Jeg vil så gjerne stifte familie.

[kathrina1365381129]

Jeg er en jente på tretti år som har så lyst på barn og mann. Jeg bor i en omsorgsbolig for psykisk syke og har diagnosene sosial angst og generalisert angst og asperger syndrom. Problemet mitt er at jeg er livredd nærhet og sånn. Jeg er ennå jomfru fordi jeg tør ikke å snakke med menn og å ta kontakt. Trekker meg unna dem. Også er jeg bare i leiligheten og jeg finner ingen mann der. Og siden jeg har asperger så synes jeg sosial omgang er kjempevanskelig for meg. Og man må jo være sosial hvis men skal få seg en kjæreste. Jeg tør ikke å se noen i øyne engang og å holde en gutt i handa og kysse og sånn. Får helt panikk bare ved tanken. Jeg er fryktelig redd hele tiden og det er så vanskelig å få seg en kjæreste når jeg er så redd. Men jeg savner en familie. Jeg har alltid drømt om å ha mann og barn. Det er ett stort savn for meg og jeg skammer meg fordi jeg ikke klarer å få meg en kjæreste. Jeg har aldri hatt noen kjæreste heller og det er flaut siden jeg er tretti år. Men jeg er kjempeglad i unger og jeg ser på babytøy i butikker og drømmer om en liten baby. Og når jeg shopper ser jeg jo barnevogner og babyer og mødre med en stor mage som strutter av glede og da missunner jeg dem. Også ønsker jeg at det var meg.

Jeg har gått i terapi siden jeg har vært barn og prøvd flere antideppressivia og antipsykotika og benzo men jeg har ikke blitt bedre. Jeg ønsker så kjært å bli bedre fordi jeg savner sånn å ha barn og en familie. Jeg vil så gjerne klare å stifte meg en familie som andre klarer og jeg føler meg misslykka siden jeg vil men ikke får til. Det er helt grusomt å ønske seg noe men ikke klarer å få til pga. psyken. Hva skal jeg gjøre? Jeg er helt desperat. Jeg har regestrert meg på flere kontaktannonser på internett men når guttene spør om å treffes så skriver jeg tilbake at jeg ikke tør. Uff. Men jeg vil jo, men angsten hindrer meg. Også blir alt bare kaos inne i meg og tullball og jeg blir frustrert og sinna på meg selv fordi jeg ikke får til det jeg vil.

De fleste har jo en drøm de gjerne vil ha oppfylt men jeg vil jo så gjerne stifte en familie og det er ett stort savn for meg. Det er helt grusomt å være redd hele tiden og angsten og redselen lammer meg helt. Hva skal jeg gjøre? Jeg er desperat. Hjelp meg.

[Speak]

Jeg vet svært lite om den tilstanden du beskriver. Men det første som slår meg er at det kanskje er letter å treffe noen dersom du tar med deg en på første møte? (F.eks. ei venninne)

Når du har barn er det også svært mange situasjoner som krever at du må takle det sosiale. (På skole, trening, fritidsaktiviteter osv.) Vil du klare det da? Det er jo viktig for et barn å bli fulgt opp.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du nevner to ønsker. Kjæreste og barn.

Når det gjelder barn, synes jeg du skal innse at det er uaktuelt. Med så mange og omfattende problemer som du har, er du ikke i stand til å gi et barn det som kreves for en god oppvekst.

Når det gjelder kjæreste, er du jo mange som finner dette via nettet i dag. For de fleste omfatter kjæresteri også kroppslig nærhet. Det finnes dog flere enn deg som har problem med dette, og kanskje kan du finne en likesinnet som synes at nettopp du er den rette for han.

[løvinne71]

Selvom det kanskje høres brutalt ut, så er jeg enig i det NHD skriver at det antagelig ikke er så gunstig for deg å få egne barn.

Å stifte familie innebærer jo i høy grad å gjennomføre de tingene du er redd for.

Først prossessen for å treffe en mann og etablere et intimt forhold, og dernest krever det betydelig innsats for å vedlikeholde forholdet og helst få det til å vare over lang tid.

Dette kan være vanskelig hvis man sliter psykisk og "har nok med seg selv."

Det det å ha barn er en enda større utfordring.

Oppfølgingen av barnet/barna innebærer at du ofte vil havne i stuasjoner der du må sette deg selv helt til side, og dermed ikke kan ta hensyn til din egen angst og/eller sosiale problemer uten at barna vil bli skadelidende.

Barn/familie er heller ikke bare "kos" bestandig. Det er både krevende og slitsomt mange ganger. Og det "verste" er at man ikke kan "ombestemme" seg eller trekke seg unna når man blir sliten og lei. Man må være sterk nok psykisk til å kunne takle stress og utfordringer.

Slik det høres ut for meg, så har du ihvertfall en lang vei å gå, og mye å jobbe med, før du kan bli en god omsorgsperson for et barn.

Det er kanskje ikke umulig, men da gjelder det nok "å skynde seg sakte" og jobbe med et skritt av gangen for å bli tryggere på deg selv.

[Gjest Nøye overveielse]

Selvom det kanskje høres brutalt ut, så er jeg enig i det NHD skriver at det antagelig ikke er så gunstig for deg å få egne barn.

Å stifte familie innebærer jo i høy grad å gjennomføre de tingene du er redd for.

Først prossessen for å treffe en mann og etablere et intimt forhold, og dernest krever det betydelig innsats for å vedlikeholde forholdet og helst få det til å vare over lang tid.

Dette kan være vanskelig hvis man sliter psykisk og "har nok med seg selv."

Det det å ha barn er en enda større utfordring.

Oppfølgingen av barnet/barna innebærer at du ofte vil havne i stuasjoner der du må sette deg selv helt til side, og dermed ikke kan ta hensyn til din egen angst og/eller sosiale problemer uten at barna vil bli skadelidende.

Barn/familie er heller ikke bare "kos" bestandig. Det er både krevende og slitsomt mange ganger. Og det "verste" er at man ikke kan "ombestemme" seg eller trekke seg unna når man blir sliten og lei. Man må være sterk nok psykisk til å kunne takle stress og utfordringer.

Slik det høres ut for meg, så har du ihvertfall en lang vei å gå, og mye å jobbe med, før du kan bli en god omsorgsperson for et barn.

Det er kanskje ikke umulig, men da gjelder det nok "å skynde seg sakte" og jobbe med et skritt av gangen for å bli tryggere på deg selv.

En bør få orden på livet sitt før man etablerer seg,

bli lykkelig med seg selv.

Så kan du finne kjæreste.

Og når det har blitt stabilt og du har det bedre psykisk kan du begynne å tenke på barn.

En venninne av meg ble rådet til å ikke få barn pga hun slet så mye med angst og depresjon, men hun fikk barn likevel, og det går faktisk veldig bra men henne. Hun ble tilbudt hjelp fra kommunen, men hun ville helst klare seg selv, bevise at hun kunne det,

og jo, hun klarer seg faktisk helt utmerket. Jeg tror det å få barn har fått henne til å modnet på et vis og lært å fokusere på andre ting enn bare seg selv og sine problemer.

Dog vil jeg si at dette ikke er en regel og en må nøye overveie om en er i stand til å ta seg av et barn med alle de forpliktelser det innebærer. Det er en stor belastning for barn å vokse opp i en familie der foreldrene sliter sterkt psykisk og de blir ofte psykisk syke selv av det, dette vet jeg da jeg har en annen venninne som vokste opp

med slike foreldre, og nå er hun selv syk. Arvelig - pga miljø eller gener? Vanskelig å si... Men tror hun hadde fått det bedre med mer stabile foreldre.

[Gjest ett eller annet nick]

jeg forstår ønsket ditt om å stifte familie, og jeg har ikke noen problemer med å forstå at det er en stor sorg i livet.

Jeg liker ikke å gjøre meg til doms over andre mennesker, men jeg synes at med alle dine problemer så gjør du det klokt i å ikke få barn. Det er enormt mye jobb med barn. De skal følges opp overalt, de skal oppdras og sosialiseres. Det krever nok mere krefter av deg enn det du har. Selv folk som ikke sliter med noe, kan bli forferdelig slitne av det. Så av hensyn til din helse så bør du nok unngå det.

Men jeg ser ikke noe galt i at du med tid og stunder kanskje får en kjæreste. Det kan være koselig det. Kanskje har du noen tantebarn eller venner med barn som du kan være noe for? Jeg har selv ingen barn, men har selv en tantefunksjon for min venninnes barn. Det føles bra for meg og for han at vi har den kontakten, at jeg kan bety noe for andre selv om jeg ikke har født han.

[løvinne71]

En bør få orden på livet sitt før man etablerer seg,

bli lykkelig med seg selv.

Så kan du finne kjæreste.

Og når det har blitt stabilt og du har det bedre psykisk kan du begynne å tenke på barn.

En venninne av meg ble rådet til å ikke få barn pga hun slet så mye med angst og depresjon, men hun fikk barn likevel, og det går faktisk veldig bra men henne. Hun ble tilbudt hjelp fra kommunen, men hun ville helst klare seg selv, bevise at hun kunne det,

og jo, hun klarer seg faktisk helt utmerket. Jeg tror det å få barn har fått henne til å modnet på et vis og lært å fokusere på andre ting enn bare seg selv og sine problemer.

Dog vil jeg si at dette ikke er en regel og en må nøye overveie om en er i stand til å ta seg av et barn med alle de forpliktelser det innebærer. Det er en stor belastning for barn å vokse opp i en familie der foreldrene sliter sterkt psykisk og de blir ofte psykisk syke selv av det, dette vet jeg da jeg har en annen venninne som vokste opp

med slike foreldre, og nå er hun selv syk. Arvelig - pga miljø eller gener? Vanskelig å si... Men tror hun hadde fått det bedre med mer stabile foreldre.

Dette innlegget skulle sikkert vært svar til trådstarter? Det kom til meg:)

[Mandolaika]

jeg forstår ønsket ditt om å stifte familie, og jeg har ikke noen problemer med å forstå at det er en stor sorg i livet.

Jeg liker ikke å gjøre meg til doms over andre mennesker, men jeg synes at med alle dine problemer så gjør du det klokt i å ikke få barn. Det er enormt mye jobb med barn. De skal følges opp overalt, de skal oppdras og sosialiseres. Det krever nok mere krefter av deg enn det du har. Selv folk som ikke sliter med noe, kan bli forferdelig slitne av det. Så av hensyn til din helse så bør du nok unngå det.

Men jeg ser ikke noe galt i at du med tid og stunder kanskje får en kjæreste. Det kan være koselig det. Kanskje har du noen tantebarn eller venner med barn som du kan være noe for? Jeg har selv ingen barn, men har selv en tantefunksjon for min venninnes barn. Det føles bra for meg og for han at vi har den kontakten, at jeg kan bety noe for andre selv om jeg ikke har født han.

Jeg må si meg helt enig med deg der.

[Gjest nøye overveielse]

Dette innlegget skulle sikkert vært svar til trådstarter? Det kom til meg:)

Nei, det var en kommentar til det du sa.

[løvinne71]

Nei, det var en kommentar til det du sa.

Javel.

Jeg synes du sa noenlunde det samme som jeg hadde skrevet, bare med litt andre formuleringer.

Høres ut som vi er ganske enige ihvertfall.

[Gjest ett eller annet nick]

Jeg må si meg helt enig med deg der.

jeg tenker også at det å sette barn til verden for så å innse at man ikke kan ta ordentlig vare på dem, og at barna kanskje må bo hos noen andre må være en forferdelig opplevelse. Da er det bedre å ikke få barn.

[Mandolaika]

jeg tenker også at det å sette barn til verden for så å innse at man ikke kan ta ordentlig vare på dem, og at barna kanskje må bo hos noen andre må være en forferdelig opplevelse. Da er det bedre å ikke få barn.

Ja, ellers synes jeg man har dårlig dømmekraft og selvinnsikt.