Når en er såret - hvordan gå videre?

[Gjest prust]

Jeg får tanker om at du innerst inne er usikker på om de "problemene" dere har i forhold til yngstejenta har sammenheng med at dere ikke fokuserer mer på henne/at dere jobber så mye. Om det er noe dere gjør feil siden hun er så mye mer i konflikt enn de to eldste. At denne ørlille usikkerheten blir trigget når søsteren din kritiserer.

Av og til vil vi gjerne at verden skal være endimensjonal, og at det er _helt_ (minst hundre prosent!) sikkert at det vi gjør er det beste.

Hadde vært litt kult om verden var slik.-)

Joda - dersom jeg ikke hadde jobbet, hadde jeg jo kunnet fokusere 100% på barna - og dermed fulgt opp hun mellomste (ikke minste) optimalt.

Men slik er ikke verden - jeg ønsker å bruke meg selv på jobben min, og jeg ønsker samtidig trygge glade barn.

Godt mulig du har rett - at disse tingene henger sammen med hun mellomste. Men samtidig så jobbet jeg jo 50-60% i den verste tiden, da hun var 4-5 år, uten at det ble noe bedre av det.

[Gjest prust]

Noen mennesker greier man bare ikke å bli enige med fordi man er så ulike og oppfatter ting så ulikt. Jeg tror du bare må forsøke å akseptere at hennes virkelighetsoppfatning er forskjellig fra din, og at du må stole på dine egne følelser omrking dette - og gjøre det DU føler er riktig (mht det konflikten deres bunnet i). Ikke ta hensyn til hennes følelser oppi dette, for du har avklart alt med din mor, så saken er grei:) Det er søsteren din som "eier" problemet, ikke du!

Lat som du har glemt dette og gå videre i livet

Jeg kan ikke late som om alt er greit - klarer ikke å lure meg selv.

Men nå trenger jeg ikke å treffe henne på 5 uker, da er det neste bursdagsselskap, så vi får nå se hvordan settingen er da...

[frosken]

Joda - dersom jeg ikke hadde jobbet, hadde jeg jo kunnet fokusere 100% på barna - og dermed fulgt opp hun mellomste (ikke minste) optimalt.

Men slik er ikke verden - jeg ønsker å bruke meg selv på jobben min, og jeg ønsker samtidig trygge glade barn.

Godt mulig du har rett - at disse tingene henger sammen med hun mellomste. Men samtidig så jobbet jeg jo 50-60% i den verste tiden, da hun var 4-5 år, uten at det ble noe bedre av det.

Jeg har ikke ment å si at dette har sammenheng; jeg mente å reise problemstillingen om hvorvidt _du_ selv hadde en ørliten usikkerhet i forhold til dette.

Det er en vesentlig forskjell:-)

[Gjest prust]

Hva slags logikk er det at man ikke kan tilgi uten at den andre har bedt om tilgivelse?

Jeg kan jo dette i teorien - at en skal tilgi for sin egen del, for å lette byrden om det vonde som har skjedd mot en, fra en selv.

Men i praksis er det vanskelig å tilgi noen dersom de ikke angrer og ber om tilgivelse.

[Gjest togli]

Det som har plaget meg mest etter den samtalen vi hadde, var hennes kritikk om hvordan vi har lagt opp hverdagen - at vi jobber 100% begge to, at jeg reiser bort i jobben min, at mannen min reiser bort med jobben sin, at jeg har et par verv i menigheten, at vi av og til har barnevakt for å gjøre noe sammen som voksne - rett og slett at vi ikke er gode foreldre for barna våre - at vi ikke prioriterer dem høyt nok.

Grunnen til at søsteren din "treffer" deg med uttalelsene sine er at du har dårlig samvittighet for hvordan hverdagen deres er. Virker ungene dine fornøyde? Takler de hverdagen deres som den er? I så fall har dere funnet "oppskriften" som passer for dere - that's it

Jeg greier ikke å hoste opp begrunnelser for påstanden min nå, men så vidt jeg vet så skaper foreldre som viser engasjement i forhold til jobb og fritid trygge og engasjerte barn, så stol på at dere fikser dette bra!

[Gjest prust]

Jeg har noen voksne rundt meg som gjør det der hele tiden. Sier ting som sårer altså. Men de ser det antagelig ikke selv, jeg velger hvertfall å tro det - for om de hadde sett det selv hadde de vel aldri sagt sånne ting til meg??

Uansett; det pleier stort sett å være sånn at de sier noe til meg som sårer meg, enten holder jeg masken - eller så blir jeg sint. I sistnevnte tilfelle ender det nesten alltid med at jeg er urimelig, og nesten blir samtaleemne etterpå pga urimeligheten min.

Sist gang det skjedde var nå på lørdag, da sa en av dem "jeg er glad jeg ikke har deg som forelder på min skole" - etter en diskusjon om lekser, og hun sa det fordi hun mente jeg ikke prioriterte barnet mitt tilstrekkelig/prioriterer feil. (jeg mener hun har for mye lekser når det er hver dag, vi har ikke tid til lekser hver dag - og hun mener det er mitt problem, da håndterer jeg ikke hverdagen godt nok. Kort fortalt).

Men det jeg hørte er at jeg er en problemforelder, som ikke vil det beste for barnet mitt - og prioriterer feil.

Uavhengig av hva hun mente, så var det det jeg hørte.

Resultatet er at jeg går hjem og er lei meg, skuffet og sint - mest fordi jeg synes hun er så ufin, og at det ikke går an å si sånne ting. Hun har ikke noe med dette, og hvertfall ikke noe med å mene noe om meg som forelder (dette er en venninne av mamma).

Men det hele ender meg at jeg har det kjipt i noen dager, diskuterer det med kjæresten (som også var der), og så går det over. Neste gang vi møtes later jeg som ingenting, fordi det ikke har noen hensikt å ta det opp. Hun skjønner likevel ikke problemet, eller hva hun har gjort. Tar jeg det opp blir det en ny diskusjon, som antagelig ikke havner i min favør - ettersom jeg i deres øyne blir urimelig når jeg sier ifra. Det gjør man nemlig ikke...

Men; jeg har heller ingen tillit til henne. Jeg forteller henne ikke fortrolige ting, jeg vet hvilke emner vi ikke trenger å snakke om, og jeg vet hva jeg bør unngå å si - så det gjør jeg. Jeg oppfører meg normalt, men gir henne ingenting utover det.

Hun hører med i den kategorien som blir invitert i bursdag til barnet mitt og sånt, så jeg har noe med henne å gjøre regelmessig. Hun passer også på å presisere hvor mye bedre hennes (jevngamle) sønn er enn meg ved enhver anledning - så det er nok å ta av

Jeg har ingen gode råd, dessverre. Jeg ville bare si at dette til slutt handler om deg - fordi hun antagelig ikke skjønner hva hun har gjort. Det handler om hvordan du tar dette videre, og det har ingen hensikt å dra med seg de vonde følelsene - selv om det er lettere sagt enn gjort.

Sagt med enkle ord; hun er dusten - du er det ikke.

Jeg ville ikke tenkt så veldig mye mer på dette nå, men tatt med meg erfaringen videre. Du trenger ikke dele noe med henne mer, ikke engasjere deg mer enn du må i hennes liv - og la det passere i stillhet.

Jeg er jo dust nok til at jeg samler opp litt, så om det kommer et eller annet jeg ikke KAN la passere - så passer jeg på å nevne noen ting som har skjedd tidligere slik at de får litt å tenke på. Det er gjerne noen tilbakevennende tema de liker å bruke mot meg.

Etterhvert blir man litt mer hardhudet - og klarer å leve med det. Men det tar litt tid, det har tatt noen år for meg også.

Lykke til!

Takk for at du delte dette med meg.

Min slster og jeg var svært ulike som barn og ungdom. Som voksne vokste vi litt sammen, og det har vært noen år der jeg har følt at vi har kommet nærmere hverandre.

Vi hadde en krasj i fjor, men pratet gjennom den, og kom oss videre, og jeg fikk tillit til henne igjen. Så har nå høsten og vinteren gått og vi har ikke vært så mye sammen, men det har ikke vært noe vondt mellom oss.

Nå er vi helt på 0. Jeg kan selvsagt ha et overflatisk forhold til henne som fungerer n¨år vi treffes, men jeg ønsker jo egentlig at min eneste søster skal være som ei nær venninne - der vi stoler på hverandre og betror oss til hverandre og har tillit til hverandre.

Slik tviler jeg på at det kan bli.

Blir helt på gråten når jeg tenker på hvor nære mamma og hennes søster er - og at vi to trolig ikke kommer til å ha det de to har sammen.....

[Gjest togli]

Jeg kan ikke late som om alt er greit - klarer ikke å lure meg selv.

Men nå trenger jeg ikke å treffe henne på 5 uker, da er det neste bursdagsselskap, så vi får nå se hvordan settingen er da...

Gå til en hypotisør som kan få deg til å slutte å gruble på dette ;-P

Fra spøk til alvor: Jeg skjønner at du synes det er vanskelig. Kan love deg at jeg ikke hadde greid å legge det fra meg heller - enten jeg ville eller ei... Kanskje du bare må ta tiden til hjelp? Jeg ser for meg at det bare vil bli en større konflikt om du MÅ ta dette opp med søsteren din en gang til?

[Gjest prust]

Grunnen til at søsteren din "treffer" deg med uttalelsene sine er at du har dårlig samvittighet for hvordan hverdagen deres er. Virker ungene dine fornøyde? Takler de hverdagen deres som den er? I så fall har dere funnet "oppskriften" som passer for dere - that's it

Jeg greier ikke å hoste opp begrunnelser for påstanden min nå, men så vidt jeg vet så skaper foreldre som viser engasjement i forhold til jobb og fritid trygge og engasjerte barn, så stol på at dere fikser dette bra!

Ja, ungene virker fornøyde. De dagene vi tilfeldigvis kommer hjem tidlig, er de som regel opptatt med venner eller lekser. Henter vi en time før i barnehagen, "kommer vi ALTFOR tidlig".

Vi prioriterer jo helger og fulle ferier med barna. Og de virker fornøyde med hvordan vi har det.

[Gjest prust]

Gå til en hypotisør som kan få deg til å slutte å gruble på dette ;-P

Fra spøk til alvor: Jeg skjønner at du synes det er vanskelig. Kan love deg at jeg ikke hadde greid å legge det fra meg heller - enten jeg ville eller ei... Kanskje du bare må ta tiden til hjelp? Jeg ser for meg at det bare vil bli en større konflikt om du MÅ ta dette opp med søsteren din en gang til?

Ja - det blir i alle fall ikke noe fronting av dette før påske. Vi reiser bort på ferie. Helga etter påske skal jeg bort. Så jeg treffer dem ikke på minst 3 uker, kanskje 5.

Nå må jeg legge meg. Har et knalltøft møte på jobben i morgen som jeg gruer meg noe vanvittig til :-(((((

[Gjest togli]

Ja, ungene virker fornøyde. De dagene vi tilfeldigvis kommer hjem tidlig, er de som regel opptatt med venner eller lekser. Henter vi en time før i barnehagen, "kommer vi ALTFOR tidlig".

Vi prioriterer jo helger og fulle ferier med barna. Og de virker fornøyde med hvordan vi har det.

Der ser du

Min søster og mann har tre barn (som oss). De jobber full tid begge to, samt at de reiser mye i jobbene sine.

Hos oss jobber jeg redusert og ingen av oss reiser i jobbene våre, så vi har mer tid med ungene enn det de har. Våre barn er veltilpassede, men den ene av dem er ganske "avhengig" av oss. Hun liker ikke at vi reiser bort osv. Min søsters barn har ingen problemer med dette Søstra mi er utrolig flink med barn og de har også et fosterbarn, så de fikser en svært travel hverdag med glans

[Gjest togli]

Ja - det blir i alle fall ikke noe fronting av dette før påske. Vi reiser bort på ferie. Helga etter påske skal jeg bort. Så jeg treffer dem ikke på minst 3 uker, kanskje 5.

Nå må jeg legge meg. Har et knalltøft møte på jobben i morgen som jeg gruer meg noe vanvittig til :-(((((

Lykke, lykke til på møtet imorgen!!!!!

*klem*

[Gjest Shira :o)]

Lurer litt på det med å tilgi. Når hun hardnakket holdt på sitt, så har hun jo ikke bedt om unnskyldning, og da er det jo ikke noe å tilgi...

Dersom hun kommer og ber om unnskyldning, og dermed innrømme at hun såret meg, vil jeg sikkert kunne tilgi, men så lenge hun ikke ser at det hun sier gjør meg så vondt, så kan jeg vel ikke tilgi noe....

Tror nok ikke jeg klarer å legge dette bak meg før vi har pratet igjen.

Det jeg mente var at er hun klar over hvor mye det gnager deg? Hvor mye du tenker på det, at det såret deg?

Det ikke alltid vi er klar over hvor mye en annen person tenker på noe, som vi selv kanskje har gått videre med. Derfor tror jeg at du trenger å prate med henne.

Tilgivelse er komplekse saker, og det blir enda mer komplisert dersom du mener at du ikke kan tilgi henne, og hun ikke vet at du tenker på det.

Nå vet jeg ikke om det er slik, men har selv opplevd at vi var to stykker som hadde ulik oppfatning, en hadde gått videre, en hadde problemer med det enda. Det løste seg når kommunikasjonen kom på plass.

[Persille1365381127]

Takk for at du delte dette med meg.

Min slster og jeg var svært ulike som barn og ungdom. Som voksne vokste vi litt sammen, og det har vært noen år der jeg har følt at vi har kommet nærmere hverandre.

Vi hadde en krasj i fjor, men pratet gjennom den, og kom oss videre, og jeg fikk tillit til henne igjen. Så har nå høsten og vinteren gått og vi har ikke vært så mye sammen, men det har ikke vært noe vondt mellom oss.

Nå er vi helt på 0. Jeg kan selvsagt ha et overflatisk forhold til henne som fungerer n¨år vi treffes, men jeg ønsker jo egentlig at min eneste søster skal være som ei nær venninne - der vi stoler på hverandre og betror oss til hverandre og har tillit til hverandre.

Slik tviler jeg på at det kan bli.

Blir helt på gråten når jeg tenker på hvor nære mamma og hennes søster er - og at vi to trolig ikke kommer til å ha det de to har sammen.....

Jeg har to søstre, og vi snakker nesten ikke sammen. Det sies at blod er tykkere enn vann, og det er det - fordi du ville stilt opp for henne om "det brant på dass". Hadde noe skjedd med barna hennes f.eks - så ville du lagt alt til side og bidratt med det du kunne.

Men; det betyr ikke at dere har nok til felles til å være venner... Om du tenker på de vennene du har, så vil du se at de er forskjellige - men at de har noen felles trekk. I hvertfall de som står deg nærmest. Dersom søsteren din ikke har de trekkene (slik du ser det) så har dere ikke nok til felles til å være nære venner. På hils, høflig omgang osv - selvfølgelig! Men ikke VENNER.

Jeg har også kjent på at det er trist at jeg ikke har det forholdet til søstrene mine når jeg ser andre søstre som er bestevenner. Men så har jeg innfunnet meg med at vi er forskjellige, og vi fungerer ikke som venner - mens venner egentlig blir den familien vi velger selv. Jeg har en bestevenninne, hun vet alt om meg - og jeg alt om henne. Vi deler alt, og er så nære man kan komme uten å være i et forhold. Kanskje nærere, fordi vi ikke har den "forpliktelsen". Vi har valgt å være venner - vi må jo ikke være det, og da er det ubetinget.

Sånne valg gjør man ikke med familie, de er jo der - enten du vil eller ikke.

Men mitt råd er rett og slett å anse henne som familie, og vennene dine som venner. Man trenger ikke å være venner med all familie, det betyr ikke at man ikke bryr seg om dem likevel

Og så er det den gode gamle "tiden leger..." osv. Det er ikke alltid sånn, men det vil i hvertfall døyve smerten en del

[Gjest Ikke min skyld, men alle andres]

Jeg har noen voksne rundt meg som gjør det der hele tiden. Sier ting som sårer altså. Men de ser det antagelig ikke selv, jeg velger hvertfall å tro det - for om de hadde sett det selv hadde de vel aldri sagt sånne ting til meg??

Uansett; det pleier stort sett å være sånn at de sier noe til meg som sårer meg, enten holder jeg masken - eller så blir jeg sint. I sistnevnte tilfelle ender det nesten alltid med at jeg er urimelig, og nesten blir samtaleemne etterpå pga urimeligheten min.

Sist gang det skjedde var nå på lørdag, da sa en av dem "jeg er glad jeg ikke har deg som forelder på min skole" - etter en diskusjon om lekser, og hun sa det fordi hun mente jeg ikke prioriterte barnet mitt tilstrekkelig/prioriterer feil. (jeg mener hun har for mye lekser når det er hver dag, vi har ikke tid til lekser hver dag - og hun mener det er mitt problem, da håndterer jeg ikke hverdagen godt nok. Kort fortalt).

Men det jeg hørte er at jeg er en problemforelder, som ikke vil det beste for barnet mitt - og prioriterer feil.

Uavhengig av hva hun mente, så var det det jeg hørte.

Resultatet er at jeg går hjem og er lei meg, skuffet og sint - mest fordi jeg synes hun er så ufin, og at det ikke går an å si sånne ting. Hun har ikke noe med dette, og hvertfall ikke noe med å mene noe om meg som forelder (dette er en venninne av mamma).

Men det hele ender meg at jeg har det kjipt i noen dager, diskuterer det med kjæresten (som også var der), og så går det over. Neste gang vi møtes later jeg som ingenting, fordi det ikke har noen hensikt å ta det opp. Hun skjønner likevel ikke problemet, eller hva hun har gjort. Tar jeg det opp blir det en ny diskusjon, som antagelig ikke havner i min favør - ettersom jeg i deres øyne blir urimelig når jeg sier ifra. Det gjør man nemlig ikke...

Men; jeg har heller ingen tillit til henne. Jeg forteller henne ikke fortrolige ting, jeg vet hvilke emner vi ikke trenger å snakke om, og jeg vet hva jeg bør unngå å si - så det gjør jeg. Jeg oppfører meg normalt, men gir henne ingenting utover det.

Hun hører med i den kategorien som blir invitert i bursdag til barnet mitt og sånt, så jeg har noe med henne å gjøre regelmessig. Hun passer også på å presisere hvor mye bedre hennes (jevngamle) sønn er enn meg ved enhver anledning - så det er nok å ta av

Jeg har ingen gode råd, dessverre. Jeg ville bare si at dette til slutt handler om deg - fordi hun antagelig ikke skjønner hva hun har gjort. Det handler om hvordan du tar dette videre, og det har ingen hensikt å dra med seg de vonde følelsene - selv om det er lettere sagt enn gjort.

Sagt med enkle ord; hun er dusten - du er det ikke.

Jeg ville ikke tenkt så veldig mye mer på dette nå, men tatt med meg erfaringen videre. Du trenger ikke dele noe med henne mer, ikke engasjere deg mer enn du må i hennes liv - og la det passere i stillhet.

Jeg er jo dust nok til at jeg samler opp litt, så om det kommer et eller annet jeg ikke KAN la passere - så passer jeg på å nevne noen ting som har skjedd tidligere slik at de får litt å tenke på. Det er gjerne noen tilbakevennende tema de liker å bruke mot meg.

Etterhvert blir man litt mer hardhudet - og klarer å leve med det. Men det tar litt tid, det har tatt noen år for meg også.

Lykke til!

" I sistnevnte tilfelle ender det nesten alltid med at jeg er urimelig, og nesten blir samtaleemne etterpå pga urimeligheten min"

Tenke seg litt om kanskje?

[Persille1365381127]

" I sistnevnte tilfelle ender det nesten alltid med at jeg er urimelig, og nesten blir samtaleemne etterpå pga urimeligheten min"

Tenke seg litt om kanskje?

Jeg synes du skal lese hovedinnlegget og svaret mitt en gang til, og så kan du tenke deg om litt kanskje.

[Persille1365381127]

" I sistnevnte tilfelle ender det nesten alltid med at jeg er urimelig, og nesten blir samtaleemne etterpå pga urimeligheten min"

Tenke seg litt om kanskje?

Det fascinerer meg litt at du aldri går lei da

Du skal ha for utholdenheten!

[Gjest Tatjana]

Hva slags logikk er det at man ikke kan tilgi uten at den andre har bedt om tilgivelse?

Ve, teorien er jo grei den: Du tilgir for din egen skyld, ikke for den andre partens. Glemme og gå videre også videre.

Nå er ikke jeg Prust, men jeg har da også noen tanker rundt dette. Det handler om at det er vanskelig så lenge den andre parten slett ikke synes at hun (han) har gjort noe galt i det hele tatt, og slett ikke kan forstå at hun har såret deg. Hvordan tilgir du noen som -i det minste i egne øyne- ikke har gjort noe galt?

Hvis hun ber om unskyldning, så er jo det også en erkjennelse av at hun faktisk forstår at hun har såret noen med sine uttalelser, og beklager det i det minste. Om hun ikke angrer på det hun sa, så angrer hun på at hun såret Prust, om du forstår. Men her er jo ikke det tilfelle: Hun mener tydeligvis at hun hadde full rett i det hun sa, og hun viser ingen anger i forhold til at hun såret søsteren sin. Og da bli det vanskelig å tilgi.

[frosken]

Ve, teorien er jo grei den: Du tilgir for din egen skyld, ikke for den andre partens. Glemme og gå videre også videre.

Nå er ikke jeg Prust, men jeg har da også noen tanker rundt dette. Det handler om at det er vanskelig så lenge den andre parten slett ikke synes at hun (han) har gjort noe galt i det hele tatt, og slett ikke kan forstå at hun har såret deg. Hvordan tilgir du noen som -i det minste i egne øyne- ikke har gjort noe galt?

Hvis hun ber om unskyldning, så er jo det også en erkjennelse av at hun faktisk forstår at hun har såret noen med sine uttalelser, og beklager det i det minste. Om hun ikke angrer på det hun sa, så angrer hun på at hun såret Prust, om du forstår. Men her er jo ikke det tilfelle: Hun mener tydeligvis at hun hadde full rett i det hun sa, og hun viser ingen anger i forhold til at hun såret søsteren sin. Og da bli det vanskelig å tilgi.

Jeg hadde nok allikevel fokusert på å ikke bruke energi på episoden. Jeg er ikke enig i den vurderingen søsteren til prust har gjort, men er litt usikker på hvor "slemt" det er å uttrykke sin mening.

[Gjest Tatjana]

Jeg hadde nok allikevel fokusert på å ikke bruke energi på episoden. Jeg er ikke enig i den vurderingen søsteren til prust har gjort, men er litt usikker på hvor "slemt" det er å uttrykke sin mening.

Ja, det kan du si. Jeg kjenner hverken Prust eller søsteren, men sånn generelt: Bør vi insistere på vår rett til å si vår mening, uansett hvor mye den sårer andre, og vår rett til ikke å be om unnskyldning for å såre andre, fordi vi har jo rett til å si det vi mener?

De folkene jeg har truffet som insisterer på sin rett til å si sin mening om alt mulig, har gjerne noe negativt å si (sjelden noe positivt). Og de tåler ikke like godt å smake sin egen medisin.

Det å utvise normal høflighet og ta hensyn til andre mennesker kan også ha en verdi.

[frosken]

Ja, det kan du si. Jeg kjenner hverken Prust eller søsteren, men sånn generelt: Bør vi insistere på vår rett til å si vår mening, uansett hvor mye den sårer andre, og vår rett til ikke å be om unnskyldning for å såre andre, fordi vi har jo rett til å si det vi mener?

De folkene jeg har truffet som insisterer på sin rett til å si sin mening om alt mulig, har gjerne noe negativt å si (sjelden noe positivt). Og de tåler ikke like godt å smake sin egen medisin.

Det å utvise normal høflighet og ta hensyn til andre mennesker kan også ha en verdi.

Jeg skulle ønske at søsteren hennes ikke hadde vært så krass, og at det hadde fungert å snakke ut om episoden. Nå fungerte ikke det -. og i etterkant virker det som om søsteren ikke lenger er så opptatt av episoden.

Etter min erfaring fungerer det best å være opptatt av hva man selv kan gjøre for å få det best mulig fremover - og ikke av hvordan man kan endre andre eller få dem til å gjøre ting de ikke vil. Derfor har jeg i dette konkrete tilfellet størst tro på å gå videre og ikke gjøre mer ut av episoden, men derimot se om det er mulig å få noen positive fellesopplevelser som kan bidra til at tilliten gjenopprettes.