Hvor fort kan man lære å kjenne en person?

[Gjest Ertina]

Jeg er på jakt etter en gruppe jeg kan passe inn i . I den anledning har jeg ringt noen terapeuter. En terapeut hadde ingen ledige plasser men ville likevel hjelpe meg til å finne noe annet, og det var jo hyggelig det.

Når jeg får høre om ulike gruppeopplegg, eller ulike terapeuter, så spør jeg alltid mange spørsmål. Jeg er blant annet interessert i gruppesammensetningen, hvilke alder det er på de som er i gruppa. Jeg vil gjerne vite vite hvilken bakgrunn gruppeterapeuten har, da jeg også synes at det kan være relevant i forhold til hvordan gruppa ble styrt. Jeg vil vite mest mulig for å danne meg et inntrykk av mennesker.

Etter å ha snakket med denne terapeuten et kvarter så konkluderte hun med at jeg var en person som stilte mange krav til ting, og at jeg ønsket at ting skulle være sånn og sånn og at jeg hadde vanskelig med å bli fornøyd.jeg følte meg veldig misforstått. Jeg tar gladelig i mot de tilbudene jeg får, men jeg vil også vite mest mulig om det, både for å være godt forberedt og for å dekke min egen nysgjerrighet.

Men kan man ut i fra en samtale på et kvarter konkludere med at at jeg er en spesielt kravstor person? En ting er kanskje kravstorhet i forhold til gruppeterapien og terapeuter, men å være kravstor generelt vet hun jo egentlig ingenting om. Eller vet hun det?

[PieLill]

Jeg var ikke flue på veggen under denne samtalen, så hvor kravstor du fremsto som, vet jeg lite om.

De spørsmålene du skisserte høres fornuftige ut for meg. Det burde være positivt å sette seg inn i hva behandlingen går ut på på forhånd. Både for å vurdere om det er det man ønsker og for å komme best mulig forberedt.

I norsk helsevesen er det ikke alt for mye forståelse for denne tilnærmingsmåten fra pasientens side. Enten det gjelder somatikk eller psykiatri. Blir tolket som et uttrykk for misstillit, overdrevent kontrollbehov, kravstorhet og for alt i verden _bekymring_. Og idéen om informert samtykke synes fjern.

Mange behandlere er ikke vant med å gi denne type detaljert informasjon og slett ikke med å få slike spørsmål. Noen synes denne type spørsmål og informasjon er bortkastet tid. Andre er så uvant med situasjonen at de blir litt satt ut.

Da er det kjapt gjort å rette en anklage mot pasienten i stedet for å kikke på sin egen reaksjon... Tror du det kan være en eller annen variant av dette du opplevde?

Husker en gang jeg vurderte et kirurgisk inngrep. Jeg er ikke mye lettskremt, men da de ikke kunne/ville? fortelle meg noe om suksessraten for den typen inngrep ble jeg virkelig redd. De må da for pokker vite noe om prognosen før de begynner å skjære i meg! Enden på visa var at jeg fant meg et mindre informasjonsfiendtlig sykehus. og da ble det lett å bestemme seg for hva som var riktig for meg.

mvh

[Orio]

Man lærer ikke å kjenne en person i løpet av 15 minutter. Men et kvarter samtale, særlig av den typen du nevner, kan fortelle mye om en person i akkurat den aktuelle situasjonen. For psykologen fremsto du da som en kravstor person med stort kontrollbehov. Jeg tror ikke hn mente du var det i alle situasjoner, det ville vært å trekke alt for vidtrekkende konklusjoner. (Og jeg håper de fleste psykologer har innsikt nok til å vite at vi mennesker kan vise forskjellige sider i forskjellige situasjoner.)

På meg virker det som spørsmålene dine var helt relevante. Hva som fikk psykologen til å konkludere med at du er kravstor vet jeg ikke. Det kan ha vært noe med måten du ordla deg på/hvordan du uttrykte deg, men det kan like gjerne være at psykologen er uvant med å få sånne spørsmål fra en pasient.

Hvordan går det i forhold til gruppeterapien?

[Gjest jambula]

Jeg syns det er rimelig at du etterspør terapeutens kompetanse, det bør ikke kalles kravstort. Men litt av greia med gruppeterapi er at du skal kunne møte alle typer mennesker, uansett alder, kjønn og problematikk. Jeg kom i en gruppe jeg var helt sikker på ikke passet meg, men når det kom til stykket er vi bare mennesker alle sammen. Om vi er 23 eller 53 har ingen betydning når vi kanskje har det samme problemet. Jeg vil tro hun mente kontrollbehov mer enn kravstor.

Hvorfor er det så viktig for deg å vite noe om gruppesammensetningen? Det er ikke sikkert at de som er på alder med deg er de beste samtalepartnerene, og kanskje er det motsatte kjønn lettere å forholde seg til enn ditt eget. Av og til må man hoppe i det! :-)

[frosken]

Man skal alltid være forsiktig med å generalisere fra en situasjon til en annen, men jeg synes ikke det er rart om terapeuten mener å ha oppfattet noe som typisk for deg hvis du stiller spørsmål i femten minutter på telefon uten å syntes å ha fått nok informasjon.

[Gjest Ertina]

Man lærer ikke å kjenne en person i løpet av 15 minutter. Men et kvarter samtale, særlig av den typen du nevner, kan fortelle mye om en person i akkurat den aktuelle situasjonen. For psykologen fremsto du da som en kravstor person med stort kontrollbehov. Jeg tror ikke hn mente du var det i alle situasjoner, det ville vært å trekke alt for vidtrekkende konklusjoner. (Og jeg håper de fleste psykologer har innsikt nok til å vite at vi mennesker kan vise forskjellige sider i forskjellige situasjoner.)

På meg virker det som spørsmålene dine var helt relevante. Hva som fikk psykologen til å konkludere med at du er kravstor vet jeg ikke. Det kan ha vært noe med måten du ordla deg på/hvordan du uttrykte deg, men det kan like gjerne være at psykologen er uvant med å få sånne spørsmål fra en pasient.

Hvordan går det i forhold til gruppeterapien?

En ting er at terapeuten kan få en følelse av at personen er kravstor, en annen ting er å konkludere med det. Derfor er det mange spør om dette for å vite om pasienten tenker på det samme.

Dessuten er det en spesiell situasjon å skulle diskutere gruppeterapi med en terapeut man ikke vet så mye om. Det er ikke som å ringe onecall og få dem til guide meg gjennom noen installasjoner. Dette er mer følelsesladet, og kan også føre til at jeg kan bli mer stresset, eller oppjaget pga dette. Å spørre mye kan være en måte å beholde kontrollen på.

Jeg husker en psykiater jeg fikk time hos. Første timen så ble jeg helt satt ut fordi han overhodet ikke så ut som den personen jeg hadde laget meg et bilde av. Jeg var nok rimelig stresset, og han spurte meg om jeg var det., Det var greit at han spurte istedenfor å konkludere med at jeg kanskje var arrogant eller noe sånt. Det hender jo at man oppfører seg litt rart når en ikke føler seg konfortabel med situasjone.

Må bare legge til at jeg synes samarbeidet og kjemien er veldig bra i dag:)

[Gjest Ertina]

Jeg syns det er rimelig at du etterspør terapeutens kompetanse, det bør ikke kalles kravstort. Men litt av greia med gruppeterapi er at du skal kunne møte alle typer mennesker, uansett alder, kjønn og problematikk. Jeg kom i en gruppe jeg var helt sikker på ikke passet meg, men når det kom til stykket er vi bare mennesker alle sammen. Om vi er 23 eller 53 har ingen betydning når vi kanskje har det samme problemet. Jeg vil tro hun mente kontrollbehov mer enn kravstor.

Hvorfor er det så viktig for deg å vite noe om gruppesammensetningen? Det er ikke sikkert at de som er på alder med deg er de beste samtalepartnerene, og kanskje er det motsatte kjønn lettere å forholde seg til enn ditt eget. Av og til må man hoppe i det! :-)

''Hvorfor er det så viktig for deg å vite noe om gruppesammensetningen? Det er ikke sikkert at de som er på alder med deg er de beste samtalepartnerene, og kanskje er det motsatte kjønn lettere å forholde seg til enn ditt eget. Av og til må man hoppe i det! :-)''

Nå har jeg gått i gruppe noen år, og har dannet meg noen erfaringer om hva slags tilnærming som passer meg best. Selvfølgelig kan man aldri vite, det er mange faktorer som spiller inn her, men jeg vil likevel vite en del før jeg bestemmer meg for hva jeg skal satse på videre. Det er foreeksempel ikke noe sjakktrekk for meg som er veldig utadvendt å havne i en gruppe med bare innadvendte personer. Om de andre i gruppa er mye dårligere enn meg psykisk gjør jo det selvfølgelig ikke situasjonen så mye bedre. Har vært i noen dårlig fungerende grupper og vil gjøre mitt for å finne en gruppe som jeg tror kan fungere bra for meg.

[Gjest Ertina]

Man skal alltid være forsiktig med å generalisere fra en situasjon til en annen, men jeg synes ikke det er rart om terapeuten mener å ha oppfattet noe som typisk for deg hvis du stiller spørsmål i femten minutter på telefon uten å syntes å ha fått nok informasjon.

''Man skal alltid være forsiktig med å generalisere fra en situasjon til en annen, men jeg synes ikke det er rart om terapeuten mener å ha oppfattet noe som typisk for deg hvis du stiller spørsmål i femten minutter på telefon uten å syntes å ha fått nok informasjon.''

Tja, det kan jo ha noe med hvordan hun har formidlet informasjonen. Ved noen mennesker må man fiske etter informasjon siden det ikke kommer automatisk. Andre mennesker er ryddige i fremstillingen av ting, ,og man slipper å spørre så mye underveis. Atter andre kan være uklare og man må spørre for å unngå misforståelser.

Men dette var i forhold til gruppeterapien. hvordan kan hun vite om det hun mener er kravstorhet også gjelder i andre situasjoner? Og hvordan vet hun om dette er snakk om kravstorhet og ikke bare et stort behov for å ha kontroll over ting, for å gjøre et valg i forhold til hva slags behandling man skal søke videre? Jeg vil gjerne vite mye om ting før jeg tar et valg ang dette.

[Gjest trist jente]

Jeg synes ikke du er kravstor. Synes det er veldig legitime spørsmål. Jeg ville heller tenkt at du var motivert for å jobbe med ting, og at du derfor ville sette deg inn i behandlingsopplegget. Det finnes mange ulike former for gruppeterapi og det er jo viktig at du finner noen som passer for deg. Uten å stille spørsmål om behandlingsmodellen, gruppesammenstning, alder og terapeutens faglige bakgrunn kan ikke du gjøre deg opp en mening om dette gruppetilbudet kan være noe for deg.

[Gjest jambula]

En ting er at terapeuten kan få en følelse av at personen er kravstor, en annen ting er å konkludere med det. Derfor er det mange spør om dette for å vite om pasienten tenker på det samme.

Dessuten er det en spesiell situasjon å skulle diskutere gruppeterapi med en terapeut man ikke vet så mye om. Det er ikke som å ringe onecall og få dem til guide meg gjennom noen installasjoner. Dette er mer følelsesladet, og kan også føre til at jeg kan bli mer stresset, eller oppjaget pga dette. Å spørre mye kan være en måte å beholde kontrollen på.

Jeg husker en psykiater jeg fikk time hos. Første timen så ble jeg helt satt ut fordi han overhodet ikke så ut som den personen jeg hadde laget meg et bilde av. Jeg var nok rimelig stresset, og han spurte meg om jeg var det., Det var greit at han spurte istedenfor å konkludere med at jeg kanskje var arrogant eller noe sånt. Det hender jo at man oppfører seg litt rart når en ikke føler seg konfortabel med situasjone.

Må bare legge til at jeg synes samarbeidet og kjemien er veldig bra i dag:)

''Jeg husker en psykiater jeg fikk time hos. Første timen så ble jeg helt satt ut fordi han overhodet ikke så ut som den personen jeg hadde laget meg et bilde av''

Dette er vel et tydelig bevis på at du har et visst kontrollbehov..?

[Gjest Ertina]

''Jeg husker en psykiater jeg fikk time hos. Første timen så ble jeg helt satt ut fordi han overhodet ikke så ut som den personen jeg hadde laget meg et bilde av''

Dette er vel et tydelig bevis på at du har et visst kontrollbehov..?

Så du har aldri opplevd å ha et slags bilde i hodet av en person du skal treffe, men hvor førsteinntrykket blir noe helt helt annet?

Å møte en psykiater er jo noe annet enn å møte en saksbehandler i skranka på NAV. Du er jo mere prisgitt en psykiater på mange måter. Selvfølgelig vil jeg være opptatt av hvordan han er, om han er hyggelig, erfaren osv. Ser ikke noe galt i å ha tanker og forestillinger rundt det. Og når personen er så langt fra det du så for deg i hodet, ja da ble jeg litt stresset før jeg klarte å omstille meg. Men har klart overgangen fint i dag:)

[frosken]

Så du har aldri opplevd å ha et slags bilde i hodet av en person du skal treffe, men hvor førsteinntrykket blir noe helt helt annet?

Å møte en psykiater er jo noe annet enn å møte en saksbehandler i skranka på NAV. Du er jo mere prisgitt en psykiater på mange måter. Selvfølgelig vil jeg være opptatt av hvordan han er, om han er hyggelig, erfaren osv. Ser ikke noe galt i å ha tanker og forestillinger rundt det. Og når personen er så langt fra det du så for deg i hodet, ja da ble jeg litt stresset før jeg klarte å omstille meg. Men har klart overgangen fint i dag:)

''Så du har aldri opplevd å ha et slags bilde i hodet av en person du skal treffe, men hvor førsteinntrykket blir noe helt helt annet?

''

Jeg har aldri opplevd at en situasjon erfares som vanskelig som følge av at min forhåndsoppfatning ikke samsvarer helt med virkeligheten. Det virker som om du sier at det var diskrepansen som var problemet, ikke noe spesifikt med psykiaterens væremåte eller personlighet?

[Gjest Ertina]

''Så du har aldri opplevd å ha et slags bilde i hodet av en person du skal treffe, men hvor førsteinntrykket blir noe helt helt annet?

''

Jeg har aldri opplevd at en situasjon erfares som vanskelig som følge av at min forhåndsoppfatning ikke samsvarer helt med virkeligheten. Det virker som om du sier at det var diskrepansen som var problemet, ikke noe spesifikt med psykiaterens væremåte eller personlighet?

Det var vel diskrepansen som gjorde utslaget, i tillegg til at jeg var kjempenervøs før møtet. Nå var jo jeg i en pasientsituasjon da, du representerer vel fagpersonen så jeg synes det blir litt feil hvis du aldri vært vært pasient på den måten. Man forholder seg jo anderledes ovenfor kollegaer enn sin egen lege/psykiater.