Bare litt frustrert i dag...

[Gjest ubetydelige meg]

Hvorfor er det slik at noen mennesker til stadighet blir glemt, forbigått og oversett? Jeg føler meg rett og slett helt ubetydelig. Så godt som ingen blandt mine venner/familie ser eller vet at jeg sliter psykisk, og om de skulle vite noe så bryr de seg ikke nok til å spørre meg hvordan jeg har det... Føler meg også oversett av helsevesenet, dps forlenger ventetiden for behandling p.g.a. for stor pågang/for lite folk. Blir så sagt at jeg skal få komme inn innen april, i dag er vi på den 20 og jeg har enda ikke hørt noe fra dem enda... De har nok sikkert glemt meg de også. Hva gjør jeg galt, er ikke av den typen menneske som "skriker høyest" akkurat, mer den typen som liker å forsvinne i mengden. Må man gjøre noe drastisk for at man skal bli hørt/sett av omverdenen? Er lei av å føle meg så ubetydelig...

[Gjest harikkenickfortiden]

Jeg kjenner meg igjen i det du sier. I en jobb jeg hadde, så var det stor stas hver gang en ansatt hadde bursdag. roser ble kjøpt fra alle, osv. Men hvert år, når det var min bursdag, da husket INGEN meg.Jeg var den eneste som aldri ble husket. Jeg kunne også komme i situasjoner der sjefen spurte meg og en annen, om noen kunne tenke seg overtid en helg. jeg svarte da med en gang, at jeg kunne ta søndagen, men ikke lørdagen. da sa også den andre det samme som meg. gjett hvem som fikk søndagen? Ellers i livet, så er jeg heller ikke den som skriker høyt nok, så jeg blir aldri sett eller hørt. Jeg kan til tider føle meg som en kun eksisterende person, ikke en person som lever. Denne følelsen synes jeg slipper mer og mer taket etterhvert som jeg blir eldre... og med årene så har jeg funnet ut at jeg er min egen lykkes smed. jeg må bare godta meg selv, og den jeg er. drite i samfunnet rundt meg. og har det også derfor nå bedre med meg selv. kanskje vi ikke skal tenke for mye på alt urettferdigheten vi blir utsatt for......

[Gjest ubetydelige meg]

Jeg kjenner meg igjen i det du sier. I en jobb jeg hadde, så var det stor stas hver gang en ansatt hadde bursdag. roser ble kjøpt fra alle, osv. Men hvert år, når det var min bursdag, da husket INGEN meg.Jeg var den eneste som aldri ble husket. Jeg kunne også komme i situasjoner der sjefen spurte meg og en annen, om noen kunne tenke seg overtid en helg. jeg svarte da med en gang, at jeg kunne ta søndagen, men ikke lørdagen. da sa også den andre det samme som meg. gjett hvem som fikk søndagen? Ellers i livet, så er jeg heller ikke den som skriker høyt nok, så jeg blir aldri sett eller hørt. Jeg kan til tider føle meg som en kun eksisterende person, ikke en person som lever. Denne følelsen synes jeg slipper mer og mer taket etterhvert som jeg blir eldre... og med årene så har jeg funnet ut at jeg er min egen lykkes smed. jeg må bare godta meg selv, og den jeg er. drite i samfunnet rundt meg. og har det også derfor nå bedre med meg selv. kanskje vi ikke skal tenke for mye på alt urettferdigheten vi blir utsatt for......

Sånn har jeg det også, blir glemt i alle sammenhenger. Blir også dessverre nedprioritert i jobbsammenhenger. Er ikke slik at jeg tør å si i fra om urettferdigheter jeg opplever heller da... Er kanskje ikke så rart ting har blitt som det har blitt til nå...

[Gjest Istapp]

''Må man gjøre noe drastisk for at man skal bli hørt/sett av omverdenen? ''

Ja. Kjenner til det jeg også. Jeg er av dem som legger merke til andre,gir omsorg og oppmerksomhet. Jeg ser dem men de ser ikke meg,men har gitt opp å håpe på å bli sett. Men er litt lei av å "stå til tjeneste". Prøver å ta vare på meg selv,ingen andre gjør det :-)

[Gjest dagens trøtte peanøtt]

Sånn har jeg det også, blir glemt i alle sammenhenger. Blir også dessverre nedprioritert i jobbsammenhenger. Er ikke slik at jeg tør å si i fra om urettferdigheter jeg opplever heller da... Er kanskje ikke så rart ting har blitt som det har blitt til nå...

Det handler om å føle seg ubetydelig. Det betyr ikke at ikke noen ser deg og bryr seg, selv om de ikke sier noe. Ved å være stille og forsiktig så inviterer en ikke akkurat folk rundt seg til å ta kontakt, akkurat som du sikkert kan ha problemer med å begynne å snakke med andre som er stille. Det betyr ikke at de ikke er interessante personer når en blir kjent med dem. Selv om det å ha et stille vesen kan bunne i problemer i oppveksten, så er det dessverre sånn at en må gjøre noe selv hvis en ønsker forandringer. Knyte never og bli litt tøffere, markere seg mer dersom en selv ønsker at sjefen skal prioritere deg. Sjefer kan også bli litt usikre av ansatte som viser usikkerhet, og dermed ikke gi den ansatte for mye ansvar. Et viktig hinder er å slutte å ta seg så nær av å bli "oversett", hvis du slipper deg mer løs og slutter å bry deg, vil du også bli mer tilgjengelig.

[Gjest singalong]

''Hva gjør jeg galt, er ikke av den typen menneske som "skriker høyest" akkurat, mer den typen som liker å forsvinne i mengden.''

Her har du svaret. Gjemmer du deg bort og ikke vil bli sett, kommer du ikke til å få oppmerksomhet heller. Du må begynne å kreve og bli sett, spesielt i behandlingssammenheng. Meld fra at fristen de har gitt deg har gått ut, og forlang å få vite når behanlingen skal starte. Det er jo en grunn til at de som roper høyest får det som de vil.

Du trenger nødvendigvis ikke å gjøre noe drastisk, men se folk i øynene og vær bestemt når du sier noe. Vis at du bryr deg om svaret du får og still spørsmål om hvorfor om du f.eks aldri får en overtidsvakt du har meldt deg til el.

[Gjest Ellipse]

Du har sikkert hørt utsagnet "Du må være frisk for å være syk". Det er ikke tull, ofte må en stå på og jobbe for å få den hjelpen en har krav på. Har du kanskje noen som kan ringe og mase litt for deg, hvis du ikke klarer selv? De som skriker høyest får også gjerne fortest (og mest?) hjelp dessverre...

Jeg er som deg, liker ikke åklage og mase,og er dårlig på å kreve oppmerksomhet. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Men tror jeg er blitt litt flinkere på å hevde meg selv enn jeg var...har fortsatt langt igjen da.

Er du deprimert? Følelsen av å være betydningsløs forsterkes ved depresjon..

"Du vet vel om att du är värdefull? Att du är viktig här och nu. Att du är älskad för din egen skuld. För ingen annan är som du!"

[Gjest ubetydelige meg]

Du har sikkert hørt utsagnet "Du må være frisk for å være syk". Det er ikke tull, ofte må en stå på og jobbe for å få den hjelpen en har krav på. Har du kanskje noen som kan ringe og mase litt for deg, hvis du ikke klarer selv? De som skriker høyest får også gjerne fortest (og mest?) hjelp dessverre...

Jeg er som deg, liker ikke åklage og mase,og er dårlig på å kreve oppmerksomhet. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Men tror jeg er blitt litt flinkere på å hevde meg selv enn jeg var...har fortsatt langt igjen da.

Er du deprimert? Følelsen av å være betydningsløs forsterkes ved depresjon..

"Du vet vel om att du är värdefull? Att du är viktig här och nu. Att du är älskad för din egen skuld. För ingen annan är som du!"

Har dessverre ingen som kan ringe for meg og jeg klarer ikke å ringe selv. Har vansker med å åpne meg opp for de rundt meg, stoler nok ikke nok på folk og har ingen jeg føler jeg kan prate med...

[Gjest ubetydelige meg]

''Hva gjør jeg galt, er ikke av den typen menneske som "skriker høyest" akkurat, mer den typen som liker å forsvinne i mengden.''

Her har du svaret. Gjemmer du deg bort og ikke vil bli sett, kommer du ikke til å få oppmerksomhet heller. Du må begynne å kreve og bli sett, spesielt i behandlingssammenheng. Meld fra at fristen de har gitt deg har gått ut, og forlang å få vite når behanlingen skal starte. Det er jo en grunn til at de som roper høyest får det som de vil.

Du trenger nødvendigvis ikke å gjøre noe drastisk, men se folk i øynene og vær bestemt når du sier noe. Vis at du bryr deg om svaret du får og still spørsmål om hvorfor om du f.eks aldri får en overtidsvakt du har meldt deg til el.

Skulle ønske jeg kunne følge rådet ditt, men jeg er for engstelig av meg til å ta slike telefoner eller møter. Har veldig vansker med å kreve noe som helst av alle enten det gjelder jobb, helsevesen eller bekjente...

[Gjest ubetydelige meg]

''Må man gjøre noe drastisk for at man skal bli hørt/sett av omverdenen? ''

Ja. Kjenner til det jeg også. Jeg er av dem som legger merke til andre,gir omsorg og oppmerksomhet. Jeg ser dem men de ser ikke meg,men har gitt opp å håpe på å bli sett. Men er litt lei av å "stå til tjeneste". Prøver å ta vare på meg selv,ingen andre gjør det :-)

Skal følge rådet ditt om å ta vare på meg selv når ingen andre gjør det, men føler at jeg kunne hatt godt av noen å prate med om mine problemer så jeg håper jeg en gang får plass på dps jeg også...

[Gjest ubetydelige meg]

Det handler om å føle seg ubetydelig. Det betyr ikke at ikke noen ser deg og bryr seg, selv om de ikke sier noe. Ved å være stille og forsiktig så inviterer en ikke akkurat folk rundt seg til å ta kontakt, akkurat som du sikkert kan ha problemer med å begynne å snakke med andre som er stille. Det betyr ikke at de ikke er interessante personer når en blir kjent med dem. Selv om det å ha et stille vesen kan bunne i problemer i oppveksten, så er det dessverre sånn at en må gjøre noe selv hvis en ønsker forandringer. Knyte never og bli litt tøffere, markere seg mer dersom en selv ønsker at sjefen skal prioritere deg. Sjefer kan også bli litt usikre av ansatte som viser usikkerhet, og dermed ikke gi den ansatte for mye ansvar. Et viktig hinder er å slutte å ta seg så nær av å bli "oversett", hvis du slipper deg mer løs og slutter å bry deg, vil du også bli mer tilgjengelig.

Har dessverre alltid vært av den stille typen "stilleste elev i klassen", har jobbet med meg selv og kommet ett stykke på veien, men når jeg har litt tunge dager går jeg raskt tilbake til gamle synder og isolerer meg fra omverdenen...

[Gjest Ellipse]

Har dessverre ingen som kan ringe for meg og jeg klarer ikke å ringe selv. Har vansker med å åpne meg opp for de rundt meg, stoler nok ikke nok på folk og har ingen jeg føler jeg kan prate med...

Synes du det er lettere å kontakte fastlegen din? Fortell at du sliter, og at du synes det er lenge å vente på dps. Mulig det kan bli fortgang i sakene hvis fastlegen purrer på de. Hvis du har en ok fastlege kan du evt. få noen støttetimer med h*n til du får komme til på dps? Min fastlege er veldig god å snakke med, men kunnskapene og interessen for psykiske lidelser varierer jo veldig mellom allmennlegene da....

[Gjest Istapp]

Skal følge rådet ditt om å ta vare på meg selv når ingen andre gjør det, men føler at jeg kunne hatt godt av noen å prate med om mine problemer så jeg håper jeg en gang får plass på dps jeg også...

Håper du får det,det er godt å ha litt støtte på veien.

[Gjest singalong]

Skulle ønske jeg kunne følge rådet ditt, men jeg er for engstelig av meg til å ta slike telefoner eller møter. Har veldig vansker med å kreve noe som helst av alle enten det gjelder jobb, helsevesen eller bekjente...

Jeg var som deg tidligere, så det er håp for alle! :-) Hvis du syns det er vanskelig å ta en telefon, skriv et brev eller en mail i stedet. Da har du mulighet til å lese gjennom det du har skrevet før det sendes, og du kan gå over og sjekke at du har fått med alt, og at du har formulert deg på en ordentlig måte. Etter en stund vil du se at folk tar deg alvorlig når du sier noe. Det blir faktisk lettere og lettere å si klart ifra hvordan man vil ha det. Det betyr ikke at man trenger å være krass.

Jeg hadde store problemer med å håndtere konflikter tidligere. Til slutt måtte jeg bare hoppe i det, fordi konflikten ble mye større i hodet mitt enn den var i realiteten. For hver gang jeg har tatt tyren ved hornene har det blitt lettere å konfrontere den jeg har vært i konflikt med. Men, jeg må alltid minne meg selv på å være høflig og respektfull, ikke komme med usaklige anklager og oppspinn som jeg innbiller meg at den andre har tenkt om meg, f.eks.

Det krever trening å bli sett og bli regnet med, og det er du selv som må sette standarden for hvordan du vil bli behandlet.

[Gjest ubetydelige meg]

Jeg var som deg tidligere, så det er håp for alle! :-) Hvis du syns det er vanskelig å ta en telefon, skriv et brev eller en mail i stedet. Da har du mulighet til å lese gjennom det du har skrevet før det sendes, og du kan gå over og sjekke at du har fått med alt, og at du har formulert deg på en ordentlig måte. Etter en stund vil du se at folk tar deg alvorlig når du sier noe. Det blir faktisk lettere og lettere å si klart ifra hvordan man vil ha det. Det betyr ikke at man trenger å være krass.

Jeg hadde store problemer med å håndtere konflikter tidligere. Til slutt måtte jeg bare hoppe i det, fordi konflikten ble mye større i hodet mitt enn den var i realiteten. For hver gang jeg har tatt tyren ved hornene har det blitt lettere å konfrontere den jeg har vært i konflikt med. Men, jeg må alltid minne meg selv på å være høflig og respektfull, ikke komme med usaklige anklager og oppspinn som jeg innbiller meg at den andre har tenkt om meg, f.eks.

Det krever trening å bli sett og bli regnet med, og det er du selv som må sette standarden for hvordan du vil bli behandlet.

Takk for konstruktivt innlegg, godt å høre at det går ann å jobbe seg ut av situasjonen. Har innsett at jeg må lære meg å si i fra om ting i stedet for å bare gå rundt med all frustrasjonen min, for det fører ihvertfall ikke til noe nyttig...

[Gjest ubetydelige meg]

Synes du det er lettere å kontakte fastlegen din? Fortell at du sliter, og at du synes det er lenge å vente på dps. Mulig det kan bli fortgang i sakene hvis fastlegen purrer på de. Hvis du har en ok fastlege kan du evt. få noen støttetimer med h*n til du får komme til på dps? Min fastlege er veldig god å snakke med, men kunnskapene og interessen for psykiske lidelser varierer jo veldig mellom allmennlegene da....

Har vært i kontakt med fastlegen min siden i fjor høst. Hn har allerede mast på dps ved flere anledninger, men de har lange ventelister her jeg bor... Er ikke så flink til å sette ord på følelsene mine til "fremmede" så fastlegen vil gjerne sende meg videre for nærmere diagnostisering...