Mødres pulverisering

[Gjest Candrine]

Inspirert av tråden nedenfor om narsisissme og det NHD skrev om mødres pulverisering av døtres selvfølelse. Må si at jeg kjenner meg skremmende godt igjen i dette. Min mor bruker hersketeknikker på meg og planter dårlig samvittighet i meg..feks "du burde".."at det går an.." osv..hvis jeg ikke gjør som det passer henne. Jeg er voksen og bor for meg selv, men hun ringer gjerne flere ganger per dag. Jeg vil gjerne skape mer avstand, men det er vanskelig. Jeg kjenner meg igjen i det at gjør jeg ikke som hun mener er riktig, så er jeg "ingenting". Det er skremmende å føle seg som et "ingenting" hvis jeg ikke lar meg styre av henne. Og det blir aldri bra nok for henne, uansett hva jeg gjør. Hun hakker og hakker. Noen ganger overdriver hun alle faktene sine både verbalt og nonverbalt for å vise meg hvor håpløs jeg er....Hva gjør man med slike mødre?

[EnolaGay]

Slutt å ha dårlig samvittighet!

Eller si det til henne, si at "vet du, jeg er så lei av at du forteller meg for et dårlig menneske jeg er fordi jeg ikke gjør som du sier!"

Hun er antakelig ikke klar over at hun gjør det selv. Ut fra reaksjonen hennes på et slikt svar kan det komme en fin dialog. Hvor dere lærer noe begge to.

Og hvis hun bare blir sint og vanskelig, så trekker du deg ut. La henne holde på men lag deg et skall. Det er HUN som eier problemet, ikke du.

Sier EnolaGay, som for få uker siden sa et rungende NEI og stod for det for første gang i livet. Og som ikke vet utfallet av det enda fordi kjerringa ikke har ringt (gudsjelov) Og fordi hun antakelig velger meg vekk slik hun alltid har gjort når jeg ikke kan tjene henne.

[Gjest Candrine]

Slutt å ha dårlig samvittighet!

Eller si det til henne, si at "vet du, jeg er så lei av at du forteller meg for et dårlig menneske jeg er fordi jeg ikke gjør som du sier!"

Hun er antakelig ikke klar over at hun gjør det selv. Ut fra reaksjonen hennes på et slikt svar kan det komme en fin dialog. Hvor dere lærer noe begge to.

Og hvis hun bare blir sint og vanskelig, så trekker du deg ut. La henne holde på men lag deg et skall. Det er HUN som eier problemet, ikke du.

Sier EnolaGay, som for få uker siden sa et rungende NEI og stod for det for første gang i livet. Og som ikke vet utfallet av det enda fordi kjerringa ikke har ringt (gudsjelov) Og fordi hun antakelig velger meg vekk slik hun alltid har gjort når jeg ikke kan tjene henne.

Sterkt gjort av deg å si nei

Det er den straffen jeg synes er vanskelig. Når jeg har gjort noe hun ikke liker (feks at jeg har reagert på hakkingen hennes), så kommer straffen. Da spiller hun på min redsel for avvisning. Jobber med å ikke få dårlig samvittighet, men det er litt vanskelig. Kanskje det eneste som funker er å vise at man ikke lar seg styre. Men når hun spiller på min redsel for avvisning, så blir det vanskelig :-S

[EnolaGay]

Sterkt gjort av deg å si nei

Det er den straffen jeg synes er vanskelig. Når jeg har gjort noe hun ikke liker (feks at jeg har reagert på hakkingen hennes), så kommer straffen. Da spiller hun på min redsel for avvisning. Jobber med å ikke få dårlig samvittighet, men det er litt vanskelig. Kanskje det eneste som funker er å vise at man ikke lar seg styre. Men når hun spiller på min redsel for avvisning, så blir det vanskelig :-S

Men om hun avviser deg, så er det jo til syvende og sist hun selv som blir alene. Ser du ikke det? Ingen lever evig, ingen er friske evig, ingen greier seg selv til evig tid. Ikke hun heller. Snu på det; Hennes redsel for å miste kontrollen over deg (for da blir HUN alene) er så stor, at hun tillater seg å mishandle deg.

Jeg oppdaget at jeg har en fantastisk mann og flotte barn. For dem er JEG hele universet og sola som kloden spinner rundt. Om min mor velger å sitte der som en ond drage i hula si resten av livet, så må hun gjerne det. For jeg ER ikke alene. Aldri.

[Ysah]

Kanskje teit forslag, men kan du ikke la vaere à ta telefon hver gang hun ringer? Skape litt avstand mellom dere?

[Gjest Candrine]

Kanskje teit forslag, men kan du ikke la vaere à ta telefon hver gang hun ringer? Skape litt avstand mellom dere?

Jeg gjør det. Men så, når jeg først prater med henne igjen, så er hun skikkelig bebreidende og sur og spiller på dårlig samvittighet igjen..

[Gjest min barndom]

Jeg gjør det. Men så, når jeg først prater med henne igjen, så er hun skikkelig bebreidende og sur og spiller på dårlig samvittighet igjen..

du har mail

[Gjest Candrine]

du har mail

Flott

[Ysah]

Jeg gjør det. Men så, når jeg først prater med henne igjen, så er hun skikkelig bebreidende og sur og spiller på dårlig samvittighet igjen..

Men om du kjörer samme linje over lang tid, altsà lar vaer à svare hele tiden, vil hun vel roe seg ned litt etterhvert? Sikkert ikke forandre seg men iallefall ikke forvente sà mye av deg og vaere litt mindre tilstede i livet ditt? Slik at du slipper presset og kan puste ut litt!

[meira]

Måtte le litt av kommentaren som ble skrevet lengre ned på siden-"Om hun velger å sitte der som en ond drage resten av livet i hulen sin"

Har hatt det samme problemet selv med min mor: I dag har jeg kommet så lant at jeg klarer å sette grenser. Det er en rettighet jeg har som menneske å kunne sette grenser når noen tråkker på en- også ovenfor nærmeste familie. Jeg har bla annet satt grenser for at om hun kommer inn i mitt hjem, får hun oppføre seg med respekt. Hvis ikke er hun faktisk ikke velkommen.

Jeg har lært meg å si fra hvis hun ringer og overøser meg med kritikk, så sier jeg fra en gang om. Ofte kan det være greit med konstruktive tilbakemeldinger, man noen ganger-"Ikke på den måten" Noe jeg også sier. Fortsetter hun da, legger jeg på røret.

Det rare er at etter jeg er tryggere på mine egne grenser, og er i stand til å sette dem, er forholdet vårt bedre.Sees ikke så ofte, men det er greit. Har min egen familie nå. Har funnet ut at det nytter ikke å endre min mor.

Har også akseptert at jeg aldri kommer til å nå opp til hennes forventninger. Og det er greit.Lever mitt liv, orker ikke å stadig søke etter hennes anerkjennelse. Kommer aldri til å få den allikevel.

Mvh

[Lillemus]

Ta telefonen max. 1 gang om dagen når det er hun som ringer. Du ser jo på telefonen om det er fra hennes nummer.

Er det mulig å motsi henne? Slik at når hun sier "At det går an!" så smiler du bredt og sier:"Ja, tenk at det faktisk gjør det! Og jeg er voksen og tar mine egne valg helt uavhengig av hva du mener om det. Du har levd ditt liv, nå lever jeg mitt."

[Lillemus]

Jeg gjør det. Men så, når jeg først prater med henne igjen, så er hun skikkelig bebreidende og sur og spiller på dårlig samvittighet igjen..

''Men så, når jeg først prater med henne igjen, så er hun skikkelig bebreidende og sur og spiller på dårlig samvittighet igjen..''

Klarer du da å si noe sånt som at "Nå legger jeg på røret og jeg vil ikke snakke med deg igjen før du snakker ordentlig til meg som et voksent menneske"?

[Gjest Candrine]

Ta telefonen max. 1 gang om dagen når det er hun som ringer. Du ser jo på telefonen om det er fra hennes nummer.

Er det mulig å motsi henne? Slik at når hun sier "At det går an!" så smiler du bredt og sier:"Ja, tenk at det faktisk gjør det! Og jeg er voksen og tar mine egne valg helt uavhengig av hva du mener om det. Du har levd ditt liv, nå lever jeg mitt."

Måtte trekke på smilebåndet av det du skrev. Ikke fordi det var dumt, men morsomt og klokt. Hvis jeg tar det sånn, så kanskje hun gir seg litt? Kan jo forsøke da =)

[Gjest Candrine]

Måtte le litt av kommentaren som ble skrevet lengre ned på siden-"Om hun velger å sitte der som en ond drage resten av livet i hulen sin"

Har hatt det samme problemet selv med min mor: I dag har jeg kommet så lant at jeg klarer å sette grenser. Det er en rettighet jeg har som menneske å kunne sette grenser når noen tråkker på en- også ovenfor nærmeste familie. Jeg har bla annet satt grenser for at om hun kommer inn i mitt hjem, får hun oppføre seg med respekt. Hvis ikke er hun faktisk ikke velkommen.

Jeg har lært meg å si fra hvis hun ringer og overøser meg med kritikk, så sier jeg fra en gang om. Ofte kan det være greit med konstruktive tilbakemeldinger, man noen ganger-"Ikke på den måten" Noe jeg også sier. Fortsetter hun da, legger jeg på røret.

Det rare er at etter jeg er tryggere på mine egne grenser, og er i stand til å sette dem, er forholdet vårt bedre.Sees ikke så ofte, men det er greit. Har min egen familie nå. Har funnet ut at det nytter ikke å endre min mor.

Har også akseptert at jeg aldri kommer til å nå opp til hennes forventninger. Og det er greit.Lever mitt liv, orker ikke å stadig søke etter hennes anerkjennelse. Kommer aldri til å få den allikevel.

Mvh

Dette var et godt innlegg. Kanskje jeg også kommer dit en dag? Jobber bit for bit å gjøre meg mer selvstendig og mindre avhengig av hennes bifall. Fint å høre at du har kommet så langt! Og det er sant som du sier; det er ikke vits i å søke etter hennes bifall, man blir aldri bra nok likevel. Så kanskje greit å gjøre seg uavhengig av det først som sist?

[frosken]

Jeg tenker at dette ikke handler om hva du skal gjøre med moren din, men hvordan jobbe med deg selv. Du kan ikke endre henne, men du kan endre din egen innstilling.

Bruk fornuften til å vurdere hvorvidt hennes krav er rimelige eller ikke, og hvorvidt du ønsker å oppfylle dem eller ikke. Deretter er oppgaven din å stå for dine valg.

[Gjest Candrine]

''Men så, når jeg først prater med henne igjen, så er hun skikkelig bebreidende og sur og spiller på dårlig samvittighet igjen..''

Klarer du da å si noe sånt som at "Nå legger jeg på røret og jeg vil ikke snakke med deg igjen før du snakker ordentlig til meg som et voksent menneske"?

Ja, jeg kan forsøke det. Må øve meg på å være konsekvent på grensene. Da må jeg øve meg på å ha litt avstand og ikke bli for følelsesmessig engasjert. Hun har det med å trykke på noen knapper slik at jeg får leie følelser.

[Gjest Candrine]

Jeg tenker at dette ikke handler om hva du skal gjøre med moren din, men hvordan jobbe med deg selv. Du kan ikke endre henne, men du kan endre din egen innstilling.

Bruk fornuften til å vurdere hvorvidt hennes krav er rimelige eller ikke, og hvorvidt du ønsker å oppfylle dem eller ikke. Deretter er oppgaven din å stå for dine valg.

Ja, det er nok umulig å forandre henne. Jeg må nok endre meg selv mer i retning av å bli mer selvstendig og ikke la meg såre så mye. Jeg prøver å bruke fornuften min, men da må jeg trene skikkelig på det, for det er "hennes regler" som har vært viktig i alle år. Da må jeg frigjøre meg fra hva hun mener er riktig og søke mine egne svar. Det kan være litt tøft, da jeg sliter med å stole på meg selv. Men kanskje det å stole på meg selv, eller øve meg til det, blir selve nøkkelordet her?

[frosken]

Ja, det er nok umulig å forandre henne. Jeg må nok endre meg selv mer i retning av å bli mer selvstendig og ikke la meg såre så mye. Jeg prøver å bruke fornuften min, men da må jeg trene skikkelig på det, for det er "hennes regler" som har vært viktig i alle år. Da må jeg frigjøre meg fra hva hun mener er riktig og søke mine egne svar. Det kan være litt tøft, da jeg sliter med å stole på meg selv. Men kanskje det å stole på meg selv, eller øve meg til det, blir selve nøkkelordet her?

Noen ganger lurer jeg på om ikke løsningen delvis også ligger i å ikke gjøre seg selv til et "offer" for mors dirigering. Du velger selv, er selv ansvarlig osv i ditt eget liv. Kanskje på tide å ikke skylde på mor?

Jeg tror at det å innse at man selv må ta ansvar for grensesettingen kan være en konstruktiv tenkemåte.

[Gjest Candrine]

Men om du kjörer samme linje over lang tid, altsà lar vaer à svare hele tiden, vil hun vel roe seg ned litt etterhvert? Sikkert ikke forandre seg men iallefall ikke forvente sà mye av deg og vaere litt mindre tilstede i livet ditt? Slik at du slipper presset og kan puste ut litt!

Ja, jeg må prøve å kjøre samme linje over lang tid. Jeg har merket at det har fungert å ta litt avstand. Det er som om det da blir viktigere for henne å ha en bra relasjon til meg og da er hun ikke så kritisk. Kanskje litt avstand er tingen her.

[Gjest Candrine]

Noen ganger lurer jeg på om ikke løsningen delvis også ligger i å ikke gjøre seg selv til et "offer" for mors dirigering. Du velger selv, er selv ansvarlig osv i ditt eget liv. Kanskje på tide å ikke skylde på mor?

Jeg tror at det å innse at man selv må ta ansvar for grensesettingen kan være en konstruktiv tenkemåte.

Jeg føler ikke at jeg skylder på mor. Men jeg blir lei meg og veldig såret over måten hun kan være på, det synes jeg at jeg må få lov til å være, når det gjelder min egen mor. Det betyr ikke at jeg ikke tar ansvar for mitt liv. Jeg gjør mitt beste for å ha det bra, og min intensjon med denne tråden var å få råd til å oppnå nettopp det, uten at jeg dermed legger skylden over på min mor for alt det vonde. Men det er klart det sårer å ha med henne å gjøre, når hun hakker på meg. Det ser jeg på som rimelig mennesklig.