Når en er såret - hvordan gå videre?

[Gjest prust]

Noen her husker sikkert at jeg hadde en konflikt med min søster for to måneder siden, der hun såret meg veldig dypt. Jeg orker ikke gå inn på hva det handlet om nå - men vi pratet sammen i 3 timer, og hun holdt fast på det hun hadde sagt.

Vi har ikke treftes etter dette (bor i samme by), før i dag, da mi jente hadde bursdag, Vi har sendt noen få meldinger om helt vanlige ting, men færre enn vanlig.

Både jeg og mannen min gruet oss til å treffe dem, men vi var veldig fokusert på at selskapet var for jenta vår, og at det ikek skulle bli noe ubehagelig. Og jeg klarte å skyve de vonde tankene bort, og fokusere på 6-åringen.

Men det merkelige var at det virket som om min søster var helt ferdig med saken. Hun var kjempeblid, og pratet helt som vanlig. Jeg klarte ikke å se henne i øynene mer enn et sekund om gangen, og jeg pratet nå ikke som vanlig, men prøvde å anstrenge meg for å være hyggelig. Merket også at mannen min var stillere enn vanlig.

Hva nå? Hun er kanskje ferdig med det - jeg er ikke. Skal vi liksom bare la tiden gå, og så "blir alt bra igjen?".

Jeg har mistet tillit til henne, og kommer nok aldri å bli fortrolig med henne. Men jeg erkjennner at dette sliter på meg, og det er vondt å ha det slik.

Hva burde jeg gjøre? Prate med henne igjen? Bare tilgi henne (uten at hun har bedt om tilgivelse), og late som om alt er greit?

[mariaflyfly]

Dersom din søster er åpenbart ferdig med det hele, så det er kanskje ikke vits i å dra opp temaet igjen?

Jeg tror det er klokt å komme seg videre, men jeg skjønner deg hvos noe e ødelagt mellom dere. Legg det bak deg, du. Men jeg må innrømme at jeg ikke hadde giddet å gå inn i barnevaktdiskusjoner igjen med henne. Jeg mener fortsatt at hun var svært urimelig ut fra det du skreiv om her.

[Gjest molefonken]

Jeg vet ikke. Jeg hadde en tilsvarende opplevelse med min søster i høst. Jeg later som ingenting nå. Jeg kjenner at tilliten jeg hadde til henne som menneske ikke er der mer. Jeg synes det hele er fryktelig trist.

[Gjest Vancouver]

Blod er tykkere enn vann, jeg syns det er dumt å la konflikter ødelegge vennskap og spesielt familiebånd.

Å tilgi er den største gave som finnes.

Det virker som din søster har gått videre, men det har ikke du klart, kanskje sitter du igjen med spørsmål. Hvis dette fortsatt plager deg, syns jeg du skal ta det opp med din søster, det er veldig dumt om dere skal bryte kontakten pga en slik konflikt.

Prat ut om det som har skjedd, hvorfor hun sa det hun sa, evnt. om hun kan be om unnskyld. Det er ikke sikkert du kan tilgi henne med det første, men tiden leger alle sår.

Gjemt men ikke glemt er det noe som heter....

Du har mistet tilliten til henne,

så prat om vanlige ting i starten til du føler du har gjenvunnet tilliten til henne igjen.

[Elis31]

Kanskje har hun til og med lyttet til dine meninger, og tatt de til etterretning? Det hender at noen lytter uten at man tror de har gjort det. Kanskje du bør forsøke å skille sak og person. Og se på det som at dere diskuterte en sak dere oppfattet forskjellig. Mer enn å føle deg forulempet som person. Men nå husker jeg ikke helt den forrige tråden, om hva dere var uenig om. Bare noen tips.

[Gjest prust]

Dersom din søster er åpenbart ferdig med det hele, så det er kanskje ikke vits i å dra opp temaet igjen?

Jeg tror det er klokt å komme seg videre, men jeg skjønner deg hvos noe e ødelagt mellom dere. Legg det bak deg, du. Men jeg må innrømme at jeg ikke hadde giddet å gå inn i barnevaktdiskusjoner igjen med henne. Jeg mener fortsatt at hun var svært urimelig ut fra det du skreiv om her.

Det som har plaget meg mest etter den samtalen vi hadde, var hennes kritikk om hvordan vi har lagt opp hverdagen - at vi jobber 100% begge to, at jeg reiser bort i jobben min, at mannen min reiser bort med jobben sin, at jeg har et par verv i menigheten, at vi av og til har barnevakt for å gjøre noe sammen som voksne - rett og slett at vi ikke er gode foreldre for barna våre - at vi ikke prioriterer dem høyt nok.

[Gjest Shira :o)]

Det som har plaget meg mest etter den samtalen vi hadde, var hennes kritikk om hvordan vi har lagt opp hverdagen - at vi jobber 100% begge to, at jeg reiser bort i jobben min, at mannen min reiser bort med jobben sin, at jeg har et par verv i menigheten, at vi av og til har barnevakt for å gjøre noe sammen som voksne - rett og slett at vi ikke er gode foreldre for barna våre - at vi ikke prioriterer dem høyt nok.

Det var ikke litt misunnelse som snakket da? Jeg fikk endel kritikk for diverse, jeg hadde for mye alenetid, blabla, jeg valgte feil.

Etter en stund kom det frem at det var misunnelse som pratet, og at h*n selv følte seg utilstrekkelig. ikke var aktivt med i diverse organisasjoner, ikke fikk tid til ting som var ønskelig en sjelden gang, som tid med kjære osv. Så egentlig beundret h*n meg for at vi hadde det godt. Så kom det helt feil ut.

Jeg har selv gått i fella og kanskje "kritisert" noen, så var jeg egentlig bare litt misunnelig, og beundret vel egentlig at de mesteret alt så bra.

Kan det være noe slikt?

Hva som er rette å gjøre for dere vet jeg ikke, men jeg ville nok kanskje tatt det opp igjen dersom du ikke klarer og glemme, eller tilgi, og dette ødelegger forholdet. Det blir jo trist dersom hun går og tror at dere har avklart alt, og har du det vondt.

[laban]

Det som har plaget meg mest etter den samtalen vi hadde, var hennes kritikk om hvordan vi har lagt opp hverdagen - at vi jobber 100% begge to, at jeg reiser bort i jobben min, at mannen min reiser bort med jobben sin, at jeg har et par verv i menigheten, at vi av og til har barnevakt for å gjøre noe sammen som voksne - rett og slett at vi ikke er gode foreldre for barna våre - at vi ikke prioriterer dem høyt nok.

Jeg tror det ofte (sikkert ikke alltid) er usikkerhet på egne valg som gjør at man må rakke ned på andres. Man må forsikre seg om at man har funnet "fasiten" og at andres løsninger ikke holder.

Hver familie må finne ut av det der selv. Vi har altfor ulike forutsetninger, behov, personligheter osv., til at alle kan bruke samme oppskrift.

Forsøk å ikke ta det mer innover deg enn om det hadde kommet fra en mer tilfeldig bekjent.

[mariaflyfly]

Det som har plaget meg mest etter den samtalen vi hadde, var hennes kritikk om hvordan vi har lagt opp hverdagen - at vi jobber 100% begge to, at jeg reiser bort i jobben min, at mannen min reiser bort med jobben sin, at jeg har et par verv i menigheten, at vi av og til har barnevakt for å gjøre noe sammen som voksne - rett og slett at vi ikke er gode foreldre for barna våre - at vi ikke prioriterer dem høyt nok.

Men er egentlig det noe å ta på vei for? Trenger du ta det inn over deg?

Dere er begge høyt utdannede, oppegående mennesker med gode jobber med mye ansvar, og du har prioritert noen frivillige verv ved siden av. Hvordan i all verden kan dette brukes mot deg? Dere har tre unger, og velger så vidt jeg har skjønt å bruke så godt som alle helger og ferier sammen med dem. Dere følger opp alle ungenes aktiviteter og skole på en god måte i hverdagen. Er det ikke nok for deg at du og din mann vet dette selv? Hva andre måtte mene om deres prioritering burde være likegyldig så lenge dere gjør det dere vet er bra nok for dere?

Jeg tipper som andre her at din søster er misunnelig, derav den kjipe approachen i diskusjonen. Hun har strengt tatt ingenting med hvordan dere velger å organisere hverdagen deres.

[Persille1365381127]

Jeg har noen voksne rundt meg som gjør det der hele tiden. Sier ting som sårer altså. Men de ser det antagelig ikke selv, jeg velger hvertfall å tro det - for om de hadde sett det selv hadde de vel aldri sagt sånne ting til meg??

Uansett; det pleier stort sett å være sånn at de sier noe til meg som sårer meg, enten holder jeg masken - eller så blir jeg sint. I sistnevnte tilfelle ender det nesten alltid med at jeg er urimelig, og nesten blir samtaleemne etterpå pga urimeligheten min.

Sist gang det skjedde var nå på lørdag, da sa en av dem "jeg er glad jeg ikke har deg som forelder på min skole" - etter en diskusjon om lekser, og hun sa det fordi hun mente jeg ikke prioriterte barnet mitt tilstrekkelig/prioriterer feil. (jeg mener hun har for mye lekser når det er hver dag, vi har ikke tid til lekser hver dag - og hun mener det er mitt problem, da håndterer jeg ikke hverdagen godt nok. Kort fortalt).

Men det jeg hørte er at jeg er en problemforelder, som ikke vil det beste for barnet mitt - og prioriterer feil.

Uavhengig av hva hun mente, så var det det jeg hørte.

Resultatet er at jeg går hjem og er lei meg, skuffet og sint - mest fordi jeg synes hun er så ufin, og at det ikke går an å si sånne ting. Hun har ikke noe med dette, og hvertfall ikke noe med å mene noe om meg som forelder (dette er en venninne av mamma).

Men det hele ender meg at jeg har det kjipt i noen dager, diskuterer det med kjæresten (som også var der), og så går det over. Neste gang vi møtes later jeg som ingenting, fordi det ikke har noen hensikt å ta det opp. Hun skjønner likevel ikke problemet, eller hva hun har gjort. Tar jeg det opp blir det en ny diskusjon, som antagelig ikke havner i min favør - ettersom jeg i deres øyne blir urimelig når jeg sier ifra. Det gjør man nemlig ikke...

Men; jeg har heller ingen tillit til henne. Jeg forteller henne ikke fortrolige ting, jeg vet hvilke emner vi ikke trenger å snakke om, og jeg vet hva jeg bør unngå å si - så det gjør jeg. Jeg oppfører meg normalt, men gir henne ingenting utover det.

Hun hører med i den kategorien som blir invitert i bursdag til barnet mitt og sånt, så jeg har noe med henne å gjøre regelmessig. Hun passer også på å presisere hvor mye bedre hennes (jevngamle) sønn er enn meg ved enhver anledning - så det er nok å ta av

Jeg har ingen gode råd, dessverre. Jeg ville bare si at dette til slutt handler om deg - fordi hun antagelig ikke skjønner hva hun har gjort. Det handler om hvordan du tar dette videre, og det har ingen hensikt å dra med seg de vonde følelsene - selv om det er lettere sagt enn gjort.

Sagt med enkle ord; hun er dusten - du er det ikke.

Jeg ville ikke tenkt så veldig mye mer på dette nå, men tatt med meg erfaringen videre. Du trenger ikke dele noe med henne mer, ikke engasjere deg mer enn du må i hennes liv - og la det passere i stillhet.

Jeg er jo dust nok til at jeg samler opp litt, så om det kommer et eller annet jeg ikke KAN la passere - så passer jeg på å nevne noen ting som har skjedd tidligere slik at de får litt å tenke på. Det er gjerne noen tilbakevennende tema de liker å bruke mot meg.

Etterhvert blir man litt mer hardhudet - og klarer å leve med det. Men det tar litt tid, det har tatt noen år for meg også.

Lykke til!

[frosken]

Det som har plaget meg mest etter den samtalen vi hadde, var hennes kritikk om hvordan vi har lagt opp hverdagen - at vi jobber 100% begge to, at jeg reiser bort i jobben min, at mannen min reiser bort med jobben sin, at jeg har et par verv i menigheten, at vi av og til har barnevakt for å gjøre noe sammen som voksne - rett og slett at vi ikke er gode foreldre for barna våre - at vi ikke prioriterer dem høyt nok.

Jeg tenker at hun treffer noe i deg som har å gjøre med en usikkerhet eller litt ustabil selvfølelse å gjøre, og at det er derfor du ikke klarer å slippe tak i konflikten.

Hvis du er trygg i forhold til egne valg, hvilken rolle spiller det da om hun tenker at du burde ha valgt litt annerledes? Hvorfor er hennes anerkjennelse av dine valg viktige?

[frosken]

Jeg mener at vi kan velge om vi lar eller ikke lar slike episoder bli ødeleggende i storfamilien. For meg har det vært viktigst å fokusere på hva som er best for barna i storfamilien. De mister noe vesentlig dersom voksne ikke kommer over konflikter, og for meg kan det da være meningsfylt å bestemme meg for å legge evt. vanskelige episoder bak meg fordi det gjør at vi som storfamilie fungerer best mulig.

Det er ikke nødvendig at din søsters bemerkninger skal få så stor innvirkning på deg :-)

(Spill noen Bjørn Eidsvåg låter, så finner du sikkert noen visdomsord som kan funke. Hvis du ikke finner noen, så gi meg beskjed så kan jeg ta en ny Eidsvåg-dag...*s*)

[pekkaline]

Jeg kjenner ikke hele situasjonen, men dette er din søster. Selv om hun later til å ha glemt hele greia, så har ikke du det. Snakk med henne, det forundrer meg om hun ikke beklager noe av det som ble sagt i kampens hete,nå som hun har fått det på avstand.

Isen mellom dere trenger ingen av dere. Det er vondt når det er utoner mellom familiemedlemmer.

Jeg har inntrykk av at du trenger å prate om det, så da er nok det best. Ende som det ende vil, men jeg tror det går bra om hun bare er halvparten så snill og god som deg. tvitvi.

[Gjest prust]

Jeg tenker at hun treffer noe i deg som har å gjøre med en usikkerhet eller litt ustabil selvfølelse å gjøre, og at det er derfor du ikke klarer å slippe tak i konflikten.

Hvis du er trygg i forhold til egne valg, hvilken rolle spiller det da om hun tenker at du burde ha valgt litt annerledes? Hvorfor er hennes anerkjennelse av dine valg viktige?

''Jeg tenker at hun treffer noe i deg som har å gjøre med en usikkerhet eller litt ustabil selvfølelse å gjøre, og at det er derfor du ikke klarer å slippe tak i konflikten.

Hvis du er trygg i forhold til egne valg, hvilken rolle spiller det da om hun tenker at du burde ha valgt litt annerledes? Hvorfor er hennes anerkjennelse av dine valg viktige?''

Ja - jeg har mange venninner som jobber redusert, som er hjemme 1-2 dager i uka eller som har korte dager og er hjemme når ungene kommer fra skolen. Klart ungene synes dette er koselig! Og jeg kunne av og til tenke meg det jeg og, men jeg HAR jobbet reduert i ti år og står for valget mitt om 100% jobb.

Jeg ønsker på en måte hennes anerkjennelse på mitt liv fordi hun er en fagperson når det gjelder barn, og har mye kompetanse på samspill barn-foreldre - samt at hun er min søster og jeg ønsker ikke å bli kritisert på noe av det viktigste i livet mitt av en person som betyr så mye for meg. Det hadde vært helt annerledes om det var en fjernere eprson som hadde sagt disse tingene.

[Gjest prust]

Men er egentlig det noe å ta på vei for? Trenger du ta det inn over deg?

Dere er begge høyt utdannede, oppegående mennesker med gode jobber med mye ansvar, og du har prioritert noen frivillige verv ved siden av. Hvordan i all verden kan dette brukes mot deg? Dere har tre unger, og velger så vidt jeg har skjønt å bruke så godt som alle helger og ferier sammen med dem. Dere følger opp alle ungenes aktiviteter og skole på en god måte i hverdagen. Er det ikke nok for deg at du og din mann vet dette selv? Hva andre måtte mene om deres prioritering burde være likegyldig så lenge dere gjør det dere vet er bra nok for dere?

Jeg tipper som andre her at din søster er misunnelig, derav den kjipe approachen i diskusjonen. Hun har strengt tatt ingenting med hvordan dere velger å organisere hverdagen deres.

jeg vet ikke om det skyldes misunnelse heller - for vi er jo i ganske lik situasjon mht arbeid - hun jobber ca 100%, det samme gjør mannen hennes.

Han reiser litt i sin jobb, hun reiser ikke. De påstår at de aldre gjør noe bare de voksne, det prioriterer vi. De har to ungdommer som kan være barnevakt, men velger å ikke bruke dem fordi de ikke vil at storsøsknene skal ha ansvar for den lille.

Vi tenker rett og slett forskjellig på dette med barenvakt - og det sårer meg at hun sier at vi ikke prioriterer barna våre nok.

[Gjest prust]

Jeg tror det ofte (sikkert ikke alltid) er usikkerhet på egne valg som gjør at man må rakke ned på andres. Man må forsikre seg om at man har funnet "fasiten" og at andres løsninger ikke holder.

Hver familie må finne ut av det der selv. Vi har altfor ulike forutsetninger, behov, personligheter osv., til at alle kan bruke samme oppskrift.

Forsøk å ikke ta det mer innover deg enn om det hadde kommet fra en mer tilfeldig bekjent.

Men når nære personer kritiserer, svir det mye mer enn om fjernere personer kritiserer...

Det var så rart å treffe henne, for hun virket så "normal", Jeg klarte ikke å se henne i øynene når vi pratet.

[frosken]

''Jeg tenker at hun treffer noe i deg som har å gjøre med en usikkerhet eller litt ustabil selvfølelse å gjøre, og at det er derfor du ikke klarer å slippe tak i konflikten.

Hvis du er trygg i forhold til egne valg, hvilken rolle spiller det da om hun tenker at du burde ha valgt litt annerledes? Hvorfor er hennes anerkjennelse av dine valg viktige?''

Ja - jeg har mange venninner som jobber redusert, som er hjemme 1-2 dager i uka eller som har korte dager og er hjemme når ungene kommer fra skolen. Klart ungene synes dette er koselig! Og jeg kunne av og til tenke meg det jeg og, men jeg HAR jobbet reduert i ti år og står for valget mitt om 100% jobb.

Jeg ønsker på en måte hennes anerkjennelse på mitt liv fordi hun er en fagperson når det gjelder barn, og har mye kompetanse på samspill barn-foreldre - samt at hun er min søster og jeg ønsker ikke å bli kritisert på noe av det viktigste i livet mitt av en person som betyr så mye for meg. Det hadde vært helt annerledes om det var en fjernere eprson som hadde sagt disse tingene.

Jeg får tanker om at du innerst inne er usikker på om de "problemene" dere har i forhold til yngstejenta har sammenheng med at dere ikke fokuserer mer på henne/at dere jobber så mye. Om det er noe dere gjør feil siden hun er så mye mer i konflikt enn de to eldste. At denne ørlille usikkerheten blir trigget når søsteren din kritiserer.

Av og til vil vi gjerne at verden skal være endimensjonal, og at det er _helt_ (minst hundre prosent!) sikkert at det vi gjør er det beste.

Hadde vært litt kult om verden var slik.-)

[Gjest prust]

[quote name=Shira )' timestamp='1269249060' post='4326750]

Det var ikke litt misunnelse som snakket da? Jeg fikk endel kritikk for diverse, jeg hadde for mye alenetid, blabla, jeg valgte feil.

Etter en stund kom det frem at det var misunnelse som pratet, og at h*n selv følte seg utilstrekkelig. ikke var aktivt med i diverse organisasjoner, ikke fikk tid til ting som var ønskelig en sjelden gang, som tid med kjære osv. Så egentlig beundret h*n meg for at vi hadde det godt. Så kom det helt feil ut.

Jeg har selv gått i fella og kanskje "kritisert" noen, så var jeg egentlig bare litt misunnelig, og beundret vel egentlig at de mesteret alt så bra.

Kan det være noe slikt?

Hva som er rette å gjøre for dere vet jeg ikke, men jeg ville nok kanskje tatt det opp igjen dersom du ikke klarer og glemme, eller tilgi, og dette ødelegger forholdet. Det blir jo trist dersom hun går og tror at dere har avklart alt, og har du det vondt.

Lurer litt på det med å tilgi. Når hun hardnakket holdt på sitt, så har hun jo ikke bedt om unnskyldning, og da er det jo ikke noe å tilgi...

Dersom hun kommer og ber om unnskyldning, og dermed innrømme at hun såret meg, vil jeg sikkert kunne tilgi, men så lenge hun ikke ser at det hun sier gjør meg så vondt, så kan jeg vel ikke tilgi noe....

Tror nok ikke jeg klarer å legge dette bak meg før vi har pratet igjen.

[Gjest togli]

Noen mennesker greier man bare ikke å bli enige med fordi man er så ulike og oppfatter ting så ulikt. Jeg tror du bare må forsøke å akseptere at hennes virkelighetsoppfatning er forskjellig fra din, og at du må stole på dine egne følelser omrking dette - og gjøre det DU føler er riktig (mht det konflikten deres bunnet i). Ikke ta hensyn til hennes følelser oppi dette, for du har avklart alt med din mor, så saken er grei:) Det er søsteren din som "eier" problemet, ikke du!

Lat som du har glemt dette og gå videre i livet

[frosken]

Lurer litt på det med å tilgi. Når hun hardnakket holdt på sitt, så har hun jo ikke bedt om unnskyldning, og da er det jo ikke noe å tilgi...

Dersom hun kommer og ber om unnskyldning, og dermed innrømme at hun såret meg, vil jeg sikkert kunne tilgi, men så lenge hun ikke ser at det hun sier gjør meg så vondt, så kan jeg vel ikke tilgi noe....

Tror nok ikke jeg klarer å legge dette bak meg før vi har pratet igjen.

Hva slags logikk er det at man ikke kan tilgi uten at den andre har bedt om tilgivelse?