NHD, jeg har gitt opp menn.

[Gjest Mannfolk altså]

Jeg lurer på hva jeg gjør feil gang på gang. Jeg er en hyggelig jente og lett og omgås. Er slank og normalt utseende, men jeg blir skuffet gang på gang når jeg møter en mann. Det har gått langt at jeg tør ikke date lenger, jeg vet at jeg blir skuffet.

Av og til føles det som jeg blir litt nikkedukke når jeg møter en mann. Klarer ikke å være meg selv. Kan det være det?. Ellers er jeg altfor høflig med alle. Venninner gidder f.eks. ikke snakke med en mann ute hvis hun finner han uatraktiv osv. Jeg blir like hyggelig som vanlig, selv om jeg heller ikke liker vedkommende.

Jeg har vokst opp med en meget kontrollerede far som til tider har gått over streken med seksuelle tilnærminger ( men jeg har vært et sterkt og temperamentsfullt barn, så noe galt har han ikke fått gjort). Jeg føler at det kan ha ødelagt mitt forhold til menn. Jeg har aldri tenkt over det, bare gått videre uten å snakke med noen om hvordan min far var. Jeg er 30 år nå og burde vel ha kommet lenger? Jeg blir helt forvirra av dette. Vet ikke hva jeg gjør feil. Jeg er jo kresen selv også, vil ikke ha hvem som helst, men de jeg liker vil ikke ha meg. Jeg mister snart all selvtillt av dette. Føler meg helt verdiløs.

Kan noen hjelpe meg med forslag ut fra denne forvirrende teksten? Blir glad for tilbakemeldinger!

[Rosavina]

Når fedrene ikke er snille med døtrene sien, vil døtrene senere lete etter noen som kan fylle den rollen. Som voksen blir det da kjærester. Magefølelsen på hvem som er den riktige mannen å satse på er dårlig, derfor bommer man gang på gang...

Du kan komme igjennom dette med en god terpeut.

[FGT]

Bare ta vare på dine positive egenskaper, det viser at du respekter andre. Det at du ikke gjør noe i forbindelse med dem du liker, kan være at du er mer redd for å møte deg selv.

[karile]

Bare ta vare på dine positive egenskaper, det viser at du respekter andre. Det at du ikke gjør noe i forbindelse med dem du liker, kan være at du er mer redd for å møte deg selv.

Jeg har lest begge svar, tusen takk.

Og ja, når det gjelder de mennene jeg liker ( som egentlig er greie menn og "oppegående"), så blir jeg livredd. Føler meg ikke bra nok, og de skulle bare visst hvordan jeg var osv.. og jeg blir til og med trist og lei meg av å motta noe godt fra en mann. Det vel helt sykt? Det er akkurat som jeg bare får vonde følelser og sorg og masse følelser da, og så tenker jeg at det kan ikke stemme at han liker meg!

Samtidig tåler jeg ikke at en mann er f.eks. veldig avhengig av foreldrene sine og er litt uselvstendig ( jeg har måttet klare meg selv siden jeg var 14 år). Og hvis han er for følsom blir jeg kvalm. Jeg liker best menn som er litt "kalde" og og bestlutningsdyktige ( helt motsatt av meg). Kan det være bra tro, at han har egenskaper jeg kanskje er dårlig på selv. Det akkurat som jeg ikke tåler menn som er for like meg, dvs. veldig følsomme og stressa osv.. eller det bare jeg som er for komplisert? blir helt forvirra av alle følelsene fram og tilbake.

[rose23]

Nikkedukker er ikke alltid så populære...

[Gjest UPF58]

Skulle ønske jeg var 30.Men jeg er både for gammel og for følsom.Er egentlig ganske snill men for gammel.Lykke til med å finne deg en mann på 30 som passer deg!

[PieLill]

Med de erfaringene du har, er det ikke det spor merkelig at du kan være forvirret både i tankene og følelsene på dette området. Og dette forsterkes av gjentatte negative erfaringer.

Det kan være store sprik i hva/hvem du føler og tror blir bra for deg, og hva/hvem som faktisk blir det.

Kankskje en idé å ta en pause fra kjønnsmarkedet og i stedet finne god profesjonell hjelp til å sortere ut dette. Om du ikke finner ut hva som gikk galt forrige gang, er naturligvis sjansen stor for å gjenta tabben.

En annen ting er at om man stadig ender opp med feil mann, kan det hende man leter på feil sted.

mvh

[FGT]

Jeg har lest begge svar, tusen takk.

Og ja, når det gjelder de mennene jeg liker ( som egentlig er greie menn og "oppegående"), så blir jeg livredd. Føler meg ikke bra nok, og de skulle bare visst hvordan jeg var osv.. og jeg blir til og med trist og lei meg av å motta noe godt fra en mann. Det vel helt sykt? Det er akkurat som jeg bare får vonde følelser og sorg og masse følelser da, og så tenker jeg at det kan ikke stemme at han liker meg!

Samtidig tåler jeg ikke at en mann er f.eks. veldig avhengig av foreldrene sine og er litt uselvstendig ( jeg har måttet klare meg selv siden jeg var 14 år). Og hvis han er for følsom blir jeg kvalm. Jeg liker best menn som er litt "kalde" og og bestlutningsdyktige ( helt motsatt av meg). Kan det være bra tro, at han har egenskaper jeg kanskje er dårlig på selv. Det akkurat som jeg ikke tåler menn som er for like meg, dvs. veldig følsomme og stressa osv.. eller det bare jeg som er for komplisert? blir helt forvirra av alle følelsene fram og tilbake.

Kanskje er du for streng med deg selv, venter for mye av deg selv, og hvis du føler at ikke du er god nok, så vil du ikke heller at en mann du liker, skal vise deg noe særlig oppmerksomhet. Ligger der noe i dette ?