Hva er normalt?

[Gjest temmelig smågal?]

Jeg har vanskeligheter med å forstå hva som er normal atferd - jeg lever et helt vanlig liv med god jobb, mann, barn osv, men det er ting i fortida mi som jeg tror har forvridd virkelighetsoppfatningen min.

Jeg har til nå hatt for vane å "kvitte meg med" venner som ikek "svarer til forventningene". Jeg er, og dette er ikke ment som skryt, en person som strekker meg lang for andre - har litt utydelige grenser, og kan nok forstrekke meg innimellom. Men stort sett går det bra, og jeg synes det er fint å stille opp for folk, dersom forholdet er noenlunde gjensidig.

Jeg får derimot store problemer dersom folk jeg synes jeg har stilt svært mye opp for, konsekvent ikke stiller opp tilbake. Da kutter jeg dem som sagt ut. Er det normalt å være så steil?

Så er problemet at det fint går an å avslutte vennskap. Det er mye verre dersom familie oppfører seg sånn at man føler at man stiller opp hele tiden, uten å få noen ting igjen. Jeg blir lei meg, provosert, og har lyst til å kutte tvert. Jeg har inntrykk av at folk mener at problemet er en selv - at man bare må lære å sette grenser selv. Men hva når jeg mener, og har som grunnleggende verdi, at man skal hjelpe andre som trenger det - men at en gjensidighet er nødvendig for at det skal fungere? Jeg er ikke interessert i forhold til mennesker som ikke er interessert i å ha et gjensidig hygge/nytte- forhold. For meg, kjennetegner det et godt vennskap og forhold. Er det unormalt å føle det sånn og ha sånne krav?

Hva med følgende situasjon, som jeg er opprørt over: I sommer flyttet min svigerinne med familie til vår kant av landet. De hadde ikke jobb og hus i starten, så de bodde hos oss - en familie på 5 stk - i 7 uker.

I går trengte vi desperat hjelp til en jobb som ville ta 40 minutter. Vi visste ikke om det før ca 2 timer før det måtte skje, og min mann ringte da min svoger for å spørre om han kunne hjelpe oss. Det ville altså innebære 40 minutter borte fra hjemmet, og et tungt løft (flytte vaskemaskin). Min svoger sa blankt nei - han var så sliten, hadde reist langt til og fra jobb (pendler en time hver vei), og vi måtte sagt fra dagen før dersom det skulle vært mulig. Han kunne imidlertid hjelpe oss i dag. Det var umulig for oss, fordi jobben måtte gjøres i går .

Jeg blir kjempeprovosert og skuffet over sånt - forholdet er ikke på noen måte gjensidig når det gjelder å hjelpe hverandre, og det forventer jeg. Er det en normal reaksjon? Jeg vet at både jeg og mann hadde stilt opp på noe sånt, uten å nøle. Er det vi som er unormale?

Det har vært flere lignende situasjoner.

Jeg vet vi ikke kan endre andre. Men problemet mitt er at jeg ikke klarer å skulle være venn med folk som oppfører seg på denne måten. Det er meningsløst for meg å sitte og slarve over tacoen på fredag kveld sammen, dersom det er det eneste vi gjør. Jeg forventer at folk skal stille opp på samme måte som vi gjør det selv, og gjør de det ikke, er jeg ikke interessert i å beholde noe forhold til dem. Er det normalt å ha det sånn?

Problemet er jo når det er snakk om familie. Da må man jo ha kontakt uanett.

Jeg har egentlig bare to typer vennskap - en liten gruppe helt nære, og en større gjeng veldig perifere, overflatiske venner hvor jeg ikke involverer følelsene mine i særlig grad.

Problemet her, er at i forhold til min svoger og svigerinne, forventer jeg at det skal være nært forhold, mens de oppfører seg i henhold til det jeg ville forvente av mine helt perifere venner.

Jeg er ikke ute etter å bekreftelse på å ha rett. Jeg er bare ute etter å få vite hva som egentlig ville være en normal reaksjon i denne saken. Sliter som sagt veldig med å finne ut det, sånn generelt i livet.

Takker for svar.

[Gjest prust]

Jeg har egentlig mange tanker jeg ville ha delt med deg om dette, men jeg har ikke tid nå. Kommer tilbake i kveld.

Må si at den tjenesten og gjestfriheten dere gjorde med å la dem bo 7 uker (!!!!) hos dere i sommer, var helt utrolig. Og en skam at ikke de ville hjelpe dere 40 minutter i går, så sant de ikke hadde noe annet de måtte gjøre.

Jeg tror det handler noe om hva slags "språk" man er vant til - noen har tjenester som språk, andre har tid eller gode ord osv som språk - og handler da ut fra dette. Din svigerinne (var det det?) har trolig ikke tjenester som språk---

Mannen min setter "tjenester" veldig høyt, og liker å hjelpe andre, og setter veldig stor pris på at andre hjelper ham/oss. Jeg har blitt mer og mer preget av dette (hele hans familie er slik), men det sitter nok svakere fundert hos meg enn hos ham.

Jeg mener i alle fall at i en familie så er det naturlig å hjelpe hverandre, ikke nødvendigvis med de samme tingene, men med det en kan og litt ut fra behovet. Vi hjelper min mor med ved, data osv, hun hjelper oss av og til med barnevakt. Min søster er ikke enig i dette....

[Lillemus]

Jeg synes du er for kravstor om du forventer at alle skal kaste det de har i hendene her og nå og komme løpende til når du trenger hjelp - selv om du har stilt opp for dem ved en tidligere anledning.

Etter å ha kjørt en time, jobbet en hard arbeidsdag og kjørt en time hjem igjen skjønner jeg at man er sliten og ikke orker å styrte rett ut av huset med en gang når noen ringer.

[Gjest høstløv]

Du har for store forventninger og det gjør at du blir skuffet, demp forventningene dine til hva andre greier, og du vil få det bedre selv.

Svogeren din ville jo godt stille opp for dere, men ikke på få minutters varsel. Han var ikke uvillig, men utsatte å hjelpe dere en dag, det må vel være greit.

[Mammantil3]

Du får full støtte herfra.

Hvis ikke din svoger (?) hadde noe helt spesielt på programmet, så synes jeg det er direkte ufint gjort å ikke hjelpe til. Av og til strekker man seg litt ekstra for å gjøre noe for andre, slik tenker jeg/vi.

Dessverre er det ikke slik for alle, noen forventer tjeneste på tjeneste uten å behøve å yte noe tilbake. Jeg bruker ikke tiden min på slike, for å si det enkelt.

[Gjest men det er nå meg da]

Jeg er enig med høstløv og Lillemus.

[marlenexxx27]

Kommer ikke det helt an på hvordan din mann var i telefonen?

Hvis han var tydelig på at dere var i en slags krise-situasjon, der ingen andre kunne stille opp og hjelpe, og at vaskemaskinen på død og liv MÅTTE ut av huset akkurat den dagen - ja, da burde svogeren din ha kommet, til tross for at han var sliten.

Men kanskje mannen din bare sa å ja, ok, du er sliten, ja, nei men det var synd, jeg får få noen andre til å hjelpe.

Noen mennesker er utrolig vage og forsiktige når de forsøker å få hjelp av andre, og vil ikke "presse" andre om så livet var i fare. Andre igjen lager et stort drama av nær sagt alle livets bagateller, og truer med selvmord hvis de ikke får pizza til middag men må nøye seg med taco.

[Mandolaika]

Jeg tenker som deg og hadde jeg vært svogeren her nå, hadde jeg blitt kjempeglad for at jeg endelig hadde mulighet til å yte litt tilbake til dere. Det var ikke småtterier dere stilte opp med da de bodde hos dere i 7 uker.

[løvinne71]

Du er nok hverken gal eller smårar. Men jeg synes du trekker litt gale sammenligninger, og er litt rask til å trekke konklusjoner om at folk ikke er "villige" til å gjøre gjengjeld.

Helt ærlig, så kunne jeg også sagt nei til å gjøre en slik tjeneste på så kort varsel hvis jeg var for sliten, uforberedt, eller hadde lagt andre planer.

Og grunnen hadde vært at jeg ikke orket/hadde tid akkurat der og da, - ikke fordi jeg ikke VILLE hjelpe til eller gjøre gjengjeld for tjenester jeg hadde fått.

Jeg synes derfor dere stilte et litt urimelig krav angående for kort varsel, og traff svogeren på et dårlig tidspunkt hvor han var sliten etter jobb. Han tilbød seg jo å stille opp senere, så det var nok ikke viljen som var problemet - men tidspunktet.

Hvis du ser dette i sammenheng, så blir det jo litt urimelig å forvente at fordi dere engang gjorde ham en tjeneste ved å la ham bo hos dere, så skal han til gjengjeld slippe alt han har i hendene og komme ilende til hver gang dere trenger hjelp.

Synes dere slev må ta litt av skylda for at timingen/planleggingen var dårlig. Han ville jo tross alt hjulpet dere hvis han hadde fått vite om det litt tidligere.

[Attekattenoa]

Hvorfor måtte dere flytte vaskemaskinen akkurat da?

Hva gjorde dere når dere ikke fikk flyttehjelp?

Selv har jeg venner hovedsaklig for hyggens skyld, og trenger ikke bevise for hverandre hvor gode venner vi er i forhold til hvilke tjenester vi er villige til å gjøre for hverandre. Men av og til kommer venner i situasjoner hvor de trenger mer støtte og hjelp, da føles det godt hvis jeg kan stille opp og gjøre hverdangen enklere for dem. Venner som ber om tjenester for at de ikke gidder selv irriterer meg, uten at jeg slår hånden av dem av den grunn.

[Gjest Kayia]

Jeg er enig med Lillemus, Høstløv og løvinne71 - du forventer for mye. Jeg tror det er lurere å gjøre tjenester uten å forvente noe tilbake, og heller bli positivt overrasket dersom det vanker gjensidighet. Jeg syns også at det å kutte folk, venner eller familie er ganske sært når årsaken ikke er bedre begrunnet enn eksemplet ditt.

[morsan]

Du er nok hverken gal eller smårar. Men jeg synes du trekker litt gale sammenligninger, og er litt rask til å trekke konklusjoner om at folk ikke er "villige" til å gjøre gjengjeld.

Helt ærlig, så kunne jeg også sagt nei til å gjøre en slik tjeneste på så kort varsel hvis jeg var for sliten, uforberedt, eller hadde lagt andre planer.

Og grunnen hadde vært at jeg ikke orket/hadde tid akkurat der og da, - ikke fordi jeg ikke VILLE hjelpe til eller gjøre gjengjeld for tjenester jeg hadde fått.

Jeg synes derfor dere stilte et litt urimelig krav angående for kort varsel, og traff svogeren på et dårlig tidspunkt hvor han var sliten etter jobb. Han tilbød seg jo å stille opp senere, så det var nok ikke viljen som var problemet - men tidspunktet.

Hvis du ser dette i sammenheng, så blir det jo litt urimelig å forvente at fordi dere engang gjorde ham en tjeneste ved å la ham bo hos dere, så skal han til gjengjeld slippe alt han har i hendene og komme ilende til hver gang dere trenger hjelp.

Synes dere slev må ta litt av skylda for at timingen/planleggingen var dårlig. Han ville jo tross alt hjulpet dere hvis han hadde fått vite om det litt tidligere.

Helt enig

[eccoLise]

Jeg forstår at du ble opprørt der og da, fordi du ble stresset og at det var upraktisk for dere at dere ikke fikk hjelp da dere trengte det.

Hva legger du i det og ha et vennskap? At dere oppfyller forventningene til hverandre? Hvis du hele tiden skal oppfylle forventningene til vennene dine, mister du da ikke litt av deg selv på veien?

Hvorfor hjelper du andre mennesker? Er det fordi du liker å hjelpe, og fordi du bryr deg om andre? Eller er det fordi at da står de i takknemlighetsgjeld til deg, sånn at du kan få hjelp ved en senere anledning?

Hva er det som gjør at du vil avslutte et vennskap på grunn av en vaskemaskin som ikke ble flyttet på akkurat når du mente at var riktig tidspunkt. Hva er viktigest? Vennskap eller vaskemaskin?

Eller er det at han kjenner sine grenser, og vet når det er riktig å si nei til å hjelpe, som irriterer deg? Fordi du selv strekker deg langt, så har du kanskje problemer med å akseptere at andre ikke gjør det samme. Kanskje du er irritert på deg selv for at du ikke greier å si nei, når du egentlig har mest lyst til det?

Jeg håper du finner rom for å tilgi din svoger for tabben han gjorde da han ikke gjorde det du forventet av han, sånn at dere igjen kan kose dere og ha det hyggelig over taco'en :-)

[Gjest MayLynn]

Jeg er enig med Lillemus, Høstløv og løvinne71 - du forventer for mye. Jeg tror det er lurere å gjøre tjenester uten å forvente noe tilbake, og heller bli positivt overrasket dersom det vanker gjensidighet. Jeg syns også at det å kutte folk, venner eller familie er ganske sært når årsaken ikke er bedre begrunnet enn eksemplet ditt.

Helt enig!

[Gjest temmelig smågal?]

Jeg forstår at du ble opprørt der og da, fordi du ble stresset og at det var upraktisk for dere at dere ikke fikk hjelp da dere trengte det.

Hva legger du i det og ha et vennskap? At dere oppfyller forventningene til hverandre? Hvis du hele tiden skal oppfylle forventningene til vennene dine, mister du da ikke litt av deg selv på veien?

Hvorfor hjelper du andre mennesker? Er det fordi du liker å hjelpe, og fordi du bryr deg om andre? Eller er det fordi at da står de i takknemlighetsgjeld til deg, sånn at du kan få hjelp ved en senere anledning?

Hva er det som gjør at du vil avslutte et vennskap på grunn av en vaskemaskin som ikke ble flyttet på akkurat når du mente at var riktig tidspunkt. Hva er viktigest? Vennskap eller vaskemaskin?

Eller er det at han kjenner sine grenser, og vet når det er riktig å si nei til å hjelpe, som irriterer deg? Fordi du selv strekker deg langt, så har du kanskje problemer med å akseptere at andre ikke gjør det samme. Kanskje du er irritert på deg selv for at du ikke greier å si nei, når du egentlig har mest lyst til det?

Jeg håper du finner rom for å tilgi din svoger for tabben han gjorde da han ikke gjorde det du forventet av han, sånn at dere igjen kan kose dere og ha det hyggelig over taco'en :-)

Takk for til nyttig innspill.

''Jeg forstår at du ble opprørt der og da, fordi du ble stresset og at det var upraktisk for dere at dere ikke fikk hjelp da dere trengte det.''

Det hadde vært greit om det var "litt upraktisk". Det er en lang historie før - og etter - den flytting av vaskemaskin, og det fikk jeg ikke klart nok frem. Men det var helt umulig for oss å planlegge flytting på forhånd, pga omstendigheter utenfor oss. Og det at det ikke skjedde den kvelden, førte til at vi for det første blir påført en ekstra kostnad på 3000 kroner, og for det andre at vi ikke får vasket klær hele påsken. Så det var litt mer enn upraktisk, og det visste personen om.

''Hva legger du i det og ha et vennskap? At dere oppfyller forventningene til hverandre? Hvis du hele tiden skal oppfylle forventningene til vennene dine, mister du da ikke litt av deg selv på veien?''

I å ha et vennskap, legger jeg å ønske den andre vel, og bidra til at det skjer så lenge det ikke innebærer for store omkostninger. Da denne familien bodde hos oss i sommer, var det e nselvfølge for oss å si ja til det, fordi vi ser at problemene de hadde fått om vi hadde sagt nei, ville blitt mye større enn ulempene for oss var , ved å si ja. De trengte hjelp, det ville blitt problematisk for dem å ikke få hjelp, og vi er glade i dem, og vil ikke at de skal få det vanskelig.

''Hvorfor hjelper du andre mennesker? Er det fordi du liker å hjelpe, og fordi du bryr deg om andre? Eller er det fordi at da står de i takknemlighetsgjeld til deg, sånn at du kan få hjelp ved en senere anledning?''

Jeg teller ikke tjenester - det ble litt galt fremstil. Vi ber ikke ofte andre om tjenester heller. Det ville aldri falt meg inn å be om hjelp til feks bygging av hveranda, maling av hus, eller andre ting som virkelig ville kreve mye tid av dem vi spurte. Jeg er heller ikke en person som "hjelper alt og alle": Jeg hjelper de som betyr noe for meg, fordi jeg vil at de skal ha det bra, og jeg mener det er noe man gjør for folk man er glad i. Jeg har ei venninne som er enslig mamma uten pappan i nærheten, og jeg strekker meg svært langt for å ha hennes barn på overnatting, ta med på tur osv, dersom hun skal på jobb eller, en sjelden gang, er invitert på fest. Jeg forventer ikke at hun skal stille opp for oss, fordi hun har liten mulighet til det. Det gjør absolutt ikke noenting, fordi jeg vet hun er glad i meg, og strekker seg så langt hun har mulighet til, dersom jeg trenger det.

Grunnen til at jeg reagerte på min svogers atferd, er at han valgte å la sitt egen behov for avslapning stå i veien for å hjelpe oss i 40 minutter en ettermiddatg, enda det skapte ganske store vansker for oss. Det tolker jeg som at vi rett og slett ikke betyr noe for ham/dem. Det spiller ingen rolle i det hele tatt, for dem, om vi har trøbbel eller sliter.

Derfor blir jeg lei meg, såret, føler meg avvist. Det dreier seg jo ikke om oppvaskmaskinen. Det dreier seg om å ikke bli sett, og at vi ikke kan bety særlig mye for dem. Det er jo derfor jeg "avslutter vennskap" også - ikke fordi folk ikke gjør meg tjenester, men fordi jeg tolker det som at de absolutt ikke kan bry seg.

¨¨Hva er det som gjør at du vil avslutte et vennskap på grunn av en vaskemaskin som ikke ble flyttet på akkurat når du mente at var riktig tidspunkt. Hva er viktigest? Vennskap eller vaskemaskin?''

Som jeg sa over, så dreier det seg ikke om vaskemaskinen. Det dreier seg om en opplevelse av å ikke bli sett, ikke være verdt nok til at de gidder å hjelpe oss.

''Eller er det at han kjenner sine grenser, og vet når det er riktig å si nei til å hjelpe, som irriterer deg? Fordi du selv strekker deg langt, så har du kanskje problemer med å akseptere at andre ikke gjør det samme. Kanskje du er irritert på deg selv for at du ikke greier å si nei, når du egentlig har mest lyst til det?''

Det kan være, men jeg tror ikke det. Jeg sier nei til folk, men sjelden dersom jeg ser at det skaper store problemer for dem, og innsatsen det bes om, ikke er enorm. Jeg går ikke rundt og gjør folk tjenester eller ber om tjenester i ett sett.

''Jeg håper du finner rom for å tilgi din svoger for tabben han gjorde da han ikke gjorde det du forventet av han, sånn at dere igjen kan kose dere og ha det hyggelig over taco'en :-)''

Det jeg må finne ut av, er om jeg tror vi betyr noe for ham, siden han sa nei til noe som var viktig for oss, og en bagatell for ham å innfri. SÅ sliten er man ikke etter en arbeidsdag, at det velter alt om man må ut i 40 minutter.

Og det er vel mest der jeg lurer på om jeg er rar - når jeg kobler det å være verdt noe for noen til det med om de stiller opp for, når man trenger det, eller?

[Gjest temmelig smågal?]

Jeg er enig med Lillemus, Høstløv og løvinne71 - du forventer for mye. Jeg tror det er lurere å gjøre tjenester uten å forvente noe tilbake, og heller bli positivt overrasket dersom det vanker gjensidighet. Jeg syns også at det å kutte folk, venner eller familie er ganske sært når årsaken ikke er bedre begrunnet enn eksemplet ditt.

Jeg går ikke rundt og forventer tjenester. Men jeg går nok rundt og forventer at folk som er nært meg, skal ønske oss vel, og i det ligger å hjelpe når vi virkelig trenger det. Som i denne situasjonen - -har forklart litt mer om det til eccoLise.

Problemet mitt, er at jeg oppftter manglende vilje til å hjelpe oss som manglende interesse/omtanke for meg/oss som personer. Det lurer jeg på om ikke er helt normalt?

Og jeg har nok lav toleranse i forhold til hvilke personer som slipper innenfor "vennesfæren" og ikke. jeg har rykte for å være svært lojal og stille strenge krav til meg selv, og gjør det samme til folk rundt meg. Noe ganske få innfrir. Og jeg lurer på om det er der jeg er unormal - disse strenge kravene til meg selv og til hva vennskap innebærer.

Jeg har som sagt en gjeng med svært perifere mennesker som jeg omgås, men ikke forventer noe særlig av. Jeg kan godt gjøre dem tjenester, og ikke bli noe lei meg dersom vi spør dem og det ikke passer. Årsaken til at jge ble lei meg denne gang, var at det var en av de jeg trodde var mine "innerste" som valgte på denne måten.

Jeg mente vel ikke helt bokstavelig å kutte ut familie, men heller å skille ut fra den "innerste krets" og heller plassere dem i ytterste, overflatiske sirkel.

[laban]

Takk for til nyttig innspill.

''Jeg forstår at du ble opprørt der og da, fordi du ble stresset og at det var upraktisk for dere at dere ikke fikk hjelp da dere trengte det.''

Det hadde vært greit om det var "litt upraktisk". Det er en lang historie før - og etter - den flytting av vaskemaskin, og det fikk jeg ikke klart nok frem. Men det var helt umulig for oss å planlegge flytting på forhånd, pga omstendigheter utenfor oss. Og det at det ikke skjedde den kvelden, førte til at vi for det første blir påført en ekstra kostnad på 3000 kroner, og for det andre at vi ikke får vasket klær hele påsken. Så det var litt mer enn upraktisk, og det visste personen om.

''Hva legger du i det og ha et vennskap? At dere oppfyller forventningene til hverandre? Hvis du hele tiden skal oppfylle forventningene til vennene dine, mister du da ikke litt av deg selv på veien?''

I å ha et vennskap, legger jeg å ønske den andre vel, og bidra til at det skjer så lenge det ikke innebærer for store omkostninger. Da denne familien bodde hos oss i sommer, var det e nselvfølge for oss å si ja til det, fordi vi ser at problemene de hadde fått om vi hadde sagt nei, ville blitt mye større enn ulempene for oss var , ved å si ja. De trengte hjelp, det ville blitt problematisk for dem å ikke få hjelp, og vi er glade i dem, og vil ikke at de skal få det vanskelig.

''Hvorfor hjelper du andre mennesker? Er det fordi du liker å hjelpe, og fordi du bryr deg om andre? Eller er det fordi at da står de i takknemlighetsgjeld til deg, sånn at du kan få hjelp ved en senere anledning?''

Jeg teller ikke tjenester - det ble litt galt fremstil. Vi ber ikke ofte andre om tjenester heller. Det ville aldri falt meg inn å be om hjelp til feks bygging av hveranda, maling av hus, eller andre ting som virkelig ville kreve mye tid av dem vi spurte. Jeg er heller ikke en person som "hjelper alt og alle": Jeg hjelper de som betyr noe for meg, fordi jeg vil at de skal ha det bra, og jeg mener det er noe man gjør for folk man er glad i. Jeg har ei venninne som er enslig mamma uten pappan i nærheten, og jeg strekker meg svært langt for å ha hennes barn på overnatting, ta med på tur osv, dersom hun skal på jobb eller, en sjelden gang, er invitert på fest. Jeg forventer ikke at hun skal stille opp for oss, fordi hun har liten mulighet til det. Det gjør absolutt ikke noenting, fordi jeg vet hun er glad i meg, og strekker seg så langt hun har mulighet til, dersom jeg trenger det.

Grunnen til at jeg reagerte på min svogers atferd, er at han valgte å la sitt egen behov for avslapning stå i veien for å hjelpe oss i 40 minutter en ettermiddatg, enda det skapte ganske store vansker for oss. Det tolker jeg som at vi rett og slett ikke betyr noe for ham/dem. Det spiller ingen rolle i det hele tatt, for dem, om vi har trøbbel eller sliter.

Derfor blir jeg lei meg, såret, føler meg avvist. Det dreier seg jo ikke om oppvaskmaskinen. Det dreier seg om å ikke bli sett, og at vi ikke kan bety særlig mye for dem. Det er jo derfor jeg "avslutter vennskap" også - ikke fordi folk ikke gjør meg tjenester, men fordi jeg tolker det som at de absolutt ikke kan bry seg.

¨¨Hva er det som gjør at du vil avslutte et vennskap på grunn av en vaskemaskin som ikke ble flyttet på akkurat når du mente at var riktig tidspunkt. Hva er viktigest? Vennskap eller vaskemaskin?''

Som jeg sa over, så dreier det seg ikke om vaskemaskinen. Det dreier seg om en opplevelse av å ikke bli sett, ikke være verdt nok til at de gidder å hjelpe oss.

''Eller er det at han kjenner sine grenser, og vet når det er riktig å si nei til å hjelpe, som irriterer deg? Fordi du selv strekker deg langt, så har du kanskje problemer med å akseptere at andre ikke gjør det samme. Kanskje du er irritert på deg selv for at du ikke greier å si nei, når du egentlig har mest lyst til det?''

Det kan være, men jeg tror ikke det. Jeg sier nei til folk, men sjelden dersom jeg ser at det skaper store problemer for dem, og innsatsen det bes om, ikke er enorm. Jeg går ikke rundt og gjør folk tjenester eller ber om tjenester i ett sett.

''Jeg håper du finner rom for å tilgi din svoger for tabben han gjorde da han ikke gjorde det du forventet av han, sånn at dere igjen kan kose dere og ha det hyggelig over taco'en :-)''

Det jeg må finne ut av, er om jeg tror vi betyr noe for ham, siden han sa nei til noe som var viktig for oss, og en bagatell for ham å innfri. SÅ sliten er man ikke etter en arbeidsdag, at det velter alt om man må ut i 40 minutter.

Og det er vel mest der jeg lurer på om jeg er rar - når jeg kobler det å være verdt noe for noen til det med om de stiller opp for, når man trenger det, eller?

Hvis det sto 3000 kr på spill, kunne dere kanskje fått fatt i en mer perifer person (ikke nær venn / familie) og gitt vedkommende f.eks. 500 kr for jobben? Bare en tanke hvis det skulle være behov en annen gang.

Det er jo en litt underlig historie. Hvis jeg visste at vi sto foran en slik - eh - operasjon som ville handle om tusenvis av kroner og en uke uten vaskemaskin, hadde jeg forberedt såpass mange personer på "øyeblikkelig utrykning på kort varsel" at jeg ville hatt en reserveliste. Pluss at jeg nok ville honorert med vin eller litt kontanter, dersom vi måtte bruke en som ikke skyldte oss noe.

[Gjest temmelig smågal?]

Hvorfor måtte dere flytte vaskemaskinen akkurat da?

Hva gjorde dere når dere ikke fikk flyttehjelp?

Selv har jeg venner hovedsaklig for hyggens skyld, og trenger ikke bevise for hverandre hvor gode venner vi er i forhold til hvilke tjenester vi er villige til å gjøre for hverandre. Men av og til kommer venner i situasjoner hvor de trenger mer støtte og hjelp, da føles det godt hvis jeg kan stille opp og gjøre hverdangen enklere for dem. Venner som ber om tjenester for at de ikke gidder selv irriterer meg, uten at jeg slår hånden av dem av den grunn.

Det er egentlig en lang historie rundt vaskemaskinen, og vi måtte flytte den på kort varsel pga omstendigheter utenfor oss. Vi fikk kort varsel selv. Nå ble den ikke flyttet siden denne personen ikke kunne hjelpe oss, og det fører til at vi må ut med en ekstra kostnad etter påske for å få den på plass (pga rørlegger som må tilbake enda en gang mm).

Konsekvensene for oss i tilegg til det økonomiske, er at vi ikke får vasket klær i påsken, og det er jo ikke så greit, men naturligvis ingen krise.

Jeg gjør ikke tjenester for å få tjenester tilbake. Vi ber sjelden om hjelp til ting. Akkurat vaskemaskinen må vi ha hjelp til, fordi jeg har et "handicap" jeg ikke ønsker å utdype, men som gjør at jeg ikke kan gjøre slike løft. Vi var altså "stuck" dersom vi ikke fikk hjelp, og det visste denne personen om.

Når jeg gjør tjenester, er det oftest fordi den som spør betyr noe for meg, og jeg ikke ønsker at de skal ha det vanskelig. Derfor hjelper jeg så lenge vi kan, og så lenge ikke omkostningene for vår del er urimelige. Mitt problem blir dermed at når folk jeg anser som nære, ikke gjør oss tjenester når jeg ikke skjønner t det er SÅ vanskelig for dem, men veldig viktig for oss, så føler jeg meg veldig avvist, og føler at vi ikke betyr noe som helst for den personen. Og det er vel akkurat på det området jeg lurer på om jeg kanskje ikke er helt "normal".

[Gjest men det er nå meg da]

Takk for til nyttig innspill.

''Jeg forstår at du ble opprørt der og da, fordi du ble stresset og at det var upraktisk for dere at dere ikke fikk hjelp da dere trengte det.''

Det hadde vært greit om det var "litt upraktisk". Det er en lang historie før - og etter - den flytting av vaskemaskin, og det fikk jeg ikke klart nok frem. Men det var helt umulig for oss å planlegge flytting på forhånd, pga omstendigheter utenfor oss. Og det at det ikke skjedde den kvelden, førte til at vi for det første blir påført en ekstra kostnad på 3000 kroner, og for det andre at vi ikke får vasket klær hele påsken. Så det var litt mer enn upraktisk, og det visste personen om.

''Hva legger du i det og ha et vennskap? At dere oppfyller forventningene til hverandre? Hvis du hele tiden skal oppfylle forventningene til vennene dine, mister du da ikke litt av deg selv på veien?''

I å ha et vennskap, legger jeg å ønske den andre vel, og bidra til at det skjer så lenge det ikke innebærer for store omkostninger. Da denne familien bodde hos oss i sommer, var det e nselvfølge for oss å si ja til det, fordi vi ser at problemene de hadde fått om vi hadde sagt nei, ville blitt mye større enn ulempene for oss var , ved å si ja. De trengte hjelp, det ville blitt problematisk for dem å ikke få hjelp, og vi er glade i dem, og vil ikke at de skal få det vanskelig.

''Hvorfor hjelper du andre mennesker? Er det fordi du liker å hjelpe, og fordi du bryr deg om andre? Eller er det fordi at da står de i takknemlighetsgjeld til deg, sånn at du kan få hjelp ved en senere anledning?''

Jeg teller ikke tjenester - det ble litt galt fremstil. Vi ber ikke ofte andre om tjenester heller. Det ville aldri falt meg inn å be om hjelp til feks bygging av hveranda, maling av hus, eller andre ting som virkelig ville kreve mye tid av dem vi spurte. Jeg er heller ikke en person som "hjelper alt og alle": Jeg hjelper de som betyr noe for meg, fordi jeg vil at de skal ha det bra, og jeg mener det er noe man gjør for folk man er glad i. Jeg har ei venninne som er enslig mamma uten pappan i nærheten, og jeg strekker meg svært langt for å ha hennes barn på overnatting, ta med på tur osv, dersom hun skal på jobb eller, en sjelden gang, er invitert på fest. Jeg forventer ikke at hun skal stille opp for oss, fordi hun har liten mulighet til det. Det gjør absolutt ikke noenting, fordi jeg vet hun er glad i meg, og strekker seg så langt hun har mulighet til, dersom jeg trenger det.

Grunnen til at jeg reagerte på min svogers atferd, er at han valgte å la sitt egen behov for avslapning stå i veien for å hjelpe oss i 40 minutter en ettermiddatg, enda det skapte ganske store vansker for oss. Det tolker jeg som at vi rett og slett ikke betyr noe for ham/dem. Det spiller ingen rolle i det hele tatt, for dem, om vi har trøbbel eller sliter.

Derfor blir jeg lei meg, såret, føler meg avvist. Det dreier seg jo ikke om oppvaskmaskinen. Det dreier seg om å ikke bli sett, og at vi ikke kan bety særlig mye for dem. Det er jo derfor jeg "avslutter vennskap" også - ikke fordi folk ikke gjør meg tjenester, men fordi jeg tolker det som at de absolutt ikke kan bry seg.

¨¨Hva er det som gjør at du vil avslutte et vennskap på grunn av en vaskemaskin som ikke ble flyttet på akkurat når du mente at var riktig tidspunkt. Hva er viktigest? Vennskap eller vaskemaskin?''

Som jeg sa over, så dreier det seg ikke om vaskemaskinen. Det dreier seg om en opplevelse av å ikke bli sett, ikke være verdt nok til at de gidder å hjelpe oss.

''Eller er det at han kjenner sine grenser, og vet når det er riktig å si nei til å hjelpe, som irriterer deg? Fordi du selv strekker deg langt, så har du kanskje problemer med å akseptere at andre ikke gjør det samme. Kanskje du er irritert på deg selv for at du ikke greier å si nei, når du egentlig har mest lyst til det?''

Det kan være, men jeg tror ikke det. Jeg sier nei til folk, men sjelden dersom jeg ser at det skaper store problemer for dem, og innsatsen det bes om, ikke er enorm. Jeg går ikke rundt og gjør folk tjenester eller ber om tjenester i ett sett.

''Jeg håper du finner rom for å tilgi din svoger for tabben han gjorde da han ikke gjorde det du forventet av han, sånn at dere igjen kan kose dere og ha det hyggelig over taco'en :-)''

Det jeg må finne ut av, er om jeg tror vi betyr noe for ham, siden han sa nei til noe som var viktig for oss, og en bagatell for ham å innfri. SÅ sliten er man ikke etter en arbeidsdag, at det velter alt om man må ut i 40 minutter.

Og det er vel mest der jeg lurer på om jeg er rar - når jeg kobler det å være verdt noe for noen til det med om de stiller opp for, når man trenger det, eller?

''Som jeg sa over, så dreier det seg ikke om vaskemaskinen. Det dreier seg om en opplevelse av å ikke bli sett, ikke være verdt nok til at de gidder å hjelpe oss. ''

Jeg tror du overtolker hvorfor folk ikke kan hjelpe dere der og da.

Jeg er forøvrig stikk motsatt av deg. Jeg foretrekker folk som kan si nei når jeg spør dem om noe. Det får meg til å tenke at når de sier ja så gjør de det fordi de virkelig vil, og ikke fordi de føler de må. Da blir det mye lettere for meg å spørre om ting også.

[Gjest temmelig smågal?]

Hvis det sto 3000 kr på spill, kunne dere kanskje fått fatt i en mer perifer person (ikke nær venn / familie) og gitt vedkommende f.eks. 500 kr for jobben? Bare en tanke hvis det skulle være behov en annen gang.

Det er jo en litt underlig historie. Hvis jeg visste at vi sto foran en slik - eh - operasjon som ville handle om tusenvis av kroner og en uke uten vaskemaskin, hadde jeg forberedt såpass mange personer på "øyeblikkelig utrykning på kort varsel" at jeg ville hatt en reserveliste. Pluss at jeg nok ville honorert med vin eller litt kontanter, dersom vi måtte bruke en som ikke skyldte oss noe.

Ja, jeg skjønner at akkurat det er vanskelig å skjønne. Og vanligvis ville vi også ha gjort akkurat det du beskriver.

Men problemet her, var at vi ikke visste noe om dette på forhånd. Vi visste at vaskemaskinen en eller annen gang måtte flyttes, men trodde det først ble aktuelt i mai en gang. Vi ble derfor skikkelig tatt på sengen, både med tidspunktet og økononmien.

Det er masse rundt denne historien, men dere må nesten bare akseptere fakta for å kunen svare: Vi hadde ikke mulighet til å forutse at dette måtte skje akkurat da det måtte.

Vi ber sjelden om tjenester - det er det som er litt ekstra ille for meg å svelge, kanskje - at vi nesten aldri spør. og likevel fikk nei den gangen vi gjorde det.

Og de gangene vi ber om hjelp, er jeg nøye med å betale, belønne, gi vin, blomster, hva som helst. Hadde bare ikke sjansen til det denne gang.