Hva er normalt?

[Gjest men det er nå meg da]

Det er egentlig en lang historie rundt vaskemaskinen, og vi måtte flytte den på kort varsel pga omstendigheter utenfor oss. Vi fikk kort varsel selv. Nå ble den ikke flyttet siden denne personen ikke kunne hjelpe oss, og det fører til at vi må ut med en ekstra kostnad etter påske for å få den på plass (pga rørlegger som må tilbake enda en gang mm).

Konsekvensene for oss i tilegg til det økonomiske, er at vi ikke får vasket klær i påsken, og det er jo ikke så greit, men naturligvis ingen krise.

Jeg gjør ikke tjenester for å få tjenester tilbake. Vi ber sjelden om hjelp til ting. Akkurat vaskemaskinen må vi ha hjelp til, fordi jeg har et "handicap" jeg ikke ønsker å utdype, men som gjør at jeg ikke kan gjøre slike løft. Vi var altså "stuck" dersom vi ikke fikk hjelp, og det visste denne personen om.

Når jeg gjør tjenester, er det oftest fordi den som spør betyr noe for meg, og jeg ikke ønsker at de skal ha det vanskelig. Derfor hjelper jeg så lenge vi kan, og så lenge ikke omkostningene for vår del er urimelige. Mitt problem blir dermed at når folk jeg anser som nære, ikke gjør oss tjenester når jeg ikke skjønner t det er SÅ vanskelig for dem, men veldig viktig for oss, så føler jeg meg veldig avvist, og føler at vi ikke betyr noe som helst for den personen. Og det er vel akkurat på det området jeg lurer på om jeg kanskje ikke er helt "normal".

''Mitt problem blir dermed at når folk jeg anser som nære, ikke gjør oss tjenester når jeg ikke skjønner t det er SÅ vanskelig for dem, men veldig viktig for oss, så føler jeg meg veldig avvist, og føler at vi ikke betyr noe som helst for den personen. Og det er vel akkurat på det området jeg lurer på om jeg kanskje ikke er helt "normal".''

For å svare på spørsmålet. Nei, jeg tror ikke du er helt "normal" på det området. Jeg tror virkelig ikke det betyr at dere ikke betyr noe som helst for personen når h*n ikke kan hjelpe dere. Jeg tror ikke du har noen grunn til å føle deg avvist. Jeg tror du legger mer i det enn det som er ment.

[Gjest temmelig smågal?]

Du er nok hverken gal eller smårar. Men jeg synes du trekker litt gale sammenligninger, og er litt rask til å trekke konklusjoner om at folk ikke er "villige" til å gjøre gjengjeld.

Helt ærlig, så kunne jeg også sagt nei til å gjøre en slik tjeneste på så kort varsel hvis jeg var for sliten, uforberedt, eller hadde lagt andre planer.

Og grunnen hadde vært at jeg ikke orket/hadde tid akkurat der og da, - ikke fordi jeg ikke VILLE hjelpe til eller gjøre gjengjeld for tjenester jeg hadde fått.

Jeg synes derfor dere stilte et litt urimelig krav angående for kort varsel, og traff svogeren på et dårlig tidspunkt hvor han var sliten etter jobb. Han tilbød seg jo å stille opp senere, så det var nok ikke viljen som var problemet - men tidspunktet.

Hvis du ser dette i sammenheng, så blir det jo litt urimelig å forvente at fordi dere engang gjorde ham en tjeneste ved å la ham bo hos dere, så skal han til gjengjeld slippe alt han har i hendene og komme ilende til hver gang dere trenger hjelp.

Synes dere slev må ta litt av skylda for at timingen/planleggingen var dårlig. Han ville jo tross alt hjulpet dere hvis han hadde fått vite om det litt tidligere.

Takk for svar! Vi kunne ikke planlagt dette bedre, eller annerledes - jeg skjønner at det ikke er lett å skjønne, men det var fakta, uansett hvor rart det høres ut

Jeg formulerte meg nok feil, når jeg fremstilte det som om at vi forventer gjengjeld fordi vi gjorde dem en tjeneste. Jeg gjør ikek tjenester for å få gjengjeld, og jeg tenker overhodet ikke at jeg "har noe" på noen fordi jeg har hjulpet.

Utgangspunktet mitt er at dersom man bryr seg om folk, og ønsker dem vel, så stiller man også opp når de trenger det, dersom det ikke er HELT umulig. Da mener jeg ikke at man stiller opp ukritisk og for enhver liten filleting, men at man strekker seg litt når andre virkelig MÅ ha hjelp.

Jeg føler meg avvist, verdiløs, og at jeg ikke betyr noe som helst for denne personen, siden han valgte å ikke hjelpe oss/meg, når vi virkelig hadde behov for det. Og det er DET som er problemet, ikke at han ikke hjalp oss - det ble bare det synlige "symptomet", så å si.

[Gjest temmelig smågal?]

''Mitt problem blir dermed at når folk jeg anser som nære, ikke gjør oss tjenester når jeg ikke skjønner t det er SÅ vanskelig for dem, men veldig viktig for oss, så føler jeg meg veldig avvist, og føler at vi ikke betyr noe som helst for den personen. Og det er vel akkurat på det området jeg lurer på om jeg kanskje ikke er helt "normal".''

For å svare på spørsmålet. Nei, jeg tror ikke du er helt "normal" på det området. Jeg tror virkelig ikke det betyr at dere ikke betyr noe som helst for personen når h*n ikke kan hjelpe dere. Jeg tror ikke du har noen grunn til å føle deg avvist. Jeg tror du legger mer i det enn det som er ment.

Ok, jeg frykter at du har rett i det.

Men hva vil du anse er "normalt", da?

Jeg trenger å lære dette her....

[Gjest temmelig smågal?]

Kommer ikke det helt an på hvordan din mann var i telefonen?

Hvis han var tydelig på at dere var i en slags krise-situasjon, der ingen andre kunne stille opp og hjelpe, og at vaskemaskinen på død og liv MÅTTE ut av huset akkurat den dagen - ja, da burde svogeren din ha kommet, til tross for at han var sliten.

Men kanskje mannen din bare sa å ja, ok, du er sliten, ja, nei men det var synd, jeg får få noen andre til å hjelpe.

Noen mennesker er utrolig vage og forsiktige når de forsøker å få hjelp av andre, og vil ikke "presse" andre om så livet var i fare. Andre igjen lager et stort drama av nær sagt alle livets bagateller, og truer med selvmord hvis de ikke får pizza til middag men må nøye seg med taco.

Jeg satt og hørte på ham da han snakket i telefonen, og JEG ville skjønt at det var viktig. Men så er jeg kanskje ikke helt normal på det heller. Sukk

[Gjest temmelig smågal?]

Jeg synes du er for kravstor om du forventer at alle skal kaste det de har i hendene her og nå og komme løpende til når du trenger hjelp - selv om du har stilt opp for dem ved en tidligere anledning.

Etter å ha kjørt en time, jobbet en hard arbeidsdag og kjørt en time hjem igjen skjønner jeg at man er sliten og ikke orker å styrte rett ut av huset med en gang når noen ringer.

''Jeg synes du er for kravstor om du forventer at alle skal kaste det de har i hendene her og nå og komme løpende til når du trenger hjelp - selv om du har stilt opp for dem ved en tidligere anledning.''

Jeg forventer ikke det, sånn til vanlig. Det er veldig sjelden vi ber om hjelp, og først når det virkelig er "krise". Jeg er virkelig ikke en person som gjør alt jeg kan for å tyne folk rundt meg for tjenester.

Ville du virkelig sagt nei til folk som virkelig trengte din hjelp, og som ville blitt påført noen tusen i ekstra kostnad + ganske store ulemper dersom du ikke hjalp dem, og du visste at årsaken til kort frist ikke var dårlig planlegging fra deres side? Og dersom du ville sagt nei, ville det da betydd at disse personene da ikke var særlig viktige for deg? Ville du sagt nei til søsteren eller broren din?

Det er denne mangle på interesse, varme, og ønske om at vi skal ha det bra, som jeg legger i denne personens handlinger, siden han visste atl dette, og likevel ikke ville ofre 40 minutter av tida si på oss.

Jeg hadde nok reagert på samme måte, om det ikke hadde vært for at de hadde bodd her i sommer, også. Det at jeg ble lei meg, henger sammen med følelesn av å bli avvist og lite verdsatt - ikke med at han "burde"gjort gjengjeld fordi vi har gjort dem en tjeneste. Jeg stiller opp for de jeg er glade i, og når folk ikke stiller opp for meg, tolker jeg det som at de ikke er glade i eller bryr seg det minste om.

[Gjest temmelig smågal?]

Du får full støtte herfra.

Hvis ikke din svoger (?) hadde noe helt spesielt på programmet, så synes jeg det er direkte ufint gjort å ikke hjelpe til. Av og til strekker man seg litt ekstra for å gjøre noe for andre, slik tenker jeg/vi.

Dessverre er det ikke slik for alle, noen forventer tjeneste på tjeneste uten å behøve å yte noe tilbake. Jeg bruker ikke tiden min på slike, for å si det enkelt.

takk for svar! Sant å si litt deilig å høre at andre også kunne reagert sånn.

[Gjest temmelig smågal?]

Du har for store forventninger og det gjør at du blir skuffet, demp forventningene dine til hva andre greier, og du vil få det bedre selv.

Svogeren din ville jo godt stille opp for dere, men ikke på få minutters varsel. Han var ikke uvillig, men utsatte å hjelpe dere en dag, det må vel være greit.

Du har nok rett i at jeg har for store forventninger. Jeg er kjent for å stille store krav til meg selv, og forventer nok at andre lever opp til samme krav.

Men hovedproblemet mitt, som jeg har svart de andre, er at jeg tolker manglende vilje til å hjelpe oss, som manglende interesse for oss, og som at det ikke betyr noe som helst for dem, om vi får det vanskelig. Og det er nok den jeg har svårt for å svelge.

[Gjest høstløv]

Du har nok rett i at jeg har for store forventninger. Jeg er kjent for å stille store krav til meg selv, og forventer nok at andre lever opp til samme krav.

Men hovedproblemet mitt, som jeg har svart de andre, er at jeg tolker manglende vilje til å hjelpe oss, som manglende interesse for oss, og som at det ikke betyr noe som helst for dem, om vi får det vanskelig. Og det er nok den jeg har svårt for å svelge.

''at det ikke betyr noe som helst for dem, om vi får det vanskelig.''

Jeg ser ikke det helt store problem med om en vaskemaskin blir flyttet den ene dagen eller dagen etter.

Det kan da ikke gjøre livet så veldig vanskelig.

[Gjest temmelig smågal?]

''at det ikke betyr noe som helst for dem, om vi får det vanskelig.''

Jeg ser ikke det helt store problem med om en vaskemaskin blir flyttet den ene dagen eller dagen etter.

Det kan da ikke gjøre livet så veldig vanskelig.

For oss var det et stort problem. Som jeg har skrevet før, MÅTTE vaskemaskinen flyttes den dagen, hvis ikke

1: Ble vi uten vaskemaskin hele påsken

2: Måtte vi betale noen tusen kroner ekstra for å få ordnet alt rundt flyttingen

Jeg skjønner at det ikke virker logisk, men det er sånn det er. Vaskemaskinen er en del av en mye større "husgreie", så det at det ikke ble gjort når rørlegger og elektriker ønsket det, fikk konsekvensene over.

Nå må vi ut med de pengene, og vi har ikke vaskemaskin.

Hadde det bare vært snakk om en isolert flytting av vaskemaskinen, hadde jeg naturligvis aldri reagert. Da hadde vi forresten heller aldri spurt om hjelp "I DAG", men om det passet at han kunne hjelpe oss en eller annen gang i løpet av.... osv.

[laban]

Jeg satt og hørte på ham da han snakket i telefonen, og JEG ville skjønt at det var viktig. Men så er jeg kanskje ikke helt normal på det heller. Sukk

Jeg er enig med marlene i at det i denne veldig spesielle situasjonen var avgjørende hvordan behovet ble presentert. De aller fleste ville trådd til hvis de hadde visst om de helt spesielle omstendighetene. I normale tilfeller der man trenger hjelp til å løfte en tung gjenstand, står det ikke tusenvis av kroner på spill. Tilbød dere f.eks. å hente hjelperen og kjøre ham tilbake igjen?

[Gjest temmelig smågal?]

Jeg er enig med marlene i at det i denne veldig spesielle situasjonen var avgjørende hvordan behovet ble presentert. De aller fleste ville trådd til hvis de hadde visst om de helt spesielle omstendighetene. I normale tilfeller der man trenger hjelp til å løfte en tung gjenstand, står det ikke tusenvis av kroner på spill. Tilbød dere f.eks. å hente hjelperen og kjøre ham tilbake igjen?

''Tilbød dere f.eks. å hente hjelperen og kjøre ham tilbake igjen?

''

Nei, akkurat DET gjorde vi ikke. De bor en km unna, så vi tenkte nok ikke så mye på at avstand og kjøring var problemet. Vi hadde naturligvis med glede hentet og brakt, men kom ikke på det. Mannen min ble nok litt satt ut av svaret "nei, jeg er så sliten", etter å ha presentert saken. Og vi presset ikke på for å få han til å endre mening. Jeg synes jo at når folk sier nei, så skal jeg respektere det, uten å presse, eller?

Reaksjonen jeg får i forhold til persnonen etterpå, er jo min egen sak, og får ikke konsekvenser i forhold til personen. Det er, som sagt, ikke noe alternativ å kutte kontakten, men heller å putte ham i skuffen for "fjern kontakt jeg ikke tror jeg betyr noe for", og det kommer jo ikke han til å merke noe til.

Men kanskje tar jeg feil igjen?

[Mrs. Wallace]

Når det gjelder svoger/svigerinne og de nærmeste vennene våre, har vi et sånt forhold at vi stiller opp på sånt, ja - også på kort varsel, og vi kan regne med det samme tilbake. Og ettersom dette var svogeren deres, som endog hadde bodd hos dere, synes jeg absolutt at forholdet er nært nok til at man kan forvente at han stiller selv om det er kort varsel.

Men spørsmålet er selvsagt hvorvidt dere var tydelige nok på behovet. Og dersom jeg hadde fått nei på en sånn forespørsel, ville jeg ikke kuttet ut vedkommende - jeg ville stille og rolig justert både forventingsnivå og min egen innsats i forhold til dem, slik at det passet bedre til realiteten.

[laban]

''Tilbød dere f.eks. å hente hjelperen og kjøre ham tilbake igjen?

''

Nei, akkurat DET gjorde vi ikke. De bor en km unna, så vi tenkte nok ikke så mye på at avstand og kjøring var problemet. Vi hadde naturligvis med glede hentet og brakt, men kom ikke på det. Mannen min ble nok litt satt ut av svaret "nei, jeg er så sliten", etter å ha presentert saken. Og vi presset ikke på for å få han til å endre mening. Jeg synes jo at når folk sier nei, så skal jeg respektere det, uten å presse, eller?

Reaksjonen jeg får i forhold til persnonen etterpå, er jo min egen sak, og får ikke konsekvenser i forhold til personen. Det er, som sagt, ikke noe alternativ å kutte kontakten, men heller å putte ham i skuffen for "fjern kontakt jeg ikke tror jeg betyr noe for", og det kommer jo ikke han til å merke noe til.

Men kanskje tar jeg feil igjen?

I normale tilfeller hadde ikke jeg presset, heller. Men dette var ikke noe normalt tilfelle.

Poenget mitt er at jeg er i tvil om hvorvidt han oppfattet hvor mye som sto på spill. Men det er vel ikke noe annet å gjøre enn å prøve å lære av det til en annen gang.

Jeg ville ikke dømt ham altfor hardt, tror jeg. Men dette er en såpass spesiell sak at det er vanskelig å si. Jeg forstår godt at det er lett å bli litt opphengt i det, når det fikk så store konsekvenser.

[Gjest temmelig smågal?]

Når det gjelder svoger/svigerinne og de nærmeste vennene våre, har vi et sånt forhold at vi stiller opp på sånt, ja - også på kort varsel, og vi kan regne med det samme tilbake. Og ettersom dette var svogeren deres, som endog hadde bodd hos dere, synes jeg absolutt at forholdet er nært nok til at man kan forvente at han stiller selv om det er kort varsel.

Men spørsmålet er selvsagt hvorvidt dere var tydelige nok på behovet. Og dersom jeg hadde fått nei på en sånn forespørsel, ville jeg ikke kuttet ut vedkommende - jeg ville stille og rolig justert både forventingsnivå og min egen innsats i forhold til dem, slik at det passet bedre til realiteten.

''jeg ville stille og rolig justert både forventingsnivå og min egen innsats i forhold til dem, slik at det passet bedre til realiteten.

''

Ja, det er nok det jeg kommer til å gjøre. Jeg mente egentlig ikke "kutte ut" i bokstavelig forstand, men heller at jeg flytter han/dem i mitt hode til kategorien "ikke så nære". Det er det jo ingen som kommer til å merke at jeg gjør, men jeg "ruster meg for fremtiden" så å si.

[Gjest temmelig smågal?]

I normale tilfeller hadde ikke jeg presset, heller. Men dette var ikke noe normalt tilfelle.

Poenget mitt er at jeg er i tvil om hvorvidt han oppfattet hvor mye som sto på spill. Men det er vel ikke noe annet å gjøre enn å prøve å lære av det til en annen gang.

Jeg ville ikke dømt ham altfor hardt, tror jeg. Men dette er en såpass spesiell sak at det er vanskelig å si. Jeg forstår godt at det er lett å bli litt opphengt i det, når det fikk så store konsekvenser.

Nei, det var ikke noen normal situasjon, men det dreide seg ikke om liv og død heller. Hadde det gjort det, eller bare at jeg måtte på legevakten med en av ungene eller noe sånt, hadde jeg tvunget ham eller kona til å stille opp. Men siden det ikke var noen "liv eller helse" - diskusjon, så føltes det ikke riktig å presse.

Jeg kommer til å gjøre som mrs Wallace forslo - nedjustere forventningene og innsatsen "i mitt stille sinn".

[Gjest synes jeg]

''jeg ville stille og rolig justert både forventingsnivå og min egen innsats i forhold til dem, slik at det passet bedre til realiteten.

''

Ja, det er nok det jeg kommer til å gjøre. Jeg mente egentlig ikke "kutte ut" i bokstavelig forstand, men heller at jeg flytter han/dem i mitt hode til kategorien "ikke så nære". Det er det jo ingen som kommer til å merke at jeg gjør, men jeg "ruster meg for fremtiden" så å si.

Jeg synes det er veldig merkelig og uheldig å kategorisere venner i ytre og indre sirkler.

[Gjest temmelig smågal?]

Jeg synes det er veldig merkelig og uheldig å kategorisere venner i ytre og indre sirkler.

Er du like nær alle du kjenner/ er venner med?

Har du ikke noen bestevenn/venninne, eller en gruppe venner som er nærmere og som du tilbringer mer tid med og snakker åpnere med enn andre?

Det har jeg, og det har jeg IKKE tenkt å slutte med. Det er helt klart personer som er nærmere meg enn andre er. Jeg ser på det som svært rart dersom man er like nær alle man kjenner/ er venner med, og akkurat der er jeg helt sikker på at jeg er "normal" Og hvis jeg likevel ikke skulle være det, så er det i så fall ikke noe jeg har tenkt å la påvirke meg.

[Gjest Kayia]

Jeg går ikke rundt og forventer tjenester. Men jeg går nok rundt og forventer at folk som er nært meg, skal ønske oss vel, og i det ligger å hjelpe når vi virkelig trenger det. Som i denne situasjonen - -har forklart litt mer om det til eccoLise.

Problemet mitt, er at jeg oppftter manglende vilje til å hjelpe oss som manglende interesse/omtanke for meg/oss som personer. Det lurer jeg på om ikke er helt normalt?

Og jeg har nok lav toleranse i forhold til hvilke personer som slipper innenfor "vennesfæren" og ikke. jeg har rykte for å være svært lojal og stille strenge krav til meg selv, og gjør det samme til folk rundt meg. Noe ganske få innfrir. Og jeg lurer på om det er der jeg er unormal - disse strenge kravene til meg selv og til hva vennskap innebærer.

Jeg har som sagt en gjeng med svært perifere mennesker som jeg omgås, men ikke forventer noe særlig av. Jeg kan godt gjøre dem tjenester, og ikke bli noe lei meg dersom vi spør dem og det ikke passer. Årsaken til at jge ble lei meg denne gang, var at det var en av de jeg trodde var mine "innerste" som valgte på denne måten.

Jeg mente vel ikke helt bokstavelig å kutte ut familie, men heller å skille ut fra den "innerste krets" og heller plassere dem i ytterste, overflatiske sirkel.

Jeg kan ikke svare deg på om dette er normalt eller ikke, men for meg høres det ut som du er en kravstor venn og et kravstort familiemedlem, og jeg vil gjette at du vil oppleve "svik" flere ganger framover.

Jeg lurer på om jeg for mitt vedkommende tegner opp intimsirkelen lenger inn enn deg? For meg er det bare innad i kjernefamilen jeg forventer at vi slipper det vi har i hendene og trår til, selv om jeg også erfaringsmessig VET at jeg kan stole på vennene mine også om det skulle røyne på. Men det er likevel en viktig forskjell der - og det er at jeg ikke på forhånd kan si hvem av dem som har mulighet der og da, og jeg ville ikke finne på å dømme de av dem som ikke hadde tid eller anledning der og da.

[Gjest temmelig smågal?]

Jeg kan ikke svare deg på om dette er normalt eller ikke, men for meg høres det ut som du er en kravstor venn og et kravstort familiemedlem, og jeg vil gjette at du vil oppleve "svik" flere ganger framover.

Jeg lurer på om jeg for mitt vedkommende tegner opp intimsirkelen lenger inn enn deg? For meg er det bare innad i kjernefamilen jeg forventer at vi slipper det vi har i hendene og trår til, selv om jeg også erfaringsmessig VET at jeg kan stole på vennene mine også om det skulle røyne på. Men det er likevel en viktig forskjell der - og det er at jeg ikke på forhånd kan si hvem av dem som har mulighet der og da, og jeg ville ikke finne på å dømme de av dem som ikke hadde tid eller anledning der og da.

Jeg vet at jeg ikke oppleves som kravstor. Og det ER veldig sjelden vi ber om hjelp til noe som helst, jeg er ikke noen person som går og forventer at alle stiller opp til enhver tid.

Men samtidig har du nok rett i at jeg stiller høye krav - først og fremst til meg selv. Og det er kanskje det å regne med at "alle andre" stiller samme krav til seg selv og handler etter samme prinsipper som vel er unormalt. Det bør jeg sikkert prøve å jobbe meg ut av.

[Gjest synes jeg]

Er du like nær alle du kjenner/ er venner med?

Har du ikke noen bestevenn/venninne, eller en gruppe venner som er nærmere og som du tilbringer mer tid med og snakker åpnere med enn andre?

Det har jeg, og det har jeg IKKE tenkt å slutte med. Det er helt klart personer som er nærmere meg enn andre er. Jeg ser på det som svært rart dersom man er like nær alle man kjenner/ er venner med, og akkurat der er jeg helt sikker på at jeg er "normal" Og hvis jeg likevel ikke skulle være det, så er det i så fall ikke noe jeg har tenkt å la påvirke meg.

Selvfølgelig er det forskjell på vennskaper og bekjentskaper, men jeg tegner ikke opp bastante sirkler og putter folk inni. Det er glidende overganger, og forandrer seg frem og tilbake etter livssituasjon og andre forhold. I perioder er man nært noen, i andre perioder er det andre jeg har mere kontakt med.