Vil j alltid lengte etter en tilstedeværede far?

[Adriana]

Gjennom alle årene her på DOL, spesielt her på psykforumet og i gruppeterapi så har jeg erfart at den som kommer med de mest bastante synene eller rådene i en tråd/tema har som regel en eller annen personlig erfaring med temaet. Ved å konstant avvise en følelse eller noen som etterlyser en følelse så klarer personen å kontrollere vonde følelser. Det er til tider ganske mange "skjerp deg råd" osv. Jeg blir alltid nysjgerrig på hva som ligger bak dette, hva forsøker personen å fortrenge.

Så hvorfor er du så opptatt av at jeg må være takknemmelig ovenfor min far? Hvorfor skal jeg ikke få gi uttrykk for min sorg og mitt savn?

Jeg tror du har helt rett i at folk som kommer med slike påstander gjerne har sin egen bagasje. Bare synd at det skal gå ut over andre. Men bra at du klarer å se at dette er "ikke signatur i dag" sitt problem og at det ikke har noe med deg å gjøre!

[Gjest føler meg uelsket]

Jeg tror du har helt rett i at folk som kommer med slike påstander gjerne har sin egen bagasje. Bare synd at det skal gå ut over andre. Men bra at du klarer å se at dette er "ikke signatur i dag" sitt problem og at det ikke har noe med deg å gjøre!

ja man lærer mye av å gå i gruppeterapi og å tilbringe tiden på psykDOL. Absolutt ikke bortkastet:)

[Gjest togli]

togli....var den til meg?

Kanskje jeg bør poste en til da.

Ja:) Innlegget ditt la seg etter mitt siden mitt innlegg var det siste du leste. Klikk på trådstarters innlegg og kopier inn samme svar til henne så er du sikret at hun leser det

[EnolaGay]

Nja..folk er forskjellige. Jeg oppdaget ikke før de siste to tre årene at jeg enda drev og strevde etter mine foreldres bekreftelse på at de er glad i meg.

Min far stakk av før jeg var 6 uker og min mor har brukt meg som omsorgsperson for seg selv, i sitt ekteskap med en ondskapsfull alkis. Ingen av foreldrene mine ønsket meg eller var glad i meg. (At alle elsker sine bar er bare piss) Men de har elsket seg selv!

Forskjellen oppdaget jeg når jeg fikk egne barn og tenkte over hvorfor jeg ble så opprørt over at de ser annerledes på ting enn meg. Den du elsker elsker du selv om du ikke er enig eller skjønner noe av!

Jeg fikk det bedre med meg selv når jeg så at det prosjektet mitt aldri kommer i havn. Foreldrene mine er slik de er. Og hva de mener betyr ikke en dritt.

Kanskje du bare må ta samme innstilling. Akseptere tapet og gå videre i visshet om at du i alle fall ikke skal bringe dritten videre til neste generasjon.

Gode ønsker fra meg i alle fall.

[Angustia]

Nja..folk er forskjellige. Jeg oppdaget ikke før de siste to tre årene at jeg enda drev og strevde etter mine foreldres bekreftelse på at de er glad i meg.

Min far stakk av før jeg var 6 uker og min mor har brukt meg som omsorgsperson for seg selv, i sitt ekteskap med en ondskapsfull alkis. Ingen av foreldrene mine ønsket meg eller var glad i meg. (At alle elsker sine bar er bare piss) Men de har elsket seg selv!

Forskjellen oppdaget jeg når jeg fikk egne barn og tenkte over hvorfor jeg ble så opprørt over at de ser annerledes på ting enn meg. Den du elsker elsker du selv om du ikke er enig eller skjønner noe av!

Jeg fikk det bedre med meg selv når jeg så at det prosjektet mitt aldri kommer i havn. Foreldrene mine er slik de er. Og hva de mener betyr ikke en dritt.

Kanskje du bare må ta samme innstilling. Akseptere tapet og gå videre i visshet om at du i alle fall ikke skal bringe dritten videre til neste generasjon.

Gode ønsker fra meg i alle fall.

Klokt innlegg :-)

[Angustia]

Kjenner meg svært godt igjen!

Aner ikke hvor gamle dere er eller hvor dypt deres problemer stikker, men her er min erfaring for det det er verdt:

Min far er nå pensjonert (langtransportsjåfør) og av "den gamle typen".. Han var aldri "til stede" emosjonelt; delvis pga at han var sjelden hejmme, delvis av kjønnsrollemønster på den tida , men mest pga hans personlighet, tror jeg. Men han har stilt opp med praktiske ting hele veien.

Jeg har vokst opp med at JOBB er alt; hva du jobber med, hvor mye osv. Han er skuffa for at jeg ikke blei lege eller advokat. Han hater psykologer, konsulenter (som jeg er nå) og lærere (som jeg var i 9 år) osv..

F.eks falt det meg aldri inn å sende en sms ang en forestående fødsel til mine foreldre før den var overstått (har flere barn) - sjøl om jeg ville blitt "dødelig" fornærma om mine barn ikke hadde gjort det!!

Kunne skrevet en roman her (kanskje jeg skal ta en Knausgård, hehe), men skal prøve å komme til poenget:

Mener ikke å bagatellisere dine føleleser rundt dette, men prøv å fokusere på det faren din har gjort av positive ting og alt det han IKKe har gjort av negative ting.

Forstår at du føler deg lite verdsatt, men har han kanskje hatt en personlighet og livssituasjon som har resultert i disse reaksjonene?

Etter all sannlynlighet elsker han deg langt høyere enn salt, ketschup og tennis, og du må uansett fortsette livet ditt - med eller uten hans velsigning!

Jeg vet at min far elsker meg fordi om han aldri har sagt det, snarere tvert imot..

Lykke til :-)

[hidi, the scorpion]

Kjenner meg svært godt igjen!

Aner ikke hvor gamle dere er eller hvor dypt deres problemer stikker, men her er min erfaring for det det er verdt:

Min far er nå pensjonert (langtransportsjåfør) og av "den gamle typen".. Han var aldri "til stede" emosjonelt; delvis pga at han var sjelden hejmme, delvis av kjønnsrollemønster på den tida , men mest pga hans personlighet, tror jeg. Men han har stilt opp med praktiske ting hele veien.

Jeg har vokst opp med at JOBB er alt; hva du jobber med, hvor mye osv. Han er skuffa for at jeg ikke blei lege eller advokat. Han hater psykologer, konsulenter (som jeg er nå) og lærere (som jeg var i 9 år) osv..

F.eks falt det meg aldri inn å sende en sms ang en forestående fødsel til mine foreldre før den var overstått (har flere barn) - sjøl om jeg ville blitt "dødelig" fornærma om mine barn ikke hadde gjort det!!

Kunne skrevet en roman her (kanskje jeg skal ta en Knausgård, hehe), men skal prøve å komme til poenget:

Mener ikke å bagatellisere dine føleleser rundt dette, men prøv å fokusere på det faren din har gjort av positive ting og alt det han IKKe har gjort av negative ting.

Forstår at du føler deg lite verdsatt, men har han kanskje hatt en personlighet og livssituasjon som har resultert i disse reaksjonene?

Etter all sannlynlighet elsker han deg langt høyere enn salt, ketschup og tennis, og du må uansett fortsette livet ditt - med eller uten hans velsigning!

Jeg vet at min far elsker meg fordi om han aldri har sagt det, snarere tvert imot..

Lykke til :-)

Nydelig innlegg, Angustia;)

[Gjest iuh]

Jeg føler vel at det å skrive om dette er første skritt på vegen ti å forholde meg til det. Det gjør vondt å innse det, at jeg ikke har hatt den prioriteten i livet mitt som jeg har ønsket. Jeg har ofte unnskyldt faren min, for tanken på det å ikke være prioritert er jo deprimerende. Men nå må jeg kalle en spade for en spade å arbeide med akkurat det jeg føler. Om han føler det anderledes så javel, det er mine følelser som jeg må ta fatt i.

Dette har vel også sammenheng med det å ta plass i forhold til andre. Jeg har kjempevansker for å ta plass i helsevesenet, i navn, på jobben osv. Jeg vil være til minst lite bry, først da føler jeg at jeg kanskje fortjener kjærlighet og fair behandling. Og jeg reagerer kjempesterkt når noen tar mye plass, mer enn det de egentlig behøver, og får det. I mitt hodet så er det sånn at man må gjøre seg fortjent til å ta plass. Man kan ikke bare ta plass sånn helt uten videre...

Noen gode fedre her på DOL som vil adoptere meg?

Noen gode fedre her på DOL som vil adoptere meg...?

Er du ikke voksen da? Det er vel på tide at du frigjør deg fra din far. Skjønner deg samtidig som mange fedre dessverre er slik... Det er ikke alle som viser så mye omsorg eller har så lett for å snakke om følelser. Har du hatt en oppmerksom mor som har imøtekommet dine følelser og behov syns jeg ikke du har så mye å klage over. Mange har det verre. Du kan godt snakke med din far hvis du føler for det, og kanskje vil det hjelpe og føre til at dere kommer nærmere hverandre. Men muligens vil han ikke gi deg noe særlig respons.

[Gjest ikke signatur i dag]

Gjennom alle årene her på DOL, spesielt her på psykforumet og i gruppeterapi så har jeg erfart at den som kommer med de mest bastante synene eller rådene i en tråd/tema har som regel en eller annen personlig erfaring med temaet. Ved å konstant avvise en følelse eller noen som etterlyser en følelse så klarer personen å kontrollere vonde følelser. Det er til tider ganske mange "skjerp deg råd" osv. Jeg blir alltid nysjgerrig på hva som ligger bak dette, hva forsøker personen å fortrenge.

Så hvorfor er du så opptatt av at jeg må være takknemmelig ovenfor min far? Hvorfor skal jeg ikke få gi uttrykk for min sorg og mitt savn?

Fordi jeg er opptatt av at man skal fokusere på de positive sidene og hyggelige ting i livet, det hjelper en til å ikke synke ned i depresjon.

Det å snu negative tanker til positive tanker er god egenterapi.

[Gjest ikke signatur i dag]

Jeg tror du har helt rett i at folk som kommer med slike påstander gjerne har sin egen bagasje. Bare synd at det skal gå ut over andre. Men bra at du klarer å se at dette er "ikke signatur i dag" sitt problem og at det ikke har noe med deg å gjøre!

Jeg har faktisk hatt en far, som har satt barna sine interesser foran egne behov.

[Gjest føler meg uelsket]

Jeg har faktisk hatt en far, som har satt barna sine interesser foran egne behov.

Så hva er da problemet med at noen føler sorg pga det? Om du har løst dine problemer på din måte, hvorfor skal det være så problematisk at andre bearbeider sine følelser på sin måte?

[PieLill]

Sannsynligvis elsker din far deg svært høyt. Det er svært få foreldre som ikke elsker sine barn dypt og inderlig. Men han har ikke vist det på en måte som gjør at du føler deg elsket.

Bare det å forsørge sin famile er et uttrykk for kjærlighet. For noen, ikke minst menn, blant de viktigste.

Tror du det er mulig å oversette noen av hans handlinger til ditt språk. Når han spør om jobb, dine planer og det han synes er viktig, spør han egentlig 'Går det bra med deg? Jeg håper det går godt for deg.'

Prøv å tolke ham ut fra hans normer og verdisystem, ikke ditt eget. Så vil du kanskje se at han bryr seg mer enn du hadde trodd.

Ideelt sett bør en forelder formidle sin kjærlighet på en måte barna forstår og lengter etter. Men når h*n ikke lykkes i det, kan man som et 'voksent barn' snu på flisa og i stedet forsøke å forstå sin forelder ut fra hans eller hennes egen situasjon, ikke ens egen behovssituasjon.

Hvordan var hans foreldre? Hvordan uttrykte de kjærlighe og viste følelser? Din far vil naturlig nok være preget av hvor han kom fra. Forstå ham ut fra dette.

Hvor hardt måtte din far jobbe for å få økonomien til å svie. Hvilke savn og forsakelser har din far levd med? Hvordan var forholdet mellom din far og din mor?

Alt dette er med på å forme måten din far sier "Jeg elsker deg på." Noen mennesker har følelsene utenpå skjorta. Og det er lett og vite hvor du har dem. Noen kan være ganske intense i sine følelsesuttrykk, nesten så det blir for mye.

Andre har følelsene sine langt, langt inne og du må ti til hundredoble deres skala for å sammenligne med de 'følelsesintense'. Et lite blikk. Et enkelt ord. Små krusninger i vannflaten. Stille vann har dypest grunn.

Det beste du kan gjøre for deg selv er å begynne å lete grundig og oppriktig etter måtene han sier 'Jeg elsker deg,' på. Og forsøke å ignorere det du oppfatter som 'Jeg bryr meg ikke om deg.'

Som jeg alt har nevnt: Det er uhyre sjeldent at en far ikke elsker sin datter, men ikke så uvanlig at datteren likevel ikke føler seg elsket. De fleste foreldre gjør sitt beste for sine barn.

Kan hende leter din far etter måter å få deg til å skjønne at han elsker deg.

Om du kan klare å tolke ham ut fra hans 'språk' og hans følelsesskala, vil du kanskje oppleve ting annerledes. Og det kan hende at han vil finne det lettere å vise kjærlighet når du klarer å forstå og ta imot.

Du vil nok fortsatt kunne kjenne et savn etter at han viser deg kjærlighet på din måte og med 'ditt språk'. Men det vil blekne om du likevel vet at han elsker deg.

Selvsagt vet ikke jeg nøyaktig hvordan dette er mellom deg og din far. Jeg har bare forsøkt å skissere et veldig vanlig problem.

Skulle det være slik at din far ikke er særlig glad i deg, er det viktig at du ikke gjør dette til tomrommet og tapet i ditt liv. Noen du alltid er på jakt etter å fylle og som må være fyllt før du blir virkelig glad og tilfreds.

La heller det gode i livet oppta deg, de gode relasjonene, de gode opplevelsene. Gi minst mulig oppmerksomhet til savnet av det din far brude vært og gjort.

Og styr for all der klar selvmedlidenhet og forbitrelse. Den river deg bare ned. Det er mange som ville byttet din far mot sin, når det skulle være...

mvh

[Gjest føler meg uelsket]

Kjenner meg svært godt igjen!

Aner ikke hvor gamle dere er eller hvor dypt deres problemer stikker, men her er min erfaring for det det er verdt:

Min far er nå pensjonert (langtransportsjåfør) og av "den gamle typen".. Han var aldri "til stede" emosjonelt; delvis pga at han var sjelden hejmme, delvis av kjønnsrollemønster på den tida , men mest pga hans personlighet, tror jeg. Men han har stilt opp med praktiske ting hele veien.

Jeg har vokst opp med at JOBB er alt; hva du jobber med, hvor mye osv. Han er skuffa for at jeg ikke blei lege eller advokat. Han hater psykologer, konsulenter (som jeg er nå) og lærere (som jeg var i 9 år) osv..

F.eks falt det meg aldri inn å sende en sms ang en forestående fødsel til mine foreldre før den var overstått (har flere barn) - sjøl om jeg ville blitt "dødelig" fornærma om mine barn ikke hadde gjort det!!

Kunne skrevet en roman her (kanskje jeg skal ta en Knausgård, hehe), men skal prøve å komme til poenget:

Mener ikke å bagatellisere dine føleleser rundt dette, men prøv å fokusere på det faren din har gjort av positive ting og alt det han IKKe har gjort av negative ting.

Forstår at du føler deg lite verdsatt, men har han kanskje hatt en personlighet og livssituasjon som har resultert i disse reaksjonene?

Etter all sannlynlighet elsker han deg langt høyere enn salt, ketschup og tennis, og du må uansett fortsette livet ditt - med eller uten hans velsigning!

Jeg vet at min far elsker meg fordi om han aldri har sagt det, snarere tvert imot..

Lykke til :-)

''Jeg vet at min far elsker meg fordi om han aldri har sagt det, snarere tvert imot.. ''

Er det en selvfølge at alle foreldre elsker sine barn, eller er det noe man bare sier, fordi det motsatte blir for vondt å tenke på?

ja, jeg har store problemer med å forstå at min far er så glad i meg som det påstås her, når han synes at blant annet nattesøvnen er viktigere enn å vite at jeg kommer trygt hjem fra fest. Han kontaktet blant annet læreren og de andre foreldrene da jeg fortalte at det hadde vært alkohol på en klassetur jeg hadde vært på. Og det var uten å si noenting til meg først. jeg ble truet med bank og ble nærmest frosset ut av de i klassen. Faren min syntes det var viktigere at dette ble sagt i fra om, enn at jeg fikk gjennomgå. Hva slags far er det som elsker barna sine, som kan gjøre noe sånt?

Jeg tror det blir viktig her for å bearbeide dette, å være ærlig med følelsene her. Hvorfor skal jeg forsøkte å innbille meg at han virkelig elsker meg når det er tusenvis av eksempler på det motsatte? At han er glad i meg på ett eller annet vis tviler jeg ikke på, men det er ikke kjærlighet i den forstand at han er villig til å la sine egne behov vike for at jeg skal ha det bra.

Det blir sagt her at jeg bør være glad for at moren min er glad i meg. Selvsagt er jeg det, men samtidig føler jeg et stort sinne fordi hun aldri har grepet inn å gjort noe når faren min fullstendig har ignorert mine ønsker. Hun har aldri tatt et virkelig oppgjør, og det har jeg store vansker med å akseptere.

jeg får vel bare forsøke å akseptere at faren min for det meste har vært en stor egoist, og også huske de gangene han ikke har vært det. Men huff, så vanskelig til tider...

[Gjest ikke signatur i dag]

Så hva er da problemet med at noen føler sorg pga det? Om du har løst dine problemer på din måte, hvorfor skal det være så problematisk at andre bearbeider sine følelser på sin måte?

Du stilte et spørsmål, og jeg ga et svar på hvordan du kan takle dette.

[Gjest føler meg uelsket]

Sannsynligvis elsker din far deg svært høyt. Det er svært få foreldre som ikke elsker sine barn dypt og inderlig. Men han har ikke vist det på en måte som gjør at du føler deg elsket.

Bare det å forsørge sin famile er et uttrykk for kjærlighet. For noen, ikke minst menn, blant de viktigste.

Tror du det er mulig å oversette noen av hans handlinger til ditt språk. Når han spør om jobb, dine planer og det han synes er viktig, spør han egentlig 'Går det bra med deg? Jeg håper det går godt for deg.'

Prøv å tolke ham ut fra hans normer og verdisystem, ikke ditt eget. Så vil du kanskje se at han bryr seg mer enn du hadde trodd.

Ideelt sett bør en forelder formidle sin kjærlighet på en måte barna forstår og lengter etter. Men når h*n ikke lykkes i det, kan man som et 'voksent barn' snu på flisa og i stedet forsøke å forstå sin forelder ut fra hans eller hennes egen situasjon, ikke ens egen behovssituasjon.

Hvordan var hans foreldre? Hvordan uttrykte de kjærlighe og viste følelser? Din far vil naturlig nok være preget av hvor han kom fra. Forstå ham ut fra dette.

Hvor hardt måtte din far jobbe for å få økonomien til å svie. Hvilke savn og forsakelser har din far levd med? Hvordan var forholdet mellom din far og din mor?

Alt dette er med på å forme måten din far sier "Jeg elsker deg på." Noen mennesker har følelsene utenpå skjorta. Og det er lett og vite hvor du har dem. Noen kan være ganske intense i sine følelsesuttrykk, nesten så det blir for mye.

Andre har følelsene sine langt, langt inne og du må ti til hundredoble deres skala for å sammenligne med de 'følelsesintense'. Et lite blikk. Et enkelt ord. Små krusninger i vannflaten. Stille vann har dypest grunn.

Det beste du kan gjøre for deg selv er å begynne å lete grundig og oppriktig etter måtene han sier 'Jeg elsker deg,' på. Og forsøke å ignorere det du oppfatter som 'Jeg bryr meg ikke om deg.'

Som jeg alt har nevnt: Det er uhyre sjeldent at en far ikke elsker sin datter, men ikke så uvanlig at datteren likevel ikke føler seg elsket. De fleste foreldre gjør sitt beste for sine barn.

Kan hende leter din far etter måter å få deg til å skjønne at han elsker deg.

Om du kan klare å tolke ham ut fra hans 'språk' og hans følelsesskala, vil du kanskje oppleve ting annerledes. Og det kan hende at han vil finne det lettere å vise kjærlighet når du klarer å forstå og ta imot.

Du vil nok fortsatt kunne kjenne et savn etter at han viser deg kjærlighet på din måte og med 'ditt språk'. Men det vil blekne om du likevel vet at han elsker deg.

Selvsagt vet ikke jeg nøyaktig hvordan dette er mellom deg og din far. Jeg har bare forsøkt å skissere et veldig vanlig problem.

Skulle det være slik at din far ikke er særlig glad i deg, er det viktig at du ikke gjør dette til tomrommet og tapet i ditt liv. Noen du alltid er på jakt etter å fylle og som må være fyllt før du blir virkelig glad og tilfreds.

La heller det gode i livet oppta deg, de gode relasjonene, de gode opplevelsene. Gi minst mulig oppmerksomhet til savnet av det din far brude vært og gjort.

Og styr for all der klar selvmedlidenhet og forbitrelse. Den river deg bare ned. Det er mange som ville byttet din far mot sin, når det skulle være...

mvh

Jeg tror det til tider blir umulig å ikke føle selvmedlidenhet og sorg når en far bare prioriteter sine egne behov foran mine. Jeg føler at for å komme meg videre så må jeg akseptere de følelsene også. Og til tider er det ganske vondt. Nå er jeg i en fase hvor de vonde følelsene tar overhånd. Jeg tror jeg bare akseptere dem før jeg kommer videre igjen. det blir feil å innbille meg at dette ikke stemmer for å komme videre. Det blir som å leve på en løgn.

Jeg er enig i at det er sjeldent at foreldre ikke elsker sine barn, men spørsmålet er vel heller hvor mye han elsker meg. Hvilken prioritet har jeg hos han? Dette er snakk om en far som aldri gidder å ofre sine egne behov for å dekke mine. Faren min kunne aldri være grei og kjøre meg et sted, hvis jeg kunne ta t-banen. Hvis han skulle kjøre meg et sted var det bare hvis han skulle samme vei. Jeg er glad for at jeg ikke er bortskjemt men samtidig er det sårt at han aldri kunne vike fra sine prinsipper. Jeg fikk aldri penger av han bare fordi hadde lyst til å gi meg noe. Jeg fikk ukepenger og det skulle være nok. Det har alltid vært en voldsom rigiditet hos han. Jeg kunne aldri be han om en tjeneste hvis ikke han fikk noe ut av det selv.

Jeg har det i bakhodet at hans måte å stille spørsmål på kan skyldes hans måte å kommunisere på. Likevel føler jeg meg nesten litt sprø over å hele tiden skulle ha fremtidsplanene klare hver gang han spør.

[Gjest antagelig]

Din far elsker deg/er glad i deg på sin måte. Hvis ikke hadde han nok oppført seg svært annerledes enn han gjør/har gjort. Problemet er at den måten han elsker/er glad i på ikke er nok for deg. Du hungrer etter noe han ikke er i stand til å gi, og det vil neppe bli noen forandring på det. Dere er rett og slett ikke i stand til å "lese" hverandre og den eneste det ser ut til å plage er deg. Jeg tror du alltid kommer til å savne en far, i den "form" du vil at en far skal være. Det er mulig du får en "oppvåkning" den dagen din far blir borte, det gjorde jeg.

[black wealch]

Jeg tror det til tider blir umulig å ikke føle selvmedlidenhet og sorg når en far bare prioriteter sine egne behov foran mine. Jeg føler at for å komme meg videre så må jeg akseptere de følelsene også. Og til tider er det ganske vondt. Nå er jeg i en fase hvor de vonde følelsene tar overhånd. Jeg tror jeg bare akseptere dem før jeg kommer videre igjen. det blir feil å innbille meg at dette ikke stemmer for å komme videre. Det blir som å leve på en løgn.

Jeg er enig i at det er sjeldent at foreldre ikke elsker sine barn, men spørsmålet er vel heller hvor mye han elsker meg. Hvilken prioritet har jeg hos han? Dette er snakk om en far som aldri gidder å ofre sine egne behov for å dekke mine. Faren min kunne aldri være grei og kjøre meg et sted, hvis jeg kunne ta t-banen. Hvis han skulle kjøre meg et sted var det bare hvis han skulle samme vei. Jeg er glad for at jeg ikke er bortskjemt men samtidig er det sårt at han aldri kunne vike fra sine prinsipper. Jeg fikk aldri penger av han bare fordi hadde lyst til å gi meg noe. Jeg fikk ukepenger og det skulle være nok. Det har alltid vært en voldsom rigiditet hos han. Jeg kunne aldri be han om en tjeneste hvis ikke han fikk noe ut av det selv.

Jeg har det i bakhodet at hans måte å stille spørsmål på kan skyldes hans måte å kommunisere på. Likevel føler jeg meg nesten litt sprø over å hele tiden skulle ha fremtidsplanene klare hver gang han spør.

Synes faktisk du er storforlangende. Du høres ut som en tenåring som ikke har fått viljen sin i alt. Hvor gammel er du?

At du er misfornøyd med din pappa fordi han ikke kjører deg, og gjør ting på din måte. Folk er ulike, og dette gjelder foreldre også.

Vær takknemlig for den han er, han forsøker nok også å være det når det gjelder deg ;-)

[PieLill]

Jeg tror det til tider blir umulig å ikke føle selvmedlidenhet og sorg når en far bare prioriteter sine egne behov foran mine. Jeg føler at for å komme meg videre så må jeg akseptere de følelsene også. Og til tider er det ganske vondt. Nå er jeg i en fase hvor de vonde følelsene tar overhånd. Jeg tror jeg bare akseptere dem før jeg kommer videre igjen. det blir feil å innbille meg at dette ikke stemmer for å komme videre. Det blir som å leve på en løgn.

Jeg er enig i at det er sjeldent at foreldre ikke elsker sine barn, men spørsmålet er vel heller hvor mye han elsker meg. Hvilken prioritet har jeg hos han? Dette er snakk om en far som aldri gidder å ofre sine egne behov for å dekke mine. Faren min kunne aldri være grei og kjøre meg et sted, hvis jeg kunne ta t-banen. Hvis han skulle kjøre meg et sted var det bare hvis han skulle samme vei. Jeg er glad for at jeg ikke er bortskjemt men samtidig er det sårt at han aldri kunne vike fra sine prinsipper. Jeg fikk aldri penger av han bare fordi hadde lyst til å gi meg noe. Jeg fikk ukepenger og det skulle være nok. Det har alltid vært en voldsom rigiditet hos han. Jeg kunne aldri be han om en tjeneste hvis ikke han fikk noe ut av det selv.

Jeg har det i bakhodet at hans måte å stille spørsmål på kan skyldes hans måte å kommunisere på. Likevel føler jeg meg nesten litt sprø over å hele tiden skulle ha fremtidsplanene klare hver gang han spør.

''...Jeg føler at for å komme meg videre så må jeg akseptere de følelsene også. Og til tider er det ganske vondt. Nå er jeg i en fase hvor de vonde følelsene tar overhånd. Jeg tror jeg bare akseptere dem før jeg kommer videre igjen. det blir feil å innbille meg at dette ikke stemmer for å komme videre. Det blir som å leve på en løgn.''

Det har du helt rett i. Man kan ikke endre noe man later som ikke finnes. Og det ville vært noe galt om du ikke følte smerte ved det du har opplevd/opplever. Det virker som du ønsker å grave deg ut, ikke ned.

''Jeg er enig i at det er sjeldent at foreldre ikke elsker sine barn, men spørsmålet er vel heller hvor mye han elsker meg. Hvilken prioritet har jeg hos han?...''

Her ønsker jeg å utfordre deg. Er det egentlig så viktig hvor mye han elsker deg?

Da du var barn var det fryktlig viktig. Og han strakk ikke til. Han sviktet. I hvilken grad han ut fra sine forutsetninger kunne gjort annerledes, vet selvsagt ikke jeg. Heller ikke om han nå erkjenner at han ikke strakk til.

Nå er du voksen. Satt på spissen trenger du ham strengt talt ikke mer. Du kan fylle livet ditt med noen menigsfult, gode gjensidige relasjoner - helt uten ham. Du har ikke bruk for hans anerkjennelse og respekt for det du gjør. Hans (udelte) oppmerksomhet, kan du klare deg uten.

Jo, det hadde vært fint. Men du trenger det strengt talt ikke. Du er voksen nå og kan finne din egen vei. Være _helt_ selvstendig.

Kan du klare å se hele farsprosjektet som en tapt sak. Forvente null og niks. Ikke mer og hente, ikke mer og vente. Så får alt som er mer enn ingenting komme som en behagelig overraskelse.

Dine følelsesmessige behov og lengsler sender du i en helt annen retning enn pappa.

Jeg sier ikke at det er enkelt eller gjort i en håndveding. Men det er en vei å gå. Å realisere hele 'farstapet', både det som har vært og for resten av livet med en gang. (Litt svulstig, men misforstå meg rett.)

Da blir du mer ferdig med å sørge, forvente, begjære, kreve, ønske - og bli skuffet. Du har alt båret tapet. Noe sårt vil det nok alltid være, men det vil være sårhet under kontroll. Arr vil det sikkert bli, men det kan bli pene arr. Du slipper den følelsesmessige berg-og-dal-banen som du nå lett havner i.(?)

Foreldre må slippe sine barn. Men barn må også slippe sine foreldre og de (mange) feiltrinn foreldrene har gjort eller gjør. Som regel ikke særlig enkelt, men ofte den eneste farbare veien.

mvh

[PieLill]

Hvorfor skal jeg være takknemmlig for det? Er det bedre å ha en far som er tilstede fysisk men ikke psykisk? Er det ikke da bedre å ikke ha en far, enn en far som overhodet ikke viser interesse for deg? Hva er pointet med å vokse opp med en far, hvis dette er de eneste assosiasjonene jeg får når noen nevner ordet "far"?

For de som har manglet mat, klær og tak over hodet, er det å få sine fysiske og materielle behov dekket ikke en liten ting.

For de som har opplevd fyll, vold og ustabilitet, er en trofast familieforsørger en helt, selv om han ikke gir så mye av seg selv følelsesmessig.

Tenk på alle trivielle timer på jobben for din far som har gått med til å gi deg det du trenger av mat, klær, husly, sykkel, skolesekk...

Å forsørge mine barn er en selvfølge for meg. Men det er ikke alltid enkelt og det innebære mange forsakelser. Likevel er det en selvfølge å gjøre det, fordi jeg elsker barna mine.

At din far har sviktet i noen ting, betyr ikke at du ikke kan være takknemlig for de områdene han ikke sviktet på. Takknemlighet og det å kunne 'telle velsignelsene' er noe som gir deg aller mest, et rikere og bedre liv.

Det er vel verken kontstruktivt eller særlig rettferdig og nullifisere det din far har gjort pga det han ikke har gjort.

mvh

[Mammantil3]

Din far kommer aldri til å bli en slik far du vil ha, og du vil nok hele livet ønske deg en annerledes far.

Hvis jeg var deg, ville jeg nok i større grad latt far få seile sin egen sjø, konsentrert meg om mitt eget liv og hva som skal til for å gjøre meg selv lykkelig og tilfreds. Du vil aldri få forandret din far til å bli noe han overhode ikke er, og ved å gnage på et slik sår vil du aldri bli fornøyd.

Personlig synes jeg du er enormt kravstor i forhold til din far. Dette med å bli kjørt hit og dit - vel, jeg hadde heller ikke kjørt noen et sted hvis det var muligheter for å reise med T-banen. Du er også skuffet over at han sover om natten i steden for å engste seg for deg når du er ute. Du kan jo velge å ta dette som tillit også, da, han stoler på at du ikke gjør noe dumt.

Hva din fars oppførsel angår ellers: Han synes å være en usikker mann, en som ikke vet hvordan man viser omsorg i praksis. Jeg tror definitivt at han er glad i deg, og jeg tipper at om du skulle trenge en nyre ville han stille opp uten knussel. Fordi han er en handlingens mann, og ikke en følelsestype.

Vi er alle ansvarlige for vår egen lykke, og din finner du ikke hvis du fortsetter å grave deg ned i din fars oppførsel. Jeg tipper du får et mye, mye hyggeligere liv hvis du aksepterer at "slik er det bare", og går videre. Du selv bestemmer hvor stor del dette savnet skal få.