Opptatering - gravid

[tiliti]

Det viktigste er at du gjør det du føler er rett for din egen del. Forholdet deres tror jeg ikke overlever uansett hva du velger.

Det å få barn betyr ikke at du aldri kan ta utdannelse (jeg studerte med barn, det gikk helt fint, man studerer mens barnet er i barnehagen og ev. mens barnet sover dersom man trenger litt ekstra). Du er derfor ikke "dømt til et liv i fattigdom".

Det å bli alenemor betyr heller ikke at du blir alene for resten av livet, det er fullt mulig å få seg ny kjæreste selv om man har barn.

Uansett hva du velger, sørg for at det er DITT valg - så tror jeg du kommer fint ut av situasjonen.

[Gjest togli]

Det er kjekt om noen kan snakke fornuft meg trådstarter. Denne babydrømmen blir raskt et babymareritt. Jeg synes det er så lumpent å føde barn uten å ha ting på stell. Det skal ikke mye til for å få en mer dugende far enn dette.

Jeg kjenner da flere som har barn med dustete fedre og barna har faktisk klart seg helt supert med sine flotte mødre

Det beste er selvsagt å ha en god far og en god mor, men det viktigste er at minst en av dem er dugelig som foreldre.

Å ta abort er ingen enkel avgjørelse for de fleste, og når man absolutt ikke ønsker å ta abort, men vurderer å gjøre det for å beholde kjæresten, så tror jeg det blir feil.

Jeg har en nær venninne som har opplevd omtrent det samme som trådstarter og er sjeleglad fordi hun valgte å beholde barnet. Pappaen kom luskende tilbake når han ble litt mer voksen og han elsker sitt barn over alt på jord Det er selvsagt ikke gitt at slike historier får en lykkelig slutt, men jeg synes iallefall man bør gi fosteret et sjanse når man selv ønsker barnet.

[Gjest togli]

Det kan du godt ha rett i, samtidig skal man også være forsiktig med å havne i fellea "jeg-skal-i-alle-fall-ikke-gjøre-som-han-vil-for-jeg-skal-hevne-meg".

Et barn er en forpliktelse for resten av livet.

Jeg mener man må a) se på sin nåværende situasjon (hva har jeg av inntekt, hvordan bor jeg, har jeg støtteapparat osv.) og hva man kan forvente av framtida. Det er ikke lykka i livet for alle å gå på skole mens man har små barn, mens for andre passer det perfekt. Hva som er riktig for trådstarter er det bare hun som kan svare på.

Man skal også tenke godt gjennom det økonomiske aspektet, for selv om man har krav på ditten og datten fra det offentlige er det ikke slik at man får mer enn man absolutt trenger. For noen er det helt greit, mens andre igjen har større behov/dyrere vaner og dermed får det mer enn tungt på de offentlige satsene.

Huff, nå rota jeg meg mer utpå enn jeg hadde tenkt, jeg mener dette er et valg _kun_ trådstarter kan ta selv, det er bare hun som vet hvordan hennes situasjon er nå og hvilke framtidsutsikter hun faktisk har.

Det er jeg enig i

[Gjest Ikke angret en dag]

Jeg kjenner da flere som har barn med dustete fedre og barna har faktisk klart seg helt supert med sine flotte mødre

Det beste er selvsagt å ha en god far og en god mor, men det viktigste er at minst en av dem er dugelig som foreldre.

Å ta abort er ingen enkel avgjørelse for de fleste, og når man absolutt ikke ønsker å ta abort, men vurderer å gjøre det for å beholde kjæresten, så tror jeg det blir feil.

Jeg har en nær venninne som har opplevd omtrent det samme som trådstarter og er sjeleglad fordi hun valgte å beholde barnet. Pappaen kom luskende tilbake når han ble litt mer voksen og han elsker sitt barn over alt på jord Det er selvsagt ikke gitt at slike historier får en lykkelig slutt, men jeg synes iallefall man bør gi fosteret et sjanse når man selv ønsker barnet.

Jeg synes det nesten er litt dårlig gjort av deg, jeg, å presse trådstarter som du gjør...

Som voksenperson burde du heller oppfordre henne til å tenke konstruktivt om sitt eget liv, om hva som er nå-situasjon, hva som er framtidssituasjon og legge vekk alle lykkehistoriene fra eget liv.

Det er nemlig ikke slik at alle blir gode aleneforeldre, det er heller ikke slik at alle barn greier seg helt fin med "en duganes forelder". Kikk litt rundt på skolene, se på ungdomsmiljøene og kriminalstatistikken, så er det lett å se at ikke alle greier seg fint.

Ei heller med to foreldre.

Det handler om personlighet, om pågangsmot, om muligheter, om støtte og hjelp og ikke minst - hvor "heldig" man er med et eventuelt barn. Og slikt _vet_ man ikke, derfor må man lete i seg selv og sin egen virkelighet for å finne ut hva man er i stand til å face.

[laban]

Det eneste som er omtrent helt sikkert, er at alt IKKE kommer til å gå tilbake til den "normalen" dere hadde før dette skjedde, hvis du tar abort. Det kommer til å prege dere, antakelig deg mer enn ham. Det vil forandre seg litt ettersom tiden går, men det kommer til å være der. Jeg er skeptisk til hvorvidt forholdet deres vil tåle det.

Får du barnet, starter du på en del av livet det er mange usikre momenter rundt. Du vet ikke om du får et barn med spesielle behov, dårlig råd, fødselsdepresjon, våkenetter eller bekkenløsning. Det vet INGEN som går gravide. Men du kommer til å gå gjennom disse spennende fasene uten en som står ved siden av deg og støtter deg 100%. Du er ikke alene om det, mange klarer det helt fint, men mange forteller også at det ble tyngre enn de hadde trodd.

Økonomi, reiser og praktiske ting order seg antakelig helt greit. Her i landet har vi ordninger som gjør at livet ikke er ødelagt selv om man får barn tidligere enn planlagt. Men barnet kommer til å være der i årevis framover, derfor må du forholde deg til faren og alle hans luner i like mange år. Kanskje vil han være i bildet når du skal planlegge ferie, når du får tilbud om en bedre jobb som gjør at du må flytte, og når det nærmer seg barnets første skoledag. På godt og vondt.

Noen sliter lenge etter å ha tatt abort, selv om de med fornuften mener at dette var det riktige valget. Andre tar det tilsynelatende atskillig lettere. Noen hevder at rådgiverne bør dempe informasjonen om at mange har det vanskelig etterpå, fordi det kompliserer tilværelsen for de som føler mest lettelse. Abort er et lovlig valg som du selv eventuelt skal ta. Det skal ikke tas av naboen, foreldrene dine eller DOL-brukerne.

Du kan få barn senere, med samme eller en annen barnefar, men det vil være et annet. Dette er ikke din eneste sjanse, annet enn til å få akkurat dette barnet. Vær sikker på at valget du gjør, ikke er for å tilfredsstille noen andres ønsker. Det er du som får konsekvensene mest innpå livet, uansett hva du gjør.

[Hekta]

Ditt forhold til barnefaren tror jeg kommer til å ta slutt uansett hva du gjør, abort eller ei.

Har du vært hos amathea og snakket med de? http://www.amathea.no/

Jeg synes å lese (litt mellom linjene) at du vil BEHOLDE barnet.

Det økonomiske ordner seg alltid på en eller annen måte. Som andre her sier, så vil du som alenemor få en del forskjellige stødnader.

Det kan være at du kommer til å leve litt trangt, men det er en overgang.

Jeg vokste opp med alenemor og en bror. Hun begynte sin utdanning mens både meg og min bror var små, kom seg i jobb og tjente ikke godt (innen helsesektoren). Men det har blitt mennesker av oss, vi har det alle bra. Ikke manglet vi noe under oppveksten. Første utenlandsferietur ble dog ikke før jeg var 14 år, hadde aldri merkeklær osv.

Hadde jeg vært i dine sko, så hadde jeg dumpet fyren og beholdt barnet.

Masse lykke til, og måtte du ta det valget som er rett for DEG (og ikke han dustetypen din)

[Gjest verinoca]

''Kjæresten som jeg har vært sammen i 4 år og 6 mnd sier at han kommer til å elske meg foralltid og ting kan gå tilbake som før igjen hvis jeg tar abort. Gjør jeg ikke som han ønsker dumper han meg og vil ikke ha noe med meg å gjøre igjen. ''

Dette virker ikke troverdig på meg. Hvor høyt elsker han deg om han ikke kan støtte deg i å evt beholde et barn dere har vært sammen om å lage? Uplanlagte svangerskap er ikke akkurat sjeldne.

På den annen side kan ingen tvinges til å bli far, så om han velger å stikke bør det være hans "problem".

Synes du skal tenke på *deg selv*, ikke styre livet ditt etter en slik mann - uansett om det er å beholde eller ikke.

[Gjest verinoca]

---tillegg - jeg ville ikke stolt på en sånn mann igjen. Vil han senere også true med å gå fra deg dersom dere havner i en eller annen situasjon han ikke liker?

Tenk på deg selv (og evt babyen), helt avgjort

[Gjest verinoca]

''Hvordan skal jeg ha penger til leilighet, bil, mat, klær, barnehage, esefo når de 3 åra med stødnad har gått ut? Med bare en lønning. :-( Noen råd? forslag og tips?''

Andre klarer det så hvorfor skulle ikke du klare det?

Du har lønna di, du får 2 barnetrygder dersom du har hovedomsorgen for barnet, du får dekket 64% av dokumenterte utgifter til barnepass (barnehage + sfo) og du har krav på bidrag fra faren.

Den stønaden du snakker om, hva er det? Kontantstøtten? Den får du kun hvis barnet ikke er i barnehage. Eller er det overgangsstønaden du mener? Den har tre års varighet ja, men om du har full jobb er ikke den på mange kronene, den varierer etter inntekten din. Du kan ikke jobbe fullt + få mange tusen i overgangsstønad. Da jeg fikk den jobbet jeg 80% og fikk da i overkant av 2000,- i overgangsstønad i mnd. Trodde det kom til å bli kjempetrangt økonomisk da den forsvant, men helt ærlig så har jeg faktisk ikke merket så mye til det.... Og jeg svømmer ikke i penger.

Økonomisk trenger du ikke å bekymre deg, det er jeg temmelig sikker på. )

Men at forholdet deres kommer til å fortsette like fint etter en abort det tror jeg overhodet ikke noe på. Sorry.

En venninne av meg som var singel med barn samtidig som hun studerte, fikk så mye stønader at det nesten ble en økonomisk katastrofe da hun fant sammen med barnefaren igjen. ;-)

[PieLill]

''Syntes det er noe som skurrer. Kjæresten som jeg har vært sammen i 4 år og 6 mnd sier at han kommer til å elske meg foralltid og ting kan gå tilbake som før igjen hvis jeg tar abort. Gjør jeg ikke som han ønsker dumper han meg og vil ikke ha noe med meg å gjøre igjen.''

Han lyver så det renner, selvsagt. Om han virkelig var i stand til å elske deg 'foralltid', ville du ikke behøve å gjennomføre en abort mot din vilje for å gjøre deg fortjent til den kjærligheten.

Ingen ting i forholdet kommer til å gå tilbake til der det var før hvis han truer deg til abort. Mest sannsylig ryker forholdet. Og vil du leve videre med en som oppfører seg slik mot deg? Hvordan kan du stole på ham igjen? Og om du lar deg presse til abort og han likevel går fra deg?

Statistikken viser at kvinner som har følt seg presset til abort langt oftere får psykiske problemer av det i etterkant.

Å få et barn i dagens Norge innebærer ikke økonomisk ruin. Det finnes gode støtteordninger.

Her kan du få god hjelp til å ta _ditt_eget_valg_.

http://www.amathea.no/index.aspx?cat=1003

mvh

[PieLill]

Det er kjekt om noen kan snakke fornuft meg trådstarter. Denne babydrømmen blir raskt et babymareritt. Jeg synes det er så lumpent å føde barn uten å ha ting på stell. Det skal ikke mye til for å få en mer dugende far enn dette.

Det er svært ufornuftig å ta abort når man egentlig ønsker å beholde barnet med mindre det er en medisinsk tvingende grunn til det.

Sjansen for å pådra seg psykiske skader som blir et mareritt, er langt større enn et "babymareritt". (For et skrekkelig ord.)

Det er ikke sant at alt blir vanskelig om man får et barn og alt ordner seg om man tar abort.

mvh

[PieLill]

Det kan være. Kanskje får hun en etterreaksjon om hun tar abort.

Men se for deg at hun får barnet og skal leve med den avgjørelsen i 18 år. Kanskje barnefaren melder seg ut, slik man ofte opplever når man presser noen til å få barn. Kanskje hun får en fødselsdepresjon som ikke går over etter et par måneder. Kanskje barnet får kolikk, ADHD, down syndrom... Alt det man må være forberedt på å takle om man skal ta seg av en unge.

Om hun absolutt vil ha DETTE fosteret akkurat nå, så får hun gå for det. Jeg er definitivt ikke for å presse noen til abort og synes fyren går langt over grensene.

Men jeg står ved det jeg sier. Jeg tror babydrømmen og hormonene overvinner fornuften akkurat nå.

Man skal også leve med en avgjørelse om abort resten av livet.

Tenk om hun får et friskt og flott barn og nyter morsrollen. Tenk om hun etter hvert finner en mann av bedre kaliber enn det later til at hennes nåværende kjæreste har.

Tenk om barnet vokser opp til å bli en Nansen eller Aung San Suu Kyi.

Jo, det er mye som kan gå galt. Og mer permanent sårbarn enn man gjør seg når man blir forelder kan man knapt bli. Men det er også veldig mye som kan gå godt.

Er det da virkelig fornuftigs å avskrive det gode som man ønsker fordi noe kan gå galt. I så fall bør man jo aldri få barn.

mvh

[PieLill]

De aller fleste gravide ønsker barn, spesielt når de finner ut av de er gravide. Spørsmålet burde i langt større grad være om forholdene ligger til rette for å la fosteret vokse eller vente til livet er litt lettere.

Jeg hadde aldri tvunget noen til å bli pappa.

I tillegg vet jeg hvordan babydrømmen er, i forhold til virkeligheten.

Men jeg har ingen formening om hva trådstarter burde gjøre, jeg vet kun hva jeg hadde gjort.

''Jeg hadde aldri tvunget noen til å bli pappa.''

Det der er å sette ting fullstendig på hodet. Alle vet, eller burde i hvert fall vite, at sex kan føre til barn. Ingen prevensjon er 100% bortsett fra å fjerne livmor/testikler eller ikke ha sex. Slik er livet.

Når et barn er unnfanget er man allerede mor/far til et spirende liv. Ingen mann kan kreve at en kvinne skal drepe sitt barn for at han skal slippe å fortsette og være far.

I alt ståket om retten til abort ser retten til å føde sitt barn ut til å får trange kår.

En mann som mener livet går i grus om han blir far, bør sørge for at han ikke havner i den situasjonen. Gambler han likevel, har han ingen ting å syte over.

mvh

[PieLill]

Jeg er tror at dersom man selv tar valget om abort, uavhengig av hva andre måtte mene, så er det de færreste som vil angre på at de gjorde det.

Når man er så usikker og føler seg så pressa til å ta abort som det trådstarter gjør, så tror jeg man lett vil angre senere. Hvis kjæresten hennes hadde vært glad for graviditeten, så hadde nok trådstarter vært overlykkelig også

Det er forskning som underbygger det du sier.

mvh

[Glimtipper]

Man skal også leve med en avgjørelse om abort resten av livet.

Tenk om hun får et friskt og flott barn og nyter morsrollen. Tenk om hun etter hvert finner en mann av bedre kaliber enn det later til at hennes nåværende kjæreste har.

Tenk om barnet vokser opp til å bli en Nansen eller Aung San Suu Kyi.

Jo, det er mye som kan gå galt. Og mer permanent sårbarn enn man gjør seg når man blir forelder kan man knapt bli. Men det er også veldig mye som kan gå godt.

Er det da virkelig fornuftigs å avskrive det gode som man ønsker fordi noe kan gå galt. I så fall bør man jo aldri få barn.

mvh

Det går an å øke sjansene for å vinne når man allikevel skal gamble. Unge foreldre er overrepresentert hos barnevernet, aleneforeldre like så. Unge mødre som er enslige har også langt større sjanse for å utvikle fødselsdepresjon.

Det er ikke snakk om å aldri få barn. Det er snakk om å få barn når sjansene er aller best for å klare jobben på en god måte.

Trådstarter gjør selvfølgelig hva enn hun ønsker. Det har ikke jeg noe med. Jeg snakker på et generelt grunnlag.

[Glimtipper]

''Jeg hadde aldri tvunget noen til å bli pappa.''

Det der er å sette ting fullstendig på hodet. Alle vet, eller burde i hvert fall vite, at sex kan føre til barn. Ingen prevensjon er 100% bortsett fra å fjerne livmor/testikler eller ikke ha sex. Slik er livet.

Når et barn er unnfanget er man allerede mor/far til et spirende liv. Ingen mann kan kreve at en kvinne skal drepe sitt barn for at han skal slippe å fortsette og være far.

I alt ståket om retten til abort ser retten til å føde sitt barn ut til å får trange kår.

En mann som mener livet går i grus om han blir far, bør sørge for at han ikke havner i den situasjonen. Gambler han likevel, har han ingen ting å syte over.

mvh

Jeg snakker om hva jeg selv ville gjort. Personlig er jeg ikke forberedt på å bli mor hver gang jeg har sex, selv om sjansen er der.

Jeg mener ikke at menn kan forlange abort.

[PieLill]

Det går an å øke sjansene for å vinne når man allikevel skal gamble. Unge foreldre er overrepresentert hos barnevernet, aleneforeldre like så. Unge mødre som er enslige har også langt større sjanse for å utvikle fødselsdepresjon.

Det er ikke snakk om å aldri få barn. Det er snakk om å få barn når sjansene er aller best for å klare jobben på en god måte.

Trådstarter gjør selvfølgelig hva enn hun ønsker. Det har ikke jeg noe med. Jeg snakker på et generelt grunnlag.

Det kommer jo også an på om man vurderer fosteret som en celleklump eller et lite menneske.

For noen blir abort helt feil. Det må i så fall respekteres.

mvh

[Glimtipper]

Det kommer jo også an på om man vurderer fosteret som en celleklump eller et lite menneske.

For noen blir abort helt feil. Det må i så fall respekteres.

mvh

Ja, jeg er som sagt i mot å tvinge noen til abort. Jeg er for FRI abort (fram til uke 12) og det valget går begge veier

Men jeg kjenner jeg får det litt opp i halsen når andre mødre gir råd på forumer (ser dette mye nå i graviditeten). Det går alltid i: "Dette klarer du! Et barn er den beste gaven du kan få! Alt ordner seg!". Jeg synes det er urealistisk.

Ja, en abort er traumatisk for enkelte. Men spør noen som har hatt fødselsdepresjon om det var traumatisk. Eller noen som har mistet barnet gjennom barnevernstiltak.

Det er et komplisert spørsmål og jeg er lei av alle som slenger ut meningsløs positivitet i denne sammenhengen.

[PieLill]

Jeg snakker om hva jeg selv ville gjort. Personlig er jeg ikke forberedt på å bli mor hver gang jeg har sex, selv om sjansen er der.

Jeg mener ikke at menn kan forlange abort.

Når du sier at du aldri hadde tvunget noen til å bli pappa, hevder du indirekte at de som velger å bære fram sitt barn mot farens vilje "tvinger ham til å bli far".

Det er bare tull. Nei, man forventer ikke svangerskap av hvert tilfelle av sex. Men man vet utmerket godt det er en mulig konsekvens selv om alt gjøres riktig mhp prevensjon.

Så når man velger å ha sex, velger man samtidig en viss risiko for å bli mor/far i tilfeldighetenes spill.

En mann som overhodet ikke kan eller vil ta ansvaret dette innebærer bør enten avstå fra å gjøre noe det kan bli barn av eller fjerne testiklene.

Det blir helt urimelig å hevde at han tvinges til farskap ved at han må ta konsekvensene av sine seksuelle handlinger.

Skal mor ikke bare ha reell rett til abort, men også til å bære fram sitt barn, kan man ikke akseptere en argumentasjon som den du kommer med. Risikoen for farsakp aksepteres ved sex. Slik er det bare.

Skal en mor tvinges til å drepe sitt barn for at en far ikke skal tvinges til å fortsette å være far?

mvh

[Glimtipper]

Når du sier at du aldri hadde tvunget noen til å bli pappa, hevder du indirekte at de som velger å bære fram sitt barn mot farens vilje "tvinger ham til å bli far".

Det er bare tull. Nei, man forventer ikke svangerskap av hvert tilfelle av sex. Men man vet utmerket godt det er en mulig konsekvens selv om alt gjøres riktig mhp prevensjon.

Så når man velger å ha sex, velger man samtidig en viss risiko for å bli mor/far i tilfeldighetenes spill.

En mann som overhodet ikke kan eller vil ta ansvaret dette innebærer bør enten avstå fra å gjøre noe det kan bli barn av eller fjerne testiklene.

Det blir helt urimelig å hevde at han tvinges til farskap ved at han må ta konsekvensene av sine seksuelle handlinger.

Skal mor ikke bare ha reell rett til abort, men også til å bære fram sitt barn, kan man ikke akseptere en argumentasjon som den du kommer med. Risikoen for farsakp aksepteres ved sex. Slik er det bare.

Skal en mor tvinges til å drepe sitt barn for at en far ikke skal tvinges til å fortsette å være far?

mvh

At du føler deg støtt av mitt ordbruk, betyr ikke at min mening er feil for meg. Jeg står ikke til ansvar for alle kvinners samvittighet, kun min egen. Om de føler det annerledes, må de gjerne gjøre det.

I mitt hode hadde jeg tvunget noen til å bli pappa om jeg insisterte på å bære fram et barn som hadde blitt til i en situasjon hvor alle forholdsregler var tatt for å unngå graviditet.