Hvordan forholde seg?

[Gjest vanskelig dette]

Jeg er i en litt vanskelig situasjon. I går hadde jeg besøk av en venninne og det ble drukket en ikke akkurat liten mengde vin. Utpå natten begynte venninna mi å gråte. Det tok lang tid før hun ville si noe som helst. Men etter en stund fortalte hun at hun går med planer om å ta selvmord. Jeg blir selvfølgelig bekymret, men vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Vi tok taxi til legevakten, men hun ble ikke innlagt til tross for at hun til legen sa hun ville ta livet sitt. Og nå føler jeg et veldig ansvar.

Årsaken til at hun ikke ble lagt inn i natt tror jeg er at hun har et utall forsøk bak seg. Ingen har vært alvorlig nok til at livet hennes har vært i fare. Og jeg tror hun har blitt stemplet som at hun kun er ute etter oppmerksomhet. Jeg tror det er et desperat rop om hjelp. Ikke en konstruktiv kommunikasjonsmetode, men jeg tror ikke hun klarer å si ifra på andre måter.

Hun har en behandler, men der sier hun også at hun ikke blir tatt på alvor. Hun sier feks at hun kan utebli fra mange psykologtimer etter hverandre uten å gi beskjed, men at ingenting skjer. Ingen ringer henne eller bryter seg inn til henne. Det tolker jeg som at hun ønsker at noen skulle brutt seg inn til henne. At det å utebli fra behandling også blir et rop om "se meg".

Jeg synes det er vanskelig å vite hvordan jeg skal forholde meg til henne. Jeg har forsøkt å formidle at jeg forstår at hun ikke har det bra, men at hun må klare å si dette til behandler med ord ikke med gjentatte "selvmordsforsøk". Roper man ulv mange nok ganger er det ingen som kommer. Men jeg er også redd for at hun skal ende opp med å ta livet sitt. For forsøkene blir mer alvorlige, trolig fordi hun ikke oppnår ønsket effekt. Tenk om hun plutselig ender opp med å dø. Hun har det ikke bra, men klarer ikke si det med ord. Jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe henne.

De gangene hun har vært innlagt er det tydelig at hun ønsker å være på tvang. Hun protesterer mot innleggelse men oppfører seg slik at hun blir lagt inn på tvang. Når tvangen oppheves gjør hun noe som gjør at hun blir overført til tvang igjen. Vet ikke om hun synes det er mer status å være på tvang, om det er derfor hun gjør som hun gjør. Når hun er innlagt "vil" hun bare ut, men straks hun skjønner at en utskrivelse står for døren gjør hun noe slik at hun ikke blir skrevet ut.

Hun har en svært umoden og lite konstruktiv væremåte. Jeg har forsøkt å si det, og kommet med alternative måter å kommunisere på uten å trenge gjennom. Jeg ønsker heller ikke å gi henne altfor mye oppmerksomhet på selvmordstanker, da det kan øke forsøkene og gi henne noe av den oppmerksomheten hun søker. Men heller vise at jeg er her og bryr meg om henne uavhengig av selvmordsfare/"-trusler".

Hun trenger hjelp, men blir ikke tatt seriøst av sykehus eller psykolog. Noe jeg kan forstå med tanke på alle "liksomforsøkene". Men det er jo et rop om hjelp.

Hvordan kan jeg som venninne hjelpe henne best mulig? Jeg vil ikke ha noen behandlerrolle og det har jeg vært tydelig på overfor henne. Jeg vil at vi skal snakke om venninneting og være venninner, samtidig som jeg vil være der for henne når hun har det vanskelig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hun må begynne å ta seg selv på alvor. Det kan hun bla gjøre ved å møte opp til behandlingstimene.

Hun er ikke psykotisk, og hun må ta ansvar for seg selv. Hun ønsker at andre skal ta ansvar for henne, men det gjør en med barn, ikke med voksne mennesker.

Før hun tar seg selv på alvor, kan hun ikke forvente at andre gjør det. Evt er det å ta henne på alvor ved å overlate hovedansvaret for henne selv til nettopp henne.

Du kan forsiktig hjelpe henne ved å plassere ansvaret for henne der det hører hjemme.

[Gjest Efexora]

Jeg er enig med NHD. For at hun skal klare seg, så er hun nødt til å forstå at ansvaret ligger hos henne, ikke hos andre. Det er tøft, men du er nødt til å sette noen grenser her. Du kan be henne ta kontakt med psykiatrisk legevakt selv, og møte til timer hos behandler. Uten at noen setter disse grensene så lærer hun aldri den ansvarligheten som hun frykter, eller som hun ikke vil ha.

Om hun skulle gjøre alvor av selvmordsplanene sine ville jo det være forferdelig men det er ikke din skyld. Du er ikke moren hennes og kan ikke ta det ansvaret. Dessuten er det vel andre mennesker enn deg hun kan snakke med også?

[Gjest vanskelig dette]

Hun må begynne å ta seg selv på alvor. Det kan hun bla gjøre ved å møte opp til behandlingstimene.

Hun er ikke psykotisk, og hun må ta ansvar for seg selv. Hun ønsker at andre skal ta ansvar for henne, men det gjør en med barn, ikke med voksne mennesker.

Før hun tar seg selv på alvor, kan hun ikke forvente at andre gjør det. Evt er det å ta henne på alvor ved å overlate hovedansvaret for henne selv til nettopp henne.

Du kan forsiktig hjelpe henne ved å plassere ansvaret for henne der det hører hjemme.

Takk for svar.

Har sagt flere ganger til henne at det til syvende og sist er opp til henne. At hun må bruke ord i stedet for handlinger. Men jeg tror hun har et stor behov for å bli tatt vare på. Hun VIL behandles som et barn, uten ansvar for eget liv. Har forsøkt å si til henne at hun er voksen og at ingen kan ta ansvaret for henne. Men ingenting trenger inn virker det som.

Vil ikke gi for mye oppmerksomhet på symptomene da jeg tenker det er en måte hun bruker for å oppnå oppmerksomhet. Dersom jeg fyrer oppunder det bekrefter jeg at det er en måte å få oppmerksomhet på.

Men hun må ta ansvar for livet sitt. Å ikke møte opp til behandlingstimer for å se om noen blir redde og bryter seg inn ser jeg som svært umodent og uhensiktsmessig, noe jeg har sagt direkte til henne.

Å være innlagt tror jeg ikke er bra for henne, da regredierer hun mer enn vanlig. Hun må på en eller annen måte forstå at hun ikke kan overlate livet sitt til andre, hun har selv ansvaret. Uten å forstå det tror jeg ikke hun kommer videre. Men hvordan...

Men jeg er redd hun så desperat ønsker å bli behandlet og tatt vare på som et barn at hun gjør hva som helst. Foreløpig er ikke "selvmordsforsøkene" i nærheten av dødelige, men hun drar det stadig lengere når hun ikke får responsen hun ønsker. Er redd hun til slutt ender med å ta livet sitt i sin søken etter å bli tatt vare på.

[Gjest vanskelig dette]

Jeg er enig med NHD. For at hun skal klare seg, så er hun nødt til å forstå at ansvaret ligger hos henne, ikke hos andre. Det er tøft, men du er nødt til å sette noen grenser her. Du kan be henne ta kontakt med psykiatrisk legevakt selv, og møte til timer hos behandler. Uten at noen setter disse grensene så lærer hun aldri den ansvarligheten som hun frykter, eller som hun ikke vil ha.

Om hun skulle gjøre alvor av selvmordsplanene sine ville jo det være forferdelig men det er ikke din skyld. Du er ikke moren hennes og kan ikke ta det ansvaret. Dessuten er det vel andre mennesker enn deg hun kan snakke med også?

Er, som deg, helt enig med NHD - hun må selv ta ansvar for livet sitt. Jeg har sagt det til henne flere ganger, men virker ikke som det trenger inn. Tror hun har et enormt behov for å bli tatt vare på. Har sagt til henne at det kun er hun selv som kan endre situasjonen og at psykologen kan hjelpe henne på veien, men hun må gjøre jobben.

Men så møter hun ikke opp til timer,gjerne etter å sagt noe suicidalt, for å se om de bryter seg inn, noe de ikke gjør, og da tror jeg hun blir veldig skuffet. Jeg synes det er helt riktig at psykologen ikke lar seg manipulere og venter til til hun selv tar kontakt igjen for å avtale ny time. For det gjør hun når hun skjønner at ingen kommer hjem til henne denne gangen heller.

Har veldig vondt av henne, men hun må på en eller annen måte innse at ingen andre enn hun selv kan ta ansvar for hennes liv. Prøver å være tydelig og passe på å ikke gå inn i noen behandlerrolle, men ser jo samtidig at hun har det vondt. Men måten hun kommuniserer på er ikke holdbar, noe jeg har sagt direkte til henne. Har oppfordret henne til å prøve å bruke ord og sagt at hun da sannsynligvis vil bli tatt mye mer på alvor. For det hun driver med nå er bare forsøk for å bli tatt vare på, få oppmerksomhet.

[Gjest jadddda]

Hun må begynne å ta seg selv på alvor. Det kan hun bla gjøre ved å møte opp til behandlingstimene.

Hun er ikke psykotisk, og hun må ta ansvar for seg selv. Hun ønsker at andre skal ta ansvar for henne, men det gjør en med barn, ikke med voksne mennesker.

Før hun tar seg selv på alvor, kan hun ikke forvente at andre gjør det. Evt er det å ta henne på alvor ved å overlate hovedansvaret for henne selv til nettopp henne.

Du kan forsiktig hjelpe henne ved å plassere ansvaret for henne der det hører hjemme.

''Hun er ikke psykotisk, og hun må ta ansvar for seg selv. Hun ønsker at andre skal ta ansvar for henne, men det gjør en med barn, ikke med voksne mennesker.''

Men det finnes faktisk voksne mennesker som ikke klarer å ta vare på seg selv selv om de verken er psykotiske eller mentalt tilbakestående.

Men andre psykiske lidelser har de nok. Kan det forventes at "noen" tar vare på dem og hjelper dem til å fungere i livet? F.eks. psykiatrien i kommunene?

[Gjest Efexora]

Takk for svar.

Har sagt flere ganger til henne at det til syvende og sist er opp til henne. At hun må bruke ord i stedet for handlinger. Men jeg tror hun har et stor behov for å bli tatt vare på. Hun VIL behandles som et barn, uten ansvar for eget liv. Har forsøkt å si til henne at hun er voksen og at ingen kan ta ansvaret for henne. Men ingenting trenger inn virker det som.

Vil ikke gi for mye oppmerksomhet på symptomene da jeg tenker det er en måte hun bruker for å oppnå oppmerksomhet. Dersom jeg fyrer oppunder det bekrefter jeg at det er en måte å få oppmerksomhet på.

Men hun må ta ansvar for livet sitt. Å ikke møte opp til behandlingstimer for å se om noen blir redde og bryter seg inn ser jeg som svært umodent og uhensiktsmessig, noe jeg har sagt direkte til henne.

Å være innlagt tror jeg ikke er bra for henne, da regredierer hun mer enn vanlig. Hun må på en eller annen måte forstå at hun ikke kan overlate livet sitt til andre, hun har selv ansvaret. Uten å forstå det tror jeg ikke hun kommer videre. Men hvordan...

Men jeg er redd hun så desperat ønsker å bli behandlet og tatt vare på som et barn at hun gjør hva som helst. Foreløpig er ikke "selvmordsforsøkene" i nærheten av dødelige, men hun drar det stadig lengere når hun ikke får responsen hun ønsker. Er redd hun til slutt ender med å ta livet sitt i sin søken etter å bli tatt vare på.

Er det noe spesielt som har skjedd henne siden hun higer så mye etter denne oppmerksomheten?

Er hun ærlig på det at hun ønsker oppmerksomhet, eller er det først og fremst din antakelse?

[PieLill]

Takk for svar.

Har sagt flere ganger til henne at det til syvende og sist er opp til henne. At hun må bruke ord i stedet for handlinger. Men jeg tror hun har et stor behov for å bli tatt vare på. Hun VIL behandles som et barn, uten ansvar for eget liv. Har forsøkt å si til henne at hun er voksen og at ingen kan ta ansvaret for henne. Men ingenting trenger inn virker det som.

Vil ikke gi for mye oppmerksomhet på symptomene da jeg tenker det er en måte hun bruker for å oppnå oppmerksomhet. Dersom jeg fyrer oppunder det bekrefter jeg at det er en måte å få oppmerksomhet på.

Men hun må ta ansvar for livet sitt. Å ikke møte opp til behandlingstimer for å se om noen blir redde og bryter seg inn ser jeg som svært umodent og uhensiktsmessig, noe jeg har sagt direkte til henne.

Å være innlagt tror jeg ikke er bra for henne, da regredierer hun mer enn vanlig. Hun må på en eller annen måte forstå at hun ikke kan overlate livet sitt til andre, hun har selv ansvaret. Uten å forstå det tror jeg ikke hun kommer videre. Men hvordan...

Men jeg er redd hun så desperat ønsker å bli behandlet og tatt vare på som et barn at hun gjør hva som helst. Foreløpig er ikke "selvmordsforsøkene" i nærheten av dødelige, men hun drar det stadig lengere når hun ikke får responsen hun ønsker. Er redd hun til slutt ender med å ta livet sitt i sin søken etter å bli tatt vare på.

Det handler vel om at du må fortsette med det du allerede gjør, og kanskje gi enda mindre (ingen) oppmerksomhet og bli enda mindre imponert over utageringen hennes.

Og så må du huske at hennes ansvarsfraskrivelser ikke er ditt ansvar. Ellers blir du sprø.

Kanskje går det an å gå i direkte konfrontasjon. "Nå holder du på å styrer igjen, men kan du ikke heller bare si rett ut hva du vil oppnå."

Eller "Nå orker jeg rettt og slett ikke mer av dette tullet ditt. Du følger ikke rådene jeg gir deg. Så hva er vitsen med at jeg prøver å hjelpe deg da."

Slike ting er ikke alltid riktige å si, men noen ganger kan det være rett ord til rett tid.

mvh

[Gjest vanskelig dette]

Er det noe spesielt som har skjedd henne siden hun higer så mye etter denne oppmerksomheten?

Er hun ærlig på det at hun ønsker oppmerksomhet, eller er det først og fremst din antakelse?

Antagelsen om ønske om oppmerksomhet er min. Har konfrontert henne med det, da blånektet hun. Men atferden hennes, sett med mine øyne, tyder på oppmerksomhetsbehov. Jeg tenker da feks på stadige langtifra dødelige selvmordsforsøkene. Og det at hun uteblir fra behandlingstimer og håper noen skal bryte seg til henne. Hun har sagt til meg at hun føler seg oversett og ikke blir tatt på alvor når hun kan utebli fra timer uten at tiltak blir iverksatt.

Hun har hatt en voksenrolle i familien fra hun var tenåring, og har nok måttet ta mye mer ansvar enn hun skulle. Måtte bli voksen altfor tidlig, og har manglet mye av den omsorgen i oppveksten man trenger.

Åpenbart ikke-dødelige selvmordsforsøk ser jeg som et desperat rop om hjelp, "se meg". Og jeg vil gjerne hjelpe henne, men slik hun holder på så skyver hun alle fra seg.

Jeg har flere ganger vært oppført som nærmeste pårørende når hun har vært innlagt og hun har samtykket til at behandler kan gi meg informasjon. De har, uten at jeg har nevnt noe, tatt opp at de ser atferden som et forsøk på å få oppmerksomhet. Og at de har inntrykk av hun ønsker fastvakt, ønsker å være på tvang, ønsker mest mulig oppfølging. Nå blir hun ikke innlagt lenger, hun har ropt ulv, ulv litt for mange ganger. Hun blir alltid sendt hjem fra legevakten. Jeg vet ikke hvor riktig det er, men som jeg har skrevet tidligere så regredierer hun mer når hun er innlagt. Hun blir et lite barn som søker omsorg.

Jeg mener likevel at denne jenta har rett til hjelp, hun har det ikke greit. Men gjentatte "selvmordsforsøk" styrker ikke troverdigheten hennes og behandlere blir skeptiske og vil ikke la seg manipulere og overser ofte den suicidale atferden. Jeg tror ikke hun har ordene, og at forsøkene er hennes eneste kommunikasjonsmåte. Hun trenger hjelp til å finne alternative uttrykksformer.

[PieLill]

Antagelsen om ønske om oppmerksomhet er min. Har konfrontert henne med det, da blånektet hun. Men atferden hennes, sett med mine øyne, tyder på oppmerksomhetsbehov. Jeg tenker da feks på stadige langtifra dødelige selvmordsforsøkene. Og det at hun uteblir fra behandlingstimer og håper noen skal bryte seg til henne. Hun har sagt til meg at hun føler seg oversett og ikke blir tatt på alvor når hun kan utebli fra timer uten at tiltak blir iverksatt.

Hun har hatt en voksenrolle i familien fra hun var tenåring, og har nok måttet ta mye mer ansvar enn hun skulle. Måtte bli voksen altfor tidlig, og har manglet mye av den omsorgen i oppveksten man trenger.

Åpenbart ikke-dødelige selvmordsforsøk ser jeg som et desperat rop om hjelp, "se meg". Og jeg vil gjerne hjelpe henne, men slik hun holder på så skyver hun alle fra seg.

Jeg har flere ganger vært oppført som nærmeste pårørende når hun har vært innlagt og hun har samtykket til at behandler kan gi meg informasjon. De har, uten at jeg har nevnt noe, tatt opp at de ser atferden som et forsøk på å få oppmerksomhet. Og at de har inntrykk av hun ønsker fastvakt, ønsker å være på tvang, ønsker mest mulig oppfølging. Nå blir hun ikke innlagt lenger, hun har ropt ulv, ulv litt for mange ganger. Hun blir alltid sendt hjem fra legevakten. Jeg vet ikke hvor riktig det er, men som jeg har skrevet tidligere så regredierer hun mer når hun er innlagt. Hun blir et lite barn som søker omsorg.

Jeg mener likevel at denne jenta har rett til hjelp, hun har det ikke greit. Men gjentatte "selvmordsforsøk" styrker ikke troverdigheten hennes og behandlere blir skeptiske og vil ikke la seg manipulere og overser ofte den suicidale atferden. Jeg tror ikke hun har ordene, og at forsøkene er hennes eneste kommunikasjonsmåte. Hun trenger hjelp til å finne alternative uttrykksformer.

''Jeg mener likevel at denne jenta har rett til hjelp, hun har det ikke greit.''

Det vanskelige for behandlingsapparatet er at den hjelpen hun forlanger er destruktiv og kan ikke gis. Den hjelpen som kan gis, vil hun ikke ha.

En tur over Grønlandisen med Lars Monsen og komplett sutreforbud... Hun trenger å få utfordret sine styrker, ikke å bli dullet med i hjelpesløshet. Så enkelt å si...

mvh

[Gjest vanskelig dette]

Det handler vel om at du må fortsette med det du allerede gjør, og kanskje gi enda mindre (ingen) oppmerksomhet og bli enda mindre imponert over utageringen hennes.

Og så må du huske at hennes ansvarsfraskrivelser ikke er ditt ansvar. Ellers blir du sprø.

Kanskje går det an å gå i direkte konfrontasjon. "Nå holder du på å styrer igjen, men kan du ikke heller bare si rett ut hva du vil oppnå."

Eller "Nå orker jeg rettt og slett ikke mer av dette tullet ditt. Du følger ikke rådene jeg gir deg. Så hva er vitsen med at jeg prøver å hjelpe deg da."

Slike ting er ikke alltid riktige å si, men noen ganger kan det være rett ord til rett tid.

mvh

Har forsøkt meg på noen konfrontasjoner. Når hun truer med selvmord har jeg ved et par anledninger sagt at det har hun truet med litt for mange ganger til at jeg tror på det. Andre ganger har jeg spurt om hvorfor hun forteller meg om planlagt selvmord, om det er fordi hun vil at jeg skal ta affære. Jeg sa en gang "dersom du virkelig ville ta livet ditt hadde du ikke fortalt meg det". Da gikk jeg med klump i halsen noen dager. Hun svarte ikke på telefon eller sms og jeg ble redd for at jeg hadde trigget henne til virkelig å gjøre det. Samtidig vil jeg ikke manipuleres.

Hun trenger hjelp, men omsorg og nærhet får man ikke av helsepersonell og behandlere. Dette har jeg sagt til henne. At jeg tror hun ønsker nærhet og omsorg men at dette ikke er noe hun kan få av helsevesenet. Og at hun må bruke psykologtimene konstruktivt for å få en forandring og bruke ord ikke handling. Jeg var vel så hard akkurat da at jeg sa at dersom hun ikke ville nyttiggjøre seg behandling så var psykologkøene lange.

[PieLill]

Har forsøkt meg på noen konfrontasjoner. Når hun truer med selvmord har jeg ved et par anledninger sagt at det har hun truet med litt for mange ganger til at jeg tror på det. Andre ganger har jeg spurt om hvorfor hun forteller meg om planlagt selvmord, om det er fordi hun vil at jeg skal ta affære. Jeg sa en gang "dersom du virkelig ville ta livet ditt hadde du ikke fortalt meg det". Da gikk jeg med klump i halsen noen dager. Hun svarte ikke på telefon eller sms og jeg ble redd for at jeg hadde trigget henne til virkelig å gjøre det. Samtidig vil jeg ikke manipuleres.

Hun trenger hjelp, men omsorg og nærhet får man ikke av helsepersonell og behandlere. Dette har jeg sagt til henne. At jeg tror hun ønsker nærhet og omsorg men at dette ikke er noe hun kan få av helsevesenet. Og at hun må bruke psykologtimene konstruktivt for å få en forandring og bruke ord ikke handling. Jeg var vel så hard akkurat da at jeg sa at dersom hun ikke ville nyttiggjøre seg behandling så var psykologkøene lange.

Forslag:

Respons ved neste trussel om selvmord eller annen utagering.

"Å, sier du det. Har du forresten sett de nye sommerkjolene på Cubus?" Mao en eller annen utgave av komplett mangel på interesse fra din side. Og ikke ring henne eller ta kontakt før hun gjør det igjen i etterkant.

Det kan hende at dette vekker henne en smule. Men du står selvsagt nærmest til å bedømme det.

mvh

[rose23]

Vanskelig situajson det der ja....

Jeg har vært suidcudal selv og det hjalp meg litt at noen sa "Du må ikke finne på å ta livet av deg" "Da blir jeg veldig lei meg".

Er en myte at mennekser som truer med selvmord ikke gjennomfører det. d4e fleste har faktisk tatt det opp, før de gjennomfører noe så tragisk...

[Gjest vanskelig dette]

Forslag:

Respons ved neste trussel om selvmord eller annen utagering.

"Å, sier du det. Har du forresten sett de nye sommerkjolene på Cubus?" Mao en eller annen utgave av komplett mangel på interesse fra din side. Og ikke ring henne eller ta kontakt før hun gjør det igjen i etterkant.

Det kan hende at dette vekker henne en smule. Men du står selvsagt nærmest til å bedømme det.

mvh

Ja, kanskje jeg rett og slett skal gå for den...

[Gjest kinelle]

Vanskelig situajson det der ja....

Jeg har vært suidcudal selv og det hjalp meg litt at noen sa "Du må ikke finne på å ta livet av deg" "Da blir jeg veldig lei meg".

Er en myte at mennekser som truer med selvmord ikke gjennomfører det. d4e fleste har faktisk tatt det opp, før de gjennomfører noe så tragisk...

''Er en myte at mennekser som truer med selvmord ikke gjennomfører det. d4e fleste har faktisk tatt det opp, før de gjennomfører noe så tragisk...''

Ja, jeg er helt enig i at det er en myte. Kjenner til flere som har snakket om selvmord men ikke blitt tatt på alvor, "når det er sagt så er ikke faren der" - mentaliteten. Den kan bli fatal.

Men her dreier det seg om en jente som gjennom mange år har gjennomført langtifra dødelige "selvmordsforsøk". Hun har det vondt og trenger hjelp. Men suicidal tror jeg ikke hun er.

[hu']

Jeg kjenner meg litt igjen i din vennindes handlingsmønster. Jeg har hatt store problemer med å sette ord på hvor vondt jeg har hatt det, og det har ført til mange selvskadinger og overdoser. Men jeg har alltid fulgt opp behandlinger. Jeg blir på en måte desperat, og gjør ting jeg egentlig ikke vil. Jeg selvskader livstruende og ble derfor innlagt, flere ganger på tvang over flere måneder. Dette utviklet seg til en svært negativ spiral, noe som gikk ut over barna mine i sterk grad.

I fjor fikk jeg et nytt behandlingsopplegg. Jeg skal selv ta ansvar for når jeg kjenner at jeg blir dårlig. Da tar jeg kontakt med avdelingen og blir innlagt, for det meste frivillig. Jeg har faste kontakter som kjenner meg godt, noe som gjør det lettere å kunne si ifra når det er vanskelig. Innleggelsene varer kun noen dager til jeg kjenner at kontrollen er tilbake.

Dette har ført til at jeg tar mye mer ansvar for meg selv og egen behandling. Jeg er mye mindre innlagt og det er tryggere for hele familien.

Dette er et spesiellt opplegg, men noe lignende burde kunne fungere poliklinisk. Det gjelder å inngå allianse med behandler som man har tillit til, og å lage et trygt,forutsigbart, men forpliktende behandlingsopplegg. Men hun må ville det selv og se nytten av å samarbeide for så å bli sett og bli tatt på alvor.

[Gjest vanskelig dette]

Jeg kjenner meg litt igjen i din vennindes handlingsmønster. Jeg har hatt store problemer med å sette ord på hvor vondt jeg har hatt det, og det har ført til mange selvskadinger og overdoser. Men jeg har alltid fulgt opp behandlinger. Jeg blir på en måte desperat, og gjør ting jeg egentlig ikke vil. Jeg selvskader livstruende og ble derfor innlagt, flere ganger på tvang over flere måneder. Dette utviklet seg til en svært negativ spiral, noe som gikk ut over barna mine i sterk grad.

I fjor fikk jeg et nytt behandlingsopplegg. Jeg skal selv ta ansvar for når jeg kjenner at jeg blir dårlig. Da tar jeg kontakt med avdelingen og blir innlagt, for det meste frivillig. Jeg har faste kontakter som kjenner meg godt, noe som gjør det lettere å kunne si ifra når det er vanskelig. Innleggelsene varer kun noen dager til jeg kjenner at kontrollen er tilbake.

Dette har ført til at jeg tar mye mer ansvar for meg selv og egen behandling. Jeg er mye mindre innlagt og det er tryggere for hele familien.

Dette er et spesiellt opplegg, men noe lignende burde kunne fungere poliklinisk. Det gjelder å inngå allianse med behandler som man har tillit til, og å lage et trygt,forutsigbart, men forpliktende behandlingsopplegg. Men hun må ville det selv og se nytten av å samarbeide for så å bli sett og bli tatt på alvor.

Tusen takk for at du deler dine erfaringer. Høres ut som et bra opplegg du har rundt deg nå.

Har du noen råd om hvordan jeg kan gå frem i forhold til venninnen min?

Jeg er ganske sikker på at selvmordsforsøkene skjer i desperasjon, hun er verken kynisk eller dramaqueen men hun har ikke ordene. Jeg tror ikke hun klarer å si med ord at hun har det vanskelig. I begynnelsen ble hun ofte innlagt, tett oppfølging osv, men det virket faktisk på meg som hun ble dårligere av det. Tett oppfølging eller fastvakt ga henne noe av tryggheten eller omsorgen hun søker, og hun ønsket seg tilbake til sykehus hvor noen tok vare på henne. Jeg har en del ganger vært hennes nærmeste pårørende og fått tillatelse til å få informasjon. Legene har sagt at de ikke tror at alle tiltakene har vært hensiktsmessige. At hun gjennom så tett oppfølging som hun har fått i perioder har fått den omsorgen hun ønsker og derfor vil tilbake på sykehus fremfor å jobbe med å klare seg ute i verden. At hun ikke forstår at den omsorgen hun lengter etter må hun få av "ikke-profesjonelle", og at hun må skjønne at hun er voksen å må ta ansvar for eget liv. Nå legges hun ikke lenger inn.

Det du beskriver virker som en veldig god måte å ansvarliggjøre pasienten. Og det at du kan si i fra og bli innlagt for en kortere periode ved behov må jo være en stor trygghet. Tror dette kanskje kunne fungert for venninnen min. Da hadde hun ikke trengt å gjøre alt så dramatisk for å prøve å få en innleggelse. Om hun hadde visst at hun kunne si med ord at nå går det dårlig, bli tatt på alvor og fått noen dagers innleggelse. Vet ikke om de har mulighet for slike avtaler her, men jeg tror jeg skal ta en telefon til psykologen hennes å forhøre meg. Slik hun har det nå, og har hatt det over lengere tid, er uholdbart i lengden.