Sunn livsstil

[Gjest overvektig/bmi 40+]

Fokus har blitt mer og mer over på vekt, og mindre på sunn livsstil. På at jeg ikke vil gå for mye/for fort ned i vekt. Det synes jeg er ubehagelig, for mye av min identitet er knyttet opp mot vekt. Som nhd minte meg om tidligere, har jeg veid mindre før. Men det er lenge siden, godt over ti år. Jeg håper det bare er uvant, at det vil bli bedre etter hvert.

Jeg har ikke gått tilbake til gamle synder med daglig inntak av godterier, men jeg spiser en del nøtter i tillegg til at jeg spiser mer mat enn jeg gjorde i starten. Selv om fokuset var på å leve sunt var det jo også et mål å gå ned i vekt, og jeg visste ikke hvor mye jeg kunne spise for å klare det. Problemet er at jeg spiste nok til å føle meg mett også før jeg økte mengden, så det er egentlig ingen grunn til å spise så "mye" som jeg gjør. En ting fungerte bedre da jeg spiste litt mindre, det var å ha hyppige måltider. Mye sier meg at jeg bør gå tilbake til sånn det var i starten, med mindre og hyppigere måltider. Men saken er at jeg er blitt anbefalt å få i meg 2000 kalorier daglig, og med det matinntaket jeg hadde da kom jeg opp i omtrent 1500. Og det er folk rundt meg som lurer på hvor mye jeg spiser, om jeg spiser nok osv, og det gjør meg usikker. Hva er "nok"?

Det har oppstått et spenningsforhold, på den ene siden synes jeg det er vanskelig å forholde meg til den raske vektnedgangen, på den andre siden vil jeg at det skal gå enda fortere. Det har gitt seg utslag i at jeg har prøvd å øke intensiteten på treningen og den fysiske aktiviteten, noe som skar seg fullstendig. Kroppen begynte å si stopp, og klok av skade tok jeg pause fra treningen et par dager (byttet ut treningssykkel og styrketrening med gåtur).

[frosken]

Det er ikke nødvendig å få i seg 2000 kalorier daglig. Det går helt greit med et sted mellom 1100 og 1500 :-)

[Maximia]

Hei. Gratulerer med vekttapet, det har du fortjent. Jeg sliter med samme BMI som du og har vært overvektig hele livet, men fedmen kom for 10år siden. Jeg er i dag 32år og jeg kan nok si som du at det er identiteten min. Jeg har ingen forhåpning om å bli slank, men en BMI nærmere 30 hadde vært fantastisk. Med en BMI på 30 hadde jeg følt meg slank, selv om andre rundt meg hadde hengt seg opp i diverse valker.

Jeg kjenner igjen tankene dine, selv om jeg ikke har helt de samme tankene. Jeg er livredd for å spise for lite når jeg slanker meg, slik at jeg går på sparebluss. Jeg vet at jeg spiser passe nok til å gå ned i vekt, men de tankene går ikke vekk selv om jeg vet at det er tull. Jeg slanket meg for noen år siden, jeg gikk ned og minket ut av bukser som ramlet av meg, men oppi hodet mitt og speilbildet mitt hadde jeg ikke gått ned ett gram. Etter noen år rettet det seg for meg og jeg følte meg slank og fin, selv om jeg faktisk hadde en vekt som tilsvaret fedmegrad 1.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du nevner et hyppig og alvorlig problem som jeg ser hos mange av mine pasienter (psykiatri - ikke overvekt): De søker og/eller får ubedt råd fra all verdens hold. De blir forvirret og vet ikke hvem de skal høre på.

Du har fått noen råd fra meg som jeg garanterer kvaliteten på. Det ene er om kosthold, det andre om trening. Rådet om trening gikk bla på å ikke øke treningsmengden. Det skyldes a) større treninngsmengder nå vil gi deg belastningsskader, det kan lett bli så mye at du ikke har tid og/eller mister motivasjonen og faller i verste fall helt tilbake til null.

Forstå meg rett: Om du tar noen nøtter i tillegg, skader det ikke. Likeså et lite kakestykke i bursdagsselskap. Det skal du gjøre fordi du skal kose deg og vise vanlig folkeskikk. Du skal ikke øke matmengen fordi den her anbefalte er for liten elelr skadelig/usunn.

Fortsatt lykke til :-)

[Gjest overvektig/bmi 40+]

Du nevner et hyppig og alvorlig problem som jeg ser hos mange av mine pasienter (psykiatri - ikke overvekt): De søker og/eller får ubedt råd fra all verdens hold. De blir forvirret og vet ikke hvem de skal høre på.

Du har fått noen råd fra meg som jeg garanterer kvaliteten på. Det ene er om kosthold, det andre om trening. Rådet om trening gikk bla på å ikke øke treningsmengden. Det skyldes a) større treninngsmengder nå vil gi deg belastningsskader, det kan lett bli så mye at du ikke har tid og/eller mister motivasjonen og faller i verste fall helt tilbake til null.

Forstå meg rett: Om du tar noen nøtter i tillegg, skader det ikke. Likeså et lite kakestykke i bursdagsselskap. Det skal du gjøre fordi du skal kose deg og vise vanlig folkeskikk. Du skal ikke øke matmengen fordi den her anbefalte er for liten elelr skadelig/usunn.

Fortsatt lykke til :-)

Jeg har oppdaget at verden er full av selvutnevnte "eksperter" når det gjelder vekt og kosthold. Og det er forvirrende, og vanskelig å forholde seg til. En gjenganger er "spiser du ikke sjokolade noen gang? Ikke på lørdager heller?" Det er visst noe magisk ved lørdagsgodteri som det ikke er lov å gi slipp på, selv ikke som voksen. Og så er det det at jeg for all del ikke må spise for lite, da vil forbrenninga gå på sparebluss og jeg vil legge på meg bare jeg spiser et eple. Vekttapet begynner å bli ganske synlig, det har nok vært med på å øke oppmerksomheten omkring kostholdet mitt. Dessverre er ikke alle like flinke til å akseptere at jeg har lagt om livsstilen. (Selv om jeg ikke opplever meg som ekstrem på noen måte, det er ikke sånn at jeg drar frem gulrøtter i selskap når andre spiser kaker.)

[Gjest overvektig/bmi 40+]

Du nevner et hyppig og alvorlig problem som jeg ser hos mange av mine pasienter (psykiatri - ikke overvekt): De søker og/eller får ubedt råd fra all verdens hold. De blir forvirret og vet ikke hvem de skal høre på.

Du har fått noen råd fra meg som jeg garanterer kvaliteten på. Det ene er om kosthold, det andre om trening. Rådet om trening gikk bla på å ikke øke treningsmengden. Det skyldes a) større treninngsmengder nå vil gi deg belastningsskader, det kan lett bli så mye at du ikke har tid og/eller mister motivasjonen og faller i verste fall helt tilbake til null.

Forstå meg rett: Om du tar noen nøtter i tillegg, skader det ikke. Likeså et lite kakestykke i bursdagsselskap. Det skal du gjøre fordi du skal kose deg og vise vanlig folkeskikk. Du skal ikke øke matmengen fordi den her anbefalte er for liten elelr skadelig/usunn.

Fortsatt lykke til :-)

Når det gjelder trening, jeg skal ikke øke mengden. Jeg hadde en periode tidligere hvor jeg trente mye, men forsto ikke kroppens signaler, noe som endte med at jeg til slutt ikke klarte å trene på en god stund, og da ble det vanskelig å komme ordentlig i gang igjen. Nå som våren er på vei og jeg blir i bedre form kommer jeg nok til å bruke bena i større grad for å komme meg fra a til b. Det regnes vel ikke som trening?

[Gjest overvektig/bmi 40+]

Hei. Gratulerer med vekttapet, det har du fortjent. Jeg sliter med samme BMI som du og har vært overvektig hele livet, men fedmen kom for 10år siden. Jeg er i dag 32år og jeg kan nok si som du at det er identiteten min. Jeg har ingen forhåpning om å bli slank, men en BMI nærmere 30 hadde vært fantastisk. Med en BMI på 30 hadde jeg følt meg slank, selv om andre rundt meg hadde hengt seg opp i diverse valker.

Jeg kjenner igjen tankene dine, selv om jeg ikke har helt de samme tankene. Jeg er livredd for å spise for lite når jeg slanker meg, slik at jeg går på sparebluss. Jeg vet at jeg spiser passe nok til å gå ned i vekt, men de tankene går ikke vekk selv om jeg vet at det er tull. Jeg slanket meg for noen år siden, jeg gikk ned og minket ut av bukser som ramlet av meg, men oppi hodet mitt og speilbildet mitt hadde jeg ikke gått ned ett gram. Etter noen år rettet det seg for meg og jeg følte meg slank og fin, selv om jeg faktisk hadde en vekt som tilsvaret fedmegrad 1.

Jeg har slitt med overvekt hele livet, fra jeg var barn. I løpet av ungdomsskolen rundet jeg faktisk 100 kilo, og har ikke vært under siden. Det ville vel vært rart om ikke det var med på å forme mitt selvbilde?

Jeg har også vært redd for å spise for lite, for å sette forbrenningen på sparebluss. Det er jo det vi får høre fra alle kanter for tiden. Et problem for meg er alle "ekspertene" som finnes. Alle vet jo hva som er riktig å gjøre. Ikke minst hvor viktig det er å "unne seg noe godt" en gang i blant. Jeg får stadig spørsmål om jeg ikke skal ha litt sjokolade når det er helg, oppfordringer om ikke å være for streng mot meg selv osv. Men jeg har klart meg fint uten sjokoladen, hvorfor skal da folk rundt meg mase om det? Jeg oppfører meg heller ikke som en særing som knasker gulrøtter mens de andre spiser bløtkake (da ville jeg skjønt at de reagerte).

Treningen er det ingen som har reagert negativt på, da.

[Gjest overvektig/bmi 40+]

Det er ikke nødvendig å få i seg 2000 kalorier daglig. Det går helt greit med et sted mellom 1100 og 1500 :-)

Ikke for å være frekk, men er det noe du har greie på? Eller er du nok en selvutnevnt ekspert? Dem har jeg møtt mange av, og blir rimelig forvirret.

De dagene jeg har kontrollert har jeg ligget på ca 1500 kalorier, og har egentlig greid meg fint. Ikke har jeg vært sulten (annet enn i passe tid for neste måltid), ikke har jeg opplevd annet ubehag som følge av at jeg ikke har spist. Unntaket kan være ved trening, men det løste seg ganske lett ved at jeg sørger for å få i meg litt mat (et par knekkebrød eller en banan) litt før jeg trener.

[Gjest bruno banani]

Jeg har oppdaget at verden er full av selvutnevnte "eksperter" når det gjelder vekt og kosthold. Og det er forvirrende, og vanskelig å forholde seg til. En gjenganger er "spiser du ikke sjokolade noen gang? Ikke på lørdager heller?" Det er visst noe magisk ved lørdagsgodteri som det ikke er lov å gi slipp på, selv ikke som voksen. Og så er det det at jeg for all del ikke må spise for lite, da vil forbrenninga gå på sparebluss og jeg vil legge på meg bare jeg spiser et eple. Vekttapet begynner å bli ganske synlig, det har nok vært med på å øke oppmerksomheten omkring kostholdet mitt. Dessverre er ikke alle like flinke til å akseptere at jeg har lagt om livsstilen. (Selv om jeg ikke opplever meg som ekstrem på noen måte, det er ikke sånn at jeg drar frem gulrøtter i selskap når andre spiser kaker.)

''Jeg har oppdaget at verden er full av selvutnevnte "eksperter" når det gjelder vekt og kosthold. Og det er forvirrende, og vanskelig å forholde seg til.''

Disse finnes det mange av. De fleste er jojo-slankere som tror de har funnet superkuren. Lytt heller til deg selv og den sunne fornuft. Normal mengde mat og normal mengde trening. Jeg antar at de aller fleste vet hva som er sunt og hva man bør spise mindre av. Jeg antar også at de fleste har en formening om hva som er normal mengde mat for en voksen person (avhengig av størrelse på kroppen sin). Sånn jeg oppfatter deg har du ikke planer om å bli noen helsefreak med stram rumpe og lår, men rett og slett få en kropp med bedre helse. Da tror jeg du har en formening selv om hva som er best for deg.

[rose23]

Jeg har slitt med overvekt hele livet, fra jeg var barn. I løpet av ungdomsskolen rundet jeg faktisk 100 kilo, og har ikke vært under siden. Det ville vel vært rart om ikke det var med på å forme mitt selvbilde?

Jeg har også vært redd for å spise for lite, for å sette forbrenningen på sparebluss. Det er jo det vi får høre fra alle kanter for tiden. Et problem for meg er alle "ekspertene" som finnes. Alle vet jo hva som er riktig å gjøre. Ikke minst hvor viktig det er å "unne seg noe godt" en gang i blant. Jeg får stadig spørsmål om jeg ikke skal ha litt sjokolade når det er helg, oppfordringer om ikke å være for streng mot meg selv osv. Men jeg har klart meg fint uten sjokoladen, hvorfor skal da folk rundt meg mase om det? Jeg oppfører meg heller ikke som en særing som knasker gulrøtter mens de andre spiser bløtkake (da ville jeg skjønt at de reagerte).

Treningen er det ingen som har reagert negativt på, da.

Husker jeg også begynte å tenke "hvem er jeg" etter at jeg gikk ned mye i vekt etter å ha vært overvektig leeenge. Men en venner seg til det. En er den samme på innsiden uansett hvor mange lag med fett en har utenpå.

[Maximia]

Jeg har slitt med overvekt hele livet, fra jeg var barn. I løpet av ungdomsskolen rundet jeg faktisk 100 kilo, og har ikke vært under siden. Det ville vel vært rart om ikke det var med på å forme mitt selvbilde?

Jeg har også vært redd for å spise for lite, for å sette forbrenningen på sparebluss. Det er jo det vi får høre fra alle kanter for tiden. Et problem for meg er alle "ekspertene" som finnes. Alle vet jo hva som er riktig å gjøre. Ikke minst hvor viktig det er å "unne seg noe godt" en gang i blant. Jeg får stadig spørsmål om jeg ikke skal ha litt sjokolade når det er helg, oppfordringer om ikke å være for streng mot meg selv osv. Men jeg har klart meg fint uten sjokoladen, hvorfor skal da folk rundt meg mase om det? Jeg oppfører meg heller ikke som en særing som knasker gulrøtter mens de andre spiser bløtkake (da ville jeg skjønt at de reagerte).

Treningen er det ingen som har reagert negativt på, da.

Det er tøft i seg selv å slanke seg, men det er enda mer slitsomt med normalvektige mennesker rundt en som skal synse og mene noe hva man putter i munnen og ikke. For overvektsproblematikken handler om mer enn kalorier ut og inn. Jeg slanker meg med lavkarbomat som i og for seg går greit, men jeg blir veldig såret av de som skal fortelle meg at det er tull, for det er bare å spise mindre og trimme mer. Jeg spiser mindre og trimmer mer, men jeg gidder ikke å sulte når det finnes alternativ.

[Maximia]

''Jeg har oppdaget at verden er full av selvutnevnte "eksperter" når det gjelder vekt og kosthold. Og det er forvirrende, og vanskelig å forholde seg til.''

Disse finnes det mange av. De fleste er jojo-slankere som tror de har funnet superkuren. Lytt heller til deg selv og den sunne fornuft. Normal mengde mat og normal mengde trening. Jeg antar at de aller fleste vet hva som er sunt og hva man bør spise mindre av. Jeg antar også at de fleste har en formening om hva som er normal mengde mat for en voksen person (avhengig av størrelse på kroppen sin). Sånn jeg oppfatter deg har du ikke planer om å bli noen helsefreak med stram rumpe og lår, men rett og slett få en kropp med bedre helse. Da tror jeg du har en formening selv om hva som er best for deg.

Min erfaring med selvutnevnte eksperter er gjerne folk som aldri har hatt vektproblemer, men som har gått gravid og lagt på seg 15 kilo, der de første 10 har sklidd av etter å ha gått tilbake til det kostholdet de hadde før svangerskapet, men som har måtte jobbe litt for de siste 5 kilo. Disse har gjerne en forestilling om at overvektige ligger på sofaen og skyller ned potetgull med coca cola.

[Maximia]

Det er tøft i seg selv å slanke seg, men det er enda mer slitsomt med normalvektige mennesker rundt en som skal synse og mene noe hva man putter i munnen og ikke. For overvektsproblematikken handler om mer enn kalorier ut og inn. Jeg slanker meg med lavkarbomat som i og for seg går greit, men jeg blir veldig såret av de som skal fortelle meg at det er tull, for det er bare å spise mindre og trimme mer. Jeg spiser mindre og trimmer mer, men jeg gidder ikke å sulte når det finnes alternativ.

Jeg ble ikke helt ferdig. Alt handler om å finne sin vei som man kan leve med resten av livet. I mitt tilfelle, hva har folk med om jeg ikke spiser sukker,poteter, pasta,ris og korn. Jeg lever godt med det kostholdet, men det plager tydligvis andre mennesker rundt meg. Savner ikke poteter,pasta og ris, men kommer til å introdusere brød i kostholdet etterhver som kiloene går av.

[ariadne]

Jeg har oppdaget at verden er full av selvutnevnte "eksperter" når det gjelder vekt og kosthold. Og det er forvirrende, og vanskelig å forholde seg til. En gjenganger er "spiser du ikke sjokolade noen gang? Ikke på lørdager heller?" Det er visst noe magisk ved lørdagsgodteri som det ikke er lov å gi slipp på, selv ikke som voksen. Og så er det det at jeg for all del ikke må spise for lite, da vil forbrenninga gå på sparebluss og jeg vil legge på meg bare jeg spiser et eple. Vekttapet begynner å bli ganske synlig, det har nok vært med på å øke oppmerksomheten omkring kostholdet mitt. Dessverre er ikke alle like flinke til å akseptere at jeg har lagt om livsstilen. (Selv om jeg ikke opplever meg som ekstrem på noen måte, det er ikke sånn at jeg drar frem gulrøtter i selskap når andre spiser kaker.)

Går det an å stoppe disse velmente rådene på noe vis? Kan du overdrive litt og si at du blir så lett forvirret over alle motstridende råd, og at du derfor holder deg til én kilde og ikke ønsker å få råd fra flere, og at du helst ike diskuterer kosthold med andre? Hvis folk ikke gir seg, så kan man si med vennlig stemme det samme om og om igjen, inntil de forstår at du mener det. F. eks. "jeg skjønner at du vil meg vel, men jeg vil helst ikke diskutere kostholdet mitt."

I tillegg vil du måtte holde deg unna rådene på nettet, i ukeblad, aviser osv.

Bare et forslag.

[Gjest Nickløsheletia]

Vil bare oenske deg fortsatt lykke til .)

[Gjest bipp..]

Ikke for å være frekk, men er det noe du har greie på? Eller er du nok en selvutnevnt ekspert? Dem har jeg møtt mange av, og blir rimelig forvirret.

De dagene jeg har kontrollert har jeg ligget på ca 1500 kalorier, og har egentlig greid meg fint. Ikke har jeg vært sulten (annet enn i passe tid for neste måltid), ikke har jeg opplevd annet ubehag som følge av at jeg ikke har spist. Unntaket kan være ved trening, men det løste seg ganske lett ved at jeg sørger for å få i meg litt mat (et par knekkebrød eller en banan) litt før jeg trener.

Jeg er medlem av VG`s vektklubb og der lærer vi at ingen bør ligge under 1300 kalorier pr dag.Slik jeg har forstått det anbefales det å ikke ligge under basalforbrenningen. Min er på rundt 1400. Jeg har fulgt dette og ligget på 14-1500 kalorier om dagen. Det har funket bra for meg.

Legger ved en link til deg hvor du kan beregne basalforbrenning og daglig kaloribehov.

http://www.iform.no/pub/art.php?id=444

Håper den kan være til nytte.

Lykke til videre