redd for å være en uinteressant pasient

[Gjest kjedelig pasient]

Jeg har vært lenge i psykiatrien. Jeg sliter med det at når jeg skal møte en ny behandler så er jeg redd for at de skal kjede seg. Jeg vil gjerne være en interessant pasient, komme med interessante problemer. Jeg er redd for at de skal tenke at jeg bare kommer med noen filleproblemer som jeg burde ha løst selv.

jeg føler at jeg tenker så mye på det at jeg vil være en interessant pasient at det går utover timen, jeg får ikke sagt alt jeg tenker på av frykt for å være "kjedelig":

Noen som føler det samme

[karile]

Det høres ut som som meg. Jeg tror det er vanlig at man tenker at man ikke er spennenende nok, at man plager andre osv osv. Kanskje det er noe av problemet ditt generelt? at du er redd for å ta plass?

[FGT]

Bare en ikke finner på ting for de skal føle at de har noe å arbeide med, slik jeg var i ferd med å gjøre en gang. Da burde jo de betale deg og ikke omvendt.

[Gjest kjedelig pasient]

Det høres ut som som meg. Jeg tror det er vanlig at man tenker at man ikke er spennenende nok, at man plager andre osv osv. Kanskje det er noe av problemet ditt generelt? at du er redd for å ta plass?

Det er nok meg i et nøtteskall. Jeg hater å være til bry for noen. jeg vil heller underholde psykologen enn at hun skal høre på mine teite problemer som jeg helt sikkert kunne ha fikset på egenhånd.

[Gjest skjønner hva du mener]

Jeg skjønner godt hva du mener, og ser at dette kan være et problem...virkelig! kanskje er oppskriften den å si i fra om hvordan du føler?

Jeg føler faktisk også på at det er viktig å kunne klare å snakke om problemene på en fengende og interessant måte. Jeg er fra naturens side god til det...thank God..., men jeg har faktisk også den engstelsen i bunnen for å være bare et særdeles uinteressant kasus, og da tenker jeg at jeg ikke fortjener hverken hjelp eller oppmerksomhet. Sånn er det...

De timene hvor jeg med meg selv vet at jeg bare har kjørt på underholdningskanin-moduset har jeg ikke fått noe ut av timen. Jeg har bare følt meg enda mer alene. Det er vondt! Jeg leter etter en slags frimodighet til å tro på at de faktisk vil meg vel de som sitter der og skal ta imot mine innerste og mest sårbare følelser.

[PieLill]

Kan ikke det være et interessant utganspunkt for en samtale?

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Så lenge du viser at du virkelig tar tak både i og mellom timene for å løse de problemer som diskuteres, blir du aldri en kjedelig pasient.