mistet en nær person i selvmord

[lillli]

Det føles så uvirkelig og ufattelig. Jeg vet hun slet, hun delte mye med meg. Hun hadde det forferdelig og hadde opplevd grusomme ting. Hun så til slutt ikke noen annen utvei enn å ta sitt eget liv. Det er vondt å ha mistet henne. Det er for alltid. Men det har ikke sunket inn enda. Klarer ikke å slette henne fra telefonen eller mailen.

Har vært litt på sider for etterlatte, bla LEVE, men føler nesten at det blir verre av det. Savnet blir enda større, om det er mulig..

Er det noen som har noen erfaringer de vil dele? Jeg føler meg veldig alene og trist, tenker på henne konstant. Vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette.

[jubalong70]

Jeg kan ikke hjelpe deg, men vil bare gi deg en trøsteklem.

[Gjest togli]

Kondolerer...

Er det lenge siden dette skjedde? Sorgen over å ha mistet henne vil være der for alltid, men den vil endres etter som tiden går....

[lillli]

Jeg kan ikke hjelpe deg, men vil bare gi deg en trøsteklem.

Takk

[lillli]

Kondolerer...

Er det lenge siden dette skjedde? Sorgen over å ha mistet henne vil være der for alltid, men den vil endres etter som tiden går....

Det skjedde like etter jul. Hun ville ikke ødelegge julen for familien så hun ventet til den var overstått. Hun var verdens mest omtenksomme og gode person. Selv når hun hadde tatt valget om å ta sitt eget liv satte hun familien foran og gjennomføre julen. Jeg snakket mye med henne da. Hun hadde det fryktelig vanskelig.

Jeg kontaktet psykologen hennes etter ferien og sa at jeg hadde en sterk mistanke om at hun hadde planlagt å ta livet sitt, men hun tok det ikke alvorlig. To ganger snakket jeg med psykologen, uten at bekymringen ble tatt på alvor. To uker senere levde ikke venninnen min lenger...

Føler veldig skyld for at jeg ikke gjorde mer, kanskje jeg kunne forhindret det. Jeg forstod jo at hun tenkte på det. Sa det direkte til henne. Spurte om hun hadde planer, hun svarte nei men å lyve har aldri vært hennes sterke side. Jeg sa at jeg trodde hun hadde en plan, men at jeg ikke kunne tvinge henne til å fortelle noe hun ikke ville.

Hun sov en del hos meg den siste tiden, sa hun fikk en time-out hos meg. Jeg følte veldig sterkt på meg at hun hadde bestemt seg, men håpet å få planen ut av henne. Men det klarte jeg ikke. Tok henne med til legevakten ettersom psykologen ikke gjorde noe. De bare godtok at hun svarte nei på spørsmål om selvmordstanker/planer. Hun ville ha meg med inn på samtalen. Jeg brøt inn og sa at hun var såpass oppegående at hun skjønte hva hun skulle svare for å unngå innleggelse, men at jeg ikke var i tvil om at hun hadde konkrete planer. Men vi ble bare sendt hjem igjen.

Jeg var så redd for henne, og da telefonen kom visste jeg.

[Gjest Mien]

Hei.

Jeg har erfaringer å dele...men vet ikke helt hvordan jeg skal begynne eller hvordan formidle..

Men prøv å ta en dag ad gangen. Gjør de tingene du skal, eks skole, familie, jobb. Når du er sliten så skal du hvile..

Gråt når du føler du trenger, le når latteren kommer naturlig.

Ting tar tid. Det finnes mange forskjellige måter å sørge på, Bare vær deg selv og sørg på din egen måte.

Dette vil gå i bølger..

Å oppleve selvmord er en ekstrem opplevelse og utløser andre følelser i tillegg til sorgen over å miste..

[Helmi]

Så trist å lese om tapet ditt.

Det er tungt å miste noen som står en nær. Enda tyngre blir det når årsaken er at vedkommende har tatt livet sitt.

Jeg har mistet en av mine nærmeste i selvmord. Min erfaring er at sorg og sorgreaksjoner er svært individuelle. Noen finner trøst i fellesskap som LEVE, andre (deriblant jeg) synes det er vanskelig å treffe andre som har opplevd det samme som jeg.

Det har akkurat kommet ut en bok som jeg vil anbefale (har ikke rukket å lese hele boken, men det jeg har lest er bra). Det er ikke sikkert at du orker å lese så mye nå, men boken er delt slik opp at en kan lese den stykkevis utifra hva en har behov for å lese om. http://www.abstrakt.no/index.asp?id=28239

En klem vil jeg gjerne gi...

[Gjest Mien]

Det skjedde like etter jul. Hun ville ikke ødelegge julen for familien så hun ventet til den var overstått. Hun var verdens mest omtenksomme og gode person. Selv når hun hadde tatt valget om å ta sitt eget liv satte hun familien foran og gjennomføre julen. Jeg snakket mye med henne da. Hun hadde det fryktelig vanskelig.

Jeg kontaktet psykologen hennes etter ferien og sa at jeg hadde en sterk mistanke om at hun hadde planlagt å ta livet sitt, men hun tok det ikke alvorlig. To ganger snakket jeg med psykologen, uten at bekymringen ble tatt på alvor. To uker senere levde ikke venninnen min lenger...

Føler veldig skyld for at jeg ikke gjorde mer, kanskje jeg kunne forhindret det. Jeg forstod jo at hun tenkte på det. Sa det direkte til henne. Spurte om hun hadde planer, hun svarte nei men å lyve har aldri vært hennes sterke side. Jeg sa at jeg trodde hun hadde en plan, men at jeg ikke kunne tvinge henne til å fortelle noe hun ikke ville.

Hun sov en del hos meg den siste tiden, sa hun fikk en time-out hos meg. Jeg følte veldig sterkt på meg at hun hadde bestemt seg, men håpet å få planen ut av henne. Men det klarte jeg ikke. Tok henne med til legevakten ettersom psykologen ikke gjorde noe. De bare godtok at hun svarte nei på spørsmål om selvmordstanker/planer. Hun ville ha meg med inn på samtalen. Jeg brøt inn og sa at hun var såpass oppegående at hun skjønte hva hun skulle svare for å unngå innleggelse, men at jeg ikke var i tvil om at hun hadde konkrete planer. Men vi ble bare sendt hjem igjen.

Jeg var så redd for henne, og da telefonen kom visste jeg.

Ja, da visste du det.

Dette har jeg også opplevd.

Min mail er [email protected]

[lillli]

Hei.

Jeg har erfaringer å dele...men vet ikke helt hvordan jeg skal begynne eller hvordan formidle..

Men prøv å ta en dag ad gangen. Gjør de tingene du skal, eks skole, familie, jobb. Når du er sliten så skal du hvile..

Gråt når du føler du trenger, le når latteren kommer naturlig.

Ting tar tid. Det finnes mange forskjellige måter å sørge på, Bare vær deg selv og sørg på din egen måte.

Dette vil gå i bølger..

Å oppleve selvmord er en ekstrem opplevelse og utløser andre følelser i tillegg til sorgen over å miste..

Prøver å opprettholde hverdagen, men det er vanskelig. Jeg tenker på henne konstant. Kunne jeg gjort noe annerledes?

Tiden leger alle sår sies det, men det tror jeg ikke noe på. Sorgen og savnet forandrer seg kanskje, men akkurat nå virker det helt utenkelig. Jeg savner henne så fryktelig. Og klarer ikke å slippe tanken på at om psykologen og legevakten hadde tatt henne seriøst så hadde hun levd i dag.

Jeg klarer verken å gråte eller le. Ingenting kommer spontant. Føler meg mer som en zoombie som bare gjør det jeg må. Når jeg kommer hjem kollapser jeg helt. Jeg lever ikke lenger, jeg bare overlever om man kan si det sånn.

[lillli]

Så trist å lese om tapet ditt.

Det er tungt å miste noen som står en nær. Enda tyngre blir det når årsaken er at vedkommende har tatt livet sitt.

Jeg har mistet en av mine nærmeste i selvmord. Min erfaring er at sorg og sorgreaksjoner er svært individuelle. Noen finner trøst i fellesskap som LEVE, andre (deriblant jeg) synes det er vanskelig å treffe andre som har opplevd det samme som jeg.

Det har akkurat kommet ut en bok som jeg vil anbefale (har ikke rukket å lese hele boken, men det jeg har lest er bra). Det er ikke sikkert at du orker å lese så mye nå, men boken er delt slik opp at en kan lese den stykkevis utifra hva en har behov for å lese om. http://www.abstrakt.no/index.asp?id=28239

En klem vil jeg gjerne gi...

Takk for klem.

Boken så veldig bra ut, tror jeg skal bestille den. Vet ikke om jeg orker å lese så mye enda, men bla litt i den og kanskje finne noe jeg er klar for å lese.

[Helmi]

Takk for klem.

Boken så veldig bra ut, tror jeg skal bestille den. Vet ikke om jeg orker å lese så mye enda, men bla litt i den og kanskje finne noe jeg er klar for å lese.

Sånn gjorde jeg det i begynnelsen også. Leste det jeg orket - hadde behov for å prøve å skjønne noe av det som hadde skjedd, men ikke ork eller konsentrasjon til å lese så mye.

Den nye boken er veldig lettoppfattelig og grei å lese

[Gjest Mien]

Prøver å opprettholde hverdagen, men det er vanskelig. Jeg tenker på henne konstant. Kunne jeg gjort noe annerledes?

Tiden leger alle sår sies det, men det tror jeg ikke noe på. Sorgen og savnet forandrer seg kanskje, men akkurat nå virker det helt utenkelig. Jeg savner henne så fryktelig. Og klarer ikke å slippe tanken på at om psykologen og legevakten hadde tatt henne seriøst så hadde hun levd i dag.

Jeg klarer verken å gråte eller le. Ingenting kommer spontant. Føler meg mer som en zoombie som bare gjør det jeg må. Når jeg kommer hjem kollapser jeg helt. Jeg lever ikke lenger, jeg bare overlever om man kan si det sånn.

Ja, man blir så sliten av å ha det sånn. I lang tid etterpå greide jeg ikke holde meg oppe til klokka 20 på kveldene...jeg jobbet og sov. Fikk omtrent ikke i meg mat, raste ned 12 kg på kort tid...

Og tankene som hjemsøker en....grublingen, samvittigheten...SINNE...jeg var så sint. Ikke på ham...men på LIVET...

Det gikk et år, og så ble det sakte bedre...nå har det gått 2,5 år. Og jeg har et ok liv igjen. Men det er delt, som før/etter selvmordet. Og jeg tenker på ham mange ganger hver dag..

[lillli]

Ja, da visste du det.

Dette har jeg også opplevd.

Min mail er [email protected]

Takk, har sendt deg en liten mail

[Gjest togli]

Det skjedde like etter jul. Hun ville ikke ødelegge julen for familien så hun ventet til den var overstått. Hun var verdens mest omtenksomme og gode person. Selv når hun hadde tatt valget om å ta sitt eget liv satte hun familien foran og gjennomføre julen. Jeg snakket mye med henne da. Hun hadde det fryktelig vanskelig.

Jeg kontaktet psykologen hennes etter ferien og sa at jeg hadde en sterk mistanke om at hun hadde planlagt å ta livet sitt, men hun tok det ikke alvorlig. To ganger snakket jeg med psykologen, uten at bekymringen ble tatt på alvor. To uker senere levde ikke venninnen min lenger...

Føler veldig skyld for at jeg ikke gjorde mer, kanskje jeg kunne forhindret det. Jeg forstod jo at hun tenkte på det. Sa det direkte til henne. Spurte om hun hadde planer, hun svarte nei men å lyve har aldri vært hennes sterke side. Jeg sa at jeg trodde hun hadde en plan, men at jeg ikke kunne tvinge henne til å fortelle noe hun ikke ville.

Hun sov en del hos meg den siste tiden, sa hun fikk en time-out hos meg. Jeg følte veldig sterkt på meg at hun hadde bestemt seg, men håpet å få planen ut av henne. Men det klarte jeg ikke. Tok henne med til legevakten ettersom psykologen ikke gjorde noe. De bare godtok at hun svarte nei på spørsmål om selvmordstanker/planer. Hun ville ha meg med inn på samtalen. Jeg brøt inn og sa at hun var såpass oppegående at hun skjønte hva hun skulle svare for å unngå innleggelse, men at jeg ikke var i tvil om at hun hadde konkrete planer. Men vi ble bare sendt hjem igjen.

Jeg var så redd for henne, og da telefonen kom visste jeg.

Så trist :-(

Det virker som du gjorde det du kunne for å hjelpe venninna di, så jeg synes du skal legge bort dårlig samvittighet. Ved dødsfall vil man alltid tenke "hvis, om og men...", og når dødsfallet skyldes selvmord blir nok dette forsterket.

Jeg mista en som sto meg ganske nær for tre år siden. I et halvt år etterpå kjente jeg en følelse av "hikstegråt" i magen hver gang jeg trakk pusten dypt. Vet ikke om du skjønner hva jeg mener.... Følelsen man har i magen når man har grått voldsomt lenge.. Sjokket satt i ganske lenge, men etterhvert var det ikke sik at jeg tenkte på ham hver eneste dag lenger. Jeg aksepterte at han var borte for alltid og at det var nytteløst å være sinna pga dette. Når jeg tenker på ham nå, så fokuserer jeg på de gode barndomsminnene vi hadde sammen

Hvis du føler det blir for tøft for deg framover, så kan du kanskje snakke med fastlegen din om å få hjelp til å takle det som har skjedd?

Jeg er sikker på du var verdens beste venninne

*klem*

[lillli]

Så trist :-(

Det virker som du gjorde det du kunne for å hjelpe venninna di, så jeg synes du skal legge bort dårlig samvittighet. Ved dødsfall vil man alltid tenke "hvis, om og men...", og når dødsfallet skyldes selvmord blir nok dette forsterket.

Jeg mista en som sto meg ganske nær for tre år siden. I et halvt år etterpå kjente jeg en følelse av "hikstegråt" i magen hver gang jeg trakk pusten dypt. Vet ikke om du skjønner hva jeg mener.... Følelsen man har i magen når man har grått voldsomt lenge.. Sjokket satt i ganske lenge, men etterhvert var det ikke sik at jeg tenkte på ham hver eneste dag lenger. Jeg aksepterte at han var borte for alltid og at det var nytteløst å være sinna pga dette. Når jeg tenker på ham nå, så fokuserer jeg på de gode barndomsminnene vi hadde sammen

Hvis du føler det blir for tøft for deg framover, så kan du kanskje snakke med fastlegen din om å få hjelp til å takle det som har skjedd?

Jeg er sikker på du var verdens beste venninne

*klem*

''Jeg mista en som sto meg ganske nær for tre år siden. I et halvt år etterpå kjente jeg en følelse av "hikstegråt" i magen hver gang jeg trakk pusten dypt. Vet ikke om du skjønner hva jeg mener....''

Tror jeg forstår hva du mener. En stor klump, som ikke går bort. Jeg vil gråte men klarer ikke, men følelsen man får i magen etter å ha grått lenge er der konstant.

'' Følelsen man har i magen når man har grått voldsomt lenge.. Sjokket satt i ganske lenge, men etterhvert var det ikke sik at jeg tenkte på ham hver eneste dag lenger. Jeg aksepterte at han var borte for alltid og at det var nytteløst å være sinna pga dette. Når jeg tenker på ham nå, så fokuserer jeg på de gode barndomsminnene vi hadde sammen

'

På en måte var det ikke et sjokk for meg ettersom jeg visste hvor ille hun hadde det og hadde en sterk, berettiget mistanke. Jeg gikk nesten og ventet på telefonen..

Jeg prøver å tenke på, og sette pris på, alt det gode vi rakk å oppleve sammen. Og at jeg er heldig som fikk bli kjente med henne.

[Gjest blåhvit]

Dette er fryktelig trist. Kondolerer. Jeg blir helt opprevet inni meg, her jeg sitter, min voksne sønn tok livet sitt i november, han har etterlatt et stort, vondt hull i hjertet mitt.

Foreningen LEVE har en litteraturliste sist i brosjyren sin. Jeg har lest alle bøkene, jeg lånte de på biblioteket.

Jeg har også lest den nye boken som en annen linket til. "Etter selvmordet - veien videre" av Kari Dyregrov, Einar Plyhn og Gudrun Dieserud. Jeg lånte den på biblioteket.

Det tok lang tid å lese boken, for jeg greidde bare å lese litt hver dag. Det var sorgfull lesning, men godt også for det hjalp meg selv å få litt orden på følelsene.

Vi var ikke forberedt på av sønnen vår var så dårlig at han hadde tanker på å ta livet sitt, så det kom brått på oss.

Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal komme over sorgen og savnet, og bare det å skrive dette gjør vondt langt ned i hjerterøttene.

Du har min sympati og medfølelse.

[lillli]

Dette er fryktelig trist. Kondolerer. Jeg blir helt opprevet inni meg, her jeg sitter, min voksne sønn tok livet sitt i november, han har etterlatt et stort, vondt hull i hjertet mitt.

Foreningen LEVE har en litteraturliste sist i brosjyren sin. Jeg har lest alle bøkene, jeg lånte de på biblioteket.

Jeg har også lest den nye boken som en annen linket til. "Etter selvmordet - veien videre" av Kari Dyregrov, Einar Plyhn og Gudrun Dieserud. Jeg lånte den på biblioteket.

Det tok lang tid å lese boken, for jeg greidde bare å lese litt hver dag. Det var sorgfull lesning, men godt også for det hjalp meg selv å få litt orden på følelsene.

Vi var ikke forberedt på av sønnen vår var så dårlig at han hadde tanker på å ta livet sitt, så det kom brått på oss.

Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal komme over sorgen og savnet, og bare det å skrive dette gjør vondt langt ned i hjerterøttene.

Du har min sympati og medfølelse.

Så grusomt det må være å overleve sitt eget barn. Har ikke ord. Det er tøft uansett, men jeg innbiller meg at det er litt lettere hvis man er er forberedt på at det kan skje. Selv om det er grusomt uansett.

Skal ta en tur på biblioteket en dag. Har ikke vært så mye på levesidene ettersom jeg har følt at det bare har blitt verre, men skal se om jeg finner litteraturanbefalinger der. Har ikke brosjyren.

[Gjest blåhvit]

Så grusomt det må være å overleve sitt eget barn. Har ikke ord. Det er tøft uansett, men jeg innbiller meg at det er litt lettere hvis man er er forberedt på at det kan skje. Selv om det er grusomt uansett.

Skal ta en tur på biblioteket en dag. Har ikke vært så mye på levesidene ettersom jeg har følt at det bare har blitt verre, men skal se om jeg finner litteraturanbefalinger der. Har ikke brosjyren.

Du kan laste ned brosjyren her:

http://www.levenorge.no/pdf/TilDegSomHarMistetNoenISelvmord.pdf

Jeg har printet ut brosjyren, for den er på 17 sider. Det er lettere å lese, når en kan bla frem og tilbake, litteraturlisten står på side 15.

[lillli]

Du kan laste ned brosjyren her:

http://www.levenorge.no/pdf/TilDegSomHarMistetNoenISelvmord.pdf

Jeg har printet ut brosjyren, for den er på 17 sider. Det er lettere å lese, når en kan bla frem og tilbake, litteraturlisten står på side 15.

Tusen takk

[Gjest togli]

''Jeg mista en som sto meg ganske nær for tre år siden. I et halvt år etterpå kjente jeg en følelse av "hikstegråt" i magen hver gang jeg trakk pusten dypt. Vet ikke om du skjønner hva jeg mener....''

Tror jeg forstår hva du mener. En stor klump, som ikke går bort. Jeg vil gråte men klarer ikke, men følelsen man får i magen etter å ha grått lenge er der konstant.

'' Følelsen man har i magen når man har grått voldsomt lenge.. Sjokket satt i ganske lenge, men etterhvert var det ikke sik at jeg tenkte på ham hver eneste dag lenger. Jeg aksepterte at han var borte for alltid og at det var nytteløst å være sinna pga dette. Når jeg tenker på ham nå, så fokuserer jeg på de gode barndomsminnene vi hadde sammen

'

På en måte var det ikke et sjokk for meg ettersom jeg visste hvor ille hun hadde det og hadde en sterk, berettiget mistanke. Jeg gikk nesten og ventet på telefonen..

Jeg prøver å tenke på, og sette pris på, alt det gode vi rakk å oppleve sammen. Og at jeg er heldig som fikk bli kjente med henne.

....og de gode minnene kan ingen ta fra deg...