Mor som hakker - hvordan svare?

[Gjest takknemlig for svar nå]

Det høres ut som moren din er av den typen som kritiserer og hakker helt "ubevisst"

Jeg vet om et par personer som er sånn. Og det kan virke som det rett og slett er deres måte å kommunisere på, uten at de forstår hvor negativt de virker på andre!

Ergo er det ofte heller ikke vondt ment som kritikk. For i deres øyne er det ment som "gode råd" og konstruktive innspill.

Moren din mener nok selv at hun gjør deg en tjeneste når hun påpeker hvordan du kan gjøre ting bedre. Og siden du er hennes datter, så befinner hun seg fortsatt naturlig i rollen med å "oppdra" deg, selvom du nå er voksen.

Siden hun, etter egen oppfatning, mener dette godt, så kan hun nok heller ikke forstå hvorfor du blir såret og lei deg, når hun "vil være snill og hjelpe."

Dermed oppfatter hun deg istedet som overfølsom / utakknemmelig for "rådene" hennes

Jeg leste en gang at de ligger i kvinners natur å automatisk lete etter forbedrings-potensialer. ( i motsetning til menn som er fornøyde når noe fungerer tilfredstillende )

Så hos noen kvinner gir dette seg antagelig utslag mere verbalt enn hos andre.

Moren din er kanskje et eksempel på dette?

Jeg har ingen andre råd enn at du må prøve å lære deg å la det "gå inn det ene øret og ut det andre." og prøve å si til deg selv at det nok ikke er vondt ment.

Hvis du synes hun går over streken, kan du prøve å konsekvent bytte samtaleemne eller si: "dette ønsker jeg ikke å høre på, for nå synes jeg du er urettferdig" og så forlater du rommet / situasjonen uten å gjøre noe mere nummer ut av det.

Da blokkerer du henne fra å si noe mere kritisk eller sårende, og på sikt vil hun forhåpentligvis begynne å tenke seg litt bedre om angående hvordan hun snakker til deg..

Jeg ser jeg har fått noen råd her om å være konsekvent og gå ut av rommet. Tror jeg skal forsøke det. Jeg kan si at "dette vil jeg ikke høre på" og gå ut av rommet. Men det krever litt mot, da jeg faktisk er litt redd for at hun skal si flere ting som sårer. Det sårer meg når hun anklager meg for å ikke tåle noen ting, og det er jo det hun stadig bruker mot meg. Men jeg kan ikke la meg knekke av dette heller.

[Gjest takknemlig for svar nå]

Jeg vet mange mener det ikke går an å forandre mødre, og til en viss grad tror jeg det er helt sant. Men noen ganger kan man forandre ytre ting ved egen grensesetting. Jeg har opplevd det med min egen mamma. Nå er jeg heldig med min mor, og hun vil meg bare godt, men hun har til tider vært veldig grenseoverskridende, og å stoppe henne har noen ganger kjentes ut som å stoppe en dampveivals.

Slik høres det ut som om det er i møte med din mor. Du har prøvd å si hvordan du føler det, men det hjelper ikke. Da må ny strategi prøves ut. Jeg synes du skal si omtrent som følgende: Jeg liker ikke å få kommentert ting ved meg på en negativ måte, det gjør ingen ting godt for meg, og hvis du ikke slutter med det nå, så går jeg herfra. Vær rolig og tydelig, hvis ikke er det reaksjonene dine som kommer i høysetet.

Jeg synes du rett og slett skal gå fra henne på en rolig måte, etter å ha sagt hvorfor, hver gang dette skjer. Ikke gå inn i en diskusjon med henne om gyldigheten av dine reaksjoner, men henvis til at det er ditt valg å ikke høre på nedbrytende ting fra egen mor. Senere gir du henne nye sjanser, men hver gang hun begynner, går du fra og tar timeout for noen timer eller det som måtte passe. Men si i fra om det på en rolig måte, slik at hun hele tiden får påpekt for seg selv hva som gjør at du trekker deg unna hennes selskap. Igjen, ikke lag dette til et felles diskusjonstema, henvis kun til at du er voksen og at det er i din rett å sette grenser for hva folk får si til deg.

Dette fungerte for meg. Selv om situasjonen ikke var helt lik. Når min mor skjønte jeg mente alvor, var kontakten med meg tross alt viktigst, og sakte korrigerte hun seg. Sannsynligvis av redsel, og lenge følte jeg at jeg måtte kontrollere min mor til en viss grad, men nå er forholdet godt. Vi vet begge litt om hvor grensene går, selv om vi kanskje ikke forstår like godt hvorfor det må være slik.

Takk for et klokt innlegg. Dette skal jeg prøve. Det er vanskelig å være rolig i situasjonen, men skal prøve å være det. Tror at å sette konsekvente grenser kan fungere i en viss grad. Noe ved min mor har tross alt forandret seg siste årene etter at jeg begynte å si fra, så tror der er håp. En kan nok ikke forandre andre, men en kan vel få andre til å respektere sine grenser. Det er i hvertfall mulig å gjøre et forsøk.

[frosken]

''Dersom du gjør det, så kan du etter min oppfatning velge å forlate rommet uten videre diskusjon dersom hun hakker på deg på en måte du tidligere har forklart virker nedbrytende og sårende på deg.''

Slik adferd med å forlate rommet/situasjonen blir i visse kretser oppfattet som unnvikende.

Jeg pleide alltid å gå ut av situasjonen når mor holdt på som verst med meg i oppveksten, men da i sinne og frustrasjon. Orket bare ikke mer. Så ble det et innarbeidet mønster hos meg som seinere gav meg diagnosen unnvikende pf.

Så hva har du å si til det?

Jeg skrev også følgende: ''Dersom hun velger å ikke forsøke å moderere seg litt, så kan du velge å si at du ikke ønsker å høre på det hun sier, og hvis hun fortsetter så kan du gå ut av rommet.

Jeg forutsetter at du er villig til å høre på det som er konstruktiv feedback eller rimelige tilbakemeldinger på ting du gjør som også hun berøres av. ''

Etter min oppfatning er det ikke unnvikende atferd å markere at man ikke vil finne seg i at andre behandler en etter eget forgodtbefinnende under de forutsetninger jeg har nevnt.

[tjohei]

Hva med å si at du orker ikke ta imot mere dritt fra henne. Den har jeg brukt da jeg sprakk omsider.

[tjohei]

Det kan jeg prøve. Hadde vært fint å vite hva hun egentlig mener når hun sier sånt. Kanskje hun ikke vet det selv engang.

Noen mennesker har det man kaller munndiare. De må bare få det ut.