Kjæreste/ meg eller han?

[Gjest hjerterimerpåsmerte]

Jeg fikk meg endelig (!) en kjæreste for noen få måneder siden.

Etter bare korte forhold som hovedsakelig (fra gutten sin side) dreide seg om sex og moro, fant jeg en gutt som ville ta vare på meg, og ha bare meg. Og jeg ville ha bare han selfølgelig. Og vi vil fortsatt. Men til tider sliter jeg i forholdet, da får jeg skyldfølelse for at jeg gjør det, det er så dumt.

Men jeg har nok ikke verdens beste selvfølelse, den går i alle fall opp og ned, og akkuratt nå er den langt nede. Da begynner tankene å surre. Hvorfor kan han ikke ta på seg noen finere klær? Hvorfor klipper han ikke neglene ofte og går til tannlegen?

Jeg pusher litt på med disse ting, for jeg synes han noen ganger forsømmer seg selv litt. Han har det også med å utsette rydding, og roter noe grusomt, derfor er vi mest hos meg (noe som er fint nok, men jeg synes det er ille at han ikke bare kan ta seg sammen!).

Vi går ellers bra sammen, like på noen punkter, ulike på andre. Dette har vi snakket om, måtene vi er ulike på, og jeg har vel lært å ikke la meg provosere av hans sterke meninger som strider imot mine.

I tillegg har han bipolar lidelse. Har sett han i depresjon, hvor han fungerer ok. Vi så hverandre, han snakket ikke så mye om sykdommen så jeg følte ikke at jeg måtte "ta vare på han" og være psykolog.

Det er vel egentlig to aspekter jeg sliter med her....

- redd for hva andre tenker om han/oss (på grunn av at han ikke bryr seg særlig om utseende og har noen sterke karaktertrekk).

- og i hvilken grad vi kan fungere sammen.

Han er et rotehode, og jeg er ganske ryddig blitt. Jeg har dårlig selvfølelse og det har han også.

Men han får meg til å føle meg så bra også. Han er omsorgsfull, og tross noen barnlige sider (som kanskje bare er bra), så er han også ganske moden i tankegangen (rolig, går ikke mye ut i byen. Vi er like der).

Han forguder meg. Og jeg elsker ham.

Det føles feil å ha alle disse tankene. Jeg har aldri vært i et forhold før til tross for mine 26 år. Har inntrykk av at noen forhold bare er "fryd og gammen", og at de vil være sammen hele tiden. Vi trenger en del tid for oss selv begge to, og er slettes ikke enige om alt. Vi krangler nesten aldri, men jeg kan godt bli litt irritert på han av og til. Deretter får jeg bare så dårlig samvittighet.

Vet ikke om det bare er meg (at jeg ville bli irritert på hvem enn nå det var), eller om det er han.

Dette ble langt og litt målløst. Måtte bare få ting ut. Er glad for synspunkt.

[Gjest hjerterimerpåsmerte]

Dette skulle egentlig ha ligget på åpent. Webmaster er velkommen til å slette det dersom det skulle sees på som "søppel" her inne;)