Når depresjonen går utover barna…

[Sorgfri]

Hei!

Jeg er 42 år og har en gutt på 7 og ei jente på snart 11 år. Jeg har gått ut og inn av depresjoner siden min mor døde av kreft altfor tidlig i 1994, men har klart å holde det gående pga. barna. Har imidlertid vært mye sykmeldt, det er ofte jeg ikke har orket å gå på jobb. Må legge til at et ekteskap med en mann med psykopatiske trekk (barnas far) ikke har gjort ting enklere. Jeg kan bli helt borte i meg selv, og vil helst bare sove. Har ingen venner, og trekker meg unna det jeg kan av sosialt liv. Har flyttet med ungene og fått ny samboer, og livet burde vært godt. Men det er det ikke. Psykologer har lange ventelister og jeg får ikke hjelp. Jeg klarer ikke konsentrere meg på jobb, og nå mister jeg snart jobben igjen. Får ikke fornyet kontrakten.

Nå har min datter på 11 begynt å ta etter meg med dårlig selvfølelse, nesten ingen venner, hun tar lett til tårene, er svært følsom og har et enormt kontaktbehov. Min sønn på 7 blir mer og mer hissig og aggressiv, og humøret er som en berg og dalbane. De er svært krevende, og i tillegg til min depresjon blir det nesten mer enn jeg klarer.

Det er to ting jeg lurer på:

Hva kan jeg gjøre for å hjelpe ungene mine til å få det bedre med seg selv når jeg ikke klarer det for meg?

Bør jeg være sykmeldt en periode til jeg får kommet i gang med medisiner eller behandling?

Setter stor pris på svar.

[jubalong70]

Jeg svarer bare ut i fra det jeg umiddelbart tenker. Jeg vet alt for lite om dette til å kunne gi kvalifiserte svar.

Jeg synes du bør ta kontakt med familievernkontoret for kanskje å få samtaler både med og uten barna.

Jeg vet ikke hvilken hjelp du får for depresjonene dine, men fastlegen og evt. en psykolog kan kanskje hjelpe deg?

BUP kan kanskje være et alternativ for både sønnen og datteren din.

Kanskje du kan starte med å snakke med fastlegen og helsesøster?

[Gjest gakken den andre]

Hva med å få litt avlastning? Det går an å få noe som heter avlastningshjem / besøkshjem. Kanskje det kunne vært noe?

[Sorgfri]

Jeg svarer bare ut i fra det jeg umiddelbart tenker. Jeg vet alt for lite om dette til å kunne gi kvalifiserte svar.

Jeg synes du bør ta kontakt med familievernkontoret for kanskje å få samtaler både med og uten barna.

Jeg vet ikke hvilken hjelp du får for depresjonene dine, men fastlegen og evt. en psykolog kan kanskje hjelpe deg?

BUP kan kanskje være et alternativ for både sønnen og datteren din.

Kanskje du kan starte med å snakke med fastlegen og helsesøster?

Takk for svar og gode råd.

Jeg tok kontakt med fastlegen i desember 2008, søkte om hjelp, og fikk avslag. Han sa det var nesten umulig å få psykologhjelp hvis man ikke går til privatpraktiserende, noe jeg ikke har råd til.

Fikk til slutt resept på Zoloft lykkepiller, som jeg ikke har turt å ta. Trenger hjelp til å ta grunnen til depresjonen, og er redd for å dope meg og bli verken trist eller glad for noe lenger.

Har vært i kontakt med både barnevernet og familievernkontoret da min eksmann som bor 50 mil unna ville ta fra meg ungene da han fikk ny samboer. Det holdt på å knekke meg helt, og jeg er livredd han skal finne på noe slikt igjen og gå rettens vei som han har truet med. Jeg har verken økonomi (får ikke fri rettshjelp) eller er psykisk sterk nok til noe sånt. Derfor er jeg også livredd for at ungene skal si noe til ham om hvordan mammaen deres er. De sier jeg bare kjefter og er sur, og jeg har ikke energi til å finne på noe heller. Sover mye. Heldigvis er samboeren min flink til å ta seg av dem, men de er så mye mer krevende enn hans egne unger er (er helgepappa).

Snakket med helsesøster på skolen om at ungene mine burde få prate med noen, og er nå blitt en kasteball mellom skolen, familievernkontoret, helsestasjonen og Bup. Ingen vil ta tak i det, de sier det er for komplisert.

[Gjest gakken den andre]

Takk for svar og gode råd.

Jeg tok kontakt med fastlegen i desember 2008, søkte om hjelp, og fikk avslag. Han sa det var nesten umulig å få psykologhjelp hvis man ikke går til privatpraktiserende, noe jeg ikke har råd til.

Fikk til slutt resept på Zoloft lykkepiller, som jeg ikke har turt å ta. Trenger hjelp til å ta grunnen til depresjonen, og er redd for å dope meg og bli verken trist eller glad for noe lenger.

Har vært i kontakt med både barnevernet og familievernkontoret da min eksmann som bor 50 mil unna ville ta fra meg ungene da han fikk ny samboer. Det holdt på å knekke meg helt, og jeg er livredd han skal finne på noe slikt igjen og gå rettens vei som han har truet med. Jeg har verken økonomi (får ikke fri rettshjelp) eller er psykisk sterk nok til noe sånt. Derfor er jeg også livredd for at ungene skal si noe til ham om hvordan mammaen deres er. De sier jeg bare kjefter og er sur, og jeg har ikke energi til å finne på noe heller. Sover mye. Heldigvis er samboeren min flink til å ta seg av dem, men de er så mye mer krevende enn hans egne unger er (er helgepappa).

Snakket med helsesøster på skolen om at ungene mine burde få prate med noen, og er nå blitt en kasteball mellom skolen, familievernkontoret, helsestasjonen og Bup. Ingen vil ta tak i det, de sier det er for komplisert.

Hei igjen!

Det finnes mange privatpraktiserende psykologer og psykiatere med refusjonsavtale. Akkurat som fastlegene. Dvs. at du der kun betaler egenandel til du når frikortgrensen. Dette gir et større håp for deg Klart du ikke kan påkoste deg slike uten refusjonsavtaler med NAV, da kan du jo i verste fall risikere å betale alt fra 600-1600 pr time. *grøss*. Ellers kan du be om henvisning til DPS. Der gjelder de samme reglene for egenandel og frikort som jeg nevnte ovenfor.

Tvi, tvi:)

[Sorgfri]

Hei igjen!

Det finnes mange privatpraktiserende psykologer og psykiatere med refusjonsavtale. Akkurat som fastlegene. Dvs. at du der kun betaler egenandel til du når frikortgrensen. Dette gir et større håp for deg Klart du ikke kan påkoste deg slike uten refusjonsavtaler med NAV, da kan du jo i verste fall risikere å betale alt fra 600-1600 pr time. *grøss*. Ellers kan du be om henvisning til DPS. Der gjelder de samme reglene for egenandel og frikort som jeg nevnte ovenfor.

Tvi, tvi:)

Hva er DPS?

[SoriaMoria]

Takk for svar og gode råd.

Jeg tok kontakt med fastlegen i desember 2008, søkte om hjelp, og fikk avslag. Han sa det var nesten umulig å få psykologhjelp hvis man ikke går til privatpraktiserende, noe jeg ikke har råd til.

Fikk til slutt resept på Zoloft lykkepiller, som jeg ikke har turt å ta. Trenger hjelp til å ta grunnen til depresjonen, og er redd for å dope meg og bli verken trist eller glad for noe lenger.

Har vært i kontakt med både barnevernet og familievernkontoret da min eksmann som bor 50 mil unna ville ta fra meg ungene da han fikk ny samboer. Det holdt på å knekke meg helt, og jeg er livredd han skal finne på noe slikt igjen og gå rettens vei som han har truet med. Jeg har verken økonomi (får ikke fri rettshjelp) eller er psykisk sterk nok til noe sånt. Derfor er jeg også livredd for at ungene skal si noe til ham om hvordan mammaen deres er. De sier jeg bare kjefter og er sur, og jeg har ikke energi til å finne på noe heller. Sover mye. Heldigvis er samboeren min flink til å ta seg av dem, men de er så mye mer krevende enn hans egne unger er (er helgepappa).

Snakket med helsesøster på skolen om at ungene mine burde få prate med noen, og er nå blitt en kasteball mellom skolen, familievernkontoret, helsestasjonen og Bup. Ingen vil ta tak i det, de sier det er for komplisert.

Jeg synes du skal prøve den Zoloft'en jeg. Virker som du har alt og vinne og ingenting og tape på det. For det er tydelig at sånn ting er nå, kan det ikke fortsatte. Barna dine lider fordi mor ikke har det bra (sier du selv) - og det skal ikke barna behøve oppleve over tid. Det kan være veldig ødeleggende for dem.

Du er nødt for å sette dem først - ved å prøve "alt" for å få det bedre med deg selv. Og får du det ikke til, må du være glad nok i dem til å la andre ta omsorgen for dem en periode, fordi det da kanskje er det beste for dem.

Forresten er det ingenting som tilsier at du skal bli helt "flat" av zoloften. (eventuelt annen antidepressiv medisin) De færreste opplever det slik.

[Gjest gakken den andre]

Hva er DPS?

Distrikstpsykiatrisk Senter. Gir behandling til voksne. Behandling i gruppe/enesamtaler og utredninger. Fastlegen er den som henviser en dit.

Der er ikke ventetiden for inntak slik som hos psykologer og psykiatere ellers.

[jubalong70]

Takk for svar og gode råd.

Jeg tok kontakt med fastlegen i desember 2008, søkte om hjelp, og fikk avslag. Han sa det var nesten umulig å få psykologhjelp hvis man ikke går til privatpraktiserende, noe jeg ikke har råd til.

Fikk til slutt resept på Zoloft lykkepiller, som jeg ikke har turt å ta. Trenger hjelp til å ta grunnen til depresjonen, og er redd for å dope meg og bli verken trist eller glad for noe lenger.

Har vært i kontakt med både barnevernet og familievernkontoret da min eksmann som bor 50 mil unna ville ta fra meg ungene da han fikk ny samboer. Det holdt på å knekke meg helt, og jeg er livredd han skal finne på noe slikt igjen og gå rettens vei som han har truet med. Jeg har verken økonomi (får ikke fri rettshjelp) eller er psykisk sterk nok til noe sånt. Derfor er jeg også livredd for at ungene skal si noe til ham om hvordan mammaen deres er. De sier jeg bare kjefter og er sur, og jeg har ikke energi til å finne på noe heller. Sover mye. Heldigvis er samboeren min flink til å ta seg av dem, men de er så mye mer krevende enn hans egne unger er (er helgepappa).

Snakket med helsesøster på skolen om at ungene mine burde få prate med noen, og er nå blitt en kasteball mellom skolen, familievernkontoret, helsestasjonen og Bup. Ingen vil ta tak i det, de sier det er for komplisert.

Åh!!! Jeg blir så sint når ingen gidder å ta ansvar!!! Her er det små barn det er snakk om, også sender de dem bare videre!!!

Har du noen rundt deg som kan være litt sterk sammen med deg og slå i bordet? Dere trenger å få noen til å forstå at noen faktisk må ta ansvar her. Det handler om den mentale helsen til to barn, og moren deres!!!

Jeg forstår at det er vanskelig for deg å være så sterk - du har nok med å overleve og takle hverdagen.

[Sorgfri]

Distrikstpsykiatrisk Senter. Gir behandling til voksne. Behandling i gruppe/enesamtaler og utredninger. Fastlegen er den som henviser en dit.

Der er ikke ventetiden for inntak slik som hos psykologer og psykiatere ellers.

Å, ja. Det var dit fastlegen min henviste meg hvor jeg fikk avslag det. Antagelig fordi det eneste jeg ikke scoret høyt på i depresjonstesten var selvmordstanker...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Etter 15 år med depresjoner er det bare medisiner som virker.

Hvis du seriøst bryr deg om barna og effekten av din depresjon på dem, starter du umiddelbart med antidepressiva og fortsetter kontinuerlig med det i minst 10 år.

[frosken]

Synes du skal ta en ny samtale med fastlegen om situasjonen. Start opp med antidepressiv medisin umiddelbart slik du har blitt anbefalt, og diskuter så med fastlegen hvilken instans der du bor som evt. kan være behjelpelig med foreldreveiledning eller noen samtaler rundt hvordan du kan unngå å videreføre dine egne vansker til barna.

[Gjest MayLynn]

Jeg synes du skal prøve den Zoloft'en jeg. Virker som du har alt og vinne og ingenting og tape på det. For det er tydelig at sånn ting er nå, kan det ikke fortsatte. Barna dine lider fordi mor ikke har det bra (sier du selv) - og det skal ikke barna behøve oppleve over tid. Det kan være veldig ødeleggende for dem.

Du er nødt for å sette dem først - ved å prøve "alt" for å få det bedre med deg selv. Og får du det ikke til, må du være glad nok i dem til å la andre ta omsorgen for dem en periode, fordi det da kanskje er det beste for dem.

Forresten er det ingenting som tilsier at du skal bli helt "flat" av zoloften. (eventuelt annen antidepressiv medisin) De færreste opplever det slik.

Ja men det blir vel for dumt når man blir satt på medisiner uten engang å PRØVE samtaler først?

Er det slik psykriatrien i Norge er?

(Er ikke her inne på forumet fast altså....)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja men det blir vel for dumt når man blir satt på medisiner uten engang å PRØVE samtaler først?

Er det slik psykriatrien i Norge er?

(Er ikke her inne på forumet fast altså....)

Ikke i dette tilfellet når depresjonen har vart mer eller mindre siden 1994.

Det er kun ved milde til moderate _førstegangs_ depresjoner en anbefaler å prøve psykologisk behandling først.