Jeg lot meg presse

[Gjest 21J]

Hadde kjæreste i 4 år og 6 mnd, vi hoppet av i svingen i 2 år.

For ca 10 uker siden ble jeg vist gravid, å jeg gledet meg over det selv om det ikke var planlagt har det alltid vært velkommen for min del. Men magefølelsen min sa at dette barnet får jeg aldri lov til å beholde :'-( Jeg viste at kjæresten min ikke ville ha barn nå. Men han har sakt fra vi ble sammen at han kommer til å støtte meg uansett valget mitt om det noen gang oppstår en slik situasjon.

Jeg fortalte han det og han klikket helt i alle vinkler.

Jeg ble knust, jeg er jo imot abort! kan kunne ikke tenkt meg å ta bort den lille i magen som ikke en gang har en stemme som kan høres.

Jeg kjempet lenge! gikk på mange amathea møter og viste jeg kom til å klare meg bra. Jeg går både på jobb og skole og hadde fått penger både fra jobben og student perm.

Han begynte med trusler, skulle ta fra meg ungen om jeg fikk den, for han mente at jeg kommer til å være en fattig alene mor som ingen vil ha. mens han er rik, bedre hus, mat å det hele. Han mener at ungen vil velge å bo hos han på grunn av de døde tingene som han mener kan kjøpes med lykke.

Han dumpet meg over msn når jeg sa jeg ville beholde.

han truet med å legge ut bilder av siden jeg har skrevet i dette forumet her før osv. (ikke at jeg har noen nakenbilder av meg selv altså)

Mye mas og press og han ville gjøre alt for å få ungen mest mulig, syntes det er teit når han ikke vil ha dette barnet en gang!!

Men han ville lage et hælvette for meg siden jeg presser han til å bli pappa.

Jeg hadde tenkt til å ringe å avbestille abort timen men gjorde det ikke. Dagen før jeg skulle på sykehuset gråt jeg i kramper, jeg var knust!

Jeg tenkte at mitt grunnlag for å ta denne aborten er å bli kvitt han! kvitt den store drittsekken ut av livet mitt som har løyet til meg og truet meg.

Jeg trodde kjærligheten vår var like sterk til hverandre.

Men skjønte fort når jeg spurte:

Er det viktigere for deg at du har det bra enn at jeg har det bra?

Ja sa han.

Det var vondt å høre. å ikke minst alt han har sakt og gjort mot meg.

Han er en 22 år gammal gutt som ikke vil ta ansvar når han smeller kjærringa si på sjukka.

Jeg er 21.

Forje onsdag tok jeg abortpillen. Det var grusomt. Å jeg gråt og gråt og alt jeg håpet på at hun lege dama som tok ultralyd på meg skulle si det var noe galt med fosteret.

At hjertet ikke slo eller noe. Men det sa hun aldri

Hadde vært enklere da. Jeg tok pillen og alt føltes som kaos.

Lørdagen kom å jeg skulle inn på sykehuset igjen å få ut fosteret. fikk 4 piller jeg satt opp i kjeden. Det gjorde meg vondt at det var ingen vei tilbake den dagen jeg svelget den første pillen.

Etter en time begynte ting å skje. Har aldri følt så stor fysisk smerte før!

Jeg kaldsvettet og skalv. Jeg satt på gulvet og klandret meg fast jernstanga på sengen. Jeg fikk noen smertestillende med det var forsatt vondt. Det kom en del klumper. Den første klumpen var stor å jeg antar at det var fosteret. Så gikk fostervannet, det hadde jeg ikke forventa :-S Å så mye det var da! uff :'-( Må si jeg ble overrasket. men det stoppet ikke der.

Fostersekken kom også. men den fikk jeg ikke helt ut så måtte dra den ut! (sorry alle ekle detaljer her)

Det var litt av et syn. Og overraskende stort. Kan ikke forstå at det er lov å ta abort i uke 8. Men det er min mening. Etter aborten var jeg letta, fordi jeg aldri behovde å snakke med han igjen! Jeg fortjener noe bedre!

Men sliter også med sorg. Jeg er så klar for å bli mamma. jeg er 21 å vet jeg har mange år igjen, Men uff, kunne jeg ikke bare valgt om igjen :-(

Jeg gav han beskjed dagen etter at det var utført å at han aldri skal kontakte meg igjen.

4 dager senere ble det litt kontakt igjen og han lekte koselig og sa han var lettet men også litt lei seg siden han ikke har meg i livet sitt osv.

Men han syntes det er verdt å ofre meg enn å få dette barnet.

Jeg sliter. prøver å tenke på noe annet, men jeg ser unger overalt. Å jeg er så verpesyk at jeg blir gal!!!

Alt jeg ønsker er å skjenne den lille ungen i magen igjen.

Han har ikke peil på hvordan aborten var for meg eller noe.

Ikke bryr han seg stort heller. Nå har han det perfekte livet sitt tilbake som han alltid har hatt.

girrr! jeg er så sint. Faen for en drittsekk.

Alt var så fint og perfekt mellom oss frem til jeg ble gravid og han snudde ryggen.

Han bor i utlandet og nyter turer på byen med gutta og leker med flørt å det hele med andre.

Jeg blir sittende tom. Går tilbake på skole å jobb å prøver å få hverdagene til å gå men alle tankene stopper meg.

jeg sliter og merker tårene aldri tar slutt.

Hadde jeg fått ungen hadde jeg bare hatt 6 mnd igjen av studiene så hadde jeg vært ferdig utdannet. hadde klart det bra!

Han tror vi hadde giftet oss om det her aldri hadde skjedd.

Han var den rette frem til hans mørke side dukket opp.

Har blitt en del snakk med venner som ønsker barn like sterkt som meg. eller en som jeg skjenner hverfall. Men jeg vil ikke hoppe på den første og beste. Jeg vet ikke om jeg kan stole på noen igjen.

Hele oppveksten har vært med grusomme menn.

Pedofili, voldelig bror, utroskap, en eks som har voldtatt meg en rekke ganger og en som presset meg til abort.

føler det er nok nå. Syntes jeg skal få det godt snart.

Hva har jeg gjort for å fortjene dette Jeg forstår ingen ting. Finnes det bare drittfolk der ute?

Jeg er ei jente med bein i nesa, jeg kan ikke knekkes bare bøyes. Skjønner ikke hvorfor jeg skriver alt dette nå. Det er en uke siden aborten. Hva tenker dere om hele situasjonen?

[jubalong70]

Jeg blir så trist når jeg leser innlegget ditt Trist fordi du måtte oppleve at han du var så glad i viste seg å være en drittsekk av dimensjoner. Trist fordi du følte deg tvunget til å ta abort. Trist fordi du har opplevd så mye vondt i livet ditt.

Nå må du bare være sterk. Ikke slipp denne mannen inn i livet ditt igjen, uansett hvor mye han måtte be.

Så må du være sterk for deg selv. Kjemp deg gjennom den sorgen du antagelig bærer på, og kom ut som ei enda sterkere jente.

Og om en stund, så møter du kanskje han som er verdt å vie livet sitt til, og som er verdt å få barn sammen med.

Klem

[Glimtipper]

Stakkars deg! Du er kjempetoeff!

Foelelsene du har naa angaaende aa oenske deg baby er helt normale. De vil dempe seg litt etterhvert. Og det som venter paa noe godt venter ikke forgjeves. Din tur vil komme, med den rette mannen og den rette livssituasjonen

[Gjest Elextra]

Huff, du har hatt det tøft. Du er langt nede nå, men husk at når du er på bunnen kan det bare gå oppover!

Men et par gode ting har likevel kommet ut av dette: Du har fått denne mannen ut av ditt liv, og du har forstått viktigheten av prevensjon før forholdene ligger til rette for barn.

Ingen vits i å dvele særlig ved det som har skjedd. Det kommer ikke noe godt ut av å spekulere i om du kunne handlet annerledes.

Lykke til fremover!

[Lillemus]

Jeg tenker at du skal være glad du er kvitt denne dusten. Makan til selvopptatt idiot er det lenge siden jeg har hørt om! Avvis ethvert forsøk på kontakt fra hans side, ikke svar på noen meldinger og ta heller ikke telefonen om han skulle ringe. Du har rett og slett ikke bruk for ham lenger.

Nå det gjelder aborten skjønner jeg godt at du har det vondt nå, men også de psykiske smertene vil gi seg etterhvert. Og med tiden vil du nok være glad for at du slipper å forholde deg til eksen for resten av livet.

Og neste gang du går inn i et forhold sørger du for at dere bruker prevensjon så slipper du en slik situasjon en gang til, selv om jeg inderlig håper at de færreste menn reagerer som din eks på noe slikt.

Lykke til med resten av studiene og livet fremover! *klem*

[Gjest togli]

Trist lesning og jeg føler med deg :-(

Du skal iallefall ikke dvele ved aborten, for det kommer det ikke noe godt av. Det viktigste av alt er at denne mannen er ute av livet ditt og lov meg at du ikke tar ham tilbake uansett!! Du fortjener bedre. Se framover og forsøk å nyte hverdagen. Før du vet ordet av deg er livssituasjonen din med ett mye lysere:)

Ønsker deg alt godt