Forklaringer, bortforklaringer, løgner.

[PieLill]

Vet ikke om det er et særnorskt fenomen, men stadig vekk kommer spørsmålet "Hva skal jeg si?" eller "Hva skal jeg bruke til unnskyldning?"

Og så er man svært ofte i realiteten i gang med å dikte opp løgner og halvsannheter. Hva er vistsen?

Hvorfor pålegger vi oss selv stadig vekk å komme med forklaringer/unnskyldninger som er så hule at ingen egentlig tror på dem? Hvorfor ikke i stedet bare stå for de avgjørelser og prioriteringer man gjør?

Er det ikke mye bedre og ikke minst _redeligere_ å la være å begrunne i stedet for å lire av seg tullegrunner. "Nei, den dagen passer ikke for oss." Ingen vidre begrunnelse, ingen forsvarstale, ingen løgner. Og ingen bekymringer for å bli avslørt i løgn.

Gjør man det til en vane å ikke begrunne, vil de som kjenner en ikke forvente begrunnelser og man slipper hele styret med om grunnen er god nok. Livet blir enklere og man er et bedre forbilde for sine barn.

Enkelte ting må begrunnes, som f.eks. om man ikke kan komme i brylluppet til sin bror. Men det aller meste klarer seg helt fint uten forsvarstale og andres godkjenning.

Slå et slag for det enkle, ærlige og ofte beste!

[Gjest Nickløsheletia]

Fordi vi er godt oppdradd antagelig;-) Jeg skjønner hvilken tråd du snakker om og jeg er enig i at trådstarter burde ha sagt at det ikke passet med en gang isteden for å lure vedkommende i 14 dager.

Å si at det ikke passer synes jeg må være ok isteden for å måtte si den brutale sannheten.

Jeg har vært i lignende situasjon som trådstarteren noen ganger. Også en grei men "enkel" dame. Huff, det er stygt å si, men det er sannheten.

Hadde du sagt dette?:- Nei, du får ikke ha ungene mine med til byen og ned i trafikken, for du kan ikke en gang passe dine egne. Flax at ungen din ikke har blitt meid ned av en bil for lenge siden.

-Du kan ikke ha ungene mine på overnatting når du ikke bryr deg om at din egen hyperaktive sønn henger langt ut av vinduet i fjerde etasje.

For ordens skyld. Jeg har ikke lenger kontakt med den dama av diverse grunner og jeg er lettet over det.

[PieLill]

Fordi vi er godt oppdradd antagelig;-) Jeg skjønner hvilken tråd du snakker om og jeg er enig i at trådstarter burde ha sagt at det ikke passet med en gang isteden for å lure vedkommende i 14 dager.

Å si at det ikke passer synes jeg må være ok isteden for å måtte si den brutale sannheten.

Jeg har vært i lignende situasjon som trådstarteren noen ganger. Også en grei men "enkel" dame. Huff, det er stygt å si, men det er sannheten.

Hadde du sagt dette?:- Nei, du får ikke ha ungene mine med til byen og ned i trafikken, for du kan ikke en gang passe dine egne. Flax at ungen din ikke har blitt meid ned av en bil for lenge siden.

-Du kan ikke ha ungene mine på overnatting når du ikke bryr deg om at din egen hyperaktive sønn henger langt ut av vinduet i fjerde etasje.

For ordens skyld. Jeg har ikke lenger kontakt med den dama av diverse grunner og jeg er lettet over det.

Jeg hadde mange tråder i tankene når jeg skrev dette.

Er det god oppdragelse å lyve? De fleste suppete bortforklaringene man kommer med er så lette å gjennomskue at det bare blir pinlig. Like dumme som bilkøunnskyldningene når man kommer for sent.

Så hvorfor ikke bare droppe dem og gå rett på sak. Beklager, men det passer ikke. Enkelt, sant og greit.

''Hadde du sagt dette?:- Nei, du får ikke ha ungene mine med til byen og ned i trafikken, for du kan ikke en gang passe dine egne. Flax at ungen din ikke har blitt meid ned av en bil for lenge siden.''

Nei, det er nettopp det jeg ikke ville sagt. Derfor sier jeg stort sett aldri noe om grunnen til at ungene, jeg selv eller vi som familie ikke kan være med på noe. Jeg takker høflig for tilbudet og forteller at det dessverre ikke går. Det samme lærer jeg ungene å gjøre.

Husker en gang et av barna hadde bursdag og fikk en lang utlegning om at XX skulle i en annen bursdag og derfor ikke kunne komme. Mitt barn hadde ikke reagert i det hele tatt om h*n hadde fått høre, "Takk for innbydelsen, men kan dessverre ikke komme." Nå følte barnet seg i stedet skikkelig tilsidesatt.

Vi trenger over hodet ikke sensurere hverandres grunner for våre hverdagsprioriteringer. Derfor trenger vi ingen dyptplyøyende forklaringer heller. Alle er vel inneforstått med at ingen kan rekke over alt.

mvh

[Gjest En europeer]

Jeg kommer fra et land og en kultur der man er vant til å snakke ganske rett ut om saker og ting. Så, ja, jeg opplever det som veldig særnorskt å gå rundt grøten...

[løvinne71]

Svaret på dette er vel ganske innlysende?

I vår kultur er vi oppdratt til å være respektfulle og litt "forsiktige" i vår omgang med hverandre.

Vi har lært at vi skal være høflige, ikke fornærme noen, og at "hvis man ikke har noe pent å si, så bør man heller holde munn"

Disse uskrevne levereglene føyer seg jo glatt inn i en såpass innadvendt kultur hvor vi er oppdratt til å ikke vise så mye følelser og til å holde en viss "avstand" til folk rundt oss.

For å kunne opptre riktig innenfor disse "rammene", så kreves det nesten at man tyr til en hvit løgn av og til, eller at man må spille litt skuespill istedet for å gjøre det man føler for.

[filiokus81]

Jeg opplever dette med begrunnelsen som såpass fundamentalt i vår kultur at det ville opplevdes sært/uhøflig å avlyse/takke nei til noe dersom man ikke forteller hvorfor.

Så jeg tror vi serverer hvite løgner i beste mening, for ikke å såre den som jo tok et hyggelig initiativ med sin invitasjon. Kanskje vil vi også bedras? Jeg er lykkelig naiv, og tror fortsatt at folk er oppriktige i majoriteten av sine bortforklaringer. Jeg lever i troen på at det ikke er meg det er noe i veien med, når noen takker nei. Den tjenesten vil jeg jo også gjerne gi videre.

[PieLill]

Jeg opplever dette med begrunnelsen som såpass fundamentalt i vår kultur at det ville opplevdes sært/uhøflig å avlyse/takke nei til noe dersom man ikke forteller hvorfor.

Så jeg tror vi serverer hvite løgner i beste mening, for ikke å såre den som jo tok et hyggelig initiativ med sin invitasjon. Kanskje vil vi også bedras? Jeg er lykkelig naiv, og tror fortsatt at folk er oppriktige i majoriteten av sine bortforklaringer. Jeg lever i troen på at det ikke er meg det er noe i veien med, når noen takker nei. Den tjenesten vil jeg jo også gjerne gi videre.

Jeg tenker vel at jo mer folk forklarer jo "dårligere" er den reelle grunnen. Ro, ro, padle.

Hva er egentlig så voldsomt vanskelig med et høflig, "Beklager, det passer ikke." Etter som alle vet at man vrenger hjernen for å dikte sløve unnskyldninger, er det ikke lett å tro på noen av dem uansett.

Selvsagt finnes det anledninger det er så viktig at man er til stedet at man bør gi en god grunn for å ikke komme.

mvh

[PieLill]

Svaret på dette er vel ganske innlysende?

I vår kultur er vi oppdratt til å være respektfulle og litt "forsiktige" i vår omgang med hverandre.

Vi har lært at vi skal være høflige, ikke fornærme noen, og at "hvis man ikke har noe pent å si, så bør man heller holde munn"

Disse uskrevne levereglene føyer seg jo glatt inn i en såpass innadvendt kultur hvor vi er oppdratt til å ikke vise så mye følelser og til å holde en viss "avstand" til folk rundt oss.

For å kunne opptre riktig innenfor disse "rammene", så kreves det nesten at man tyr til en hvit løgn av og til, eller at man må spille litt skuespill istedet for å gjøre det man føler for.

Men er det nødvenig å lyve på seg en grunn til at man ikke kan gjøre noe som er helt frivillig? Og så løpe risikoen for at løgnen blir avslørt.

Og etter som man vet at de "hvite" løgnene florerer, tar man jo ikke de begrunnelsene man får særlig alvorlig. Det er jo bare en tungvindt måte å si "Det passer ikke," på.

Det gå an å være høflig, uten å juge.

mvh

[PieLill]

Jeg kommer fra et land og en kultur der man er vant til å snakke ganske rett ut om saker og ting. Så, ja, jeg opplever det som veldig særnorskt å gå rundt grøten...

Er disse triadene med dumme unnskyldninger en damegreie eller holder mannfolka på i samme duren.

mvh

[Gjest En europeer]

Er disse triadene med dumme unnskyldninger en damegreie eller holder mannfolka på i samme duren.

mvh

To ting som fortsatt, etter _mange_ år her i landet, irriterer og frustrerer meg i kommunikasjon med nordmenn. Dette blir jo veldig generelt om veldig mange mennesker, men basserer seg på mine erfaringer.

* at man heller er "høflig" og indirekte, enn direkte og ærlig

*at man alltid skal ta hensyn til alle - om det så fører til at avtaler som allerede er inngått, må forandres på. ("Dette må vi snakke om en gang til, for NN var ikke på møte sist,men nå er han her og da må vi høre på ham også..." )

Jeg ser ingen kjønnsforskjeller når det gjelder disse tingene.

Der jeg kommer fra (og det er ikke _så_ langt unna), kaller man en spade for en spade, er direkte og når man er ferdig med en sak, så er man faktisk ferdig med en sak.

[PieLill]

To ting som fortsatt, etter _mange_ år her i landet, irriterer og frustrerer meg i kommunikasjon med nordmenn. Dette blir jo veldig generelt om veldig mange mennesker, men basserer seg på mine erfaringer.

* at man heller er "høflig" og indirekte, enn direkte og ærlig

*at man alltid skal ta hensyn til alle - om det så fører til at avtaler som allerede er inngått, må forandres på. ("Dette må vi snakke om en gang til, for NN var ikke på møte sist,men nå er han her og da må vi høre på ham også..." )

Jeg ser ingen kjønnsforskjeller når det gjelder disse tingene.

Der jeg kommer fra (og det er ikke _så_ langt unna), kaller man en spade for en spade, er direkte og når man er ferdig med en sak, så er man faktisk ferdig med en sak.

Jeg ville vært veldig fornøyd om jeg slapp å høre på utlegninger om tante Thea som kommer på besøk, og den vonde ryggen og alt annet svammel folk koker ihop.

Jeg dør ikke av at de ikke kan takke ja til min invitasjon. Så hvorfor skal jeg overlesses med dumme bortforklaringer som om det er noe jeg ikke kan takle. Stort sett interesserer det meg midt på ryggen hvorfor noe ikke kan være med på et eller annet.

mvh

[lille bolle]

Ja det er egentlig rart men jeg tror ikke det er særnorsk. Jeg synes dette gjøres mange steder ofte enda mer "latterlig"/overfladisk og åpenbart enn i norge. Amerikanere er vel ikke akkurat mister direkte annet enn når de skal puche på deg noe i en butikk, da er de voldsomt "åpne og ærlige", ellers opplever jeg dem som "kongen av svada"...så jeg tror dette er en menneskelig fenomen som kommmer av at vi ikke ønsker å såre eller at vi tror det er forventete av oss å komme med en unnskyldning.

[Gjest castrol]

Jeg opplever dette med begrunnelsen som såpass fundamentalt i vår kultur at det ville opplevdes sært/uhøflig å avlyse/takke nei til noe dersom man ikke forteller hvorfor.

Så jeg tror vi serverer hvite løgner i beste mening, for ikke å såre den som jo tok et hyggelig initiativ med sin invitasjon. Kanskje vil vi også bedras? Jeg er lykkelig naiv, og tror fortsatt at folk er oppriktige i majoriteten av sine bortforklaringer. Jeg lever i troen på at det ikke er meg det er noe i veien med, når noen takker nei. Den tjenesten vil jeg jo også gjerne gi videre.

Jeg vil heller ha et avslag med dårlig grunn for meg, men sikkert god nok grunn for vedkoemmende som avslyser. En en hvit løgn. Det er mye mer sårende.

[Gjest hos meg da]

Enig i det du skriver til en viss grad. Men hva gjør man i en situasjon som dette?: Ditt barn blir invitert til noen som du ikke ønsker dem på besøk til av div. grunner. Du takker nei og sier at du ikke kan, men vedkommende forandrer med en gang dagen til en annen dag og spør om det passer istedenfor...

Da står man der og har plutselig et stort forklaringsproblem. Det funker ikke å si at det ikke passer den dagen heller , det blir jo helt teit og vedkommende tror at du synes de er forferdelige mennesker e.l. (kanskje du synes det også)

I slike tilfeller ville det vært helt galt og ikke gi en hvit løgn til vedkommende. Man ville såret mer enn godt var.

Jeg bruker heller den unnskyldningen for tiden om at det ikke passer fordi vi har så mye på programmet i hjemmet vårt på fritiden og ønsker mest mulig tid selv sammen som familie resten av døgnet. Folk som hører denne vil da enten: 1. se på meg som en særing. 2. synes at det er en helt grei forklaring.

Selvom jeg har sagt noe halvsant, så føles det mye riktigere siden vedkommende ikke får følelsen av at det er pga. ham eller henne.

[PieLill]

Enig i det du skriver til en viss grad. Men hva gjør man i en situasjon som dette?: Ditt barn blir invitert til noen som du ikke ønsker dem på besøk til av div. grunner. Du takker nei og sier at du ikke kan, men vedkommende forandrer med en gang dagen til en annen dag og spør om det passer istedenfor...

Da står man der og har plutselig et stort forklaringsproblem. Det funker ikke å si at det ikke passer den dagen heller , det blir jo helt teit og vedkommende tror at du synes de er forferdelige mennesker e.l. (kanskje du synes det også)

I slike tilfeller ville det vært helt galt og ikke gi en hvit løgn til vedkommende. Man ville såret mer enn godt var.

Jeg bruker heller den unnskyldningen for tiden om at det ikke passer fordi vi har så mye på programmet i hjemmet vårt på fritiden og ønsker mest mulig tid selv sammen som familie resten av døgnet. Folk som hører denne vil da enten: 1. se på meg som en særing. 2. synes at det er en helt grei forklaring.

Selvom jeg har sagt noe halvsant, så føles det mye riktigere siden vedkommende ikke får følelsen av at det er pga. ham eller henne.

Ja, slikt er komplisert.

Man kan selvsagt ikke si rett ut at man ikke stoler på dem.

Men over tid finner jo folk ut at man ikke ønsker å besøke dem.

mvh

[Liliaceae]

Enig med deg, men tror det er noe som ligger i oss (i alle fall mange av oss), at vi skal forsvare vårt valg, begrunne hvorfor vi valgte slik og sånn...

Vi burde vært flinkere til å rett og slett si Nei takk. Uten videre forklaringer..

Jeg skulle gjerne ha gjort det, men føler på en måte at jeg "skylder" en begrunnelse liksom..

[PieLill]

Enig med deg, men tror det er noe som ligger i oss (i alle fall mange av oss), at vi skal forsvare vårt valg, begrunne hvorfor vi valgte slik og sånn...

Vi burde vært flinkere til å rett og slett si Nei takk. Uten videre forklaringer..

Jeg skulle gjerne ha gjort det, men føler på en måte at jeg "skylder" en begrunnelse liksom..

Det som ofte får meg fra å begrunne er tanken på at jeg da slipper å spekulere på hva jeg skal sin når jeg har skikkelige dårlige unnskyldninger.

Om jeg alltid tar en variant av "Takk, men det passer dessverre ikke." vil ingen merke forskjellen på velbegrunnet og gidder ikke!

;-)

mvh

[Attekattenoa]

Det som ofte får meg fra å begrunne er tanken på at jeg da slipper å spekulere på hva jeg skal sin når jeg har skikkelige dårlige unnskyldninger.

Om jeg alltid tar en variant av "Takk, men det passer dessverre ikke." vil ingen merke forskjellen på velbegrunnet og gidder ikke!

;-)

mvh

Men jeg tror kanskje at jeg ville tolket alle dine avslag som en avvisning. Hvis jeg hadde invitert på middag og bare fått ett "Nei takk", så hadde jeg oppfattet at man ikke hadde lyst, og da hadde jeg ikke invitert igjen. Det er jo helt greit hvis du faktisk ikke hadde lyst, men hvis det var fordi du ikke kunne så blir jo det også feil.

[Gjest prust]

Dette var en interessant tråd!

Jeg føler som regel at jeg bør gi en grunn for å ikke takke ja til en invitasjon - men en burde bli flinkere, som du sier, å bare si "Nei takk, det passer ikke" - uten å oppgi grunn.

Men dersom jeg sier nei fordi jeg ikke har lyst, føler jeg at jeg lyver - og jeg er en elendig løgner, og får da dårlig samvittighet.

[Gjest Nickløsheletia]

Jeg hadde mange tråder i tankene når jeg skrev dette.

Er det god oppdragelse å lyve? De fleste suppete bortforklaringene man kommer med er så lette å gjennomskue at det bare blir pinlig. Like dumme som bilkøunnskyldningene når man kommer for sent.

Så hvorfor ikke bare droppe dem og gå rett på sak. Beklager, men det passer ikke. Enkelt, sant og greit.

''Hadde du sagt dette?:- Nei, du får ikke ha ungene mine med til byen og ned i trafikken, for du kan ikke en gang passe dine egne. Flax at ungen din ikke har blitt meid ned av en bil for lenge siden.''

Nei, det er nettopp det jeg ikke ville sagt. Derfor sier jeg stort sett aldri noe om grunnen til at ungene, jeg selv eller vi som familie ikke kan være med på noe. Jeg takker høflig for tilbudet og forteller at det dessverre ikke går. Det samme lærer jeg ungene å gjøre.

Husker en gang et av barna hadde bursdag og fikk en lang utlegning om at XX skulle i en annen bursdag og derfor ikke kunne komme. Mitt barn hadde ikke reagert i det hele tatt om h*n hadde fått høre, "Takk for innbydelsen, men kan dessverre ikke komme." Nå følte barnet seg i stedet skikkelig tilsidesatt.

Vi trenger over hodet ikke sensurere hverandres grunner for våre hverdagsprioriteringer. Derfor trenger vi ingen dyptplyøyende forklaringer heller. Alle er vel inneforstått med at ingen kan rekke over alt.

mvh

Da ser det ut til at vi er ganske enig da:-)