Hvordan få opp selvtilliten?

[Gjest takknemlig for svar nå]

Takk i lige måte, nå ble jeg glad )

Jeg ønsker også deg alt godt, og vil krysse fingrene for deg i det forestående jobbintervjuet. Lykke til!

Takk for det =)

Ønsker også deg alt godt!!

[Gjest solfryd]

Psst..jeg er forresten redd for å være med i diskusjoner her på DOL, redd for kritikk vettu :-S

Ja, det er jeg bestandig også. Redd for kritikk. Derfor har jeg nesten alltid andre signaturer når jeg diskuterer noe. Men nå har jeg plutselig en god periode og tør å signere med solfryd. I morra, eller dagen etter der, er det ikke sikkert at jeg tør igjen. ;-)

[Gjest takknemlig for svar nå]

Ja, det er jeg bestandig også. Redd for kritikk. Derfor har jeg nesten alltid andre signaturer når jeg diskuterer noe. Men nå har jeg plutselig en god periode og tør å signere med solfryd. I morra, eller dagen etter der, er det ikke sikkert at jeg tør igjen. ;-)

Men det er modig at du tør NÅ!! Du har rett i at det er god trening =) so keep up the good faith, sister!

[Gjest solfryd]

Men det er modig at du tør NÅ!! Du har rett i at det er god trening =) so keep up the good faith, sister!

Tusen takk! Og i like måte til deg. Vil også si at jeg også har slitt/sliter en del med løsrivelse fra foreldrene. Så jeg tror vi har mange likhetstrekk. Hvor gammel er du? Du behøver ikke å svare på det, altså... :-)

Lykke til med jobbintervjuet! *krysser fingrene*

[Gjest solfryd]

Det er et veldig spennende tema du tar opp. Det er ikke sånn at vi mennesker har god selvtillitt livet gjennom. Det vil alltid være perioder i livet vi føler at selvtillitten kan svikte. Men når man føler at selvtillitten alltid er dårlig, så er det viktig å gjøre noe med det.

Når det gjelder diagnoser så synes jeg det er viktig å ikke bli alt for opphengt i det. Det er mest et verktøy for å kartlegge hva folk sliter med. Så de som har samme diagnose som deg, har det pga noen kjennetegn som er like. Det har også noe med hvor mye man skårer på ulike trekk osv. Men det er ingen klar skille mellom en person som har en sf, og en som ikke har det. Den grensen vil hele tiden være flytende. Det er heller ikke slik at hvis man først får en diagnose så har du den forever. Den kan forsvinne om noen år.

Du må huske at du er du. Diagnosen sier ikke hvem du er, men hva du sliter med. Dessuten er det ingen som passer perfekt inn i en diagnosekategori. Det vil alltid være ting som ikke stemmer. Jeg er heller for å kalle diagnosene for en spekterforstyrrelse slik som man gjør med autisme, det er jo grader av alt. Tenk heller på de tingene du synes du sliter med, og ikke hva diagnosekategoriene sier om deg.

Det er en forskjell mellom selvtillitt og selvfølelse. Den første sier hva du er god på, den andre er følelsen du har om deg selv. Du kan ha en god selvfølelse selv om det er mange ting du ikke er flink til. Samtidig kan du ha god selvtillitt og likevel ikke ha en god selvfølelse. Noen føler seg bare bra når de er bedre enn andre, de er ikke glade i seg selv uansett.

Hvordan skal du bli glad i deg selv? Jeg tror løsningen er å dempe forventningene. Du kan ikke redde jorda men du kan redde deg selv. Det er lov å feile, det er lov å ikke være best. Tenk på hva som gjør deg glad og lykkelig her i livet og mindre på du tror andre mener om hva du bør gjøre for å bli lykkelig. Dette er enkle bud, men samtidig veldig vanskelige bud å følge. Du får begynne trene i det små.)

Det hadde vært litt interessant å høre litt om hvilke interesser og hobbier du har. Ofte må man gå den veien for å finne ut hva man kan jobbe med videre.

Dette var et kjempegodt og klokt innlegg! :-)

[Gjest takknemlig for svar nå]

Tusen takk! Og i like måte til deg. Vil også si at jeg også har slitt/sliter en del med løsrivelse fra foreldrene. Så jeg tror vi har mange likhetstrekk. Hvor gammel er du? Du behøver ikke å svare på det, altså... :-)

Lykke til med jobbintervjuet! *krysser fingrene*

Jeg er over 30 :-S

Men pga trygd osv, så har jeg ikke helt klart meg selv på alle områder, så derfor avhengig av foreldre. Også på et følelsesmessig plan dessverre. De har lett for å henge seg "på"

Derfor har jeg så lyst på jobbintervju og begynne å jobbe..blir mer uavhengig =)

[Gjest solfryd]

Jeg er over 30 :-S

Men pga trygd osv, så har jeg ikke helt klart meg selv på alle områder, så derfor avhengig av foreldre. Også på et følelsesmessig plan dessverre. De har lett for å henge seg "på"

Derfor har jeg så lyst på jobbintervju og begynne å jobbe..blir mer uavhengig =)

Er over 30 jeg også.

Når det gjelder mine foreldre, så gjelder det å løsrive seg fra deres manipulasjon, kritikk og annen uheldig oppførsel. Har fått hjelp i maaaange år, og får det fremdeles.

[Gjest takknemlig for svar nå]

Er over 30 jeg også.

Når det gjelder mine foreldre, så gjelder det å løsrive seg fra deres manipulasjon, kritikk og annen uheldig oppførsel. Har fått hjelp i maaaange år, og får det fremdeles.

Samme her..manipulasjon i bøttevis!! I sted fikk jeg kjeft fordi det var havnet noen kaffekorn ned i bestikk skuffa.....sånt blir man sprø av :-S

Blir hakket på av omtrent alt..jeg er aldri bra nok..

så derfor ønsker jeg meg en jobb slik at jeg kan bli mer uavhengig på flere plan...

[Gjest solfryd]

Samme her..manipulasjon i bøttevis!! I sted fikk jeg kjeft fordi det var havnet noen kaffekorn ned i bestikk skuffa.....sånt blir man sprø av :-S

Blir hakket på av omtrent alt..jeg er aldri bra nok..

så derfor ønsker jeg meg en jobb slik at jeg kan bli mer uavhengig på flere plan...

Auda... Så du bor hjemme hos dem? Høres ikke bra ut.

Masse masse lykke til med å finne deg en jobb og evt egen leilighet!

Men klarer du ikke å jobbe, så klarer du det ikke. Helt forferdelig hvis det er sånn at en ikke har råd til et eget sted å bo fordi en er ufør! :-( Har du undersøkt mulighetene med å få leilighet gjennom kommunen?

[Gjest takknemlig for svar nå]

Auda... Så du bor hjemme hos dem? Høres ikke bra ut.

Masse masse lykke til med å finne deg en jobb og evt egen leilighet!

Men klarer du ikke å jobbe, så klarer du det ikke. Helt forferdelig hvis det er sånn at en ikke har råd til et eget sted å bo fordi en er ufør! :-( Har du undersøkt mulighetene med å få leilighet gjennom kommunen?

Jeg bor for meg selv heldigvis. Hvis ikke, hadde jeg nok tørna =)

Men dette skjedde på et besøk hos dem! Og det besøket varte ikke lenge. Sånn er det. Viktig å være uavhengig!

[Gjest solfryd]

Jeg bor for meg selv heldigvis. Hvis ikke, hadde jeg nok tørna =)

Men dette skjedde på et besøk hos dem! Og det besøket varte ikke lenge. Sånn er det. Viktig å være uavhengig!

Ok. Det var godt å høre! :-) Ble letta på dine vegne, nå.

[Gjest takknemlig for svar nå]

Ok. Det var godt å høre! :-) Ble letta på dine vegne, nå.

Ja, hadde jeg bodd hjemme med dem, så hadde jeg nok vært en grønnsak, intet mindre, intet mer, hehe..må bare le litt, trenger litt galgenhumor opp i alt =)

Hvordan går det ift dine foreldre da?

[Gjest solfryd]

Ja, hadde jeg bodd hjemme med dem, så hadde jeg nok vært en grønnsak, intet mindre, intet mer, hehe..må bare le litt, trenger litt galgenhumor opp i alt =)

Hvordan går det ift dine foreldre da?

Jeg har (med hjelp) klart å lage større distanse mellom oss. Nå sees/snakkes vi bare en gang i uka. Før var det hver bidige dag... Ikke bra det, vet du... Mor manipulerte meg til å komme flere dager i uka. Så kunne hun bruke det mot meg at jeg var der for ofte. Ingenting var bra nok. Enten var jeg der for lite, eller så var det for mye...

Og telefoneringen er et kapittel for seg selv det også. Hun kunne henge i tråden flere ganger daglig. Og hvis ikke jeg ringte nok til henne, fikk jeg kritikk. Og ringte jeg for ofte var jeg masete. He he, ikke lett, nei.

Det er andre mer alvorlige ting hun/de har gjort mot meg også som jeg ikke ønsker å gå inn på her.

Men alt i alt er jeg iallefall fornøyd med at kontakten med dem har begrenset seg til en gang pr. uke. Det tok tid før hun godtok det, men med rett hjelp klarte jeg å gjennomføre det. Jeg greide jo aldri å bli et selvstendig og uavhengig menneske slik det var før.

Håper du også klarer å få en slik distanse til dem som du trives med.

Jeg har også måttet lære meg å ta på en slags "usårbarhetskappe" i kontakten med dem. Slik at uansett hva de sa eller gjorde, så gikk det ikke inn på meg. Men DET har tatt tiiiid, og fremdeles er ikke den kappen ferdigsydd... ;-)

[Gjest takknemlig for svar nå]

Jeg har (med hjelp) klart å lage større distanse mellom oss. Nå sees/snakkes vi bare en gang i uka. Før var det hver bidige dag... Ikke bra det, vet du... Mor manipulerte meg til å komme flere dager i uka. Så kunne hun bruke det mot meg at jeg var der for ofte. Ingenting var bra nok. Enten var jeg der for lite, eller så var det for mye...

Og telefoneringen er et kapittel for seg selv det også. Hun kunne henge i tråden flere ganger daglig. Og hvis ikke jeg ringte nok til henne, fikk jeg kritikk. Og ringte jeg for ofte var jeg masete. He he, ikke lett, nei.

Det er andre mer alvorlige ting hun/de har gjort mot meg også som jeg ikke ønsker å gå inn på her.

Men alt i alt er jeg iallefall fornøyd med at kontakten med dem har begrenset seg til en gang pr. uke. Det tok tid før hun godtok det, men med rett hjelp klarte jeg å gjennomføre det. Jeg greide jo aldri å bli et selvstendig og uavhengig menneske slik det var før.

Håper du også klarer å få en slik distanse til dem som du trives med.

Jeg har også måttet lære meg å ta på en slags "usårbarhetskappe" i kontakten med dem. Slik at uansett hva de sa eller gjorde, så gikk det ikke inn på meg. Men DET har tatt tiiiid, og fremdeles er ikke den kappen ferdigsydd... ;-)

Ja, en sånn usårbarhetskappe kan jeg mye om. For å omgås dem så må jeg være nærmest usårbar, det er sikkert og visst. Det føles som å tråkke på en landmine. Håpet er at jeg etterhvert som jeg blir frisk og forhåpentligvis får egen famile, så blir det lettere å få avstand. Men jeg tenker selvsagt mye på alle år som er gått tapt..

Fint å høre at du har fått til en balanse som funker ift foreldrene dine..

Min mor ringer hver dag og forventer å få svar, hun vil vite hva jeg driver med..får nesten en følelelse av at hun tror hun eier meg..det er direkte slitsomt..

Håper for oss begge at vi får et verdig liv, uavhengig og fri..

[Gjest balansekunstneren]

Hei balansekunstneren =)

Takk for et veldig fint innlegg. Jeg kan redde meg selv ja, men ikke hele verden. Det er jo slik at jeg føler jeg må redde hele verden for å fortjene å leve :-S

Jeg skal lese innlegget ditt flere ganger for å minne meg selv på at man ikke trenger å være verdensmester for å ha rettigheten til å leve.

Mine hobbier og interesser? Jeg liker å skrive, og jobber delvis med det..er nok litt kreativ med det...og ellers så er jeg sosial og omgjengelig, men kjenner at vennene ikke helt har tid til meg:(

Gåturer er noe jeg liker..og å lese og oppnå ny kunnskap..sliter litt med å bli uavhengig av mine foreldre..de har en meget uheldig virkning på meg bryter meg ned...Og skal i neste uke på jobbintervju men er i tvil om jeg KAN jobbe..det er med mennesker, og etter de siste diskusjonene på dol er jeg i tvil. Det er dog IKKE i psykiatrien eller blant syke..

Så her har du litt om meg..

jeg tror at en viktig del av det å få en bedre selvfølelse og selvtillitt, er å kunne distansere seg fra alle som har sterke meninger om deg, og hva du bør gjøre med livet ditt. Hvis man lar alle slippe til, så blir de aldri ferdige. Mine foreldre har utallige ideer om hva akkurat _jeg_ bør gjøre med livet mitt. Hvis jeg spør naboene så tror jeg også de har mange ideer. Det mangler ikke akkurat på fantasi her. Jeg kan ofte føle skyld fordi jeg føler at jeg ikke strekker til for dem. Jeg må ofte minne meg selv på at det er mitt liv, det er jeg som skal bestemme over det. Men det kan jammen være utfordrende til tider. Jeg husker en slektning av meg, hvor foreldre og alle andre var akademikere med høye og prestisjefulle utdanninger. Det måtte en del guts til å fortelle at hun ønsket å bli budeie. I dag er hun gårdskjerrring og jeg tror at hun trives veldig bra med det. Hun har ingen høy utdanning men har valgt et liv som passer henne. Det skal en del til for å gå mot alle de som mener at de vet hva som passer best for deg.

Det kan også være utfordrende å velge ting, når man leser her på DOL. Dolerne har mange meninger, men det er tross alt du som vet alt om ditt liv. Jeg tror ikke det skal være noe i veien for at du skal kunne jobbe med mennesker, men det er likevel viktig å være klar over sine begrensninger. Vi har jo alle ting vi sliter med, så kan være en utfordring til tider. Dessuten kan vi ikke vite hva vi selv trives med, og om vi vil gjøre en god jobb hvis ikke forsøker. Så jeg synes du absolutt skal dra på jobb intervju. Du trenger ikke fortelle om dine diagnoser, men være ærlig på at du som andre også har noen utfordringer i jobben og at det fint med tilbakemeldinger så du kan gjøre en god jobb.

Du sier at du liker å skrive, og at du liker friluftsliv. Kanskje det er noe du kan bruke når du skal jobbe med mennesker? Bare fantasien setter grenser her. Du kan jo også forme en jobb etter det du liker å gjøre. Nå vet jeg ikke om du allerede har en utdanning, men at du liker dette kan jo være en grunn til å skulle satse innenfor området. Vet ikke akkurat hvilket yrke, men du får bruke litt tid til å finne det ut. Det er mange muligheter.

[Gjest takknemlig for svar nå]

jeg tror at en viktig del av det å få en bedre selvfølelse og selvtillitt, er å kunne distansere seg fra alle som har sterke meninger om deg, og hva du bør gjøre med livet ditt. Hvis man lar alle slippe til, så blir de aldri ferdige. Mine foreldre har utallige ideer om hva akkurat _jeg_ bør gjøre med livet mitt. Hvis jeg spør naboene så tror jeg også de har mange ideer. Det mangler ikke akkurat på fantasi her. Jeg kan ofte føle skyld fordi jeg føler at jeg ikke strekker til for dem. Jeg må ofte minne meg selv på at det er mitt liv, det er jeg som skal bestemme over det. Men det kan jammen være utfordrende til tider. Jeg husker en slektning av meg, hvor foreldre og alle andre var akademikere med høye og prestisjefulle utdanninger. Det måtte en del guts til å fortelle at hun ønsket å bli budeie. I dag er hun gårdskjerrring og jeg tror at hun trives veldig bra med det. Hun har ingen høy utdanning men har valgt et liv som passer henne. Det skal en del til for å gå mot alle de som mener at de vet hva som passer best for deg.

Det kan også være utfordrende å velge ting, når man leser her på DOL. Dolerne har mange meninger, men det er tross alt du som vet alt om ditt liv. Jeg tror ikke det skal være noe i veien for at du skal kunne jobbe med mennesker, men det er likevel viktig å være klar over sine begrensninger. Vi har jo alle ting vi sliter med, så kan være en utfordring til tider. Dessuten kan vi ikke vite hva vi selv trives med, og om vi vil gjøre en god jobb hvis ikke forsøker. Så jeg synes du absolutt skal dra på jobb intervju. Du trenger ikke fortelle om dine diagnoser, men være ærlig på at du som andre også har noen utfordringer i jobben og at det fint med tilbakemeldinger så du kan gjøre en god jobb.

Du sier at du liker å skrive, og at du liker friluftsliv. Kanskje det er noe du kan bruke når du skal jobbe med mennesker? Bare fantasien setter grenser her. Du kan jo også forme en jobb etter det du liker å gjøre. Nå vet jeg ikke om du allerede har en utdanning, men at du liker dette kan jo være en grunn til å skulle satse innenfor området. Vet ikke akkurat hvilket yrke, men du får bruke litt tid til å finne det ut. Det er mange muligheter.

Hei igjen balansekunstneren.

Mine foreldre har en del meninger om hvordan jeg skal være, og hvordan jeg skal leve. Det er vanskelig å distansere seg fra det. Tror det er klokt det du sier om å distansere seg fra alle som har sterke meninger om hvordan man skal leve livet sitt. Men samtidig så er jeg så redd for å bli alene, at jeg sliter med å distansere meg. Vet at jeg er altfor avhengig av dem, og det er ikke bra. Men en jobb vil kanskje være et skritt i riktig retning til å bli mindre avhengig, også økonomisk. Så jeg håper jeg får jobben. Det er litt skummelt å jobbe igjen etter flere år utenfor arbeidslivet. Men jeg ser at dette er viktig for å få et verdig liv uten for store økonomiske bekymringer.

Det som er en typisk reaksjon for meg når jeg har hatt en "disputt" med foreldrene mine, er å bli redd for at de skal distansere seg fra meg og avvise meg. Jeg blir livredd, og jeg blir redd for å være alene. I dag har jeg vært mye alene, og det skremmer meg. Det vanskeliggjør prosessen med å bli mindre avhengig. Men en jobb vil jo fylle tiden og gjøre meg mer selvstendig økonomisk. Er bare redd for å ikke takle å jobbe så mye. Nå er det riktignok ikke full stilling, men ikke langt unna. Flere sier til meg at det blir for mye for meg. Men skal jeg høre på dem, eller meg selv? Finner jeg det overhodet ut hvis jeg aldri forsøker? Det ideelle ville nok vært å begynne gradvis, men det er ikke alltid så lett å få til i arbeidslivet. Men nå har jeg jo ikke fått jobben ennå, og vet ikke om jeg får den heller. Er litt i tvil, for jeg var ærlig om at hullene i cven kom at jeg har vært syk. Og jeg har inntrykk av at akkurat det er alle arbeidsgiveres skrekk. Samtidig er det en statlig jobb, så det kan hende de har visse regler som beskytter arbeidstaker. Jeg vet ikke.

I dag har jeg truffet ei vennine og ellers vært alene. Får bare tåle det, men kjenner at jeg kjemper med panikken. Takk for at du tok deg tid til å svare, du kommer med kloke innspill. Dessuten så tror jeg vi kanskje kjenner til hverandre fra før =)

Håper du har en fin dag, balansekunstneren.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Tusen takk for svar NHD!

Jeg er ganske fortvilet nå, fordi jeg ser at du antakelig har rett. Jeg har nok et forstyrret bilde av både teller og nevner. Jeg ønsker at det skal bli mer realistisk og det jobber jeg med nå. Men har du noen konkrete råd til hvordan jobbe med dette? Jeg går i behandling, men jeg ønsker å jobbe mye med det selv også, for å komme meg videre. Kan også nevnes at jeg har blitt misbrukt og sliter med PTSD i hovedsak. Diagnosene er underordnet her, det er PSTD´en som er mest fremstredende. Jeg er kjempeinteressert i å lære mer hvordan jobbe med dette! Har du noen flere råd/tips, så suger jeg dem til meg =)

Selv om det ikke er helt korrekt, blander jeg har litt på begrepene selvtillit og selvfølelse + at jeg ønsker at du (og andre med samme problem) erstatter selvfølelse med selvvurdering

I selvvurdering legger jeg en vurdering en har gjort av seg selv etter også å ha brakt fornuften inn i bildet. Hos enkelte (og særlig hos misbrukte) vil selvfølelsen kunne være elendig i årevis selv etter at en mer realistisk vurdering har endret selvvurderingen.

Telleren: "Hvordan vurderer jeg meg selv?". Her må vi bringe inn noen objektive fakta. Karakterer sier noe om skoleprestasjoner. Hvor vanskelig var det å få en ny jobb? Det sier noe om attraktivitet på arbeidsmarkedet. Hva står det i attestene mine? Hvilke tillitsverv har jeg hatt/har jeg? Er det noen som spør meg om råd? Er det noen som inviterer meg? Blir jeg invitert igjen? Setter det seg noen ved siden av meg i kantina? Er det noen som spør hvordan det går når jeg har vært syk? Sier partneren min noe positivt om meg? Blir barna glade når jeg henter dem barnehagen, når jeg kommer hjem fra jobben, når jeg ringer dem? Er jeg like produktiv på jobbeb som de andre? Holder jeg tidsfrister? Er jeg en god kollega?

Sett deg i en objektiv iakttagers sted og tenk deg at du har oppgaven å vurdere nettopp deg.

Nevneren: De krav du stiller til deg selv. Her synes jeg å se to hovedtrender.

a) En mangler evnen til å diffrensiere hvor godt ulike oppgaver skal løses. Noen få oppgaver skal utføres med perfeksjon, noen oppgaver meget bra, og de aller fleste oppgaver "Bra nok". Hvis perfekt er eneste akseptable standard for alle oppgaver, vil selv den aller beste feile de fleste gangene.

En sammenligner seg med den beste på ulike felt. Eks. på jobben har du 20 kolleger. Hvis du sammenligner deg med den beste skiløperen når det gjelde skiløping, den beste gartneren når det gjelder hagens utseende, den mest bibliofile når det gjelder hvor mange romaner du leser per uke osv osv, vil du lett tro at du ikke er så bra..

[Gjest takknemlig for svar nå]

Selv om det ikke er helt korrekt, blander jeg har litt på begrepene selvtillit og selvfølelse + at jeg ønsker at du (og andre med samme problem) erstatter selvfølelse med selvvurdering

I selvvurdering legger jeg en vurdering en har gjort av seg selv etter også å ha brakt fornuften inn i bildet. Hos enkelte (og særlig hos misbrukte) vil selvfølelsen kunne være elendig i årevis selv etter at en mer realistisk vurdering har endret selvvurderingen.

Telleren: "Hvordan vurderer jeg meg selv?". Her må vi bringe inn noen objektive fakta. Karakterer sier noe om skoleprestasjoner. Hvor vanskelig var det å få en ny jobb? Det sier noe om attraktivitet på arbeidsmarkedet. Hva står det i attestene mine? Hvilke tillitsverv har jeg hatt/har jeg? Er det noen som spør meg om råd? Er det noen som inviterer meg? Blir jeg invitert igjen? Setter det seg noen ved siden av meg i kantina? Er det noen som spør hvordan det går når jeg har vært syk? Sier partneren min noe positivt om meg? Blir barna glade når jeg henter dem barnehagen, når jeg kommer hjem fra jobben, når jeg ringer dem? Er jeg like produktiv på jobbeb som de andre? Holder jeg tidsfrister? Er jeg en god kollega?

Sett deg i en objektiv iakttagers sted og tenk deg at du har oppgaven å vurdere nettopp deg.

Nevneren: De krav du stiller til deg selv. Her synes jeg å se to hovedtrender.

a) En mangler evnen til å diffrensiere hvor godt ulike oppgaver skal løses. Noen få oppgaver skal utføres med perfeksjon, noen oppgaver meget bra, og de aller fleste oppgaver "Bra nok". Hvis perfekt er eneste akseptable standard for alle oppgaver, vil selv den aller beste feile de fleste gangene.

En sammenligner seg med den beste på ulike felt. Eks. på jobben har du 20 kolleger. Hvis du sammenligner deg med den beste skiløperen når det gjelde skiløping, den beste gartneren når det gjelder hagens utseende, den mest bibliofile når det gjelder hvor mange romaner du leser per uke osv osv, vil du lett tro at du ikke er så bra..

Takk for et tankevekkende og nyttig svar NHD. Skal sette med ned og vurdere dette så objektivt som mulig =)