Mamma som ikke satt grenser når...

[Gjest dette skjedde med meg]

Det er noe som gnager meg litt nå som jeg er ung voksen.

Som liten må jeg få si at jeg opplevde mye kjærlighet, klemming og kosing på den positive siden. Men på den andre siden opplevde jeg en mamma som periodevis var deprimert og sa hun skulle reise fra meg eller dø. Det var kontraster der. Hun lot meg også amme alt for lenge og jeg tolker det nå som at hun nøt litt at jeg ble avhengig av henne.

Det gjør meg forvirret å tenke tilbake på. Også det at jeg ble utsatt for litt upassende oppførsel fra et par av mammas søsken. Det var ikke direkte overgrep, men jeg husker at jeg som barn reagerte negativt. En episode jeg husker var da jeg var ca 10. Satt på fanget til ene onkelen min sammen med de andre i stuen. Han strøk meg saaakte oppover siden av ryggen min under genseren mens han så på meg. Jeg synes han hadde ekle øyne. Instinktivt ville jeg aldri være alene med han. Synes han var litt ekkel. En annen onkel har også hatt ganske rar oppførsel da jeg var liten. Husker blant annet at han gikk rundt bare i trusa hjemme hos foreldrene mine en gang han skulle passe meg mens de var på butikken. Husker ikke noe mer. Han gjentok dette faktisk en gang da jeg skulle på besøk til han med mi første bil. Jeg kjørte stolt som 18 åring på besøk til han alene. Da jeg kom inn gikk han rundt kun i en boksershorts hele besøket. Helt uten grunn liksom. Jeg følte meg drit ubehagelig og dro igjen etter ganske kort tid. Denne siste gangen sa mamma fra i telefonen at jeg ikke hadde likt at han gikk i undertøyet. Gode Gud for en raring som fant på å gjøre dette. Skjønner meg ikke på han.

Alt dette som skjedde da jeg var lita fortalte jeg til mamma, men det ble ikke en reaksjon som jeg ønsket. Hun bortforklarte og sa at "de er bare så barnslige og forstår ikke at du har blitt stor jente osv..." Personlig vet jeg at om pappa sine søsken hadde gjort noe lignende hadde det totalt rabla for mamma. Jeg tolker det litt som at hun liksom ikke kan tro at HENNES søsken kan være litt skrullete i hodet sitt.

Hadde noen gjort noe slikt mot MIN unge hadde jeg tatt kraftig affære. Skjønner ikke at min mor var slik som dette. Nå er jeg voksen og takler det bedre, men som barn følte jeg meg ofte svært deppa.

Hva ville jeg egentlig med dette innlegget tro? Kanskje en forklaring utenfra på hvordan du oppfatter min mor? Hva er dette for noe rart. Det må være et eller annet som er litt feilkoblet når noen for eksempel er så selvfokusert at de velter depresjonen sin over et lite barn.

Alt det jeg har beskrevet ovenfor her plager meg enda som voksen. Ønsker vel å forstå kanskje. Kanskje jeg da lever lettere med alt dette i minnet.

[Gjest ikke signatur i dag]

Det du forteller om hvordan onklene dine har oppført seg overfor deg, forteller da bare at de har regnet med at du var et medlem av familien, og at de derfor har oppført seg som det var naturlig for dem, de har da ikke begått noe overgrep ved å gå rundt i underbuksene hjemme hos seg selv.

Ærlig talt så får det da være grenser for hva en skal ta seg nær av og ha slike underlige tanker omkring, mange år etterpå.

Du har vel sett onklene dine i badetøy, og da er de da ikke mer påkledde enn om de går rundt i bokserundertøy hjemme hos seg selv.

[Lillemus]

Jeg skjønner ikke helt - har du fått livsvarige traumer av å se et par onkler iført bare underbukse?

Han onkelen som drev og tok på deg innenfor genseren - det var helt galt, men ettersom det ikke skjedde noe mer enn det mener jeg det ikke er noe mer å henge seg opp i.

[Gjest kålstappe]

Jeg er helt enig med "ikke signatur i dag" om at det ikke er noe å ta på vei for at onklene dine har "vist seg for deg" i bare boxeren. De blir ikke pedofile eller perverse griser av den grunn. Jeg synes ikke at moren din har forsømt seg ved å bagatellisere det. De har jo ikke gjort deg noe.

Men jeg synes det derimot er kritikkverdig at moren din har blandet deg inn i sine egne problemer. Det skal en som forelder aldri gjøre.

[Adriana]

Jeg tenker at selv om dette egentlig ikke kan kalles for overgrep, som du sier selv, så skjønner jeg at du synes det var ubehagelig. Det handler vel så mye om situasjonen, blikk, stemning osv. som hva som faktisk ble gjort fysisk.

Tror nok ikke at moren din oppfattet hvor ubehagelig du syntes at dette var så sånn sett skjønner jeg at hun ikke reagerte. Men det er veldig uheldig med psykisk syke foreldre som lar det gå ut over barna sine ved å si at de skal reise sin vei eller dø og sånn.

[Gjest dette skjedde med meg]

Det du forteller om hvordan onklene dine har oppført seg overfor deg, forteller da bare at de har regnet med at du var et medlem av familien, og at de derfor har oppført seg som det var naturlig for dem, de har da ikke begått noe overgrep ved å gå rundt i underbuksene hjemme hos seg selv.

Ærlig talt så får det da være grenser for hva en skal ta seg nær av og ha slike underlige tanker omkring, mange år etterpå.

Du har vel sett onklene dine i badetøy, og da er de da ikke mer påkledde enn om de går rundt i bokserundertøy hjemme hos seg selv.

Tingen er at i min familie er det ingen som gjør slikt. Ingen tanter og onkler eller andre driver og går i noe mindre enn t-skjorte. Og det jeg reagerte på var at onklene mine viste en ukjent oppførsel mens jeg var alene med de eller ingen så etter. Det var ikke alt jeg nevnte her. Det var mer diffuse ting som at for eksempel det jeg nevnte at han ene stod i trusa da han satt barnevakt for meg i mine foreldre sitt hus. De hadde aldri gjort dette foran mine 3 brødre for eksempel.

Jeg hadde også en litt ekkel sak med "truse-onkelen" der vi satt og spilte dataspill da jeg var ca 9-10. Da bøyde han seg mot meg og sa. "Hva er det som kommer frem deer og deer når du blir stor?" Og så stakk han pekefingeren sin ganske hardt der brystene mine kom til å "vokse ut". Flere slike lignende diffuse episoder. Ingen overgrep som jeg sa, men de var ekle.

Men hovedproblemet mitt har vært det mamma sa til meg da jeg var liten. Det med at hun skulle dø fra meg. Og jeg følte meg ubeskyttet. Også overfor upassende oppførsel fra onkler. En skal ikke gjøre slikt mot barn. Hadde noen gjort slikt mot datteren min skulle det smelt rundt ørene på de. Jeg følte at jeg måtte passe meg selv, og grunnen til at jeg tenker på dette enda inn i mellom er at jeg ikke skjønner helt hva hun tenkte. Hennes egne familiemedlemmer skulle liksom får lov til å tafse litt. Men om pappas søsken hadde gjort noe slikt ville hun rabla fullstendig. Satt på spissen.

[Gjest dette skjedde med meg]

Jeg skjønner ikke helt - har du fått livsvarige traumer av å se et par onkler iført bare underbukse?

Han onkelen som drev og tok på deg innenfor genseren - det var helt galt, men ettersom det ikke skjedde noe mer enn det mener jeg det ikke er noe mer å henge seg opp i.

Livsvarige traumer? Traumer er et hardt ord. Jeg synes du skal være forsiktig med å "irritere" deg over innlegget mitt. Det er flere ting som var diffuse og ekle som jeg ikke har nevnt.

Ja jeg synes det var ekkelt at for eksempel en onkel som _aldri_ pleide å vise seg i noe mindre enn t skjorte og bukse plutselig vasa rundt i trusa mens jeg var alene med de. Det hadde aldri skjedd sammen med mine 3 brødre for eksempel. Garantert.

Det skjedde også at jeg ble holdt fast på fanget uten at jeg ville av han ene. Han holdt kjempehardt håndleddene mine og uten å si et ord så han meg i øynene. Dette var han som strøk meg på ryggen under genseren. Gidder ikke å nevne flere episoder, men der var flere.

Følte meg ubeskyttet og utrygg, og håpte at jeg skulle greie å forstå hvorfor mamma ikke passet litt bedre på. Jaja...

[Gjest efexora]

jeg tenker at det som sårer mest er å ikke få den bekreftelsen man trenger gjennom sine foreldre. Din mor har ikke bekreftet dine følelser , hun har bare bagetellisert dem. Og det er ganske alvorlig. jeg har en mor som viker unna alle slags konflikter. Jeg tror at selv om jeg feks hadde fortalt mamma at faren min hadde forgrepet seg på meg seksuelt, så tror jeg faktisk at hun hadde valgt å glemme hele greia og bare fortsette som før. Jeg har alltid hatet feigheten hennes, at hun aldri stilte opp for oss. Nå har ikke jeg blitt misbrukt seksuelt, det var bare et eksempel.

Barn trenger å få bekreftelse. Barn trenger at noen tar dem på alvor. Ut fra de situasjonene du beskriver så er det vanskelig sånn objektivt sett å vite helt hvor grensen går overgrep eller ikke, men det er ikke tvil om at du opplevde det som svært ubehagelig. Og det burde moren ha tatt tak i. Om ikke personen akkurat gjorde et overgrep så kan man også formidle at " min datter liker ikke at du gjør det der" osv, eller snakke med deg om hva som er dine grenser og hva du synes er ok, ikke bare si at du ikke skal bry deg om det. Men det har ikke moren din vært i stand til pga sine problemer.

[Lillemus]

Livsvarige traumer? Traumer er et hardt ord. Jeg synes du skal være forsiktig med å "irritere" deg over innlegget mitt. Det er flere ting som var diffuse og ekle som jeg ikke har nevnt.

Ja jeg synes det var ekkelt at for eksempel en onkel som _aldri_ pleide å vise seg i noe mindre enn t skjorte og bukse plutselig vasa rundt i trusa mens jeg var alene med de. Det hadde aldri skjedd sammen med mine 3 brødre for eksempel. Garantert.

Det skjedde også at jeg ble holdt fast på fanget uten at jeg ville av han ene. Han holdt kjempehardt håndleddene mine og uten å si et ord så han meg i øynene. Dette var han som strøk meg på ryggen under genseren. Gidder ikke å nevne flere episoder, men der var flere.

Følte meg ubeskyttet og utrygg, og håpte at jeg skulle greie å forstå hvorfor mamma ikke passet litt bedre på. Jaja...

Jeg var da ikke irritert over innlegget ditt, men skjønner nå at det ligger en god del mer bak enn det du fortalte først.

[Gjest pocket72]

Tingen er at i min familie er det ingen som gjør slikt. Ingen tanter og onkler eller andre driver og går i noe mindre enn t-skjorte. Og det jeg reagerte på var at onklene mine viste en ukjent oppførsel mens jeg var alene med de eller ingen så etter. Det var ikke alt jeg nevnte her. Det var mer diffuse ting som at for eksempel det jeg nevnte at han ene stod i trusa da han satt barnevakt for meg i mine foreldre sitt hus. De hadde aldri gjort dette foran mine 3 brødre for eksempel.

Jeg hadde også en litt ekkel sak med "truse-onkelen" der vi satt og spilte dataspill da jeg var ca 9-10. Da bøyde han seg mot meg og sa. "Hva er det som kommer frem deer og deer når du blir stor?" Og så stakk han pekefingeren sin ganske hardt der brystene mine kom til å "vokse ut". Flere slike lignende diffuse episoder. Ingen overgrep som jeg sa, men de var ekle.

Men hovedproblemet mitt har vært det mamma sa til meg da jeg var liten. Det med at hun skulle dø fra meg. Og jeg følte meg ubeskyttet. Også overfor upassende oppførsel fra onkler. En skal ikke gjøre slikt mot barn. Hadde noen gjort slikt mot datteren min skulle det smelt rundt ørene på de. Jeg følte at jeg måtte passe meg selv, og grunnen til at jeg tenker på dette enda inn i mellom er at jeg ikke skjønner helt hva hun tenkte. Hennes egne familiemedlemmer skulle liksom får lov til å tafse litt. Men om pappas søsken hadde gjort noe slikt ville hun rabla fullstendig. Satt på spissen.

Hei...faren min gjore det samme en gang..stryk meg opp og ned ryggen, på en unaturelig måte, og det ga meg en følelse av utrygghet. Jeg sa alldrig noe, og jeg sørget for å ikke komme i samme situasjon igjen. Han døde da jeg var 14..Tenker at den følelsen man sitter igjen med, er den samme som plager deg. Så det er faktisk ingen som kan si at det du føler er feil, og at din mor ikke nok deg på alvor er ett overgrep i seg selv. Ikke fordi det de gjore kan difineres som overgrep, men fordi du følte deg i en utryggsituasjon. Når det er sagt, er det jo vanskelig for din mor, å ta opp "du tok henne på ryggen" til onklen din. Men som en mor, hadde jeg ihvertfall støtte opp under følensen og hatt en våkent blikk. Gitt deg følense av å være trygg. At moren din også har truet deg følesemessig "ta livet mitt" ect. er styggt!, mer er det ikke å si om den saken. Min mor ville også være kompis med meg, og la ut om hennes sex liv, da jeg ble voksen, satte jeg foten ned, og siden da har vi hatt en fint forhold..Så kanskje du bør ta en prat med din mor, om det er mulig??. Eller skrive ett brev og evt. ta kontakt med en fagperson, som kan hjelpe deg med å gå videre og legge fortiden bak deg...Lykke til...

[PieLill]

jeg tenker at det som sårer mest er å ikke få den bekreftelsen man trenger gjennom sine foreldre. Din mor har ikke bekreftet dine følelser , hun har bare bagetellisert dem. Og det er ganske alvorlig. jeg har en mor som viker unna alle slags konflikter. Jeg tror at selv om jeg feks hadde fortalt mamma at faren min hadde forgrepet seg på meg seksuelt, så tror jeg faktisk at hun hadde valgt å glemme hele greia og bare fortsette som før. Jeg har alltid hatet feigheten hennes, at hun aldri stilte opp for oss. Nå har ikke jeg blitt misbrukt seksuelt, det var bare et eksempel.

Barn trenger å få bekreftelse. Barn trenger at noen tar dem på alvor. Ut fra de situasjonene du beskriver så er det vanskelig sånn objektivt sett å vite helt hvor grensen går overgrep eller ikke, men det er ikke tvil om at du opplevde det som svært ubehagelig. Og det burde moren ha tatt tak i. Om ikke personen akkurat gjorde et overgrep så kan man også formidle at " min datter liker ikke at du gjør det der" osv, eller snakke med deg om hva som er dine grenser og hva du synes er ok, ikke bare si at du ikke skal bry deg om det. Men det har ikke moren din vært i stand til pga sine problemer.

Godt svar.

mvh

[PieLill]

''Som liten må jeg få si at jeg opplevde mye kjærlighet, klemming og kosing på den positive siden. Men på den andre siden opplevde jeg en mamma som periodevis var deprimert og sa hun skulle reise fra meg eller dø. Det var kontraster der. Hun lot meg også amme alt for lenge og jeg tolker det nå som at hun nøt litt at jeg ble avhengig av henne.''

Dette er selvfølgelig både belastende og forvirrende for et barn og vokse opp med. Og helt galt fra den voksnes side.

''Det gjør meg forvirret å tenke tilbake på. Også det at jeg ble utsatt for litt upassende oppførsel fra et par av mammas søsken.''

Det nok ganske vanlig å oppleve et eller annet fra et eller annet hold i den duren du beskriver. Du ser ut til å har reagert både sunt og fornuftig.

Du måtte takle dette med et bakteppe av en grenseløs mor. En mor som brøt både fysiske og psykiske grenser ingen mor bør krysse. Det nullifiserer ikke det positive og riktige din mor gjorde. Men din oppvekst ble unektelig mer forvirrende og sårbar.

Kanskje det ville være nyttig for deg å jobbe med ditt eget forhold til grenser. Hvordan opplever du å sette fysiske og psykiske grenser for deg selv? Hvordan reagerer du om andre tråkker over dine grenser. Forsvarer du dem, gir du opp, tror du grensene dine er feil?

Setter du de grensene du ønsker og trenger? Setter du så menge grenser at det hemmer deg? Får du dårlig samvittighet om du ikke slipper andre så mye inn som de vil? (Du trenger ikke svare meg på dette. Men det kan hende det er nyttige spørsmål å stille seg selv.)

Har du opplevd et noe utvisket skille mellom rett og galt på enkelte områder? Eller at rett blir til galt og omvendt? Sort til hvitt og hvitt til sort? Har det vært mangel på muligheter til å gi beskjed om at noe er virkelig totalt galt?

Synes du at dine følelser og din dømmekraft i forhold til rett og galt i stor grad har blitt underkjent? Er det en mulighet for at de episodene du refererer til er "symboler" eller toppen av isfjellet i et langt mer omfattende problembilde?

Jeg forsøker ikke å overproblematisere din oppvekst. Men kanskje det blir lettere om du setter tingene i et større perspektiv. Så har du som voksen alle muligheter til å selv velge hvordan livet skal være og hvordan fortiden skal påvirke deg og ikke.

mvh