Gutt 8 år med angst/depresjon ?

[Gjest Sliten og bekymret mamma]

Sønnen min har alltid vært stille og litt engstelig, men ikke hjemme med de nærmeste. I barnehagen var han i lange perioder helt stille og bare en betrakter i lek, hvis han snakket var det meget lavt. Veldig sjenert, liker ikke fokus hvis det kommer overraskende på. Dersom han føler seg trygg, og det er noe han føler at han mestrer, vil han gjerne ha masse fokus og anerkjennelse. Ved skolestart ble han enda mer engstelig for kanskje ikke å mestre noe i andres påsyn, og klarte ikke å delta sosialt fordi han var sjenert. Når han virker trygg/har gode perioder, virker det ikke som at det er noe problem å lære ny ting. I dårlige perioder er han bare opptatt av hvordan han kan slippe å gå på skolen, og engstelig for den minste lille ting som andre ikke tenker på. Hjemme har han blitt mer og mer utagerende, og bruker stemmen høyt og ukontrollert. Altså helt motsatt enn på skolen. Det blir da negativ respons fra oss, og han kommer inn i en ond sirkel. Sier stygge ting, og får sinneutbrudd. Sier selv at han ikke styrer det. Sovner som regel sent fordi han ikke klarer å roe seg, er engstelig for dagen etter. Har nå fått venner, og tør å bruke stemmen mer normalt på skolen. Læring går også bedre i følge lærerne. Men fortsatt er han utagerende, engstelig, trist og urolig hjemme. Min tanke er at han bruker så mye energi for å klare å oppføre seg "normalt" på skolen, at han må få utløp for frustrasjonen hjemme. Vi prøver å møte ham på en rolig, men bestemt måte. Men han holder på med utprøving til vi til slutt sprekker, enten ved å bli sinte eller lei oss. Og da blir han lei seg også. Spørsmålet mitt er om det er noen diagnose som kan "passe" til denne beskrivelsen ? Jeg er egentlig ikke tilhenger av at det nødvendigvis må være en diagnose for å få hjelp, men ønsker først og fremst å hjelpe gutten vår ! Har henvist til BUP, og venter på hjelp derfra. Men vil gjerne høre flere sine synspunkter.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes dette høres mest ut som en typisk start på sosial fobi.

[Gjest Sliten og bekymret mamma]

Jeg synes dette høres mest ut som en typisk start på sosial fobi.

Takk for svar ! Har nå lest om sosial fobi, og ser at mye stemmer. Og da dukker det jo opp nye spørmål. Dersom min sønn har/er i ferd med å utvikle sosial fobi, hvor riktig er det da å stadig pushe ham til ting han gruer seg for ? Som feks å gå på skolen (han må jo dit...). Han er veldig opptatt av å være med på den vanlige undervisningen, et opplegg med Blanke Ark/begrepslæring på skolen holdt på å "ta knekken" på ham !!! Han ønsker å være i klasserommet, men å få litt ekstra hjelp, sier han selv. Må han ha en diagnose for å få rett til det, tro ? Når han får hjelp til å bekrefte at han har skjønt det han skal gjøre, går læringen som en lek. Når han ikke får det, blir han usikker på den minste ting og blir kvalm og uvel. Jeg øyner håp for at det skal gå bra i og med at han selv klarer å jobbe seg gjennom mange "sperrer". Som feks å spørre de han ønsker å leke med om å få være med. Det går sakte fremover, men med mange tilbakefall (og den siste gangen ganske alvorlig, minnet om depresjon). I dårlige perioder har han sagt at han ikke vil leve, og er fullstendig opphengt i alt som er vanskelig og kan gå galt. Da får han reaksjoner her hjemme som kan minne om trekk fra Tourettes og ADHD (stresset, impulsiv, ukontrollert, negativ og utprøvende atferd). Jeg synes forøvrig ikke at disse diagnosene passer til ham, bare noen trekk av og til. Er det naturlige, frustrerte reaksjoner på en vanskelig hverdag fyllt med "selvpålagte" sperrer og angst for ikke å strekke til ? Jeg ønsker ikke at han skal få en haug med diagnoser når vi skal møte BUP, men at han skal få hjelp tilpasset nettopp ham. Vi har lurt på å gå en til en psykolog/psykiater for å få til nettopp dette. Og til slutt et spørsmål som kanskje heller mot det alternative... Har du/dere noe kjennskap til kinesiologi i forhold til dette med sosial fobi ? Hadde vært fint å kunne gå rett på den "riktige" hjelpen, og ikke komme inn i en lang prosess med mange behandlere. Har inntrykk av at mange barn fort kommer inn under ADHD-diagnose i dagens samfunn... Dette var mange tanker og spørsmål, jeg håper på at det lar seg gjøre å gi meg noen tilbakemeldinger ! På forhånd takk for hjelpen ! PS. Jeg (mor) er for tiden sykemeldt pga av dette, og begynner å kjenne meg ganske maktesløs og nedstemt. Føler meg så slem som hele tiden må "pushe ham gjennom livet" ! Og er bekymret for at en alldeles nydelig og oppegående gutt skal havne i en bås som skal legge føringer for resten av livet hans.