Når en er såret - hvordan gå videre?

[Elis31]

jeg vet ikke om det skyldes misunnelse heller - for vi er jo i ganske lik situasjon mht arbeid - hun jobber ca 100%, det samme gjør mannen hennes.

Han reiser litt i sin jobb, hun reiser ikke. De påstår at de aldre gjør noe bare de voksne, det prioriterer vi. De har to ungdommer som kan være barnevakt, men velger å ikke bruke dem fordi de ikke vil at storsøsknene skal ha ansvar for den lille.

Vi tenker rett og slett forskjellig på dette med barenvakt - og det sårer meg at hun sier at vi ikke prioriterer barna våre nok.

Det søsteren din sier/mener synes jeg er helt idiotisk. At dere bruker barnevakt betyr at dere får tid til å være litt mer enn mor og far. Dere skal tross alt ha et liv når ungene flytter ut også, samt ha tid til å være kjærester. Det er kun positivt Barn synes også ofte det er stas å ha barnevakt. Drit i det søstern din sier. Det kan godt være at det er sjalusi. Hvis søsteren din jobber med barn og mener det hun mener, så hellige jul......

[Gjest Elextra]

Joda - dersom jeg ikke hadde jobbet, hadde jeg jo kunnet fokusere 100% på barna - og dermed fulgt opp hun mellomste (ikke minste) optimalt.

Men slik er ikke verden - jeg ønsker å bruke meg selv på jobben min, og jeg ønsker samtidig trygge glade barn.

Godt mulig du har rett - at disse tingene henger sammen med hun mellomste. Men samtidig så jobbet jeg jo 50-60% i den verste tiden, da hun var 4-5 år, uten at det ble noe bedre av det.

Tror frosken er inne på noe vesentlig her, og hun har en viktig poengtering i svaret nedenfor her - at det handler om _ditt_ syn på egne prioriteringer.

[Gjest prust]

Jeg har to søstre, og vi snakker nesten ikke sammen. Det sies at blod er tykkere enn vann, og det er det - fordi du ville stilt opp for henne om "det brant på dass". Hadde noe skjedd med barna hennes f.eks - så ville du lagt alt til side og bidratt med det du kunne.

Men; det betyr ikke at dere har nok til felles til å være venner... Om du tenker på de vennene du har, så vil du se at de er forskjellige - men at de har noen felles trekk. I hvertfall de som står deg nærmest. Dersom søsteren din ikke har de trekkene (slik du ser det) så har dere ikke nok til felles til å være nære venner. På hils, høflig omgang osv - selvfølgelig! Men ikke VENNER.

Jeg har også kjent på at det er trist at jeg ikke har det forholdet til søstrene mine når jeg ser andre søstre som er bestevenner. Men så har jeg innfunnet meg med at vi er forskjellige, og vi fungerer ikke som venner - mens venner egentlig blir den familien vi velger selv. Jeg har en bestevenninne, hun vet alt om meg - og jeg alt om henne. Vi deler alt, og er så nære man kan komme uten å være i et forhold. Kanskje nærere, fordi vi ikke har den "forpliktelsen". Vi har valgt å være venner - vi må jo ikke være det, og da er det ubetinget.

Sånne valg gjør man ikke med familie, de er jo der - enten du vil eller ikke.

Men mitt råd er rett og slett å anse henne som familie, og vennene dine som venner. Man trenger ikke å være venner med all familie, det betyr ikke at man ikke bryr seg om dem likevel

Og så er det den gode gamle "tiden leger..." osv. Det er ikke alltid sånn, men det vil i hvertfall døyve smerten en del

Jeg tror du er inne å noe viktig her, det med venner kontra familie.

Skal grunne litt på det...!

[Gjest prust]

Ve, teorien er jo grei den: Du tilgir for din egen skyld, ikke for den andre partens. Glemme og gå videre også videre.

Nå er ikke jeg Prust, men jeg har da også noen tanker rundt dette. Det handler om at det er vanskelig så lenge den andre parten slett ikke synes at hun (han) har gjort noe galt i det hele tatt, og slett ikke kan forstå at hun har såret deg. Hvordan tilgir du noen som -i det minste i egne øyne- ikke har gjort noe galt?

Hvis hun ber om unskyldning, så er jo det også en erkjennelse av at hun faktisk forstår at hun har såret noen med sine uttalelser, og beklager det i det minste. Om hun ikke angrer på det hun sa, så angrer hun på at hun såret Prust, om du forstår. Men her er jo ikke det tilfelle: Hun mener tydeligvis at hun hadde full rett i det hun sa, og hun viser ingen anger i forhold til at hun såret søsteren sin. Og da bli det vanskelig å tilgi.

Du uttrykker veldig bra slik jeg ser på det med å tilgi. Akkurat slik kjenner jeg det.

[Gjest Tatjana]

Jeg skulle ønske at søsteren hennes ikke hadde vært så krass, og at det hadde fungert å snakke ut om episoden. Nå fungerte ikke det -. og i etterkant virker det som om søsteren ikke lenger er så opptatt av episoden.

Etter min erfaring fungerer det best å være opptatt av hva man selv kan gjøre for å få det best mulig fremover - og ikke av hvordan man kan endre andre eller få dem til å gjøre ting de ikke vil. Derfor har jeg i dette konkrete tilfellet størst tro på å gå videre og ikke gjøre mer ut av episoden, men derimot se om det er mulig å få noen positive fellesopplevelser som kan bidra til at tilliten gjenopprettes.

''Etter min erfaring fungerer det best å være opptatt av hva man selv kan gjøre for å få det best mulig fremover - og ikke av hvordan man kan endre andre eller få dem til å gjøre ting de ikke vil.''

Akkurat det er jeg veldig enig i. Jo mer en går og "gnager" på slikt, jo verre blir det for en selv egentlig.

Samtidig så tenker jeg at Persille hadde et veldig godt poeng lenger oppe i tråden her, når hun snakker om forskjellen på familie og venner. Av og til må man innse at søsken ikke nødvendigvis kan bli ens beste venn - de er rett og slett familie.

[frosken]

''Etter min erfaring fungerer det best å være opptatt av hva man selv kan gjøre for å få det best mulig fremover - og ikke av hvordan man kan endre andre eller få dem til å gjøre ting de ikke vil.''

Akkurat det er jeg veldig enig i. Jo mer en går og "gnager" på slikt, jo verre blir det for en selv egentlig.

Samtidig så tenker jeg at Persille hadde et veldig godt poeng lenger oppe i tråden her, når hun snakker om forskjellen på familie og venner. Av og til må man innse at søsken ikke nødvendigvis kan bli ens beste venn - de er rett og slett familie.

Enig i det, men dersom søsken velger å "holde fast på konflikt", så får det ofte konsekvenser for flere enn dem selv. Jeg tenker særlig på hvor viktig de fleste barn synes det er med slekt og tilhørighet til "storfamilien".

[Gjest Tatjana]

Enig i det, men dersom søsken velger å "holde fast på konflikt", så får det ofte konsekvenser for flere enn dem selv. Jeg tenker særlig på hvor viktig de fleste barn synes det er med slekt og tilhørighet til "storfamilien".

Ja, men hvor går grensen for hva man skal finne seg i? Nå var jo søsteren til Prust veldig krass, og Prust er alvorlig såret. Søsteren syns det er helt greit. Hvor mye må Prust tåle av hensyn til de andre i familien? Og hvorfor er det ikke like mye søsterens ansvar å sørge for et godt forhold mellom dem?

Jeg mener at søsteren til Prust i det minste må inse at hun har såret sin søster og beklage det, selv om hun står fast på sine meninger om hva-det-nå-var de diskuterte. For det er da virkelig ikke utelukkende offeret som skal bære ansvaret for at en konflikt muligens vil splitte familien.

[frosken]

Ja, men hvor går grensen for hva man skal finne seg i? Nå var jo søsteren til Prust veldig krass, og Prust er alvorlig såret. Søsteren syns det er helt greit. Hvor mye må Prust tåle av hensyn til de andre i familien? Og hvorfor er det ikke like mye søsterens ansvar å sørge for et godt forhold mellom dem?

Jeg mener at søsteren til Prust i det minste må inse at hun har såret sin søster og beklage det, selv om hun står fast på sine meninger om hva-det-nå-var de diskuterte. For det er da virkelig ikke utelukkende offeret som skal bære ansvaret for at en konflikt muligens vil splitte familien.

'' For det er da virkelig ikke utelukkende offeret som skal bære ansvaret for at en konflikt muligens vil splitte familien.'

For meg skal det adskillig mer til for å omtale noen som "offer".

Slik jeg ser det, så vil den opplagte løsningen være å stole på egen vurdering av de valg man har gjort, og så samtidig respektere at det for en utenforstående ser litt annerledes ut.

[Gjest Tatjana]

'' For det er da virkelig ikke utelukkende offeret som skal bære ansvaret for at en konflikt muligens vil splitte familien.'

For meg skal det adskillig mer til for å omtale noen som "offer".

Slik jeg ser det, så vil den opplagte løsningen være å stole på egen vurdering av de valg man har gjort, og så samtidig respektere at det for en utenforstående ser litt annerledes ut.

Nå var det forsåvidt du som dro inn "storfamilien" og faren for splittelse i dette her. Jeg syns bare det er litt pussig den måten du tviholder på folks rett til å si hva som helst og såre andre, mens den det går ut over "må" tilgi, glemme og gå videre av hensyn til seg selv, storfamilien også videre.

For all del, jeg er enig med deg i at det ikke gagner Prust å gå og gnage på dette - det vil bare bli verst for henne. Samtidig mener jeg at det er søsteren som har bomma her, og som må bære ansvaret for å ha såret sin søster slik at hun er lei seg.

Hvis jeg såret mine søsken på denne måten, ville jeg syns det var leit og jeg ville gitt dem en oppriktig unnskyldning. Ikke nødvendigvis for å mene ting, men for å legge det fram på en måte som såret dem slik.

Jeg mener at folk som insisterer på å være ubehagelige, faktisk må ta skylda selv hvis familieforholdene kjølner en smule. Ikke nødvendigvis på grunn av meningene, men på grunn av måten de blir lagt fram på.

[frosken]

Nå var det forsåvidt du som dro inn "storfamilien" og faren for splittelse i dette her. Jeg syns bare det er litt pussig den måten du tviholder på folks rett til å si hva som helst og såre andre, mens den det går ut over "må" tilgi, glemme og gå videre av hensyn til seg selv, storfamilien også videre.

For all del, jeg er enig med deg i at det ikke gagner Prust å gå og gnage på dette - det vil bare bli verst for henne. Samtidig mener jeg at det er søsteren som har bomma her, og som må bære ansvaret for å ha såret sin søster slik at hun er lei seg.

Hvis jeg såret mine søsken på denne måten, ville jeg syns det var leit og jeg ville gitt dem en oppriktig unnskyldning. Ikke nødvendigvis for å mene ting, men for å legge det fram på en måte som såret dem slik.

Jeg mener at folk som insisterer på å være ubehagelige, faktisk må ta skylda selv hvis familieforholdene kjølner en smule. Ikke nødvendigvis på grunn av meningene, men på grunn av måten de blir lagt fram på.

Relasjoner er ikke som matematikk.

Jeg har ikke insistert på at man har rett til å si hva man vil til enhver tid.