NHD-andre-tilbake på jobb etter psykisk sykdom

[meira]

Jeg jobber innen psykiatrien, er utdannet innen dette feltet. Har jobbet med omsorgsarbeid i hele mitt yrkesaktive liv.Jeg er utredet for bilpoar og har diagnosen. I fjor til påske ble jeg alvorlig syk, alvorlig depresjon, sto også nærpsykose i epikrisen min.

Jeg skammer meg litt over at jeg fortalte for mye om grunnen til at jeg ble sykmeldt, diagnosen min ovenfor kolleger. Nå vil Nav , Hms og legen ha meg tilbake til jobb. Jeg synes det er veldig vanskelig å skulle face kolleger etter å ha vært så dårlig.

Og spesielt etter å ha vært så psykisk dårlig med akuttinnleggelse i fjor, og fem uker etterpå på en lettere avdeling.Angrer vettet av meg for å ha fortalt dette. Men mistet vel litt av vurderingevnen og sa ting jeg ikke føler meg komfortabel med i dag over å vært åpen på..

Tilsynslegen på jobben var med å ta i mot meg på legevakten da jeg ble innlagt i fjor. En jeg har sittet i utallige rapporter med.Har ikke orket å besøke jobben og kolleger siden jeg ble syk.Bare jeg ser bygget, kjenner jeg at jeg blir helt kvalm

Har du/dere noen råd til meg. Føler meg fortsatt skjør, og er redd for hvisking i korridorene, og stigmatisering blandt kolleger.Det tror jeg rett og slett ikke takler.

Går for å være dyktig, men kan ha ustabile perioder. Bør jeg tenke på å bytte jobb, eventuelt omskolere meg?

Takknemlig for svar.

Mvh

[Elis31]

Jeg hadde ikke fordømt en kollega som hadde hatt psykiske problemer. De fleste har sine egne ting å stri med, eller kjenner noen som har det.

[meira]

Jeg hadde ikke fordømt en kollega som hadde hatt psykiske problemer. De fleste har sine egne ting å stri med, eller kjenner noen som har det.

Takk, det er kanskje hvordan jeg dømmer meg selv som er det største problemet.

Mvh

[PieLill]

Det ville vært noe alvorlig galt med personalet på en psykiatrisk avdeling om de skulle miste respekten for en kollega med en psykisk sykdom.

mvh

[Gjest litt av en holdning;((]

Takk, det er kanskje hvordan jeg dømmer meg selv som er det største problemet.

Mvh

det er interressant hvordan en ansatt i psykiatrien dømmer når h*n selv blir psyk!;((

[Gjest sjøstjerna]

Takk, det er kanskje hvordan jeg dømmer meg selv som er det største problemet.

Mvh

Men det skjønner jo du også at du ikke har noen grunn til.

Det er lett å være kritisk mot seg selv. I stedet burde man strebe mot å være en god venn mot seg selv. :-)

Hva ville du rådet din venn til å gjøre i liknende situasjon?

I forhold til deg, så tenker jeg at det beste er å gå tilbake og face det. Det er kjempe-skummelt, men ikke la frykten gjøre valget for deg. Du må velge og du kan velge å overkjøre frykten. Som blir mindre når du gjennomfører...

[meira]

Men det skjønner jo du også at du ikke har noen grunn til.

Det er lett å være kritisk mot seg selv. I stedet burde man strebe mot å være en god venn mot seg selv. :-)

Hva ville du rådet din venn til å gjøre i liknende situasjon?

I forhold til deg, så tenker jeg at det beste er å gå tilbake og face det. Det er kjempe-skummelt, men ikke la frykten gjøre valget for deg. Du må velge og du kan velge å overkjøre frykten. Som blir mindre når du gjennomfører...

Takk for godt svar. Det er min egen frykt som står i veien for å gå tilbake.Akkurat er det den som styrer, ja--

mvh

[meira]

Det ville vært noe alvorlig galt med personalet på en psykiatrisk avdeling om de skulle miste respekten for en kollega med en psykisk sykdom.

mvh

I utgangspunktet ja. Allikevel sitter tvilen der om andre mener jeg strekker til når jeg har en slik diagnose, og jobber innen psykisk helse. Hadde føltes lettere å vært innlagt ved en somatisk avd.

Mvh

[Gjest sitronmelissa]

det er interressant hvordan en ansatt i psykiatrien dømmer når h*n selv blir psyk!;((

''det er interressant hvordan en ansatt i psykiatrien dømmer når h*n selv blir psyk!;((''

Dette handler jo mest om det faktum at vi alle har forskjellige tanker ang det å fortelle om vår egen sykdom til andre. Noen ting ønsker vi å holde for oss selv. Det er vel dette trådstarter er opptatt av her. Jeg jobber selv i psykiatrien og har ikke fortalt mine kollegaer om at jeg er bipolar. Jeg har heller ikke fortalt dem om min somatiske sykdom. Det er ikke fordi jeg skammer meg over å ha det, men jeg ønsker ikke at noen andre enn de som trenger å vite ,skal få vite det.

Dessuten er jo et faktum, at hvis man er veldig dårlig psykisk selv så må man jo selv og andre vurdere om man bør jobbe i psykiatrien da. I perioder kan dette bli vanskelig. Da er det klart at kollegaer og sjefer bør ha det i bakhodet.

[Gjest Istapp]

I utgangspunktet ja. Allikevel sitter tvilen der om andre mener jeg strekker til når jeg har en slik diagnose, og jobber innen psykisk helse. Hadde føltes lettere å vært innlagt ved en somatisk avd.

Mvh

''Hadde føltes lettere å vært innlagt ved en somatisk avd.''

Men vi er jo alle mennesker,og kan bli syke,det være seg psykisk eller fysisk. Det burde alle akseptere,ingen kan hjelpe for at de blir syk...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Velkommen tilbake til psykiatrien :-)

Det er ingen grunn til at du skal skamme deg over å ha vært syk. Det er heller ingen grunn til å tro at du ikke vil gjøre en utmerket jobb i fortsettelsen.

Det er kun en ting du skal være obs på: Du må gjøre en avtale med lederen din om at du får beskjed om "noe" er på gang igjen. Da må du ta imot sykemelding om dette blir anbefalt.

Lykke til :-)

[PieLill]

I utgangspunktet ja. Allikevel sitter tvilen der om andre mener jeg strekker til når jeg har en slik diagnose, og jobber innen psykisk helse. Hadde føltes lettere å vært innlagt ved en somatisk avd.

Mvh

Din tvil på om du strekker til eller andres tvil?

Dine fordommer eller andres fordommer? Er det en mulighet for at du til en viss grad møter deg selv i døra?

mvh

[Gjest Istapp]

Din tvil på om du strekker til eller andres tvil?

Dine fordommer eller andres fordommer? Er det en mulighet for at du til en viss grad møter deg selv i døra?

mvh

Signerer. Noen ganger ser vi ikke tingene som de er,men som vi er :-)

[meira]

''det er interressant hvordan en ansatt i psykiatrien dømmer når h*n selv blir psyk!;((''

Dette handler jo mest om det faktum at vi alle har forskjellige tanker ang det å fortelle om vår egen sykdom til andre. Noen ting ønsker vi å holde for oss selv. Det er vel dette trådstarter er opptatt av her. Jeg jobber selv i psykiatrien og har ikke fortalt mine kollegaer om at jeg er bipolar. Jeg har heller ikke fortalt dem om min somatiske sykdom. Det er ikke fordi jeg skammer meg over å ha det, men jeg ønsker ikke at noen andre enn de som trenger å vite ,skal få vite det.

Dessuten er jo et faktum, at hvis man er veldig dårlig psykisk selv så må man jo selv og andre vurdere om man bør jobbe i psykiatrien da. I perioder kan dette bli vanskelig. Da er det klart at kollegaer og sjefer bør ha det i bakhodet.

Tror det ville føltes lettere om jeg ikke hadde vært så åpen og grenseløs siste tiden før jeg ble sykemeldt. Fortalte for mye føler jeg, ting jeg ikke er komfortabel med å vært åpen på i dag.Tror nok jeg møter meg selv en del i døra her ja.

Mvh

[meira]

Din tvil på om du strekker til eller andres tvil?

Dine fordommer eller andres fordommer? Er det en mulighet for at du til en viss grad møter deg selv i døra?

mvh

Tror dette kanskje mest handler om min egen tvil og skam.Tror mye handler om at jeg var mer åpen enn hva jeg er komfortabel med i dag. Uansett så er dette en skikkelig terskel for meg som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal håndtere. Føles ut som om det beste er å stikke hodet ned i sanden og stenge verden ute. Men da kommer man heller ikke videre.

Mvh

[meira]

Velkommen tilbake til psykiatrien :-)

Det er ingen grunn til at du skal skamme deg over å ha vært syk. Det er heller ingen grunn til å tro at du ikke vil gjøre en utmerket jobb i fortsettelsen.

Det er kun en ting du skal være obs på: Du må gjøre en avtale med lederen din om at du får beskjed om "noe" er på gang igjen. Da må du ta imot sykemelding om dette blir anbefalt.

Lykke til :-)

Takk for svar- Vet ikke helt hvorfor jeg skammer meg slik etter å ha vært syk. Kanskje jeg heller aldri får svar på det noen gang. Terskel er det ihvertfall

Mvh

[PieLill]

Tror dette kanskje mest handler om min egen tvil og skam.Tror mye handler om at jeg var mer åpen enn hva jeg er komfortabel med i dag. Uansett så er dette en skikkelig terskel for meg som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal håndtere. Føles ut som om det beste er å stikke hodet ned i sanden og stenge verden ute. Men da kommer man heller ikke videre.

Mvh

Men om du føler skam ved sykdommen; Betyr det at du ser ned på andre som har samme sykdom? Eller har du laget et unntak for deg selv, at det er mer skammelig for deg enn for andre?

Eller handler det i større grad om at du føler deg for 'avkledd' foran dine arbeidskollegaer?

I så fall får du forsøke å trøste deg med at du nok opplever dette mye sterkere enn dem.

Sannsynligvis vil du overfor pasientene ha blitt enda flinkere enn du var før og også fremstå økt din troverdighet og respekt. (Ikke at du var uten troverdighet og respekt før.) Det er et ganske vanlig resultat av å skaffe seg den kunnskapen man aldri kan lese eller snakke seg til nemlig personlig erfaring.

mvh

[frosken]

Jeg har gått og tenkt litt på innlegget ditt, og synes ikke det er noe rart at du finner det vanskelig å gå tilbake. Du har på en måte blitt "avkledd" mens i det minste en av dine kollegaer så på, og i tillegg er helsevesenet kanskje det stedet hvor man finner størst skepsis mot psykiske lidelser.

Jeg synes allikevel du skal gå tilbake til jobben, og kanskje kunne du starte med å ha en kort samtale med hun som er tilsynslege og si at du synes det er ubehagelig at hun har sett deg i en såpass sårbar situasjon, men at du nå forsøker å heve deg over disse følelsene.

Tror det er viktig at du er i ganske god form når du igjen skal begynne å jobbe, men kanskje kunne du i det minste manne deg opp til å besøke jobben i en lunchpause så raskt som mulig?

Lykke til :-)

[meira]

Men om du føler skam ved sykdommen; Betyr det at du ser ned på andre som har samme sykdom? Eller har du laget et unntak for deg selv, at det er mer skammelig for deg enn for andre?

Eller handler det i større grad om at du føler deg for 'avkledd' foran dine arbeidskollegaer?

I så fall får du forsøke å trøste deg med at du nok opplever dette mye sterkere enn dem.

Sannsynligvis vil du overfor pasientene ha blitt enda flinkere enn du var før og også fremstå økt din troverdighet og respekt. (Ikke at du var uten troverdighet og respekt før.) Det er et ganske vanlig resultat av å skaffe seg den kunnskapen man aldri kan lese eller snakke seg til nemlig personlig erfaring.

mvh

Jeg ser overhodet ikke ned på andre som sliter psykisk. Opplever at jeg har større forståels for hva de går igjennom. Det er nok som du sier-å føle seg avkledd, møte seg selv i døren.Redd for å vise meg så sårbar ovenfor kolleger.

Mvh

[meira]

Jeg har gått og tenkt litt på innlegget ditt, og synes ikke det er noe rart at du finner det vanskelig å gå tilbake. Du har på en måte blitt "avkledd" mens i det minste en av dine kollegaer så på, og i tillegg er helsevesenet kanskje det stedet hvor man finner størst skepsis mot psykiske lidelser.

Jeg synes allikevel du skal gå tilbake til jobben, og kanskje kunne du starte med å ha en kort samtale med hun som er tilsynslege og si at du synes det er ubehagelig at hun har sett deg i en såpass sårbar situasjon, men at du nå forsøker å heve deg over disse følelsene.

Tror det er viktig at du er i ganske god form når du igjen skal begynne å jobbe, men kanskje kunne du i det minste manne deg opp til å besøke jobben i en lunchpause så raskt som mulig?

Lykke til :-)

Takk for svar.Føler vel at jeg var for åpen ovenfor flere kolleger etter hva som skjedde i fjor.Har ikke orket å besøke jobben siden dette skjedde, og jeg kjenner jeg blir kvalm bare jeg ser bygget, eller går forbi.Får umiddelbart en klump i magen med tanke på å møte opp i en lunsjpause på jobben.Opplever at jeg er fastlåst i egen skam som ikke slipper taket.

Jeg tror ikke jeg ville taklet å møte i lunsjpausen nå. Har fortsatt permisjon, og kan få helt til september neste år, så jeg har litt tid på me. Må liksom ta dette skrittvis, men jeg vet ikke helt hva neste skrittet skal bestå av.

Mvh