Trenger hjelp

[Gjest Violeta69]

Hei. Har vært gift i snart 6 år med en veldig spesiell mann. I det siste har jeg lest en del om psykiske lidelser og jeg kjenner igjen mye av det som står i boka i min hverdag. Man kan beskrive mannen min( utenfor hjemmet)som en sjarmerende og blid mann. Veldig dyktig i mange områder, entusiastisk, kreativ, veldig generøs og snill. Smart, impulsiv og aktiv. Men hjemme er han en annen. Sur, behandler sine nærmeste uten respekt, voldsomme reaksjoner, veldig sårende språk/ psykisk mishandling, non-stop kritikk og virker arrogant. Han er berdens beste og flinkest i alt! ( i følge han). Faller i dype depresjoner til tider og får selvmordstanker (sier at han ikke finner en grunn til å leve). Har vært arbeidsledig lenge, sitter i sofaen og er deprimert, passer ikke inn i "systemet" og vil leve på sin egen måte. Hater autoriteter og regler, lover. Kan lett bryte dem og liker ikke å bli fortalt hva han skal gjøre. Vi krangler hver eneste dag om absolutt alt og vi er alle lei av dette. Mine 2 barn har fått nok. Sønnen min (11år) har utviklet panikkangstanfall og tåler ikke dette miljøet. Før jul fikk mannen min ordentlig nervesammenbrudd (kastet møbler, skrek desperat, osv) for små ting. Jeg ble veldig redd og innså at han (vår familie) trenger hjelp. Vi er i en veldig dårlig økonomisk situasjon og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å hjelpe ham ut av krisen. Han sier selv at han trenger hjelp. Jeg vil ikke forlate ham nå, selv om hverdagen blir uutholdelig. Hva kan jeg / vi gjøre? Hvor kan vi henvende oss til? Hva slags behandling synes du egner seg i dette tilfellet? Tusen takk for hjelpen.

[Gjest J31!]

Jeg synes dette høres svært alvorlig ut, du beskriver han som sjarmør og tyrann (jeg vet, det er sterke ord, men det er min oppfatning, og jeg har også endel erfaringer selv).

Jeg tør ikke påstå at dette er et forhold du ikke kan redde, det håper jeg at du får av/bekreftet av nhd. Men jeg synes uansett at du skal ta hensyn til og ta vare på barna dine og deg selv aller først. Bruk kreftene på det, og ikke han. Han må selv sørge for å få hjelp. Jeg vet det er tøft, og jeg har full forståelse for at du ønsker å hjelpe han. Men jeg håper at du kan la barna komme i første rekke..

''Mine 2 barn har fått nok. Sønnen min (11år) har utviklet panikkangstanfall og tåler ikke dette miljøet''

Har sønnen din fått profesjonell hjelp? Hvis ikke vil jeg råde deg til å ta kontakt med fastlegen og be om henvisning til bup.

Jeg håper du kan få et profesjonellt svar, fra nhd. Og jeg vil på det varmeste råde deg til å ta kontakt med fastlegen din med en gang. Hopp i det, ikke tenk mer og med det utsette det med evt håp om bedre tider.

Det er ikke noe farlig, og du vil bli møtt med forståelse. Fastlegen er der for å hjelpe deg videre.

Selv kontaktet jeg helsesøster på skolen aller først, syntes det var en svært viktig støtte og riktig sted å begynne for min del. Men det var meg.

Vær ærlig, og ikke legg skjul på _noe_. På den måten får du den aller beste hjelpen.

Jeg ønsker deg all mulig lykke til.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her er det rekk fra både det enen og det andre.

Han må oppsøke fastlegen for å få hjelp i psykiatrien. Først etter en grundig diagnostikk kan en avgjøre hva som er best behandling.

[ariadne]

Barna er dine og ikke hans? Jeg forstår at det er vanskelig å velge, men uansett om du velger å bli eller forlate ham, så er det en prioritering du foretar.