Vil j alltid lengte etter en tilstedeværede far?

[Gjest føler meg uelsket]

Har du forsøkt å bare si at "Jeg aner ikke jeg, tar ting litt som de kommer!" ? Og sender et smil.

Vel, da kommer det enda flere spørsmål. Har tidligere blitt beskyldt for å være lat da jeg sa at jeg kom til å være hjemme i vinterferien uten planer. De skulle på fjellet å gå på ski. Så jeg orker bare ikke å møte det fordømmende blikket igjen. Så har jeg har ikke vært hjemme ¨på en del måneder kan du si..

[Gjest føler meg uelsket]

''ja, jeg har store problemer med å forstå at min far er så glad i meg som det påstås her, når han synes at blant annet nattesøvnen er viktigere enn å vite at jeg kommer trygt hjem fra fest. Han kontaktet blant annet læreren og de andre foreldrene da jeg fortalte at det hadde vært alkohol på en klassetur jeg hadde vært på. Og det var uten å si noenting til meg først. jeg ble truet med bank og ble nærmest frosset ut av de i klassen. Faren min syntes det var viktigere at dette ble sagt i fra om, enn at jeg fikk gjennomgå. Hva slags far er det som elsker barna sine, som kan gjøre noe sånt?''

Hvordan vet du at han sov? Jeg trodde faren min sov jeg også helt til jeg var 50 år og han fortalte at han hadde ligget våken i senga og ventet hver gang jeg var ute og latt som han sov når jeg kom hjem.

Dessuten det du sier her, viser at han bryr seg. En far som ikke elsket deg hadde aldri giddet og ringt rundt etter en klasstur for å opplyse om at det var blitt drukket.

Det er noen få ting jeg har fortalt videre til foreldre når ungene mine har betrodd seg til meg og det har blitt bråk for ungene faktisk. Men nå i voksen alder skjønner de det.

Det gjelder seksuelt misbruk av en venninna av dattera mi, narkotikabruk og overdrevent alkoholmisbruk av unger. Jeg synes det er en selvfølge at det sies fra om slike ting.

En far som sier at han vil at jeg skal komme hjem et fast klokkeslett fordi han ikke vil ødelegge nattesøvnen på at jeg ringer eller sender sms, kan det virkelig tolkes anderledes? han vil ikke bli vekket, altså.

Om jeg hadde vært forelder og mitt barn fortalte meg om en slik klassetur så hadde jeg da virkelig snakket med barnet om det først hvis jeg mente at dette her måtte jeg gå videre med. Jeg hadde ikke bare ringt de andre foreldrene og sendt ungen på skolen uten å informere. Jeg fikk skylden for at foreldrene fikk vite det, og jeg kunne ikke en gang forsvare meg fordi jeg ikke skjønte noe som helst. Jeg hadde det ille sosialt fra før av i klassen og fikk det absolutt ikke noe bedre etter dette. Og dette synes faren min det var rimelig å utsette meg for. Det minste han kunne gjort var å informere meg på forhånd så jeg visste om det.

jeg synes det var utrolig egoistisk gjort at jeg skulle betale prisen for at dette med klasseturen ble kjent for folk.

[frosken]

''ja, jeg har store problemer med å forstå at min far er så glad i meg som det påstås her, når han synes at blant annet nattesøvnen er viktigere enn å vite at jeg kommer trygt hjem fra fest...''

Både mine søsken og jeg hadde blitt drittsure om mine foreldre hadde sottet oppe og ventet på oss om kvelden/nettene. Vi ville følt oss overvåket og misstrodd. Kom vi til låst dør og manglet nøkler, vekket vi alltid et søsken, ikke foreldrene våre. Og ingen sa et ord om det dagen etter.

Og om vi var på fylla og holdt på å rive ned byen, hva kunne foreldrene våre ha gjort med det ved å sove dårlig?

Faktisk var det mange av vennene mine som missunte meg så 'kuule' foreldre. Det var gjerne de som ble neddynget i foreldrenes bekymring. De kunne finne på å si at all våkingen ikke var for deres skyld, men fordi foreldrene måtte ha utløp for sitt eget hysteri...

For oss var det å komme hjem til sovende foreldre en frihets og tillitserklæring, ikke et tegn på at de ikke var glade i oss. Nå mistenker jeg sterkt at de skrøt på seg bedre søvn enn de faktisk hadde.

''Han kontaktet blant annet læreren og de andre foreldrene da jeg fortalte at det hadde vært alkohol på en klassetur jeg hadde vært på. Og det var uten å si noenting til meg først. jeg ble truet med bank og ble nærmest frosset ut av de i klassen. Faren min syntes det var viktigere at dette ble sagt i fra om, enn at jeg fikk gjennomgå. Hva slags far er det som elsker barna sine, som kan gjøre noe sånt?''

Det er bare en far som bryr seg som kan gjøre noe så ubehagelig for også seg selv. Kanskje kunne ting vært gjort mer elegant med hensyn på at det ble kjent hvem som 'sladret'. Men en hver forelder med et minimum av vett og omsorg burde gjort det samme.

''Jeg tror det blir viktig her for å bearbeide dette, å være ærlig med følelsene her. Hvorfor skal jeg forsøkte å innbille meg at han virkelig elsker meg når det er tusenvis av eksempler på det motsatte?''

En del ting er forsømmelse og egoisme fra din fars side. Andre ting er hvordan du _velger_ å tolke det. Som de eksemplene du kommer med her. Hvordan du velger å tolke ting, tenke om ting, vil i sin tur påvirke hva du føler.

''At han er glad i meg på ett eller annet vis tviler jeg ikke på, men det er ikke kjærlighet i den forstand at han er villig til å la sine egne behov vike for at jeg skal ha det bra.''

Jeg får litt følelsen av at du vil at dette skal være sort-hvitt. At du skal ha 100% rett til å føle deg 100% sviktet. For å finne ut av veien kan man trenge å vingle litt fra grøft til grøft. Men i lengden er vi mer tjent med å ta inn over oss nyansene.

mvh

''Jeg får litt følelsen av at du vil at dette skal være sort-hvitt. At du skal ha 100% rett til å føle deg 100% sviktet.''

Enig.

[Gjest YellowBie]

Nå har jeg bare skrevet veldig generelt om min far. Jeg kunne ha skrevet flere sider. Jeg kunne ha skrevet om alle gangene han har skreket til meg i sinne, hånet av meg, flirt av meg og kalt meg dum. En gang slo han til meg også i rent sinne. Han har også sagt at han liker søstera mi bedre enn meg. Men å skrive alt dette ville få fokuset bort fra det jeg ville skrive om, det å ha en tilstedeværende far. Det ville blitt for mye. Dessuten er det jo kjempevanskelig å få inntrykk av en far ut fra et innlegg på DOL. Jeg sitter med følelsene når jeg skriver, men den som leser det tar sin egen virkelighetsoppfattelse i betraktning og tolker ting helt anderledes.

Jeg ønsker samtidig ikke å skrive om alt han har gjort mot meg, fordi jeg ikke ønsker at han skal være sånn. Jeg vil helst glemme det, håpe at jeg bare drømte. Men ja faren min er til tider en stor egoist. Selvfølgelig har det vært positive ting også, men nå dominerer de negative tankene

Det er vanskelig å få det hele og fulle bildet ut fra et innlegg på DOL.

Det jeg reagerte på var uttalelsen din om at det er bedre å ikke ha en far i det hele tatt. Men det kan godt hende det var skrevet i frustrasjon. Jeg har ikke noen problemer med å forstå savnet ditt etter en tilstedeværende far, og det er vondt når han er så fjern som du beskriver. Det hjelper i øyeblikket lite å tenke på at det kunne vært verre. Selv har jeg også foreldre som foretrekker broren min fremfor meg og som er ustabile. Det er forferdelig vondt, men jeg kan ikke forandre dem. Jeg holder meg rett og slett unna dem, for å unngå å bli såret.

Det gjør vondt det også, men jeg må velge mellom to onder. Jeg må prøve å søke etter mennesker som liker meg kun som den jeg er. Og da må jeg tåle litt ensomhet, selv om det er veldig vanskelig. Jeg har gradvis gitt opp å håpe/ønske noe fra dem som de aldri kan gi. De er og blir som de er, og ingenting kan forandre på det. Jeg kan kun forandre mine ønsker ift dem. Jeg kan ikke ønske de tinga som de aldri kan gi. Da bare påfører jeg meg selv enorm smerte og savn. Og det har jeg gjort lenge nok. Nå må jeg søke etter det jeg trenger andre plasser og være selvstendig.

Jeg er redd for at du ved å stadig ønske disse tinga fra din far bare vil fortsette å påføre deg selv masse smerte. Det er jo egentlig din far som påfører deg dette, men du kan stoppe den vonde sirkelen ved å slutte å håpe på en far som du drømmer om. Kanskje du kan bearbeide dette, hvis du går i terapi? Jeg mener i allefall ikke at smerten din er irrelevant fordi det kunne vært verre. Det er jo den som kjenner skoen, som kjenner hvor den trykker mest.

Jeg tror dette er en langsom prosess du må gjennom. Du må sørge av det at du ikke kan få det du trenger fra faren din, så må du inn i en nyorienteringsfase hvor du står mer på egne ben og søker deg det livet du ønsker og trenger på egen hånd. Det er vondt og tøft, men kanskje nødvendig. Ved å fortsette å håpe og ønske disse tinga fra faren din, så vil du bare påføre deg selv mer smerte og du forlenger prosessen. Du kan skrive et brev til han, prøve å nå frem til han, men ikke forvent noe. Det er vanskelig å forandre andre.

Jeg vet hvordan det er å ikke være like elsket som sitt søsken. Min bror har klart seg langt bedre i livet enn meg til tross for langt mindre utdannelse etc. Foreldrene mine opphøyer han til de grader, fordi han er så sterk. Jeg blir mer sett ned på fordi jeg kaver og sliter. Livet er til de grader urettferdig og det er lett å bli bitter. Men jeg tror det er viktig å løsrive seg fortest mulig for å ikke bli bitter og for å unngå mest mulig smerte.

Dessverre kan man ikke velge sine foreldre. Så jeg håper du kan klare å skaffe deg en egen plattform å stå på, som gjør deg tryggere slik at ikke din fars måte å behandle deg på gjør deg mer vondt enn nødvendig. Hvis du klarer å løsrive deg fra dette, så vil du finne mennesker som er glad i deg og godtar deg som du er. Du vil finne det en plass ute i verden.

Og selv om det aldri kan erstatte din fars kjærlighet, så vil sårene etterhvert bli mindre tydelige og til slutt bare noe som er litt sårt, men ikke direkte vondt. Kanskje du også ved å vise han at du har ditt liv, er uavhengig og har mennesker som godtar deg som du er, oppnår mer hans respekt. Det er selvsagt ikke slik det skal være. En far skal elske sitt barn uansett. Men noen er bare sånn og da må man bare forholde seg til de på det nivået de befinner seg. Enkelte har ikke noe mer å gi, de befinner seg liksom på et annet nivå.

Jeg er redd du vil slite deg ut resten av livet på dette, om du ikke godtar det og prøver å gå videre med livet ditt på en selvstendig måte. Lett er det ikke, og du må nok bearbeide sorgen. Men det er kanskje bedre på sikt. Dette var bare noen tanker fra meg, så får du selv vurdere gyldigheten av dette.

[Gjest YellowBie]

Jeg hadde gladelig levd i et kott med utedo og primus om jeg kunne oppleve kjærligheten fra min far. Ja, jeg har det mest materielle men det betyr ikke så mye når man aldri hører fra far : at jeg er glad i deg! Man må også kunne vise barna kjærlighet når man setter dem til verden, det er faktisk ikke nok med mat og klær. Ellers vil jeg gjerne bytte med noen her.

Jeg tror ikke du ville ønsket å bo i et kott fremfor å ha en far som er som din. Hvis du virkelig hadde bodd i et kott hele livet og ikke hatt skikkelig tilgang på mat og klær, så ville du ønsket å slippe å ha det sånn for alt i verden. Det virker som om du ikke klarer å slippe det ideelle bildet du har av hvordan en far skal være, og du klamrer deg til dette bildet. Sånn jeg ser det, bare fører det til at du fortsetter å påføre deg selv smerte.

Faren din er som han er, det er lite andre kan gjøre med det. Du kan velge å synes synd i deg selv, drukne deg selv i bitterheten over å ikke ha en far du trenger, eller du kan prøve å gå videre i livet ditt og skaffe deg det du trenger andre plasser. Ikke en fars-erstatning, det kan du aldri få, men i hvertfall mennesker som godtar deg som du er. Lett å oppnå? Nei, det er det ikke. Men det er mange mennesker som tidlig må stå på egne ben fordi de ikke har fått det de trenger i oppveksten.

Det at du også blir provosert over at andre tar mer i plass i psykiatrien enn deg, går nok mest sannsynlig på misunnelse. Det kan komme av at du selv ikke tør å ta plass. Da må jeg bare si, at det er DU og ingen andre som kan skaffe deg den hjelpen du trenger.

Det hjelper ikke å drukne i forbitrelse fordi andre får mer hjelp. DU og ingen andre kan gjøre noe med dette. Du kan starte i dag å kartlegge dine behov for så å skaffe deg hjelp. Det er ingen andre som kan gjøre dette for deg. Dette vet kanskje andre som får mer hjelp enn deg, og de har tatt konsekvensen av at de sliter. Kanskje det er noe du også må gjøre nå?

[Gjest YellowBie]

''Alikevel synes jeg det er feil å gi trådstarter dårlig samvittighet for å si at hun ikke synes det var nok.''

Jeg har ikke sagt at jeg mener hun burde synes det var nok. Og jeg har ikke sagt at ikke burde kjenne sorg, sinne eller savn.

Det jeg derimot har påpekt er at å nullifisere verdien av det hun faktisk har fått og hatt, er det hun selv som taper på.

Hun beskriver ikke et sort-hvitt-bilde. Hun beskriver ikke en monsterfar, selv om hun forteller om en far som sviktet på mange områder. Hun sier ikke at faren ikke er glad i henne, men at han ikke er nok glad i henne. (Og det ser jeg ingen grunn til å tvile på.)

Ting blir ikke bedre av å gjøre det verre enn det er. Jeg ser trådstarter har fått noen pyttsann-svar. Det kan jo ha bidratt til å få henne til å svartmale. (Men det vet jeg selvsagt ikke.)

Å si at man ikke har noe som helt å være takknemlig for i forhold til den faren som har forsørget en gjennom hele oppveksten er drøyt. Og si at man ville hatt det bedre uten ham, er destruktivt - for en selv. Ved å velge et slikt standpunkt, legger man stein til sin egen byrde.

Jo mer urett og smerte man opplever, jo viktigere er det å legge merke til og holde fast på det som faktisk er godt. Det er jo det gode og konstruktive vi kan bygge et trivelig liv på.

mvh

"Jo mer urett og smerte man opplever, jo viktigere er det å legge merke til og holde fast på det som faktisk er godt. Det er jo det gode og konstruktive vi kan bygge et trivelig liv på."

Helt enig.

[EnolaGay]

Vel, da kommer det enda flere spørsmål. Har tidligere blitt beskyldt for å være lat da jeg sa at jeg kom til å være hjemme i vinterferien uten planer. De skulle på fjellet å gå på ski. Så jeg orker bare ikke å møte det fordømmende blikket igjen. Så har jeg har ikke vært hjemme ¨på en del måneder kan du si..

Hør du; TA kontrollen over livet ditt selv!

Les hva du skrev til meg nå grundig. SER du at du lar andre bestemme over deg og ditt liv? Hvorfor? Dette er martyri, det synes jeg du kan la DEM ta seg av. ;0)

Det verste som kan skje er ikke at de blir sinte på deg. Det verste er allerede i ferd med å ske, du lar dem gjøre deg til et sutrete offer. Bare si nei takk, jeg er opptatt! Uten å utdype,

*sender over dundersalt* ;o)

[frosken]

Nå satte meg faktisk denne situasjonen på spissen Ja jeg blir utrolig frustrert når folk sier at nå må jeg tenkte postivt om min far. For tiden klarer jeg det ikke, det er for vondt. Alle de negative minnene kommer opp. Jeg er rasende fordi jeg en bare en sjelden gang har vært viktig for han. Jeg trenger faktisk å få utløp for mine negative følelser og frustrasjoner før jeg begynner å tenke på det positive, det som jeg tross alt har. Det er ikke sånn at jeg ikke ser at det har skjedd positive ting i livet mitt, at faren min også har gjort positive ting, men nå er jeg rasende på han, og det er det jeg utrykker nå.

Så for alle som måtte lure. Nei jeg er ikke utakknemmlig for at jeg har tak over over hodet og har hatt skolegang og alle ting som et barn i kongo ikke har fått. Men følelsen av å bli avvist gjør J.. vondt, og det handler innlegget mitt om.

''Jeg trenger faktisk å få utløp for mine negative følelser og frustrasjoner før jeg begynner å tenke på det positive, det som jeg tross alt har''

Kanskje trenger du å få gi utløp for negative følelser og frustrasjoner, men kanskje risikerer du å forsterke din egen umodenhet ved å gjøre dette i et overdrevent omfang?

[PieLill]

Men det jo ikke sånn at mitt forhold til min far er et avsluttet kapittel, at jeg kan sette en stor strek mellom barndommen min og nå. Det samme gjentar seg i dag. Han er fortsatt ikke interessert å i høre på hva jeg sier, hvis noe annet er viktigere. Han synes det er mer interessant å se på fjernsyn enn å konversere med oss andre hvis vi forsøker å dra han inn i samtalen. Det hele dreier seg om hans behov, de må komme først. så etterpå kommer våres behov. Jeg vet det blir veldig vanskelig å dra inn alle eksempler på dette, så det blir veldig generelt dette her. Hadde det bare vært snakk om manglende bilkjøring og penger hadde det ikke vært noe problem, men det er summen av alt. Mine behov må passe inn i hans behov.

For meg holder det rett og slett ikke å tenke at han er glad i meg så lenge han ikke gjør noe som helst offer for å vise det. Det har null betydning for meg rett og slett. Jeg trenger også å vite at han kan gjøre et offer for meg også.

Dette blir å sette det på spissen men jeg har et tantebarn som er fosterbarn. Hun har blitt mishandlet og har ryggen full av brennmerker da hennes far har brukt henne som askebeger. Nå hun sier at "pappa er ikke glad i meg", skal jeg da si at " joda pappa er nok glad i deg innerst inne skal du se!" jeg tror man i blant må kalle en spade for en spade og måtte innse at denne personen er ikke helt god, og vi aner egentlig ingenting om hva han føler og ikke føler, men også legge vekt på hvor mange mennesker som hun vet er glade i henne.

''Men det jo ikke sånn at mitt forhold til min far er et avsluttet kapittel, at jeg kan sette en stor strek mellom barndommen min og nå. Det samme gjentar seg i dag. Han er fortsatt ikke interessert å i høre på hva jeg sier, hvis noe annet er viktigere.''

Jeg mener ikke at du skal bryte med din far, men bryte med dine forventninger og krav til din far. Ikke fordi du ikke fortjener bedre, du har absolutt fortjent bedre. Men fordi det kanskje ikke blir bedre samme hvor uriktig og urettferdig det er.

Om man bor i Bodø og foventer sol og mild fønvind hver dag, blir man skuffet nesten hver dag. Stiller man derimot forventningene ned til å være glad så lenge regnet ikke er så vertikalt at man blir sår på kinnene, får man mange behagelige overraskelser...

Så lenge du opprettholder ditt rettmessige krav på at han burde gjort en hel del ting annerledes, vil du stadig bli skuffet og forsmådd. Klarer du derimot å oppgi ditt krav som en tapt sak, vil du slippe de gjentatte skuffelsene. Og du kan få noen hyggelige overraskelser.

Slikt er ikke gjort i en håndvending. Og det er langt fra smertefritt. Det handler ikke så mye om moral, rettigheter eller takknemlighet. Det handler tvert imot om å kle seg og te seg etter været. Om å finne den beste måten å håndtere en situasjon man ikke liker og ikke kan kontrollere.

mvh

[PieLill]

Hør du; TA kontrollen over livet ditt selv!

Les hva du skrev til meg nå grundig. SER du at du lar andre bestemme over deg og ditt liv? Hvorfor? Dette er martyri, det synes jeg du kan la DEM ta seg av. ;0)

Det verste som kan skje er ikke at de blir sinte på deg. Det verste er allerede i ferd med å ske, du lar dem gjøre deg til et sutrete offer. Bare si nei takk, jeg er opptatt! Uten å utdype,

*sender over dundersalt* ;o)

Vel talt!

mvh

[PieLill]

Jeg hadde gladelig levd i et kott med utedo og primus om jeg kunne oppleve kjærligheten fra min far. Ja, jeg har det mest materielle men det betyr ikke så mye når man aldri hører fra far : at jeg er glad i deg! Man må også kunne vise barna kjærlighet når man setter dem til verden, det er faktisk ikke nok med mat og klær. Ellers vil jeg gjerne bytte med noen her.

At det føles slik for deg nå, tviler jeg ikke på.

Unge jenter / kvinner som har vokst opp med en slik fattigdom kan i desperasjon gifte seg med skikkelige drittsekker for å komme bort fra fattigdommen.

Det er stort sett bare de som aldre virkelig har manglet noe som sier at penger er uvesentlige.

mvh

[Gjest YellowBie]

At det føles slik for deg nå, tviler jeg ikke på.

Unge jenter / kvinner som har vokst opp med en slik fattigdom kan i desperasjon gifte seg med skikkelige drittsekker for å komme bort fra fattigdommen.

Det er stort sett bare de som aldre virkelig har manglet noe som sier at penger er uvesentlige.

mvh

Det er stort sett bare de som aldre virkelig har manglet noe som sier at penger er uvesentlige."

Helt enig.

[Gjest føler meg uelsket]

Det er vanskelig å få det hele og fulle bildet ut fra et innlegg på DOL.

Det jeg reagerte på var uttalelsen din om at det er bedre å ikke ha en far i det hele tatt. Men det kan godt hende det var skrevet i frustrasjon. Jeg har ikke noen problemer med å forstå savnet ditt etter en tilstedeværende far, og det er vondt når han er så fjern som du beskriver. Det hjelper i øyeblikket lite å tenke på at det kunne vært verre. Selv har jeg også foreldre som foretrekker broren min fremfor meg og som er ustabile. Det er forferdelig vondt, men jeg kan ikke forandre dem. Jeg holder meg rett og slett unna dem, for å unngå å bli såret.

Det gjør vondt det også, men jeg må velge mellom to onder. Jeg må prøve å søke etter mennesker som liker meg kun som den jeg er. Og da må jeg tåle litt ensomhet, selv om det er veldig vanskelig. Jeg har gradvis gitt opp å håpe/ønske noe fra dem som de aldri kan gi. De er og blir som de er, og ingenting kan forandre på det. Jeg kan kun forandre mine ønsker ift dem. Jeg kan ikke ønske de tinga som de aldri kan gi. Da bare påfører jeg meg selv enorm smerte og savn. Og det har jeg gjort lenge nok. Nå må jeg søke etter det jeg trenger andre plasser og være selvstendig.

Jeg er redd for at du ved å stadig ønske disse tinga fra din far bare vil fortsette å påføre deg selv masse smerte. Det er jo egentlig din far som påfører deg dette, men du kan stoppe den vonde sirkelen ved å slutte å håpe på en far som du drømmer om. Kanskje du kan bearbeide dette, hvis du går i terapi? Jeg mener i allefall ikke at smerten din er irrelevant fordi det kunne vært verre. Det er jo den som kjenner skoen, som kjenner hvor den trykker mest.

Jeg tror dette er en langsom prosess du må gjennom. Du må sørge av det at du ikke kan få det du trenger fra faren din, så må du inn i en nyorienteringsfase hvor du står mer på egne ben og søker deg det livet du ønsker og trenger på egen hånd. Det er vondt og tøft, men kanskje nødvendig. Ved å fortsette å håpe og ønske disse tinga fra faren din, så vil du bare påføre deg selv mer smerte og du forlenger prosessen. Du kan skrive et brev til han, prøve å nå frem til han, men ikke forvent noe. Det er vanskelig å forandre andre.

Jeg vet hvordan det er å ikke være like elsket som sitt søsken. Min bror har klart seg langt bedre i livet enn meg til tross for langt mindre utdannelse etc. Foreldrene mine opphøyer han til de grader, fordi han er så sterk. Jeg blir mer sett ned på fordi jeg kaver og sliter. Livet er til de grader urettferdig og det er lett å bli bitter. Men jeg tror det er viktig å løsrive seg fortest mulig for å ikke bli bitter og for å unngå mest mulig smerte.

Dessverre kan man ikke velge sine foreldre. Så jeg håper du kan klare å skaffe deg en egen plattform å stå på, som gjør deg tryggere slik at ikke din fars måte å behandle deg på gjør deg mer vondt enn nødvendig. Hvis du klarer å løsrive deg fra dette, så vil du finne mennesker som er glad i deg og godtar deg som du er. Du vil finne det en plass ute i verden.

Og selv om det aldri kan erstatte din fars kjærlighet, så vil sårene etterhvert bli mindre tydelige og til slutt bare noe som er litt sårt, men ikke direkte vondt. Kanskje du også ved å vise han at du har ditt liv, er uavhengig og har mennesker som godtar deg som du er, oppnår mer hans respekt. Det er selvsagt ikke slik det skal være. En far skal elske sitt barn uansett. Men noen er bare sånn og da må man bare forholde seg til de på det nivået de befinner seg. Enkelte har ikke noe mer å gi, de befinner seg liksom på et annet nivå.

Jeg er redd du vil slite deg ut resten av livet på dette, om du ikke godtar det og prøver å gå videre med livet ditt på en selvstendig måte. Lett er det ikke, og du må nok bearbeide sorgen. Men det er kanskje bedre på sikt. Dette var bare noen tanker fra meg, så får du selv vurdere gyldigheten av dette.

jeg er enig i den første setningen. Jeg har som sagt et immari stort "råmateriale" og plukker ut noen prosenter. Det kan selvsagt bli litt feil i fremstillingen. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i fremstillingen av meg selv eller min far. men sånn er det, når man har historien selv i hodet kan det være vanskelig å forfatte det i en kort tråd. Hvis jeg skulle kommet med alle eksempler som jeg reagerer på, så hadde jeg nok spammet forumet en god stund fremover. 'Så jeg har også forståelse for folk som deltar i et realityprogram og ikke er enig i hvordan de har blitt fremstilt. Media fremstiller kanskje fem prosent av det som er råmateriale.

Så jeg avslutter denne tråden her. Den kom helt ut av spor, og kanskje burde jeg ha brukt helt andre eksemper for å kunne forklare følelsen jeg har . Men det er følelsen jeg har som jeg ønsket bekreftelse på, ikke om andre objektivt sett synes jeg har noe å klage på.

[Gjest YellowBie]

jeg er enig i den første setningen. Jeg har som sagt et immari stort "råmateriale" og plukker ut noen prosenter. Det kan selvsagt bli litt feil i fremstillingen. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i fremstillingen av meg selv eller min far. men sånn er det, når man har historien selv i hodet kan det være vanskelig å forfatte det i en kort tråd. Hvis jeg skulle kommet med alle eksempler som jeg reagerer på, så hadde jeg nok spammet forumet en god stund fremover. 'Så jeg har også forståelse for folk som deltar i et realityprogram og ikke er enig i hvordan de har blitt fremstilt. Media fremstiller kanskje fem prosent av det som er råmateriale.

Så jeg avslutter denne tråden her. Den kom helt ut av spor, og kanskje burde jeg ha brukt helt andre eksemper for å kunne forklare følelsen jeg har . Men det er følelsen jeg har som jeg ønsket bekreftelse på, ikke om andre objektivt sett synes jeg har noe å klage på.

Poenget mitt var heller ikke at du ikke har noe å klage på. Skjønner følelsene dine, men jeg reagerte litt på det du skrev om at "det er bedre å ikke ha en far i det hele tatt". Og det var ikke viktig for meg å få frem at andre har det så mye verre. Det jeg ville, var at det må være mulig å se dette i perspektiv. Du har helt rett i at når man skriver på dol, så får man ikke det hele og fulle bildet, og svarene blir deretter. Tror derfor det er viktig å tenke over hva man vil fortelle som i størst mulig grad representerer hele bildet. Det var i allefall ikke min mening at du skulle få dårlig samvittighet fordi noen har det mye verre. Jeg håper at du får bearbeidet dette, for det er som å bearbeide et tap, en slags sorg. Og at du får hjelp med det, hvis det er det du trenger.

[Gjest føler meg uelsket]

Poenget mitt var heller ikke at du ikke har noe å klage på. Skjønner følelsene dine, men jeg reagerte litt på det du skrev om at "det er bedre å ikke ha en far i det hele tatt". Og det var ikke viktig for meg å få frem at andre har det så mye verre. Det jeg ville, var at det må være mulig å se dette i perspektiv. Du har helt rett i at når man skriver på dol, så får man ikke det hele og fulle bildet, og svarene blir deretter. Tror derfor det er viktig å tenke over hva man vil fortelle som i størst mulig grad representerer hele bildet. Det var i allefall ikke min mening at du skulle få dårlig samvittighet fordi noen har det mye verre. Jeg håper at du får bearbeidet dette, for det er som å bearbeide et tap, en slags sorg. Og at du får hjelp med det, hvis det er det du trenger.

Jeg vil faktisk si at i mitt tilfelle så tror jeg at jeg hadde vært lykkeligere uten en far. Det vil ikke si at jeg stiller urimelige krav til en far. En far må gjerne være vanskelig å sær på mange måter. Men jeg har en far som har brutt meg ned gjennom hele oppveksten, som har vært oppfarende i humøret. jeg har ofte vært nervøs når jeg kom hjem fra skolen fordi jeg aldri visste hvilket humør min far var i . Jeg har en far som har hatt et voldsomt temperament, som har skapt mange problemer for meg i det senere liv. Så jeg tror nok at det ville vært bedre å enten ikke vokse på med far, eller at mor og var var skilt, så jeg ikke bodde med han sammen hele tiden.

Så ja, jeg er nok lsort/hvitt her, men sånn er livet med faren min også. Det er veldig enten heller, jeg vet aldri hvor jeg har han hen, og det har skapt psykiske problemer hos meg i ettertid. så jeg tenker ikke at det å ha nær kontakt med sin far gjennom hele oppveksten er det beste for alle. I noen tilfeller er det best med avstand, eller å ikke å ha noe kontakt. desverre.

[Gjest YellowBie]

Jeg vil faktisk si at i mitt tilfelle så tror jeg at jeg hadde vært lykkeligere uten en far. Det vil ikke si at jeg stiller urimelige krav til en far. En far må gjerne være vanskelig å sær på mange måter. Men jeg har en far som har brutt meg ned gjennom hele oppveksten, som har vært oppfarende i humøret. jeg har ofte vært nervøs når jeg kom hjem fra skolen fordi jeg aldri visste hvilket humør min far var i . Jeg har en far som har hatt et voldsomt temperament, som har skapt mange problemer for meg i det senere liv. Så jeg tror nok at det ville vært bedre å enten ikke vokse på med far, eller at mor og var var skilt, så jeg ikke bodde med han sammen hele tiden.

Så ja, jeg er nok lsort/hvitt her, men sånn er livet med faren min også. Det er veldig enten heller, jeg vet aldri hvor jeg har han hen, og det har skapt psykiske problemer hos meg i ettertid. så jeg tenker ikke at det å ha nær kontakt med sin far gjennom hele oppveksten er det beste for alle. I noen tilfeller er det best med avstand, eller å ikke å ha noe kontakt. desverre.

Det å ha en ustabil forelder kan være ganske skadelig for barnets psyke. Det har jeg opplevd selv. Det gjør vondt, fordi man får denne skyldfølelsen og skammen over at det er noe JEG har gjort galt. Man blir forvirret og alt blir kaotisk, fordi i ene øyeblikket er alt greit, mens i neste som blir det eksplosjon. Ja, jeg vet hvordan det er å leve med dette. Nå vet jeg ikke om du har opplevd dette på en lignende måte som meg. Jeg husker at NHD en gang skrev at det å ha ustabile foreldre er noe av det mest skadelige.

Hva gjør du med det? Alle må finne sin måte å takle det på. Men slik jeg ser det, så har du en del å bearbeide. Det er for det første sorgen over en far som aldri har vært den du trengte. Dernest er det å bearbeide de spor han har satt i deg og det du sliter med psykisk. Jeg kan bare skrive ut i fra min egen erfaring, og jeg vet ikke om det vil hjelpe deg. Men slik det er for meg, så er det sånn at jeg går på "nåler" når jeg er på besøk hos dem.

Dette vil selvsagt få psykiske ettervirkninger. Kanskje trenger du å gå i terapi? Har du prøvd å gå i lantids terapi hos en kogntiv/metakognitiv terapeut? Hvor du kan lære deg større stabilitet ift eget selvbilde, til tross for din fars utageringer? Som kan gjøre deg tryggere på deg selv, til tross for hans skiftninger og de spor han har satt i deg? Noe som på sikt kan føre til at du står mer stødig - slik at han ikke får sånn innvirkning på deg? Jeg tror nok at faren din elsker deg på sin måte, men han er som han er. Kanskje må du som sagt bearbeide sorgen over dette, og dernest bli mer stabil i deg selv for å takle slike svingninger hos ham. For å klare dette, trenger du kanskje en stabil terapi over tid. Som kan vise deg, at en annen KAN være stabil ift deg. Lære deg å se faren din slik han ER, og skille mellom slik han ER, og at han tross alt elsker deg på sin måte.

Det kan være en lang vei å gå, og det er kanskje ikke det du vil høre. For mitt vedkommende, så har det i hvertfall vært en lang vei å gå, og jeg har ikke "gått ferdig" ennå. Men jeg har klart å skape et rom mellom meg og foreldrene mine, hvor jeg hegner om min stadige mer stabile selvfølelse, og skaper den nødvendige avstanden for å ta vare på denne. Å ha veldig hyppig kontakt med dem fører bare til at jeg mister "følelsen av et selv" og da går jeg i panikk. Derfor må jeg trå varsomt, og ikke ha for mye kontakt med dem. Med andre ord være selvstendig. Jeg har også lært at jeg får hegne om meg selv, samtidig som at når jeg er på besøk hos dem, får være sammen med dem på deres premisser.

Ikke det at jeg skal la dem herse med meg, for da går jeg. Men kanskje feks prate mest om overflatiske ting for å unngå ustabilitet. Jeg kan være litt sammen med dem, men ikke så mye at min lille selvfølelse blir truet. En vanskelig balansegang, men nødvendig for meg. Det handler om å ta vare på kontakten med dem, for det er viktig, men samtidig beholde seg selv. Tror du at du kan klare det? Slik at du ikke mister dem helt?

Har du sjans til å komme til en dyktig terapeut i en mer langtids terapi for å bearbeide dette? Det er i hvertfall ikke godt å oppleve at noen som står en nær er ustabil. Det er forferdelig vondt, og jeg skjønner bildet ditt bedre nå etter det siste du skrev. Ønsker deg alt godt.