før dette kom frem, og jeg fikk kred for å være åpen. Ledelsen og kolleger satte pris på tilliten. Det kommer innimellom noen spørsmål, men lite. Diagnosen min er ikke tema, det er jobben jeg gjør og personen jeg er de har blitt kjent med.

Hei Rosavina )

Takk for det du skrev til meg. Jeg kan forstå at du har valgt en fornuftig strategi. Ja, jeg tror at det klokeste er at jeg nå lar kollegene og ledelsen få bli kjent med meg først og fremst, forsøke å gi et godt førsteinntrykk.

Det jeg imidlertid gruer meg til er at min kontakt innen bydelens avdeling for psykisk helse må være med på et fellesmøte for å fortelle noe om mine begrensninger. Fordi jeg er på arbeidspraksis så blir det så tett oppfølging...jeg er nemlig et kasus :o/ Ikke særlig festlig.

Jeg føler derfor at jeg må gjøre mitt ytterste for å vise at jeg er tilregnelig og innsatsvillig før dette møtet som snart skal finne sted.

Vel, jeg har nå i alle fall fått så mange råd som peker i retning av å være litt tilbakeholden med privat informasjon.

[Gjest god nok]

Hei Rosavina )

Takk for det du skrev til meg. Jeg kan forstå at du har valgt en fornuftig strategi. Ja, jeg tror at det klokeste er at jeg nå lar kollegene og ledelsen få bli kjent med meg først og fremst, forsøke å gi et godt førsteinntrykk.

Det jeg imidlertid gruer meg til er at min kontakt innen bydelens avdeling for psykisk helse må være med på et fellesmøte for å fortelle noe om mine begrensninger. Fordi jeg er på arbeidspraksis så blir det så tett oppfølging...jeg er nemlig et kasus :o/ Ikke særlig festlig.

Jeg føler derfor at jeg må gjøre mitt ytterste for å vise at jeg er tilregnelig og innsatsvillig før dette møtet som snart skal finne sted.

Vel, jeg har nå i alle fall fått så mange råd som peker i retning av å være litt tilbakeholden med privat informasjon.

''Jeg føler derfor at jeg må gjøre mitt ytterste for å vise at jeg er tilregnelig og innsatsvillig før dette møtet som snart skal finne sted.

''

Tenk at det holder lenge å være en vanlig god arbeidstaker. Det er ikke nødvendig å skulle være en superansatt:o)

[bibben]

Jeg var i samme situasjon som deg for noen år siden (jeg har BP) og valgte da å ikke oute med det samme. I stedet brukte jeg tid på å finne plassen min på jobb, og etterhvert viste det seg at jeg taklet veldig bra å jobbe. Hadde lite fravær og gjorde en god jobb.

Når jeg så følte meg litt etablert, fortalte jeg det til sjefen - mine kolleger fikk ikke vite noe med det samme. Sjefen hadde sett meg og hva jeg var god for, og da var ikke en diagnose forstyrrende.

Etterhvert har jeg vært mer åpen overfor alle, og vi kan fleipe med det og ha litt humor rundt det, og hele tiden ser de meg, og diagnosen er ikke forstyrrende.

Jeg fikk etterhvert tilbud om vikariat der og har også nå fått fast jobb. Har jobbet der i 7 år nå.

Mitt råd til deg er å se det an, finn deg selv til rette først, så vet du om det er verdt å oute akkurat der. Det koster en del energi å gjøre det.

Lykke til.

Hei tunglettlett )

Takk for dine gode råd og får den positive historien du delte! Så fantastisk at din arbeidspraksis gikk over i fast arbeid! Topp ) Det er min største drøm akkurat nå! Jeg vil så gjerne klare å fungere slik at arbeidsplassen vil ha meg der i fremtiden.

Litt humor i alt dette er garantert en fornuftig og nyttig strategi! Jeg bruker humor i mange sammenhenger, og har ledd en del av meg selv når jeg har vært innlagt for eksempel. Da jeg skrudde på radioen på min første dag på psykiatrisk sykehus så spilte de jaggu "I'm on the top of the world" av Carpenters ) Skikkelig passende!

Men akkurat nå så klarer jeg ikke helt å le. Det er mulig at det er blitt litt for stort inne i mitt hodet og at jeg trenger litt mer perspektiv på tingene. Jeg er i grunnen bare fortvilet over min egen usikkerhet og situasjon. Vel, det går litt opp og ned men i hovedsak klarer jeg ikke helt å le av diagnosen min akkurat nå. Det kommer nok bedre tider når brikkene faller litt på plass og når alt blir trygg rutine.

[bibben]

Det finnes ikke noe fasitsvar på dette her. Om det skal bli vellykket å oute om diagnose så må du være sikker på at mottakeren kan forholde seg til informasjonen på en ok måte.

Om jeg hadde vært arbeidsgiver så hadde jeg heller foretrukket at personen fortalte hva h*n eller hun slet med, og ikke nødvendigvis diagnosen. Folk med samme diagnose kan være så forskjellige. Om jeg så hadde leste om Schizofreni så er det ikke sikkert at det jeg hadde lest hadde passet på deg. Dessuten er det lett å se på en person som en diagnose, hvis du prater mye om diagnosen din.Det er heller ikke til å komme bort i fra at svært mange vet lite om Schizofreni og kan lett danne seg uheldige tanker om hva det kan innebære.

Veldig gode poeng efexora ) Tusen takk!

Ja, jeg tror at det er mange myter og misforståelser knyttet til diagnosen schizofreni, og så er jo heller ikke schizofrene pasienter noen homogen gruppe.

Som du skriver vil det nok være klokt å vise arbeidsgiver og kolleger hvem jeg er og da kanskje heller forklare dem hvilke situasjoner og arbeidsoppgaver som jeg har problemer med heller en å flagge en diagnose.

Inni meg tenker jeg av og til at det ville vært en lettelse å ikke ha så mye å skjule, men det er nok en utopi å tro at en slik merkelapp ikke er stigmatiserende.

[bibben]

Jeg vil ikke anbefale å si diagnose, men fortell om dine styrker og svakheter og din motivasjon for å komme inn i arbeidslivet.

Hei på deg tjohei!

Takk for rådet ditt. Tydelig og klart )

Jeg skal sette meg ned å lage en slags oversikt for meg selv over hvilke styrker og svakheter jeg har i forhold til de aktuelle arbeidsoppgavene, og så ta det med på fellesmøtet mellom Vilje Viser Vei, arbeidsgiver og meg. Jeg gruer meg til dette møtet, men det vil forhåpentlig også ha en positiv effekt å få snakket om dette heller enn til stadighet å komme opp i situasjoner som jeg ikke mestrer.

Håper alt er bra med deg )

[bibben]

Jeg vet ikke hvordan det ville vært å bare si det. Tenker du at det hadde vært en lettelse eller hva vil du med å si det?

Leit at du er fordomsfull mot deg selv. Jeg er sikker på at du er en likanes person:-)

Jeg kjenner forøvrig til noen som har diagnosen schizofreni og jeg skulle ønske de slapp å slite sånn. Det er vel ofte det jeg i hovedsak kjenner i forhold til dem.

Håper du snart får bedre dager.

Kjære cathlin,

Takk for svar fra deg )

Ja, en ønskedrøm er forestillingen om at det ville gi en slags lettelse å bare slippe katta ut av sekken...briste eller bære...men så er nok den generelle kunnskapen om en slik diagnose heller dårlig i den alminnelige befolkningen.

Jeg har for eksempel ikke fortalt noe om alt dette til min familie. De vet riktig nok at jeg går på trygd, men mer enn det har jeg ikke avdekket. Jeg tror de ville fått bakoversveis hvis jeg fortalte dem om hvordan "ståa" var. Jeg er redd for at det vil skape mye skyldfølelse.

Rådene her i tråden peker i retning av at det er overflødig å "oute" diagnosen, at det er mer enn nok å si noe om hvilke begrensninger jeg har. Jeg vil forsøke det.

Det er lenge siden jeg har sett deg...håper alt er vel.

Takk for hyggelige ønsker. Jeg håper på bedre tider.