Når alle hjelperne er uprofesjonelle?

[Gjest klienten28]

Har skrevet om de menneskene jeg har med å gjøre i behandlingsapparatet og i følge deg og flertallet er alle uprofesjonelle ved at de blir for nære og private...

Skal jeg da "sparke" psykologen jeg har hatt i flere år, to psykiatriske sykepleiere og den tidligere psykologen som jeg er henvist til igjen for gruppeterapi?

Da sitter jeg igjen med kun fastlegen, sikkert et voldsomt med styr og leven, og må begynne helt på skretsj....Å slite voldsomt med løsrivelsen.

Har diagnosene ustabil personlighetsforstyrrelse, PSTD og spiseforstyrrelser + at jeg nok er alkis.

Å hvordan kan jeg unngå å havne i samme situasjonen igjen?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du trenger ikke sparke dem. Du kan avvise denne formen for kontakt selv om det selvsagt er de profesjonelle sitt ansvar å holde rammene.

Du kan avslå middager og kaffeslaberas. Om hjelpere skal komme hjem til deg, kan du stå fast på at det alltid skal være to.

[Gjest klienten28]

Du trenger ikke sparke dem. Du kan avvise denne formen for kontakt selv om det selvsagt er de profesjonelle sitt ansvar å holde rammene.

Du kan avslå middager og kaffeslaberas. Om hjelpere skal komme hjem til deg, kan du stå fast på at det alltid skal være to.

Så enkelt i teorien, og så vanskelig i praksis.

Psykologen er privatpraktiserende. Men det som slite mest er at det er blitt en vane å få/gi en klem når jeg kommer til time. Noe jeg gruer meg til hver gang.... Sist gang gikk jeg i en stor bue rundt han, men han slo av en spøk og drog meg så til seg.

[Gjest noen voksne er grenseløse dessverre]

Så enkelt i teorien, og så vanskelig i praksis.

Psykologen er privatpraktiserende. Men det som slite mest er at det er blitt en vane å få/gi en klem når jeg kommer til time. Noe jeg gruer meg til hver gang.... Sist gang gikk jeg i en stor bue rundt han, men han slo av en spøk og drog meg så til seg.

Er det mulig...?!

Jeg jobber innen helse/sosial selv og hører dessverre om noen tilfeller der folk går langt over streken i forhold til å innlede private forhold med klienter. De får så omsorg for enkelte at de mister totalt gangsynet og bokstavelig talt tar dem med hjem..

[Gjest Alltid klem]

Så enkelt i teorien, og så vanskelig i praksis.

Psykologen er privatpraktiserende. Men det som slite mest er at det er blitt en vane å få/gi en klem når jeg kommer til time. Noe jeg gruer meg til hver gang.... Sist gang gikk jeg i en stor bue rundt han, men han slo av en spøk og drog meg så til seg.

Jeg fikk også alltid klem av psykologen min etter hver time.

[Gjest klienten28]

Er det mulig...?!

Jeg jobber innen helse/sosial selv og hører dessverre om noen tilfeller der folk går langt over streken i forhold til å innlede private forhold med klienter. De får så omsorg for enkelte at de mister totalt gangsynet og bokstavelig talt tar dem med hjem..

Jeg grubler mye på hvorfor dette skjer gang på gang. Om det er spesielle typer som vekker denne følelsen i hjelpere? Noen ideer?

Forrige psykologen min var det hele nesten tragikomisk. Var hjemme med henne flere ganger, hun kjøpte mye dill-dall og betalte til og med en time på en privatklinikk for meg, fordi jeg sa jeg ikke hadde råd.

[Mary Poppins]

Jeg grubler mye på hvorfor dette skjer gang på gang. Om det er spesielle typer som vekker denne følelsen i hjelpere? Noen ideer?

Forrige psykologen min var det hele nesten tragikomisk. Var hjemme med henne flere ganger, hun kjøpte mye dill-dall og betalte til og med en time på en privatklinikk for meg, fordi jeg sa jeg ikke hadde råd.

Det er kanskje noe med deg som vekker mors/farsinstinktet hos andre? At du virker lit stakkarslig på en måte som gjør at andre ønsker å hjelpe deg mer enn de egentlig trenger?

[Gjest klienten28]

Det er kanskje noe med deg som vekker mors/farsinstinktet hos andre? At du virker lit stakkarslig på en måte som gjør at andre ønsker å hjelpe deg mer enn de egentlig trenger?

Har tenkt på det selv... men jeg anser meg selv som ganske selvstendig da. Har fast jobb, egen bolig og øknomi o.s.v...

[Gjest noen voksne er grenseløse dessverre]

Jeg grubler mye på hvorfor dette skjer gang på gang. Om det er spesielle typer som vekker denne følelsen i hjelpere? Noen ideer?

Forrige psykologen min var det hele nesten tragikomisk. Var hjemme med henne flere ganger, hun kjøpte mye dill-dall og betalte til og med en time på en privatklinikk for meg, fordi jeg sa jeg ikke hadde råd.

Enkelte personer og enkelte situasjoner vekker nok mer av mors/farsinstinkt hos folk enn andre, ja. Hjelpere er også bare mennesker med følelser og instinkter. En profesjonell skal likevel ikke leve ut disse instinktene utover å gi hjelp og støtte når det er betalt for det og i de arenaer det er naturlig.

Noen er det hyggeligere å hjelpe enn andre, fordi de er takknemlige, koselige, følger råd, lærer, er aktive, pliktoppfyllende og flinke. Når denne typen folk i tillegg er litt hjelpesløse, omsorgstrengende eller sårbare så er det nok noen hjelpere som overinvolverer seg. Kanskje kan det spille inn at pasienten på en eller annen måte er lik hjelperen, at det blir en form for identifisering og overdreven empati der hjelperen ikke skiller egne og klientens følelser. Det handler vel om hjelpere som ikke er profesjonelle nok til å skille hva som er eget behov for å hjelpe og hva som egentlig er til det beste for pasienten.

Når hjelperen i noen slike tilfeller forveksler relasjonen med noe romantisk eller seksuelt så er det blitt virkelig ille.

Tror nok dessverre det ikke er så uvanlig at hjelpere involverer seg privat uten at det er noen romantiske eller seksuelle baktanker. Det er veldig tabu å involvere seg privat så det kommer nok ikke så ofte fram på arbeidsplassen med mindre det blir oppdaget og tatt opp av noen.

[frosken]

Har tenkt på det selv... men jeg anser meg selv som ganske selvstendig da. Har fast jobb, egen bolig og øknomi o.s.v...

'' men jeg anser meg selv som ganske selvstendig da'

Er det et realistisk selvbilde når du mottar så mye hjelp i perioder som det virker som at du gjør?

Men noe helt annet; hva tenker du selv om at du får disse hjelperne til å gå ut av sin profesjonelle rolle?

[Gjest si i fra]

Så enkelt i teorien, og så vanskelig i praksis.

Psykologen er privatpraktiserende. Men det som slite mest er at det er blitt en vane å få/gi en klem når jeg kommer til time. Noe jeg gruer meg til hver gang.... Sist gang gikk jeg i en stor bue rundt han, men han slo av en spøk og drog meg så til seg.

Kan du ikke bare si i fra på en pen måte da at du ikke ønsker klem? Det går si i fra om det meste her i verden om det gjøres på ikke dømmende måte. Selvsagt bør en være forsiktig med å gi klemmer sånn uten videre men en også huske på at for andre kan en klem redde dagen. Vi er forskjellige. Noen har et avslappet forhold til det å få klemmer og får derfor kanskje heller bare energi av det mens andre ikke liker det.

[Gjest klienten28]

Enkelte personer og enkelte situasjoner vekker nok mer av mors/farsinstinkt hos folk enn andre, ja. Hjelpere er også bare mennesker med følelser og instinkter. En profesjonell skal likevel ikke leve ut disse instinktene utover å gi hjelp og støtte når det er betalt for det og i de arenaer det er naturlig.

Noen er det hyggeligere å hjelpe enn andre, fordi de er takknemlige, koselige, følger råd, lærer, er aktive, pliktoppfyllende og flinke. Når denne typen folk i tillegg er litt hjelpesløse, omsorgstrengende eller sårbare så er det nok noen hjelpere som overinvolverer seg. Kanskje kan det spille inn at pasienten på en eller annen måte er lik hjelperen, at det blir en form for identifisering og overdreven empati der hjelperen ikke skiller egne og klientens følelser. Det handler vel om hjelpere som ikke er profesjonelle nok til å skille hva som er eget behov for å hjelpe og hva som egentlig er til det beste for pasienten.

Når hjelperen i noen slike tilfeller forveksler relasjonen med noe romantisk eller seksuelt så er det blitt virkelig ille.

Tror nok dessverre det ikke er så uvanlig at hjelpere involverer seg privat uten at det er noen romantiske eller seksuelle baktanker. Det er veldig tabu å involvere seg privat så det kommer nok ikke så ofte fram på arbeidsplassen med mindre det blir oppdaget og tatt opp av noen.

Jeg har også tenkt på om det er likheter og gjenkjenneligheter som gjør at folk engasjerer seg så sterkt. Pleieren som ble forelsket i meg for et par år siden, sa akkurat dette, at han følte vi var så like på alle områder...

Å psykologen min sa en gang at jeg hadde en persopnlighet som gjør at folk raskt føler seg nær meg.... Men jeg kan nå ikke forandre personlighet heller...

Får fortsette å prøve å holde en viss avstand...