Utroskap

[Gjest Kontroll]

Hei Jeg er i en livssituasjon som jeg skjønner at jeg må ut av men er helt handlingslammet. Jeg skal gjøre en lang historie kort og være helt ærlig. For ni år siden ble jeg og min mann sammen, og i løpet av noen måneder fant vi ut at vi passet ikke så godt sammen. Min mann har stort behov for å ha "full kontrol", mens jeg på min side er veldig selvstendig. Kort tid etter dette fant jeg ut at jeg var gravid. Mannen min ble faktisk veldig glad og vi ble sammen igjen. Hele svangerskapet var vi frem og tilbake, og jeg tok han på fersken to ganger til sengs med sin eks. På slutten av svangerskapet bodde han hos meg for å være tilstede da fødselen satte igang. Vi fikk en datter (Ane) som hadde så stor hjertefeil at hun ikke klarte å leve i mer en to dager. Dette knakk meg helt. Jeg følte en stor skyldfølelse - uten noen grunn - og la meg flat for min mann som da tok overhånd. 1 år og 5 dager etter at vår Ane ble født, fikk vi Sanne. Hun er 7 i dag. Min mann hadde fortsatt full kontroll over familien sin og bestemte når jeg skulle få lov til å gi henne mat. Jeg fikk ikke lov til å gi henne mat mer enn hver tredje time selv om hun skrek. Husker godt jeg fant på æren for han ute slik at jeg kunne snike meg til å gi henne mat. 14 måneder etterpå fikk vi Johann. Han ble tatt med katastrofesnitt. Denne dramatiske fødselen første meg på nytt ned i "dypet", og jeg levde nå kun for mann og barn. Johann var ikke så flink til å spise. Men min mann mente at det var viktig å ikke gi seg på at barna skulle lære seg og spise allsidig. Husker han holdt Johann i nakket mens han tvang skjea inn i munnen på han mens ungen hylte. Han var da halvannet år. Hadde jeg grepet inn hadde mannen min blir hysterisk. I 2006 fikk vi Petter som er snart fire år. Da Petter var 10 måneder fikk jeg diagnosen Parkinson. Jeg var da 38 år. Det ble en krise i livet mitt selv om jeg aldri har vist eller fortalt dette til noen. Det viktigste for meg var å være en god mot og en god kone. Men da jeg fikk sykdommen begynte jeg å tenke mer på meg selv. Jeg begynte å se at jeg er faktisk er en person jeg og. Da jeg brgynte å jobbe igjen etter å ha vært hjemme i fem år, fikk jeg tilbud om en mellomleder stilling og sa ja til denne selv om jeg så at det kunne bli vanskelig i forhold til min mann. Men JEG ville. Dette førte til at jeg jobbet dag og natt. FIkk standig høre fra min mann at jeg ikke klarte å ta vare på han og barna lengre, at jeg var stygg og feit osv. Min datter kom å spurte meg om hvorfor jeg var mer glad i jobben min enn i henne. Dette var selvsagt ikke hennes ord. Men jeg vet at jeg alrdi lot jobben gå utover barna, at jeg tok vare på hus og hjem. Det han ikke tålte var at jeg satt forrand PC'en om kvelden i steden for å "være hans tjener" som jeg hadde vært før jeg begynte å jobbe. Jeg måtte slutte i jobben på grunn av for mye støy fra min mann. Skjønte at dette gikk utover barna. Jeg begynte i ny jobb som prosjektleder. Men jeg fant fort ut at uansett hvor jeg jobbet ville han alrdi være fornøyd. I følge han klarer jeg ikke å ta vare på huset, barna eller han. Jeg er så tykk og feil og stygg at han sier at han kunne like gjerne bodd sammen med en mann. Han mener og at det er min skyld at Ane døde fordi han mener jeg spiste feil da jeg gikk med henne. Alle disse tingene samt mangel på respekt til meg går på helsa løs. For å "overleve" har jeg bygget min egen lille virkelighet på jovbb hvor jeg får mange gode tilvakemeldinger hele tiden. Der er jeg faktisk VERD noe, og jeg er en PERSON. Oppi alt dette har jeg nå gjort en stor feil som ikke på noen måter kan unskyldes. Jeg var utro med en mann på jobben. Men det var så godt å ha noen å snakke med, som viste meg respekt og syntes faktisk jeg var fin.... Min mann fant selvsakt ut av dette og laget masse bråk. Han kontaktet kona til han jeg var utro med for å informere henne, han kontaktete hele min famile, sin egen familie, alle vennene våre samt barna for å fortelle hva jeg hadde gjort. Han tok kontakt med jobben min, ledelsen og laget masse bråk som ingen skjønte noe av. Jeg har nå sluttet på jobben. Så dagens situasjon for meg er at jeg sitter her hjemme, overvåkes både på PC og telefon og får daglig høre hvor dum, stygg og tykk jeg er.......Jeg tør ikke å reise fra han. Han kommer til å lage så mye bråk at barna kommer til å lide veldig under det. Han kommer til å bruke de mot meg det han kan.. Kan du være så snill å gi meg noen gode råd........

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mitt entydige råd er at du tar med deg barna og flytter fra han så raskt du kan. Din mann har en alvorlig sinnslidelse og er til stor skade både for deg og barna.

For å begrense skadene på barna må du fjerne dem og deg selv fra dem så raskt som overhode mulig. Søk hjelp hos fastlege, barnevern, ja alle instanser, venner og familie som kan hjelpe deg.

Overskriften forstår jeg ikke.

[Gjest fortvilet!!]

Mitt entydige råd er at du tar med deg barna og flytter fra han så raskt du kan. Din mann har en alvorlig sinnslidelse og er til stor skade både for deg og barna.

For å begrense skadene på barna må du fjerne dem og deg selv fra dem så raskt som overhode mulig. Søk hjelp hos fastlege, barnevern, ja alle instanser, venner og familie som kan hjelpe deg.

Overskriften forstår jeg ikke.

hei

Med overskriften mente jeg min utroskap... nevnte ikke mye om det i min epost til deg tror jeg, men det spiller vel en rolle kanskje? Jeg har vært uttro mot min mann i flere år og han oppdaget det i fjor høst ved å se på min epost og sms på mobiltelefon etter å vært mistenksom en stund. Han oppdaget 2 stk uttroskap i fjor samt at jeg ble gravid med barn der far er usikker etter at et forhold var avsluttet. I tillegg oppdaget han en flørt mellom meg og hans beste kompis som resulterte i at han brøt forbindelsen med han.

Jeg mener han bare må leve med det siden han oppfører seg så psykopatisk og at han har drevet meg til all uttroskapen, mens han mener hans oppføresel er relatert til at jeg i flere år har vært mye borte fra hjemmet, og da vært minstenksom til at jeg er uttro. Etter han oppdaget at det var sant er han overbevist om at det er riktig.

I tillegg i det siste har det dårlige forholdet mellom min mann med mine foreldre eskalert. Jeg har hele tiden fortalt dem om min problemer hjemme, minus min uttroskap selvfølgelig, og de har mer og mer uttrykt sin missnøye med han. Nettop eksploderte dette i beskyldninger mot mine foreldre fra han om å unlate å se problemen ungene deres skaper for sine familier (min bror er også uttro mot sin kone når han er ute på byen), og de snakker ikke med hverandre i det hele tatt.

I det hele og det store en helt fastlåst situasjon. Siden jeg nok har delansvaret for hvordan min mann er med min uttroskap klarer jeg ikke entydig å legge all skylden på han og forlate han, men vil absolutt heller ikke innrømme noe skyld overnfor mine foreldre eller venner og bekjente. Nå er det så ille at jeg begynner å bli redd for hvordan dette skal gå... min mann forlanger at jeg skal fortelle mine foreldre hva som har skjedd så de forstår at ikke han er problemet, mens jeg forståelig nok ikke vil at de skal vite noe og fortsatt mener han er problemeti vårt forhold med sitt sykelige kontroll behov og sjalusi.

Hva gjør vi??