bryte ekteskap?

[Gjest t xx]

Jeg traff min kone for 12 år siden, vi har vært gift i syv, har tre barn. Vi har alltid vært lykkelige og hatt et svært nært, åpent og kjærlig forhold, og har også blitt oppfattet av "alle" rundt oss som de som alltid kommer til å holde sammen. Vi har et deilig sted å bo og alle muligheter til å nyte livet. Vi jobbet sammen som selvstendige i mange år før vi begynte som ansatte på hvert vårt kontor for snart tre år siden. Jeg ble fort litt oppslukt av min jobb og det ble etterhvert mange lange dager. Min kone tok over mer og mer av "hjemmefabrikken" som vi tidligere delte likt. På mitt kontor jobber det en fantastisk person. Jeg likte henne fra første dag og satte veldig stor pris på henne som en venn. Da begynner klisjeen å ta form...På en studietur i fjor høst var vi fulle og kysset (ingenting mer). Vi forstod begge at vi hadde sterke følelser, men at det var et umulig forhold. Når jeg ser tilbake, ser jeg mange eksempler på at jeg veldig tidlig likte henne mye mer enn man vanligvis liker venner, men vi har vært på turer i regi av jobben til Sverige og Danmark uten at noe skjedde (og det var bare henne og meg). Vi snakket om det som hadde skjedd på denne studieturen og forsøkte å si farvel, men følte bare mer for hverandre hver gang vi snakket. Jeg fortalte tidlig om dette til min kone. Jeg fikk en slags arbeidende permisjon og jobbet hjemmefra for å være nærmere familien min, og gjorde det i over to mnd. Vi hadde sporadisk kontakt pr mail i mellomtiden. Det virket fullstendig umulig å holde seg helt borte fra henne, og jeg klarte ikke å slippe tanken. Forholdet jeg hadde hjemme da var vanskelig, vondt og nokså dødt. Jeg hadde ingenting å gi, og min kone var helt knust. Jeg slet med mye depresjon og skyldfølelse. Jeg hadde aldri sett for meg at vår kjærlighet skulle ende. Jeg så meg selv i drømmene, snu ryggen til barna mine og hele livet som jeg har vært med på å bygge opp. Jeg trente masse og gjorde andre ting for å komme meg ut av huset. Ved juletider flyttet jeg ut i en egen leilighet. Vi hadde barna like mye hos oss. De og spesiellt den eldste på 10 tok det svært tungt og var mye sint. Det var forferdelig trist å oppleve. Vi har hatt flere runder hos psykolog oppe i dette, både sammen og hver for oss. Jeg har nå bodd fire månder for meg selv og hatt noe tid med denne nye kjæresten min. Jeg synes hun helt fantastisk på alle måte jeg ken tenke meg. Hun har en helt unik måte å være tilstede i verden på. Jeg setter mer og mer pris på henne og føler en intens kjærlighet for henne. Hun har gitt helt entydige signaler på at hun har samme følelser for meg og at hun har vært forelsket i meg siden "første" dag, men tenkt på meg som uoppnåelig på grunn av min famile og at jeg har vært så lykkelig hjemme. Samtidig som våre følelser for hverandre har vokst, har det vært vanskelig å slippe taket i min kone (vi er separert nå) og oss sammen som en familie, av mange grunner; sjalusi, redsel, skam og skyld. Jeg ser at jeg ikke var ferdig med henne/ oss før jeg involverte meg med min nye kjæreste, og det har til slutt ødelagt for dette nye forholdet. Jeg klarte ikke å gjøre henne trygg på at jeg ville ha bare henne og har også vært utrygg på meg selv. Ikke på min enorme kjærlighet for henne, men heller om jeg kan leve med meg selv for det jeg har gjort. Nå har jeg lovet å forsøke å få det til igjen med min kone og hun er villig til å få det til, men forventer og forlanger at det skal gå, og at det kan ta tid. Jeg har vinglet veldig i denne prosessen og har tidvis snudd på kort tid. Dette nye forsøket var et slikt spontant utbrudd. Jeg var lettet og glad med en gang. Jeg tenkte at dette kan vi få til og vi kan komme sterke ut av dette. Så går det under et døgn før jeg kjenner at dette er fullstendig feil. Jeg går helt på kompromiss med meg selv. Jeg kjenner for første gang at jeg er egentlig ferdig med oss. Nå kunne jeg klart å slippe alle de vonde følelsene som ofte har holdt meg tilbake. Jeg klarer å innse at dette trenger ikke å ødelegge barndommen til barna, men at den blir anderledes. Jeg kjenner at jeg kan slippe taket i huset og alt vi har sammen, og at jeg er helt tom i forhold vårt. Denne andre kjæresten vet jeg ikke om jeg kunne vunnet tilbake, men jeg vet at jeg ikke kommer til å klare denne kampen med ekteskapet hjemme. Paradoksalt nok, er vel dette det beste utgangspunktet jeg har hatt så langt for å kunne skape et godt liv med denne andre...Jeg er helt rådvill og vekselvis ligger i forsterstilling og gråtet, eller jobber intenst med å fortrenge tankene mine. Hva kan jeg gjøre - hva bør jeg gjøre?

[FGT]

Livet blir mye til det en gjør det til. Et kjent utrykk er : Man blir det en spiser. Altså du har nok vært med på å fore noe som du dermed har holt liv i . Du må komme ned på Jorden, å fore på det som er viktig, om så dere må flytte. Du har mye å tape, ( familien din ) men lite å vinne.

[Gjest MMD]

Du kan ikke få alt: Både familie og lykkelige barn OG et nytt liv med kjæreste og lykkelige barn. Du får spørre deg selv hva som er viktigst i livet ditt. Jeg mener ikke at man skal holde sammen uansett årsak, men å ødelegge en familie i tilfelle gresset er grønnere på den andre siden, mener jeg er feil

[Gjest skilsmissebarn]

Skillsmisse er en vanlig ting, som skjer i 50% av alle forhold. Du er ikke ett svin for å følge hjertet. Kjærlighet slokner og ny oppstår. Går du tilbake til din kone, ender det med att du føler det skikkelig fanget i ett kjærlighetsløst ekteskap.

[Gjest 2248]

Hverdagen vil komme i det nye forholdet og. Spørs hva du setter høyest, barna eller deg selv? Ingen barn like at foreldrene skiller seg, de ønkser gjenforening hele resten av livet. Også som voksne.

[Sør]

Hverdagen vil komme i det nye forholdet og. Spørs hva du setter høyest, barna eller deg selv? Ingen barn like at foreldrene skiller seg, de ønkser gjenforening hele resten av livet. Også som voksne.

For det første er det du skriver rett og slett ikke sant.

For det andre er det nedrigt spill på følelser.

[Lillemus]

Hverdagen vil komme i det nye forholdet og. Spørs hva du setter høyest, barna eller deg selv? Ingen barn like at foreldrene skiller seg, de ønkser gjenforening hele resten av livet. Også som voksne.

''Ingen barn like at foreldrene skiller seg, de ønkser gjenforening hele resten av livet. Også som voksne.''

Tja... Nå sier jeg ikke at ungene her ikke hadde villet at vi skulle finne tilbake til hverandre igjen (det kommer ikke til å skje!), men de har begge to sagt, uavhengig av hverandre, at de synes at jeg og stefaren og pappan og stemora passer mye bedre sammen enn jeg og pappan. Og begge synes i grunnen det er helt greit med steforeldre for gjennom dem har de fått ikke mindre enn 8 ganske jevnaldrende søskenbarn som de er tildels mye sammen med - dette sier de selv, det er ikke noe jeg antar. )

[Gjest tøys og tull]

Hverdagen vil komme i det nye forholdet og. Spørs hva du setter høyest, barna eller deg selv? Ingen barn like at foreldrene skiller seg, de ønkser gjenforening hele resten av livet. Også som voksne.

''Ingen barn like at foreldrene skiller seg, de ønkser gjenforening hele resten av livet. Også som voksne.''

For noe sprøyt! Min unge er overlykkelig for at jeg ikke lenger bor med faren hans. Nå har han en lykkelig , frisk og velfungerende mor. Ikke et øyeblikk ønsket han at vi skulle bli sammen igjen. Jeg er bare lei meg for at han ikke fikk oppleve det enda tidligere.

[mannen72]

Hei

forstår godt hvordan du har det, er oppi nesten samme situasjon selv. Er ikke lett å bestemme hvem man skal såre? Men mitt råd er å tenke på deg selv, (og selvsagt barna). Skal du fortsatt leve med din kone "bare for enkel-hets skyld" eller for ikke å såre henne og barna.Har ikke du og din kone det bra sammen merker barna dette og da har ikke de det bra heller.

men slik jeg forstår har du bodd alene noen måneder og hatt kontakt med hun du tenker på? Da vet du jo samtidig hvordan det er, og det fortsatt er like atraktivt!

... er selv sammen med ei og vi planlegger å flytte ii lag. Men tankene mine er stadig hos ei veninne av meg som jeg vet at jeg ikke kunne levd/bodd sammen med.... nei skal ikke være lett dette..

[Gjest 2048]

''Ingen barn like at foreldrene skiller seg, de ønkser gjenforening hele resten av livet. Også som voksne.''

For noe sprøyt! Min unge er overlykkelig for at jeg ikke lenger bor med faren hans. Nå har han en lykkelig , frisk og velfungerende mor. Ikke et øyeblikk ønsket han at vi skulle bli sammen igjen. Jeg er bare lei meg for at han ikke fikk oppleve det enda tidligere.

Mine barn har gjentatte ganger sagt at de er så glad for at vi fortsatt er sammen.

[Sør]

Mine barn har gjentatte ganger sagt at de er så glad for at vi fortsatt er sammen.

Joda, men du skrev at INGEN barn likte at foreldrene skilte seg, og det er åpenbart løgn.

Ingen påstår at alle unger vil at foreldrene skal skille seg.

[Gjest Shira :o)]

Hverdagen vil komme i det nye forholdet og. Spørs hva du setter høyest, barna eller deg selv? Ingen barn like at foreldrene skiller seg, de ønkser gjenforening hele resten av livet. Også som voksne.

''Ingen barn like at foreldrene skiller seg, de ønkser gjenforening hele resten av livet. Også som voksne.''

Det stemmer ikke. Du kan ikke si "ingen" barn og skjære alle over en kam. Det er faktisk flere barn som takler skilsmisse greitt. Noen barn takler greitt, andre kan slite, osv osv.

Også som voksne? Det kan du heller ikke si, noen ja, andre ikke.

[Glimtipper]

Dette hoeres ut som en typisk utroskapshistorie i mine oerer, fortalt av en som typisk er utro. Du snakker som om foelelser oppstaar og ikke kan kontrolleres, som om det slettes ikke var din feil at du fortsatte aa puste liv inn i forelskelsen, som om livet er urettferdig med DEG fordi du saa uforskyldt havnet i denne situasjonen... Og naa fortsetter du aa saare de rundt deg, baade kone og ny-kjaereste, mens du er aller mest fokusert paa hvor slitsomt du har det med alle disse valgene...

Egentlig tror jeg du trenger aa vaere alene en stund. Men det er nok hva du frykter mest av alt.

Ungene klarer seg. Men de har all rett til aa uttrykke sinne og fortvilelse over hva dine valg har paafoert de. Det vil etterhvert gaa over, fokuser i alle tilfeller paa aa vaere en god pappa.

[Mirabell]

Dette hoeres ut som en typisk utroskapshistorie i mine oerer, fortalt av en som typisk er utro. Du snakker som om foelelser oppstaar og ikke kan kontrolleres, som om det slettes ikke var din feil at du fortsatte aa puste liv inn i forelskelsen, som om livet er urettferdig med DEG fordi du saa uforskyldt havnet i denne situasjonen... Og naa fortsetter du aa saare de rundt deg, baade kone og ny-kjaereste, mens du er aller mest fokusert paa hvor slitsomt du har det med alle disse valgene...

Egentlig tror jeg du trenger aa vaere alene en stund. Men det er nok hva du frykter mest av alt.

Ungene klarer seg. Men de har all rett til aa uttrykke sinne og fortvilelse over hva dine valg har paafoert de. Det vil etterhvert gaa over, fokuser i alle tilfeller paa aa vaere en god pappa.

Enig med deg, Glimtipper!

[Gjest Elextra]

Dette hoeres ut som en typisk utroskapshistorie i mine oerer, fortalt av en som typisk er utro. Du snakker som om foelelser oppstaar og ikke kan kontrolleres, som om det slettes ikke var din feil at du fortsatte aa puste liv inn i forelskelsen, som om livet er urettferdig med DEG fordi du saa uforskyldt havnet i denne situasjonen... Og naa fortsetter du aa saare de rundt deg, baade kone og ny-kjaereste, mens du er aller mest fokusert paa hvor slitsomt du har det med alle disse valgene...

Egentlig tror jeg du trenger aa vaere alene en stund. Men det er nok hva du frykter mest av alt.

Ungene klarer seg. Men de har all rett til aa uttrykke sinne og fortvilelse over hva dine valg har paafoert de. Det vil etterhvert gaa over, fokuser i alle tilfeller paa aa vaere en god pappa.

Tror du har rett!

[Mandolaika]

Hverdagen vil komme i det nye forholdet og. Spørs hva du setter høyest, barna eller deg selv? Ingen barn like at foreldrene skiller seg, de ønkser gjenforening hele resten av livet. Også som voksne.

Det der er tull og tøys!

[Mandolaika]

Livet blir mye til det en gjør det til. Et kjent utrykk er : Man blir det en spiser. Altså du har nok vært med på å fore noe som du dermed har holt liv i . Du må komme ned på Jorden, å fore på det som er viktig, om så dere må flytte. Du har mye å tape, ( familien din ) men lite å vinne.

Akkurat i denne historien til trådstarter tror jeg du har helt rett.

[Mandolaika]

Hverdagen vil komme i det nye forholdet og. Spørs hva du setter høyest, barna eller deg selv? Ingen barn like at foreldrene skiller seg, de ønkser gjenforening hele resten av livet. Også som voksne.

"Ingen barn like at foreldrene skiller seg, de ønkser gjenforening hele resten av livet. Også som voksne."

Jeg har aldri vært så lettet jeg, som den gangen foreldrene mine ENDELIG skilte seg. Både på mine egne vegne, søsknene mine sine vegne og på mamma og pappa sine vegne. Aldri noen gang har jeg ønsket gjenforening.

Så du tar feil!

[Gjest nei, ikke bryt!]

Når rusen er over og hverdagen kommer med din nye kjæreste så vil du helt sikkert angre på det du gjorde.

Det du bør gjøre er og ikke treffe den nye kjæresten i det hele tatt. Du og din familie bør flytte og du bør få deg en ny jobb. Innen et år har du sannsynligvis kommet helt over hun nye. For de fleste tar det koretere tid enn det men du må være villig til å være konsekvent på og ikke oppsøke henne på noe som helst måte. Ute av øye, ute av sinn. Det er snakk om din vilje her og ja du bør tenke på din familie.

[Mandolaika]

Når rusen er over og hverdagen kommer med din nye kjæreste så vil du helt sikkert angre på det du gjorde.

Det du bør gjøre er og ikke treffe den nye kjæresten i det hele tatt. Du og din familie bør flytte og du bør få deg en ny jobb. Innen et år har du sannsynligvis kommet helt over hun nye. For de fleste tar det koretere tid enn det men du må være villig til å være konsekvent på og ikke oppsøke henne på noe som helst måte. Ute av øye, ute av sinn. Det er snakk om din vilje her og ja du bør tenke på din familie.

Er helt enig med deg. Jeg forstår ikke helt at folk kan vurdere å bryte når de faktisk sier de har det godt sammen. Nytt virker spennende, men det er kun i starten.

Vurderer man å bryte når man ikke har det bra sammen, er saken en helt annen.