Depresjon

[Gjest Joanna95]

Hei. Jeg er en jente på 15 år som ikke har det så veldig bra. Det er veldig mye trøbbel hjemme, og jeg føler ikke at livet mitt har noe hensikt for meg. Jeg kan jo begynne å fortelle litt om hjemmesituasjonen. Moren og faren min har en gang vært lykkelig gift, men da var jeg så liten at jeg ikke husker det. De siste årene som ungdom har jeg forstått mer om livet og hvordan ting egentlig er her hjemme. De elsker hverandre overhodet ikke, og mamma kommer aldri til å forlate han pga økonomien. De klarer ikke snakke med hverandre, og moren min spesielt klarer ikke være hyggelig mot pappa. Og det siste året har jeg hatt en konstant bitterhet ovenfor faren min. Jeg vil ikke ha det sånn, men det har bare oppstått en hviss følelse ovenfor han. Jeg klarer ikke være i samme rom som han nesten og alt han sier og gjør irriterer meg og gjør meg sint. Og mamma snakker så mye dritt om han hele tiden. Ingen av de gjør noen ting for at ting skal bli bedre. Moren min er sur og gretten mesteparten av tiden, og spesielt ovenfor meg. Vi har en eldre halv-bror(mammas sønn) som også bor hjemme, han er 22 år. Og mamma lar han alltid slippe unna, hun ber han aldri om noe, og han får aldri kjeft. Hun har til og med fortalt meg at hun prøver å være snillere med han siden han ikke har kontakt med faren sin mer. Jeg takler bare ikke bo hjemme mer. Når jeg kommer hjem fra skolen har jeg kun få timer til mamma kommer jeg og er sur og gretten, og litt etter det kommer pappa, som jeg ikke tåler å være i samme rom som. Han har aldri gjort meg noe, men over årene har jeg tydeligvis bare utviklet dette hatet ovenfor han, som jeg ikke vil ha! Han er mye snillere mot meg enn mamma, og mye bedre til å takle det dårlige ekteskapet. Jeg blir alltid tung i pusten, og får hjertebank, føler denne bitre følelsen inn i meg hver gang han er ved meg. Men tilbake til det jeg ville spørre om. Jeg tror jeg har depresjon. I og med at jeg er eldre nå enn hva jeg var før, har jeg også øynene mer åpne for hva slags liv jeg står ovenfor. Jeg har morgninger jeg føler for ikke å stå opp for å komme meg på skole, pga jeg hater livet så mye. Det føles ut som jeg har en svær klump i halsen og et hjerte tungt som metall hvert eneste sekund. Jeg føler ikke for å være med venner, møte nye, dra ut og gjøre ting, eller ha med folk hjem. Jeg vil egentlig bare være alene de timene jeg har før andre kommer hjem. Jeg føler at alt ille som kan finnes, det har jeg fått. Jeg tenker at hvordan kan jeg bli til noe når jeg har det sånn? Hvordan kan jeg klare meg? Jeg føler meg så trist, og av og til føler jeg meg så trist av å tenke på alt at jeg vil bare gråte, aldri mer gå på skolen, eller snakke med noen. Og pga jeg er trist blir jeg ofte sintere og mer irritert pga bagateller. De siste mnd har jeg ikke tålt det minste av høy pusting av andre både når de sover og ikke. Eller bare at jeg hører pusten til noen andre kan gjøre meg vilt irritert! Eller små lyder. Eller om noen puster ekstra under et måltid, kan det få meg til å ta med meg maten og sette meg i et annet rom, alene, vekk fra familien. En ting jeg drømmer om, som jeg hele tiden tenker på, er hvordan jeg ser for meg at jeg vil at livet mitt skal være. Jeg drømmer om å bare vokse opp i et hjem, i en lykkelig familie, der jeg kan snakke med de om problemer og at vi løser alt sammen. Alle jeg kjenner har alt jeg ikke har, og jeg tror aldri jeg kommer til å få det heller. Jeg føler meg så følelsesløs. At jeg ikke kan føle noe glede over noen ting. Jeg klarer ikke bli forelsket, knyttet til noen eller føle en viss glede over å se noen, eller noe. Det eneste jeg kan føle er sinne, hat og smerte. Og jeg vil ikke ha det sånn. Jeg føler meg virkelig trist. Og dette er ikke en dum fase i tenårene, dette er noe jeg har kjent i noen år nå, men ekstremt det siste året. Jeg klarer virkelig ikke leve mer, jeg har ikke lyst. Hva har jeg å se frem til egentlig? Jeg er ikke super smart, men gjennomsnittelig, og jeg drømmer liksom om å bli jurist? jeg tror ikke jeg kommer til å bli det jeg alltid har drømt om, eller noen ting som helst egentlig, pga hvordan jeg føler meg. Og jeg får så utrolig skyldfølelse ovenfor mamma og pappa, jeg vil så utrolig mye at de skal bli lykkelige! Jeg vil at de skal ha et liv også, og bruke tid på det de vil og seg selv, enn bare oss andre. Jeg skulle ønske mamma kunne finne en mulighet til å klare seg alene økonomisk, for det hadde løst en del...... Men, vi kommer nok aldri til det punktet, og jeg ser virkelig ikke noe lys i enden av tunellen. Jeg har mange venner! Og jeg er en godt likt jente overalt, som ikke har problemer med andre. Men det er bare at jeg klarer ikke snakke med noen om dette. Jeg har ikke lyst til å finne på noe med noen lenger. Og hver eneste dag har jeg for det meste bare lyst til å være hjemme, la tiden gå og at alt skal bli fikset opp i. Hvordan kan jeg begynne å bearbeide dette jeg føler, når hjemmesituasjonen er hovedfaktoren? Og hvordan ting er hjemme er jo ikke min skyld. Men vær så snill, du må hjelpe meg, jeg klarer virkelig ikke mer. Jeg er så utrolig trist, jeg orker ikke mer.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det høres ut som om du er deprimert. Hos deg synes det å ha en grunn i familielivet. Det er vanskelig fordi endring ikke er opp til deg, men til de voksne.

Uansett vil du kunne ha nytte av å snakke med en profesjonell om dette.

Jeg stusser litt på at det er den forelderen du beskriver med positive egenskaper som du har mest imot, mens den du beskirver er roten til problemene har du tydeligvis ikke det samme negative forhold til. En det en balanse du har påtatt deg å opprettholde med dette?

[Gjest been there done that]

Kjære deg.

Det er en stor synd av dine foreldre, og spesielt av din mor å tre sine problemer over hodet på deg. Dersom din mor har en jobb bør hun kunne klare seg uansett. Man får hjelp av det offentlige, man kan få bostøtte, husbanklån, tilskudd hvis man mangler egenkapital.

Dessverre er det noen mennesker som tror de fremstår bedre, hvis de baksnakker andre. Det kan like godt være at din mor blir hos din far, fordi hun er avhenging av han, og for så vidt så lenge de er sammen har hun en å skylde på, istedenfor selv å ta ANSVAR for livet sitt.

Jeg var i en veldig lik situasjon som deg når jeg var på din alder. Jeg gråt mye for meg selv om kveldene uten at jeg selv helt viste hvorfor. Jeg fikk time hos Bup via en rådgiver på skolen. Jeg gikk dit og pratet med de. Det hjalp en del. Det endte med at jeg flyttet på hybel som et par år eldre enn deg. Det var tøft i starten og føltes ganske ensomt, men bedre enn å bo hjemme. Man får stipend fra lånekassen, hvis man har erklæring på at man har bedre av å bo for seg selv.

Dine foreldres liv, er deres ansvar. At de lar det skure og gå, betyr at de IKKE tar ansvar. De lar det til og med gå ut over deg. Du kan selvfølgelig forsøke å prate med de, men sjansen er ikke så stor for at de vil forandre seg.

Når jeg gikk på Bup mente Bup at de kunne invitere foreldrene mine også etterhvert, så kunne vi prate alle sammen. Det angrer jeg litt på i dag, for muligens kunne det blitt en vekker for mine foreldre, i samarbeid med profesjonelle. Når jeg forsøkte å prate med de alene, gikk de kun i fornektelse og i selvforsvar.

Dersom din mor fortsetter å baksnakke din far, kan du si jeg vil ikke høre sånn om min far.

Jeg håper ikke du fortsetter å isolere deg, det er ingen god løsning. Håper også du har en god venninne du føler du kan betro deg til.

[ariadne]

Du virker som en reflektert ung jente. Du ser hva som skjer rundt deg, og du beskriver svært godt hva dette gjør med deg. Du ser også din rolle i det hele. Du vil ha god nytte av terapi. Det er ingen grunn til at du ikke etterhvert skal kunne få et godt liv og den utdannelsen du ønsker. Dersom det er vanskelig for deg å fortelle om vanskene dine, så kan du ta en utskrift av inlegget ditt her.

[Gjest Joanna95]

Det høres ut som om du er deprimert. Hos deg synes det å ha en grunn i familielivet. Det er vanskelig fordi endring ikke er opp til deg, men til de voksne.

Uansett vil du kunne ha nytte av å snakke med en profesjonell om dette.

Jeg stusser litt på at det er den forelderen du beskriver med positive egenskaper som du har mest imot, mens den du beskirver er roten til problemene har du tydeligvis ikke det samme negative forhold til. En det en balanse du har påtatt deg å opprettholde med dette?

Jeg spør meg selv ofte hvorfor det er slik jeg også, men jeg aner ikke. Det kan ha noe med det alle de negative tingene min mor har sagt om pappa til meg, og hele den negative innstillingen hennes. Jeg skulle virkelig ikke ønske at jeg følte det slik ovenfor faren min, ettersom jeg aldri har noe sosialt problem med han ellers.