Skal jeg bry meg om diagnosen?

[Gjest so what shall i dream of?]

Har hatt en del diagnoser gjennom årene, men det virker som den som kommer tydligst fram er emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse...

Har aldri snakken noe særlig om diagnoser eller brydd meg om dem. Men er det en fodel å bry seg om den? Det vil si lese om den og prøve å bli bedre ved å følge behandlingsråd?

Å noen som vet hvordan en blir best mulig frisk av en slik diagnose?

Kjenner meg igjen med at jeg har et svært skiftendes humør fra sprudlendes og utadvent, full av energi til bunnløs fortvilelse der døden virker som den eneste løsningen....

Jeg har bikket 30 år nå.... har hele mitt voksne liv vært under oppfølging av hjelpeapparatet. Gjør meg litt trist på en måte.Alle sier jeg er den jeg er på grunn av alle traumene jeg har opplevd. Men har også oppnådd mye positivt og har talent som jeg er lokalkjendis for...

Akkurat som folk som kjenner mine mørke, syke sider får hakeslepp når de ser min beste og omvendt. Husker en gang fikk jeg permisjon med følge mens jeg var tvangsinnlagt på psykiatrisk for å holde et foredrag på bygda. Pleieren puttet jeg i kiosken å latet som hun var en tante. Ganske sprøtt å tenke på i ettertid...

Men hva så med framtidsutsiktene...? Jeg har nådd mine mål som jeg hadde i yngre alder, nå er det ingenting igjen. Ingen mål...

Eneste jeg drømmer om er å stifte familie, men jeg takler ikke noe som helst intim omgang grunnet overgrep, misbruk, voldtekter...

Det jeg egentlig lurer på er om jeg

[Gjest Livet er foran deg]

Hei

Innlegget ditt rørte noe ved meg. Jeg har selv EUPF og vet at det er et helvete å slite med dette. Har selv vært utsatt for overgrep og misbruk, samt mobbing opp gjennom. Men det er mulig å bli bra! Det krever langvarig og dyptgående terapi. Det kan være knalltøft å jobbe med seg selv, men det finnes håp! Har du undersøkt mulighetene for å gå til en dyktig terapeut, som bl.a driver med kognitiv/metakognitiv terapi? Veldig mange av følelsene vi har aktivires av tankene vi har om oss selv og andre. Jeg har også hatt veldig stor nytte av boka "Gjenvinn livet ditt", en bok i kognitiv terapi..veldig bra bok..fikk den hos norsk Ananke forening (tror jeg det var).

Det finnes håp! Leser ut fra det du skriver at du må være ressurssterk og ha mange evner..da er det alltids håp, hold fast på det!!

[Gjest CableDrop]

Du må huske på at du ikke er din diagnose. En diagnose er bare en beskrivelse av det du sliter med. Det er heller ikke slik at noen passer perfekt inn i en diagnosekategori. At du har fått diagnosen forteller bare at du har nok kriterier for å passe inn i boksen.

Diagnosen er også menneskeskapt. Det er noen som har funnet på kriteriene for å samle mennesker i ulike båser. Det er ingen blodprøve som kan fortelle at du tilhører båsen.

Selv om det er vanskelig så er det best å ikke fokusere på selve diagnosen, men hva _du_ sliter med. Hva er viktig for deg å jobbe med? Hvordan vil du jobbe med det? Hva er viktig for deg, for at du skal få et bra liv? Ikke se på deg selv som en del av en gruppe med diverse personlighetstrekke med som et eget individ som har sin egen unike historie som er villig til å arbeide med seg selv for å komme ut av problemene.

[Gjest so what shall i dream of?]

Hei

Innlegget ditt rørte noe ved meg. Jeg har selv EUPF og vet at det er et helvete å slite med dette. Har selv vært utsatt for overgrep og misbruk, samt mobbing opp gjennom. Men det er mulig å bli bra! Det krever langvarig og dyptgående terapi. Det kan være knalltøft å jobbe med seg selv, men det finnes håp! Har du undersøkt mulighetene for å gå til en dyktig terapeut, som bl.a driver med kognitiv/metakognitiv terapi? Veldig mange av følelsene vi har aktivires av tankene vi har om oss selv og andre. Jeg har også hatt veldig stor nytte av boka "Gjenvinn livet ditt", en bok i kognitiv terapi..veldig bra bok..fikk den hos norsk Ananke forening (tror jeg det var).

Det finnes håp! Leser ut fra det du skriver at du må være ressurssterk og ha mange evner..da er det alltids håp, hold fast på det!!

Takk for svar. Har ikke brydd meg om diagnoser før, men da jeg leste litt, så jeg at mange kan slite hele livet med samme problematikken. Tenker kanskje jeg er kommet til et punkt i livet der jeg må innse at jeg ikke kan yte all verden. At jeg har mine begrensninger. Har akkurat en søknad inne på NAV om 50 prosent trygd.

Hadde noen år hvor jeg jobbet 130 prosent, og nesten aldri hadde en time i sofaen... Men da gikk jeg på den berømte smellen.

Når jeg ikke har noen mål eller drømmer, er det bare som jeg eksisterer. En spøkelse... en zombie. Gnisten er død. Kanskje er det på grunn av alle medisinene jeg tar... sereoquel, remeron og truxal. Men før jeg begynte med sistnevnte var det som jeg holdt på å eksplodere av frustrasjon hver eneste kveld. Noe som resulterte i selvpining, hysteri og mange dumme impulser.

Jeg har en mor som fikk hejrneslag i en alder av 39 år. I så mange år håpte vi at hun skulle bli bra igjen, men jeg har på en måte nå innsett at den moren jeg hadde er borte. At hun aldri vil bli frisk igjen. Slike ting er vanskelig å innse, men kanskje jeg skal legge listen lavere i livet mitt for å ikke føle meg misslykket gang på gang.

Hva handler den boken om? Det er en ting jeg ser lyst på og det er sommeren. Da flytter jeg så og si ut i naturen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Diagnosen er bare et forsøk på å beskrive problemer i stikkordsform.

Ja, jeg tror det er viktig å ta hensyn til de problemer en har og prøve å få til en endring i gunstig retning.

[Gjest Livet er foran deg]

Takk for svar. Har ikke brydd meg om diagnoser før, men da jeg leste litt, så jeg at mange kan slite hele livet med samme problematikken. Tenker kanskje jeg er kommet til et punkt i livet der jeg må innse at jeg ikke kan yte all verden. At jeg har mine begrensninger. Har akkurat en søknad inne på NAV om 50 prosent trygd.

Hadde noen år hvor jeg jobbet 130 prosent, og nesten aldri hadde en time i sofaen... Men da gikk jeg på den berømte smellen.

Når jeg ikke har noen mål eller drømmer, er det bare som jeg eksisterer. En spøkelse... en zombie. Gnisten er død. Kanskje er det på grunn av alle medisinene jeg tar... sereoquel, remeron og truxal. Men før jeg begynte med sistnevnte var det som jeg holdt på å eksplodere av frustrasjon hver eneste kveld. Noe som resulterte i selvpining, hysteri og mange dumme impulser.

Jeg har en mor som fikk hejrneslag i en alder av 39 år. I så mange år håpte vi at hun skulle bli bra igjen, men jeg har på en måte nå innsett at den moren jeg hadde er borte. At hun aldri vil bli frisk igjen. Slike ting er vanskelig å innse, men kanskje jeg skal legge listen lavere i livet mitt for å ikke føle meg misslykket gang på gang.

Hva handler den boken om? Det er en ting jeg ser lyst på og det er sommeren. Da flytter jeg så og si ut i naturen.

Sommeren er en nydelig tid! Så det er litt å se frem til nå. Skjønner at du blir lei og sliten. Har du fått diagnosen av en fagperson, eller er det du som tror du har den? Uansett så er det hard jobbing med seg selv som gir resultater. Håper du har en dyktig terapeut. Boka handler om leveregler og hvordan endre dem. Den tar for seg en del leveregler (eller du kan kalle det problemområder i livet) med tester og hvordan komme videre. Håper du får nyte våren litt og husk at du har hele livet foran deg med mange muligheter. Det ER mulig å komme ut av en vond og vanskelig livssituasjon!

[Gjest so what shall i dream of?]

Sommeren er en nydelig tid! Så det er litt å se frem til nå. Skjønner at du blir lei og sliten. Har du fått diagnosen av en fagperson, eller er det du som tror du har den? Uansett så er det hard jobbing med seg selv som gir resultater. Håper du har en dyktig terapeut. Boka handler om leveregler og hvordan endre dem. Den tar for seg en del leveregler (eller du kan kalle det problemområder i livet) med tester og hvordan komme videre. Håper du får nyte våren litt og husk at du har hele livet foran deg med mange muligheter. Det ER mulig å komme ut av en vond og vanskelig livssituasjon!

Mange som har gitt meg den diagnosen opp gjennom årene. Har også hatt diagnosene bipolar og PSTD. Bipolar stemmer ikke. Sluttet på medisiner for 5 år siden, og har ikke vært manisk av den grunn.

Leste en del om behandling av personlighetsforstyrrelse. I en behandlingsmodell var et av målene å finne mål i livet å strekke seg etter. Det tror jeg hadde hjulpet meg mye. Å finne noe stort å brenne for. Jeg elsker utfordringer, men de siste årene har jeg bare følt meg plaget av et skrikendes tomhet. Kan få hysterianfall og ligge å grine hele natten uten å vite hvorfor. Eller bli veldig urolig uten å vite hvorfor. Bare at jeg holder på å sprekke av opplagret energi - god eller dårlig...

For noen uker siden hadde jeg lyst å dø. Jeg brente dagbøker og personlige brev. Skrev testament og avskjedsbrev. Tok alle pillene jeg hadde, spedde på med alkohol og gikk ut i skogen og la meg ned for å fryse ihjel. Jeg husker ikke at jeg gikk hjem, men jeg våknet neste morgen i min egen seng og ble skuffet. Fortalte dette til behandleren og legen, men det virker som de ikke tror at jeg mente det seriøst...

Nå ser ting litt lysere ut. Har en jobb jeg trives i og det at det begynner å nærme seg sommer, hjelper veldig på.

Bare noen tanker jeg følte for å lufte....

[Gjest Livet er foran deg]

Mange som har gitt meg den diagnosen opp gjennom årene. Har også hatt diagnosene bipolar og PSTD. Bipolar stemmer ikke. Sluttet på medisiner for 5 år siden, og har ikke vært manisk av den grunn.

Leste en del om behandling av personlighetsforstyrrelse. I en behandlingsmodell var et av målene å finne mål i livet å strekke seg etter. Det tror jeg hadde hjulpet meg mye. Å finne noe stort å brenne for. Jeg elsker utfordringer, men de siste årene har jeg bare følt meg plaget av et skrikendes tomhet. Kan få hysterianfall og ligge å grine hele natten uten å vite hvorfor. Eller bli veldig urolig uten å vite hvorfor. Bare at jeg holder på å sprekke av opplagret energi - god eller dårlig...

For noen uker siden hadde jeg lyst å dø. Jeg brente dagbøker og personlige brev. Skrev testament og avskjedsbrev. Tok alle pillene jeg hadde, spedde på med alkohol og gikk ut i skogen og la meg ned for å fryse ihjel. Jeg husker ikke at jeg gikk hjem, men jeg våknet neste morgen i min egen seng og ble skuffet. Fortalte dette til behandleren og legen, men det virker som de ikke tror at jeg mente det seriøst...

Nå ser ting litt lysere ut. Har en jobb jeg trives i og det at det begynner å nærme seg sommer, hjelper veldig på.

Bare noen tanker jeg følte for å lufte....

Så kjekt at du har en jobb du trives i, det tror jeg er viktig! Jeg har også denne diagnosen og har jobbet i terapi med å opparbeide en indre kjerne, slik at tomheten ikke skal bli så overveldende og jeg kan bli mer selvstendig. Jeg merker at terapien har funket for jeg lar meg ikke vippe så lett av pinnen lenger av ytre omstendigheter som evt kan være ubehagelige. Det har også hjulpet å jobbet med tankene mine som basis for følelsene som oppstår i meg. Jeg har tenkt mye svart/hvitt, og det er også derfor følelsene har vært mye enten/eller og dramatiske/opprivende. Da har den boka jeg nevnte vært tankevekkende. Jeg tror det er viktig å vite hva man sliter med, men det er også lurt å ikke henge seg for mye opp i diagnose/psykdom. Det er lett at det "psyke" tar litt overhånd. Jeg tror det er viktig å også dyrke det friske i en! Det er derfor jeg nå skal ta skrittet ut å søke jobb..så får vi se hvordan det går =)

Skjønner at det kan være så smertefullt at man bare vil dø..jeg har vært der mange ganger selv. Men i dag er jeg tross alt glad jeg lever, det kunne gått galt. Det er dumt å gjøre noe man kan angre på senere. Nå går det mot lysere tider og en lettere årstid..kanskje blir dagene litt lettere fremover? Jeg satser på det, liker så godt den lyse årstid =)