Vil j alltid lengte etter en tilstedeværede far?

[Gjest YellowBie]

Jeg føler vel at det å skrive om dette er første skritt på vegen ti å forholde meg til det. Det gjør vondt å innse det, at jeg ikke har hatt den prioriteten i livet mitt som jeg har ønsket. Jeg har ofte unnskyldt faren min, for tanken på det å ikke være prioritert er jo deprimerende. Men nå må jeg kalle en spade for en spade å arbeide med akkurat det jeg føler. Om han føler det anderledes så javel, det er mine følelser som jeg må ta fatt i.

Dette har vel også sammenheng med det å ta plass i forhold til andre. Jeg har kjempevansker for å ta plass i helsevesenet, i navn, på jobben osv. Jeg vil være til minst lite bry, først da føler jeg at jeg kanskje fortjener kjærlighet og fair behandling. Og jeg reagerer kjempesterkt når noen tar mye plass, mer enn det de egentlig behøver, og får det. I mitt hodet så er det sånn at man må gjøre seg fortjent til å ta plass. Man kan ikke bare ta plass sånn helt uten videre...

Noen gode fedre her på DOL som vil adoptere meg?

"Og jeg reagerer kjempesterkt når noen tar mye plass, mer enn det de egentlig behøver, og får det. I mitt hodet så er det sånn at man må gjøre seg fortjent til å ta plass. Man kan ikke bare ta plass sånn helt uten videre..."

Hvorfor reagerer du kjempesterkt når noen tar "for mye" plass? Og hva ligger i å "ta for mye plass" i din forståelse? Jeg tror du må starte med å ta ansvar for egen situasjon og oppsøke hjelp om det er det du trenger, i stedet for å gremme deg over at andre sier fra og får den hjelpen de trenger. Det å si fra om sin smerte handler om å ta ansvar for seg selv og sitt eget liv, og ikke at man opptar for mye plass. Det vil jo være hjelpeapparatet som må vurdere hvor mye hjelp hver enkelt trenger. Jeg vil råde deg til å ikke være så opptatt av hvilken hjelp andre får, men heller fokusere på å skaffe hjelp til deg selv, om du trenger å bearbeide savnet etter en far.

[PieLill]

''Hvorfor skal jeg være takknemmlig for det? [En fra som har forsørget deg materielt og vært fysisk til stedet.] Er det bedre å ha en far som er tilstede fysisk men ikke psykisk? Er det ikke da bedre å ikke ha en far, enn en far som overhodet ikke viser interesse for deg? Hva er pointet med å vokse opp med en far, hvis dette er de eneste assosiasjonene jeg får når noen nevner ordet "far"?''

Ser du at du har en absolutt tankegang her. Alt eller ingen ting! Du sier at livet ditt ville vært bedre uten din far, enn med den faren du har som ikke har strukket til følelsesmessig. Faktsik sier du at din far er verre enn ingen ting.

Er du sikker på dette. Ville du foretrukket å kanskje sulte og fryse? Ville du foretrukket å ha langt mindre materielt og en mor som jobbet seg ihjel for å forsørge dere? Er det virkelig det du vil?

Og hvordan vet du hva du ville følt og hvordan livet ditt hadde vært om du hadde en far som dro sin kos og gav fullstendig blanke?

Jeg forsøker ikke på noen som helst måte å bagatellisere det du har erfart. Slikt gjør vondt og må bearbeides. Og det er lov å være sint og skuffet en stund.

Men du gjør ditt eget tap større ved en alt eller ingen ting tankegang. For da 'mister' du også det du har. Du gjør det du har fått verdiløst for deg selv pga det du mangler.

Er det slik at om din far ikke viser kjærlighet på en måte som er fullgod for deg, vil du ikke ha den kjærligheten du faktisk kan få heller?

Om det er slik, tror jeg du er den største taperen. Du klarer ikke å fremtvinge det du ønsker på den måten, og du går glipp av det du kunne fått.

Om garasjen og bilen din brenner, så ikke sørg som om hele huset også brant ned med hunden og gullfiskene inni.

Skal din lengsel etter den faren du ønsker du hadde bli mindre, tror jeg det er viktig at du gjør bevisste valg i forhold til hva du velger å tenke om hva du har (fått) og hva det er verdt.

Jo mer du oppjusterer verdien på det du har, jo mer har du å bære tapene i livet med. Jo mer du klarer å nedjustere betydningen av tapene, uten og lyve eller fortrenge, jo mindre tap blir det å dekke inn.

I noen generasjoner over meg har jeg sett ekempler på både de som velger takknemlighet og de som velger å telle sine tap. Ganske enkelt å avgjøre hvem som hadde det best.

Det er ingen tvil om hvem jeg øsnker å ligne selv om jeg ikke alltid lykkes. Ikke fordi det er så moralsk høyverdig, men rett og slett mye smartere.

mvh

[Gjest YellowBie]

Hvorfor skal jeg være takknemmlig for det? Er det bedre å ha en far som er tilstede fysisk men ikke psykisk? Er det ikke da bedre å ikke ha en far, enn en far som overhodet ikke viser interesse for deg? Hva er pointet med å vokse opp med en far, hvis dette er de eneste assosiasjonene jeg får når noen nevner ordet "far"?

Jeg reagerer litt på det du skriver her. Du kan tross alt være glad du har hatt en stabil far. Jeg skjønner dine savn, men det kunne tross alt vært mye verre.

[PieLill]

Jeg føler vel at det å skrive om dette er første skritt på vegen ti å forholde meg til det. Det gjør vondt å innse det, at jeg ikke har hatt den prioriteten i livet mitt som jeg har ønsket. Jeg har ofte unnskyldt faren min, for tanken på det å ikke være prioritert er jo deprimerende. Men nå må jeg kalle en spade for en spade å arbeide med akkurat det jeg føler. Om han føler det anderledes så javel, det er mine følelser som jeg må ta fatt i.

Dette har vel også sammenheng med det å ta plass i forhold til andre. Jeg har kjempevansker for å ta plass i helsevesenet, i navn, på jobben osv. Jeg vil være til minst lite bry, først da føler jeg at jeg kanskje fortjener kjærlighet og fair behandling. Og jeg reagerer kjempesterkt når noen tar mye plass, mer enn det de egentlig behøver, og får det. I mitt hodet så er det sånn at man må gjøre seg fortjent til å ta plass. Man kan ikke bare ta plass sånn helt uten videre...

Noen gode fedre her på DOL som vil adoptere meg?

''Og jeg reagerer kjempesterkt når noen tar mye plass, mer enn det de egentlig behøver, og får det. I mitt hodet så er det sånn at man må gjøre seg fortjent til å ta plass. Man kan ikke bare ta plass sånn helt uten videre...''

Det korte ordet for dette er missunnelse. Og akurat her missunner du kanskje andre det du nekter deg selv. En helt forståelig følelse og reaksjon ut fra det du skriver i denne tråden.

Men like fullt er det destruktivt for deg. Og noe du må jobbe bevisst med. Det er viktig at du kaller en spade for en spade ikke bare i forhold til det din far (ikke) har gjort, men også dine egne mer eller mindre konstruktive reaksjoner og løsninger på dette.

mvh

[Gjest dolberta]

''Hvorfor skal jeg være takknemmlig for det? [En fra som har forsørget deg materielt og vært fysisk til stedet.] Er det bedre å ha en far som er tilstede fysisk men ikke psykisk? Er det ikke da bedre å ikke ha en far, enn en far som overhodet ikke viser interesse for deg? Hva er pointet med å vokse opp med en far, hvis dette er de eneste assosiasjonene jeg får når noen nevner ordet "far"?''

Ser du at du har en absolutt tankegang her. Alt eller ingen ting! Du sier at livet ditt ville vært bedre uten din far, enn med den faren du har som ikke har strukket til følelsesmessig. Faktsik sier du at din far er verre enn ingen ting.

Er du sikker på dette. Ville du foretrukket å kanskje sulte og fryse? Ville du foretrukket å ha langt mindre materielt og en mor som jobbet seg ihjel for å forsørge dere? Er det virkelig det du vil?

Og hvordan vet du hva du ville følt og hvordan livet ditt hadde vært om du hadde en far som dro sin kos og gav fullstendig blanke?

Jeg forsøker ikke på noen som helst måte å bagatellisere det du har erfart. Slikt gjør vondt og må bearbeides. Og det er lov å være sint og skuffet en stund.

Men du gjør ditt eget tap større ved en alt eller ingen ting tankegang. For da 'mister' du også det du har. Du gjør det du har fått verdiløst for deg selv pga det du mangler.

Er det slik at om din far ikke viser kjærlighet på en måte som er fullgod for deg, vil du ikke ha den kjærligheten du faktisk kan få heller?

Om det er slik, tror jeg du er den største taperen. Du klarer ikke å fremtvinge det du ønsker på den måten, og du går glipp av det du kunne fått.

Om garasjen og bilen din brenner, så ikke sørg som om hele huset også brant ned med hunden og gullfiskene inni.

Skal din lengsel etter den faren du ønsker du hadde bli mindre, tror jeg det er viktig at du gjør bevisste valg i forhold til hva du velger å tenke om hva du har (fått) og hva det er verdt.

Jo mer du oppjusterer verdien på det du har, jo mer har du å bære tapene i livet med. Jo mer du klarer å nedjustere betydningen av tapene, uten og lyve eller fortrenge, jo mindre tap blir det å dekke inn.

I noen generasjoner over meg har jeg sett ekempler på både de som velger takknemlighet og de som velger å telle sine tap. Ganske enkelt å avgjøre hvem som hadde det best.

Det er ingen tvil om hvem jeg øsnker å ligne selv om jeg ikke alltid lykkes. Ikke fordi det er så moralsk høyverdig, men rett og slett mye smartere.

mvh

Meget bra innlegg! Ha en flot søndag

[Gjest dolberta]

Sannsynligvis elsker din far deg svært høyt. Det er svært få foreldre som ikke elsker sine barn dypt og inderlig. Men han har ikke vist det på en måte som gjør at du føler deg elsket.

Bare det å forsørge sin famile er et uttrykk for kjærlighet. For noen, ikke minst menn, blant de viktigste.

Tror du det er mulig å oversette noen av hans handlinger til ditt språk. Når han spør om jobb, dine planer og det han synes er viktig, spør han egentlig 'Går det bra med deg? Jeg håper det går godt for deg.'

Prøv å tolke ham ut fra hans normer og verdisystem, ikke ditt eget. Så vil du kanskje se at han bryr seg mer enn du hadde trodd.

Ideelt sett bør en forelder formidle sin kjærlighet på en måte barna forstår og lengter etter. Men når h*n ikke lykkes i det, kan man som et 'voksent barn' snu på flisa og i stedet forsøke å forstå sin forelder ut fra hans eller hennes egen situasjon, ikke ens egen behovssituasjon.

Hvordan var hans foreldre? Hvordan uttrykte de kjærlighe og viste følelser? Din far vil naturlig nok være preget av hvor han kom fra. Forstå ham ut fra dette.

Hvor hardt måtte din far jobbe for å få økonomien til å svie. Hvilke savn og forsakelser har din far levd med? Hvordan var forholdet mellom din far og din mor?

Alt dette er med på å forme måten din far sier "Jeg elsker deg på." Noen mennesker har følelsene utenpå skjorta. Og det er lett og vite hvor du har dem. Noen kan være ganske intense i sine følelsesuttrykk, nesten så det blir for mye.

Andre har følelsene sine langt, langt inne og du må ti til hundredoble deres skala for å sammenligne med de 'følelsesintense'. Et lite blikk. Et enkelt ord. Små krusninger i vannflaten. Stille vann har dypest grunn.

Det beste du kan gjøre for deg selv er å begynne å lete grundig og oppriktig etter måtene han sier 'Jeg elsker deg,' på. Og forsøke å ignorere det du oppfatter som 'Jeg bryr meg ikke om deg.'

Som jeg alt har nevnt: Det er uhyre sjeldent at en far ikke elsker sin datter, men ikke så uvanlig at datteren likevel ikke føler seg elsket. De fleste foreldre gjør sitt beste for sine barn.

Kan hende leter din far etter måter å få deg til å skjønne at han elsker deg.

Om du kan klare å tolke ham ut fra hans 'språk' og hans følelsesskala, vil du kanskje oppleve ting annerledes. Og det kan hende at han vil finne det lettere å vise kjærlighet når du klarer å forstå og ta imot.

Du vil nok fortsatt kunne kjenne et savn etter at han viser deg kjærlighet på din måte og med 'ditt språk'. Men det vil blekne om du likevel vet at han elsker deg.

Selvsagt vet ikke jeg nøyaktig hvordan dette er mellom deg og din far. Jeg har bare forsøkt å skissere et veldig vanlig problem.

Skulle det være slik at din far ikke er særlig glad i deg, er det viktig at du ikke gjør dette til tomrommet og tapet i ditt liv. Noen du alltid er på jakt etter å fylle og som må være fyllt før du blir virkelig glad og tilfreds.

La heller det gode i livet oppta deg, de gode relasjonene, de gode opplevelsene. Gi minst mulig oppmerksomhet til savnet av det din far brude vært og gjort.

Og styr for all der klar selvmedlidenhet og forbitrelse. Den river deg bare ned. Det er mange som ville byttet din far mot sin, når det skulle være...

mvh

Også en meget velskrevet og innholdsrikt innlegg.

[PieLill]

Også en meget velskrevet og innholdsrikt innlegg.

Takk og takk.

mvh

[EnolaGay]

For de som har manglet mat, klær og tak over hodet, er det å få sine fysiske og materielle behov dekket ikke en liten ting.

For de som har opplevd fyll, vold og ustabilitet, er en trofast familieforsørger en helt, selv om han ikke gir så mye av seg selv følelsesmessig.

Tenk på alle trivielle timer på jobben for din far som har gått med til å gi deg det du trenger av mat, klær, husly, sykkel, skolesekk...

Å forsørge mine barn er en selvfølge for meg. Men det er ikke alltid enkelt og det innebære mange forsakelser. Likevel er det en selvfølge å gjøre det, fordi jeg elsker barna mine.

At din far har sviktet i noen ting, betyr ikke at du ikke kan være takknemlig for de områdene han ikke sviktet på. Takknemlighet og det å kunne 'telle velsignelsene' er noe som gir deg aller mest, et rikere og bedre liv.

Det er vel verken kontstruktivt eller særlig rettferdig og nullifisere det din far har gjort pga det han ikke har gjort.

mvh

Jeg skjønner hva du sier, men jeg vil påpeke at en av drivkreftene til å sørge for mat, husly og klær like gjerne kan komme av at samfunnet ellers vil fordømme deg ganske bra. Bygdesladder kan være ganske så "oppdragende" i den sammenhengen. Ingen på utsiden kan se at noen mishandler ungene sine, "de har jo alltid så rene pene klær".

[EnolaGay]

Jeg tror det til tider blir umulig å ikke føle selvmedlidenhet og sorg når en far bare prioriteter sine egne behov foran mine. Jeg føler at for å komme meg videre så må jeg akseptere de følelsene også. Og til tider er det ganske vondt. Nå er jeg i en fase hvor de vonde følelsene tar overhånd. Jeg tror jeg bare akseptere dem før jeg kommer videre igjen. det blir feil å innbille meg at dette ikke stemmer for å komme videre. Det blir som å leve på en løgn.

Jeg er enig i at det er sjeldent at foreldre ikke elsker sine barn, men spørsmålet er vel heller hvor mye han elsker meg. Hvilken prioritet har jeg hos han? Dette er snakk om en far som aldri gidder å ofre sine egne behov for å dekke mine. Faren min kunne aldri være grei og kjøre meg et sted, hvis jeg kunne ta t-banen. Hvis han skulle kjøre meg et sted var det bare hvis han skulle samme vei. Jeg er glad for at jeg ikke er bortskjemt men samtidig er det sårt at han aldri kunne vike fra sine prinsipper. Jeg fikk aldri penger av han bare fordi hadde lyst til å gi meg noe. Jeg fikk ukepenger og det skulle være nok. Det har alltid vært en voldsom rigiditet hos han. Jeg kunne aldri be han om en tjeneste hvis ikke han fikk noe ut av det selv.

Jeg har det i bakhodet at hans måte å stille spørsmål på kan skyldes hans måte å kommunisere på. Likevel føler jeg meg nesten litt sprø over å hele tiden skulle ha fremtidsplanene klare hver gang han spør.

Har du forsøkt å bare si at "Jeg aner ikke jeg, tar ting litt som de kommer!" ? Og sender et smil.

[PieLill]

Jeg skjønner hva du sier, men jeg vil påpeke at en av drivkreftene til å sørge for mat, husly og klær like gjerne kan komme av at samfunnet ellers vil fordømme deg ganske bra. Bygdesladder kan være ganske så "oppdragende" i den sammenhengen. Ingen på utsiden kan se at noen mishandler ungene sine, "de har jo alltid så rene pene klær".

Man kan selvsagt gjøre mer eller mindre fornuftige dybdeanalyser av motiv.

Det fornekter ikke det faktum at det å ha mat, kær, hjem og det man ellers trenger virkelig er noe å være takknemlig for. Et stabilt hjem er en rikdom å vokse opp i. Selv om det også kan skorte på ting.

mvh

[EnolaGay]

Man kan selvsagt gjøre mer eller mindre fornuftige dybdeanalyser av motiv.

Det fornekter ikke det faktum at det å ha mat, kær, hjem og det man ellers trenger virkelig er noe å være takknemlig for. Et stabilt hjem er en rikdom å vokse opp i. Selv om det også kan skorte på ting.

mvh

Alikevel synes jeg det er feil å gi trådstarter dårlig samvittighet for å si at hun ikke synes det var nok.

Jeg sier det fordi jeg tusen ganger har møtt folk som i min fortvilelse over min oppvekst, har lagt stein til byrden ved å få meg til å føle skam. Fordi jeg ikke er fornøyd med at jeg faktisk fikk mat. Eller bruker mine barn mot meg når jeg forsøker å sette grenser. Som i "de savner jo barnebarna såååå mye..."

Kanskje meningen egentlig er å fortelle meg at jeg er så storsinnet på tross av oppveksten, at de får være besteforeldre. Men virkeligheten for meg er at jeg ikke har turt annet for skammen. Og at uten meg som "curler" så hadde de neppe visst om barnebarna!

Jeg synes trådstarter skal få aksept for sine følelser, de er mest sansynlig riktige! Men at hun må legge det bak seg og gå videre.For hun kan ikke endre noe, annet enn egen fremtid. Og sørge for at egne barn har en annen følelse når de ser tilbake på henne.

[Dorthe]

''Jeg vet at min far elsker meg fordi om han aldri har sagt det, snarere tvert imot.. ''

Er det en selvfølge at alle foreldre elsker sine barn, eller er det noe man bare sier, fordi det motsatte blir for vondt å tenke på?

ja, jeg har store problemer med å forstå at min far er så glad i meg som det påstås her, når han synes at blant annet nattesøvnen er viktigere enn å vite at jeg kommer trygt hjem fra fest. Han kontaktet blant annet læreren og de andre foreldrene da jeg fortalte at det hadde vært alkohol på en klassetur jeg hadde vært på. Og det var uten å si noenting til meg først. jeg ble truet med bank og ble nærmest frosset ut av de i klassen. Faren min syntes det var viktigere at dette ble sagt i fra om, enn at jeg fikk gjennomgå. Hva slags far er det som elsker barna sine, som kan gjøre noe sånt?

Jeg tror det blir viktig her for å bearbeide dette, å være ærlig med følelsene her. Hvorfor skal jeg forsøkte å innbille meg at han virkelig elsker meg når det er tusenvis av eksempler på det motsatte? At han er glad i meg på ett eller annet vis tviler jeg ikke på, men det er ikke kjærlighet i den forstand at han er villig til å la sine egne behov vike for at jeg skal ha det bra.

Det blir sagt her at jeg bør være glad for at moren min er glad i meg. Selvsagt er jeg det, men samtidig føler jeg et stort sinne fordi hun aldri har grepet inn å gjort noe når faren min fullstendig har ignorert mine ønsker. Hun har aldri tatt et virkelig oppgjør, og det har jeg store vansker med å akseptere.

jeg får vel bare forsøke å akseptere at faren min for det meste har vært en stor egoist, og også huske de gangene han ikke har vært det. Men huff, så vanskelig til tider...

''ja, jeg har store problemer med å forstå at min far er så glad i meg som det påstås her, når han synes at blant annet nattesøvnen er viktigere enn å vite at jeg kommer trygt hjem fra fest. Han kontaktet blant annet læreren og de andre foreldrene da jeg fortalte at det hadde vært alkohol på en klassetur jeg hadde vært på. Og det var uten å si noenting til meg først. jeg ble truet med bank og ble nærmest frosset ut av de i klassen. Faren min syntes det var viktigere at dette ble sagt i fra om, enn at jeg fikk gjennomgå. Hva slags far er det som elsker barna sine, som kan gjøre noe sånt?''

Hvordan vet du at han sov? Jeg trodde faren min sov jeg også helt til jeg var 50 år og han fortalte at han hadde ligget våken i senga og ventet hver gang jeg var ute og latt som han sov når jeg kom hjem.

Dessuten det du sier her, viser at han bryr seg. En far som ikke elsket deg hadde aldri giddet og ringt rundt etter en klasstur for å opplyse om at det var blitt drukket.

Det er noen få ting jeg har fortalt videre til foreldre når ungene mine har betrodd seg til meg og det har blitt bråk for ungene faktisk. Men nå i voksen alder skjønner de det.

Det gjelder seksuelt misbruk av en venninna av dattera mi, narkotikabruk og overdrevent alkoholmisbruk av unger. Jeg synes det er en selvfølge at det sies fra om slike ting.

[PieLill]

Alikevel synes jeg det er feil å gi trådstarter dårlig samvittighet for å si at hun ikke synes det var nok.

Jeg sier det fordi jeg tusen ganger har møtt folk som i min fortvilelse over min oppvekst, har lagt stein til byrden ved å få meg til å føle skam. Fordi jeg ikke er fornøyd med at jeg faktisk fikk mat. Eller bruker mine barn mot meg når jeg forsøker å sette grenser. Som i "de savner jo barnebarna såååå mye..."

Kanskje meningen egentlig er å fortelle meg at jeg er så storsinnet på tross av oppveksten, at de får være besteforeldre. Men virkeligheten for meg er at jeg ikke har turt annet for skammen. Og at uten meg som "curler" så hadde de neppe visst om barnebarna!

Jeg synes trådstarter skal få aksept for sine følelser, de er mest sansynlig riktige! Men at hun må legge det bak seg og gå videre.For hun kan ikke endre noe, annet enn egen fremtid. Og sørge for at egne barn har en annen følelse når de ser tilbake på henne.

''Alikevel synes jeg det er feil å gi trådstarter dårlig samvittighet for å si at hun ikke synes det var nok.''

Jeg har ikke sagt at jeg mener hun burde synes det var nok. Og jeg har ikke sagt at ikke burde kjenne sorg, sinne eller savn.

Det jeg derimot har påpekt er at å nullifisere verdien av det hun faktisk har fått og hatt, er det hun selv som taper på.

Hun beskriver ikke et sort-hvitt-bilde. Hun beskriver ikke en monsterfar, selv om hun forteller om en far som sviktet på mange områder. Hun sier ikke at faren ikke er glad i henne, men at han ikke er nok glad i henne. (Og det ser jeg ingen grunn til å tvile på.)

Ting blir ikke bedre av å gjøre det verre enn det er. Jeg ser trådstarter har fått noen pyttsann-svar. Det kan jo ha bidratt til å få henne til å svartmale. (Men det vet jeg selvsagt ikke.)

Å si at man ikke har noe som helt å være takknemlig for i forhold til den faren som har forsørget en gjennom hele oppveksten er drøyt. Og si at man ville hatt det bedre uten ham, er destruktivt - for en selv. Ved å velge et slikt standpunkt, legger man stein til sin egen byrde.

Jo mer urett og smerte man opplever, jo viktigere er det å legge merke til og holde fast på det som faktisk er godt. Det er jo det gode og konstruktive vi kan bygge et trivelig liv på.

mvh

[PieLill]

''Jeg vet at min far elsker meg fordi om han aldri har sagt det, snarere tvert imot.. ''

Er det en selvfølge at alle foreldre elsker sine barn, eller er det noe man bare sier, fordi det motsatte blir for vondt å tenke på?

ja, jeg har store problemer med å forstå at min far er så glad i meg som det påstås her, når han synes at blant annet nattesøvnen er viktigere enn å vite at jeg kommer trygt hjem fra fest. Han kontaktet blant annet læreren og de andre foreldrene da jeg fortalte at det hadde vært alkohol på en klassetur jeg hadde vært på. Og det var uten å si noenting til meg først. jeg ble truet med bank og ble nærmest frosset ut av de i klassen. Faren min syntes det var viktigere at dette ble sagt i fra om, enn at jeg fikk gjennomgå. Hva slags far er det som elsker barna sine, som kan gjøre noe sånt?

Jeg tror det blir viktig her for å bearbeide dette, å være ærlig med følelsene her. Hvorfor skal jeg forsøkte å innbille meg at han virkelig elsker meg når det er tusenvis av eksempler på det motsatte? At han er glad i meg på ett eller annet vis tviler jeg ikke på, men det er ikke kjærlighet i den forstand at han er villig til å la sine egne behov vike for at jeg skal ha det bra.

Det blir sagt her at jeg bør være glad for at moren min er glad i meg. Selvsagt er jeg det, men samtidig føler jeg et stort sinne fordi hun aldri har grepet inn å gjort noe når faren min fullstendig har ignorert mine ønsker. Hun har aldri tatt et virkelig oppgjør, og det har jeg store vansker med å akseptere.

jeg får vel bare forsøke å akseptere at faren min for det meste har vært en stor egoist, og også huske de gangene han ikke har vært det. Men huff, så vanskelig til tider...

''ja, jeg har store problemer med å forstå at min far er så glad i meg som det påstås her, når han synes at blant annet nattesøvnen er viktigere enn å vite at jeg kommer trygt hjem fra fest...''

Både mine søsken og jeg hadde blitt drittsure om mine foreldre hadde sottet oppe og ventet på oss om kvelden/nettene. Vi ville følt oss overvåket og misstrodd. Kom vi til låst dør og manglet nøkler, vekket vi alltid et søsken, ikke foreldrene våre. Og ingen sa et ord om det dagen etter.

Og om vi var på fylla og holdt på å rive ned byen, hva kunne foreldrene våre ha gjort med det ved å sove dårlig?

Faktisk var det mange av vennene mine som missunte meg så 'kuule' foreldre. Det var gjerne de som ble neddynget i foreldrenes bekymring. De kunne finne på å si at all våkingen ikke var for deres skyld, men fordi foreldrene måtte ha utløp for sitt eget hysteri...

For oss var det å komme hjem til sovende foreldre en frihets og tillitserklæring, ikke et tegn på at de ikke var glade i oss. Nå mistenker jeg sterkt at de skrøt på seg bedre søvn enn de faktisk hadde.

''Han kontaktet blant annet læreren og de andre foreldrene da jeg fortalte at det hadde vært alkohol på en klassetur jeg hadde vært på. Og det var uten å si noenting til meg først. jeg ble truet med bank og ble nærmest frosset ut av de i klassen. Faren min syntes det var viktigere at dette ble sagt i fra om, enn at jeg fikk gjennomgå. Hva slags far er det som elsker barna sine, som kan gjøre noe sånt?''

Det er bare en far som bryr seg som kan gjøre noe så ubehagelig for også seg selv. Kanskje kunne ting vært gjort mer elegant med hensyn på at det ble kjent hvem som 'sladret'. Men en hver forelder med et minimum av vett og omsorg burde gjort det samme.

''Jeg tror det blir viktig her for å bearbeide dette, å være ærlig med følelsene her. Hvorfor skal jeg forsøkte å innbille meg at han virkelig elsker meg når det er tusenvis av eksempler på det motsatte?''

En del ting er forsømmelse og egoisme fra din fars side. Andre ting er hvordan du _velger_ å tolke det. Som de eksemplene du kommer med her. Hvordan du velger å tolke ting, tenke om ting, vil i sin tur påvirke hva du føler.

''At han er glad i meg på ett eller annet vis tviler jeg ikke på, men det er ikke kjærlighet i den forstand at han er villig til å la sine egne behov vike for at jeg skal ha det bra.''

Jeg får litt følelsen av at du vil at dette skal være sort-hvitt. At du skal ha 100% rett til å føle deg 100% sviktet. For å finne ut av veien kan man trenge å vingle litt fra grøft til grøft. Men i lengden er vi mer tjent med å ta inn over oss nyansene.

mvh

[EnolaGay]

''Alikevel synes jeg det er feil å gi trådstarter dårlig samvittighet for å si at hun ikke synes det var nok.''

Jeg har ikke sagt at jeg mener hun burde synes det var nok. Og jeg har ikke sagt at ikke burde kjenne sorg, sinne eller savn.

Det jeg derimot har påpekt er at å nullifisere verdien av det hun faktisk har fått og hatt, er det hun selv som taper på.

Hun beskriver ikke et sort-hvitt-bilde. Hun beskriver ikke en monsterfar, selv om hun forteller om en far som sviktet på mange områder. Hun sier ikke at faren ikke er glad i henne, men at han ikke er nok glad i henne. (Og det ser jeg ingen grunn til å tvile på.)

Ting blir ikke bedre av å gjøre det verre enn det er. Jeg ser trådstarter har fått noen pyttsann-svar. Det kan jo ha bidratt til å få henne til å svartmale. (Men det vet jeg selvsagt ikke.)

Å si at man ikke har noe som helt å være takknemlig for i forhold til den faren som har forsørget en gjennom hele oppveksten er drøyt. Og si at man ville hatt det bedre uten ham, er destruktivt - for en selv. Ved å velge et slikt standpunkt, legger man stein til sin egen byrde.

Jo mer urett og smerte man opplever, jo viktigere er det å legge merke til og holde fast på det som faktisk er godt. Det er jo det gode og konstruktive vi kan bygge et trivelig liv på.

mvh

Jeg tror egentlig at vi er enige. Men med min erfaring fra det selv reagerer jeg på at man for evig blir fortalt at man skal "se på den positive siden". Som om man ikke er klar over det selv...

En del av denne typen problematikk er at man tviler på egne følelser og opplevelser. Tar på seg skylda for alt og bærer skammen for det i tillegg. Når man da spør og får svar som er ment å være oppbyggelige, istedet for svar som kan få en til å se at ja, du er ikke gal, du HAR opplevd jævlige ting. Så får man bekreftet egne feil. Egen skyld. Og da greier man ikke å gå videre og slippe det fra seg. Men blir presentert for at man er urettferdig i tillegg og bedt om å ta hensyn til den som såret deg sine følelser! "God forsørger etc".

Det man trenger er bekreftelse og bli sett. JA du ble utsatt for urett, og det er fryktelig leit. Jeg ser at du strever og forstår deg. Og SÅ kan man dra ivei med teknikker for å komme videre.. bla bla.

Mulig det var det du sa bare med andre ord.... :0P Men nå forsvant jeg langt inn i egne opplevelser der jeg ble bedt om å ta hensyn til min overgripers føleser, fysj han har det så tungt! Takke faen for det.. *hmf*

[PieLill]

Jeg tror egentlig at vi er enige. Men med min erfaring fra det selv reagerer jeg på at man for evig blir fortalt at man skal "se på den positive siden". Som om man ikke er klar over det selv...

En del av denne typen problematikk er at man tviler på egne følelser og opplevelser. Tar på seg skylda for alt og bærer skammen for det i tillegg. Når man da spør og får svar som er ment å være oppbyggelige, istedet for svar som kan få en til å se at ja, du er ikke gal, du HAR opplevd jævlige ting. Så får man bekreftet egne feil. Egen skyld. Og da greier man ikke å gå videre og slippe det fra seg. Men blir presentert for at man er urettferdig i tillegg og bedt om å ta hensyn til den som såret deg sine følelser! "God forsørger etc".

Det man trenger er bekreftelse og bli sett. JA du ble utsatt for urett, og det er fryktelig leit. Jeg ser at du strever og forstår deg. Og SÅ kan man dra ivei med teknikker for å komme videre.. bla bla.

Mulig det var det du sa bare med andre ord.... :0P Men nå forsvant jeg langt inn i egne opplevelser der jeg ble bedt om å ta hensyn til min overgripers føleser, fysj han har det så tungt! Takke faen for det.. *hmf*

Du har helt rett i at det er mye tenk-positivt-svammel på markedet.

Jeg innbilder meg at dette øker i intensitet, jo verre ting man har opplevd. Det er ofte slikt vi mennesker lirer ut av også når vi stilles overfor en annens problem som blir for vanskelig. Har du hørt Bjørn Eidsvågs "Det går nok over"?

I forhold til trådstarter, som jeg tror har en mindre alvorlig situasjon enn det du skisserer du har vært gjennom, har jeg forsøkt å anerkjenne retten til skuffelse, sinne, sorg og vonde følelser.

Samtidig har jeg forsøkt å påpeke at kanskje ikke alle hennes innfallsvinkler er like kontstruktive og hensiktsmessige i forhold til å få det bedre selv. Hvor vidt jeg har lyktes får andre bedømme. Trådstarter ikke minst! ;-)

Noen ganger hender det man sier riktig ting til feil tidspunkt. Kanskje har jeg gjort det nå.

Det finnes en bagatelliseringsgrøft. Og det finnes en svartmalingsgrøft. Vi er ofte midt på veien bare når vi er på tur fra den ene grøften til den andre...

;-)

mvh

[Gjest føler meg uelsket]

''...Jeg føler at for å komme meg videre så må jeg akseptere de følelsene også. Og til tider er det ganske vondt. Nå er jeg i en fase hvor de vonde følelsene tar overhånd. Jeg tror jeg bare akseptere dem før jeg kommer videre igjen. det blir feil å innbille meg at dette ikke stemmer for å komme videre. Det blir som å leve på en løgn.''

Det har du helt rett i. Man kan ikke endre noe man later som ikke finnes. Og det ville vært noe galt om du ikke følte smerte ved det du har opplevd/opplever. Det virker som du ønsker å grave deg ut, ikke ned.

''Jeg er enig i at det er sjeldent at foreldre ikke elsker sine barn, men spørsmålet er vel heller hvor mye han elsker meg. Hvilken prioritet har jeg hos han?...''

Her ønsker jeg å utfordre deg. Er det egentlig så viktig hvor mye han elsker deg?

Da du var barn var det fryktlig viktig. Og han strakk ikke til. Han sviktet. I hvilken grad han ut fra sine forutsetninger kunne gjort annerledes, vet selvsagt ikke jeg. Heller ikke om han nå erkjenner at han ikke strakk til.

Nå er du voksen. Satt på spissen trenger du ham strengt talt ikke mer. Du kan fylle livet ditt med noen menigsfult, gode gjensidige relasjoner - helt uten ham. Du har ikke bruk for hans anerkjennelse og respekt for det du gjør. Hans (udelte) oppmerksomhet, kan du klare deg uten.

Jo, det hadde vært fint. Men du trenger det strengt talt ikke. Du er voksen nå og kan finne din egen vei. Være _helt_ selvstendig.

Kan du klare å se hele farsprosjektet som en tapt sak. Forvente null og niks. Ikke mer og hente, ikke mer og vente. Så får alt som er mer enn ingenting komme som en behagelig overraskelse.

Dine følelsesmessige behov og lengsler sender du i en helt annen retning enn pappa.

Jeg sier ikke at det er enkelt eller gjort i en håndveding. Men det er en vei å gå. Å realisere hele 'farstapet', både det som har vært og for resten av livet med en gang. (Litt svulstig, men misforstå meg rett.)

Da blir du mer ferdig med å sørge, forvente, begjære, kreve, ønske - og bli skuffet. Du har alt båret tapet. Noe sårt vil det nok alltid være, men det vil være sårhet under kontroll. Arr vil det sikkert bli, men det kan bli pene arr. Du slipper den følelsesmessige berg-og-dal-banen som du nå lett havner i.(?)

Foreldre må slippe sine barn. Men barn må også slippe sine foreldre og de (mange) feiltrinn foreldrene har gjort eller gjør. Som regel ikke særlig enkelt, men ofte den eneste farbare veien.

mvh

Men det jo ikke sånn at mitt forhold til min far er et avsluttet kapittel, at jeg kan sette en stor strek mellom barndommen min og nå. Det samme gjentar seg i dag. Han er fortsatt ikke interessert å i høre på hva jeg sier, hvis noe annet er viktigere. Han synes det er mer interessant å se på fjernsyn enn å konversere med oss andre hvis vi forsøker å dra han inn i samtalen. Det hele dreier seg om hans behov, de må komme først. så etterpå kommer våres behov. Jeg vet det blir veldig vanskelig å dra inn alle eksempler på dette, så det blir veldig generelt dette her. Hadde det bare vært snakk om manglende bilkjøring og penger hadde det ikke vært noe problem, men det er summen av alt. Mine behov må passe inn i hans behov.

For meg holder det rett og slett ikke å tenke at han er glad i meg så lenge han ikke gjør noe som helst offer for å vise det. Det har null betydning for meg rett og slett. Jeg trenger også å vite at han kan gjøre et offer for meg også.

Dette blir å sette det på spissen men jeg har et tantebarn som er fosterbarn. Hun har blitt mishandlet og har ryggen full av brennmerker da hennes far har brukt henne som askebeger. Nå hun sier at "pappa er ikke glad i meg", skal jeg da si at " joda pappa er nok glad i deg innerst inne skal du se!" jeg tror man i blant må kalle en spade for en spade og måtte innse at denne personen er ikke helt god, og vi aner egentlig ingenting om hva han føler og ikke føler, men også legge vekt på hvor mange mennesker som hun vet er glade i henne.

[Gjest føler meg uelsket]

For de som har manglet mat, klær og tak over hodet, er det å få sine fysiske og materielle behov dekket ikke en liten ting.

For de som har opplevd fyll, vold og ustabilitet, er en trofast familieforsørger en helt, selv om han ikke gir så mye av seg selv følelsesmessig.

Tenk på alle trivielle timer på jobben for din far som har gått med til å gi deg det du trenger av mat, klær, husly, sykkel, skolesekk...

Å forsørge mine barn er en selvfølge for meg. Men det er ikke alltid enkelt og det innebære mange forsakelser. Likevel er det en selvfølge å gjøre det, fordi jeg elsker barna mine.

At din far har sviktet i noen ting, betyr ikke at du ikke kan være takknemlig for de områdene han ikke sviktet på. Takknemlighet og det å kunne 'telle velsignelsene' er noe som gir deg aller mest, et rikere og bedre liv.

Det er vel verken kontstruktivt eller særlig rettferdig og nullifisere det din far har gjort pga det han ikke har gjort.

mvh

Jeg hadde gladelig levd i et kott med utedo og primus om jeg kunne oppleve kjærligheten fra min far. Ja, jeg har det mest materielle men det betyr ikke så mye når man aldri hører fra far : at jeg er glad i deg! Man må også kunne vise barna kjærlighet når man setter dem til verden, det er faktisk ikke nok med mat og klær. Ellers vil jeg gjerne bytte med noen her.

[Gjest føler meg uelsket]

''Hvorfor skal jeg være takknemmlig for det? [En fra som har forsørget deg materielt og vært fysisk til stedet.] Er det bedre å ha en far som er tilstede fysisk men ikke psykisk? Er det ikke da bedre å ikke ha en far, enn en far som overhodet ikke viser interesse for deg? Hva er pointet med å vokse opp med en far, hvis dette er de eneste assosiasjonene jeg får når noen nevner ordet "far"?''

Ser du at du har en absolutt tankegang her. Alt eller ingen ting! Du sier at livet ditt ville vært bedre uten din far, enn med den faren du har som ikke har strukket til følelsesmessig. Faktsik sier du at din far er verre enn ingen ting.

Er du sikker på dette. Ville du foretrukket å kanskje sulte og fryse? Ville du foretrukket å ha langt mindre materielt og en mor som jobbet seg ihjel for å forsørge dere? Er det virkelig det du vil?

Og hvordan vet du hva du ville følt og hvordan livet ditt hadde vært om du hadde en far som dro sin kos og gav fullstendig blanke?

Jeg forsøker ikke på noen som helst måte å bagatellisere det du har erfart. Slikt gjør vondt og må bearbeides. Og det er lov å være sint og skuffet en stund.

Men du gjør ditt eget tap større ved en alt eller ingen ting tankegang. For da 'mister' du også det du har. Du gjør det du har fått verdiløst for deg selv pga det du mangler.

Er det slik at om din far ikke viser kjærlighet på en måte som er fullgod for deg, vil du ikke ha den kjærligheten du faktisk kan få heller?

Om det er slik, tror jeg du er den største taperen. Du klarer ikke å fremtvinge det du ønsker på den måten, og du går glipp av det du kunne fått.

Om garasjen og bilen din brenner, så ikke sørg som om hele huset også brant ned med hunden og gullfiskene inni.

Skal din lengsel etter den faren du ønsker du hadde bli mindre, tror jeg det er viktig at du gjør bevisste valg i forhold til hva du velger å tenke om hva du har (fått) og hva det er verdt.

Jo mer du oppjusterer verdien på det du har, jo mer har du å bære tapene i livet med. Jo mer du klarer å nedjustere betydningen av tapene, uten og lyve eller fortrenge, jo mindre tap blir det å dekke inn.

I noen generasjoner over meg har jeg sett ekempler på både de som velger takknemlighet og de som velger å telle sine tap. Ganske enkelt å avgjøre hvem som hadde det best.

Det er ingen tvil om hvem jeg øsnker å ligne selv om jeg ikke alltid lykkes. Ikke fordi det er så moralsk høyverdig, men rett og slett mye smartere.

mvh

Nå satte meg faktisk denne situasjonen på spissen Ja jeg blir utrolig frustrert når folk sier at nå må jeg tenkte postivt om min far. For tiden klarer jeg det ikke, det er for vondt. Alle de negative minnene kommer opp. Jeg er rasende fordi jeg en bare en sjelden gang har vært viktig for han. Jeg trenger faktisk å få utløp for mine negative følelser og frustrasjoner før jeg begynner å tenke på det positive, det som jeg tross alt har. Det er ikke sånn at jeg ikke ser at det har skjedd positive ting i livet mitt, at faren min også har gjort positive ting, men nå er jeg rasende på han, og det er det jeg utrykker nå.

Så for alle som måtte lure. Nei jeg er ikke utakknemmlig for at jeg har tak over over hodet og har hatt skolegang og alle ting som et barn i kongo ikke har fått. Men følelsen av å bli avvist gjør J.. vondt, og det handler innlegget mitt om.

[Gjest føler meg uelsket]

Jeg reagerer litt på det du skriver her. Du kan tross alt være glad du har hatt en stabil far. Jeg skjønner dine savn, men det kunne tross alt vært mye verre.

Nå har jeg bare skrevet veldig generelt om min far. Jeg kunne ha skrevet flere sider. Jeg kunne ha skrevet om alle gangene han har skreket til meg i sinne, hånet av meg, flirt av meg og kalt meg dum. En gang slo han til meg også i rent sinne. Han har også sagt at han liker søstera mi bedre enn meg. Men å skrive alt dette ville få fokuset bort fra det jeg ville skrive om, det å ha en tilstedeværende far. Det ville blitt for mye. Dessuten er det jo kjempevanskelig å få inntrykk av en far ut fra et innlegg på DOL. Jeg sitter med følelsene når jeg skriver, men den som leser det tar sin egen virkelighetsoppfattelse i betraktning og tolker ting helt anderledes.

Jeg ønsker samtidig ikke å skrive om alt han har gjort mot meg, fordi jeg ikke ønsker at han skal være sånn. Jeg vil helst glemme det, håpe at jeg bare drømte. Men ja faren min er til tider en stor egoist. Selvfølgelig har det vært positive ting også, men nå dominerer de negative tankene