NHD: Seponering

[Angustia]

En pårørende har i løpet av de siste 4 år fått diagnosene generalisert angstlidelse, panikkangst og sosial fobi.

H*n har prøvd diverse individuell terapi på DPS, angstgruppe på DPS, kognitiv terapi på DPS, egenfinansiert psykomotorisk fysioterapi, gestaltterapi, akupuntur og Qi-Gong-trening.

Dette i tillegg til Buspar, Truxal, Cipralex og Atarax periodevis, uten resultat.

Det eneste som "hjalp" var Sobril, opptil 30 mg pr dag.. Vedkommende er nå nede på 2,5 mg Sobril pr dag. Er 100% sykemeldt og skal være medikamentfri om en uke.

Barna blir kjørt & henta, får middag hver dag osv, men "that's it"... Barnevernet har blitt kontakta..

Er det sannsynlig at 2,5 m g Sobril skaper så store abstinenser? Har du andre forslag til medisinske eller andre tiltak?

Takknemlig for svar :-)

– Angustia

[Gjest sobrilkutt]

Hva gjør dere for å hjelpe henne i en vanskelig men forbigående tid?

Det er ikke det å stå på 2.5 mg som er problemet. Hun er midt i seponeringen sin, og har sannsynligvis noen tøffe uker både bak seg og foran seg. Det er knalltøft å gjennomføre en slik seponering uten innleggelse, og tøft å være forelder i en slik situasjon. Du skriver ikke hvor lenge hun stod på 30 mg, og hvor lang tid hun har brukt på seponering. Det er godt gjort av henne å kutte, og klarer hun å kjøre bil og lage mat til ungene er det mer enn jeg klarte. Jeg var ekstremt sanseforstyrret og hadde alle abstinenssymptom som tenkes kan. Har du googlet bencodiazepinabstinenser for å lese hva det er hun går igjennom?

Det er forbigående dette, og en trenger all den støtte en kan få av sine nærmeste. Støtte og forståelse. Jeg håper dere er der for henne og barna på en god måte.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror dette mer er angsten som kommer frem enn seponeringsbesvær. Vedkommende har sine grunnlidelser med angst og får sikkert ekstra angst for hva som skal skje nå når Sobrilen reduseres og tas bort.

[Angustia]

Hva gjør dere for å hjelpe henne i en vanskelig men forbigående tid?

Det er ikke det å stå på 2.5 mg som er problemet. Hun er midt i seponeringen sin, og har sannsynligvis noen tøffe uker både bak seg og foran seg. Det er knalltøft å gjennomføre en slik seponering uten innleggelse, og tøft å være forelder i en slik situasjon. Du skriver ikke hvor lenge hun stod på 30 mg, og hvor lang tid hun har brukt på seponering. Det er godt gjort av henne å kutte, og klarer hun å kjøre bil og lage mat til ungene er det mer enn jeg klarte. Jeg var ekstremt sanseforstyrret og hadde alle abstinenssymptom som tenkes kan. Har du googlet bencodiazepinabstinenser for å lese hva det er hun går igjennom?

Det er forbigående dette, og en trenger all den støtte en kan få av sine nærmeste. Støtte og forståelse. Jeg håper dere er der for henne og barna på en god måte.

''Hva gjør dere for å hjelpe henne i en vanskelig men forbigående tid?

Det er ikke det å stå på 2.5 mg som er problemet. Hun er midt i seponeringen sin, og har sannsynligvis noen tøffe uker både bak seg og foran seg. Det er knalltøft å gjennomføre en slik seponering uten innleggelse, og tøft å være forelder i en slik situasjon. Du skriver ikke hvor lenge hun stod på 30 mg, og hvor lang tid hun har brukt på seponering. Det er godt gjort av henne å kutte, og klarer hun å kjøre bil og lage mat til ungene er det mer enn jeg klarte. Jeg var ekstremt sanseforstyrret og hadde alle abstinenssymptom som tenkes kan. Har du googlet bencodiazepinabstinenser for å lese hva det er hun går igjennom?

Det er forbigående dette, og en trenger all den støtte en kan få av sine nærmeste. Støtte og forståelse. Jeg håper dere er der for henne og barna på en god måte.''

Skjønner nå at dette tar tid, all ære til deg som sto det gjennom!

H*n begynte vel med en 10 mg Sobril nesten daglig for ca 4 år siden, dette økte gradvis til 30 mg for en tid tilbake. Dette for at vedkommende som er eneforsørger kunne klare å stå i full jobb, følge opp barna sine og være sosial. Tror h*n seponerte med 2,5 mg pr dag hver 14. dag, altså over en relativt lang periode.

H*n har ikke sagt noe om diagnosen til andre enn fagpersoner, meg og et par andre. Ergo begynner det å bli vanskelig for h*n å bortforklare sjukemelding, asosial oppførsel +++ for familie, jobb og venner. Dette er et menneske som er vant til å mestre det meste på alle fronter, har derfor vansker med å blottstille seg og vise "svakhet" / be om hjelp.

Jeg og de få som veit om situasjonen hjelper og støtter så godt vi kan. Men det er fortvilende å se en på alle måter fantastisk person gå til grunne, og kanskje ta barna med seg?

Aner ikke hva mer jeg kan gjøre enn å stille opp som samtalepartner og med praktisk hjelp, føler meg så rådvill :-(

[Angustia]

Jeg tror dette mer er angsten som kommer frem enn seponeringsbesvær. Vedkommende har sine grunnlidelser med angst og får sikkert ekstra angst for hva som skal skje nå når Sobrilen reduseres og tas bort.

''Jeg tror dette mer er angsten som kommer frem enn seponeringsbesvær. Vedkommende har sine grunnlidelser med angst og får sikkert ekstra angst for hva som skal skje nå når Sobrilen reduseres og tas bort.''

Tusen takk for svar!

Vedkommende går pr i dag på Atarax og Zoloft, og har blitt henvist til kognitiv terapi ved DPS for 3. gang.

Må h*n leve med dette og de skadevirkningene det medfører, eller finnes det annen terapi eller medikamentiell behandling?

Det finnes kanskje ikke adekvat hjelp, men jeg føler det er så sørgelig at så mange blir skadelidende (personen sjøl, barna, familie & venner, arbeidsstedet osv) om det motsatte er tilfelle.

Er det evt mulighet for at h*n kan bygge opp et funksjonelt liv på sikt uten medisiner / behandling?

[Gjest sobrilkutt]

''Hva gjør dere for å hjelpe henne i en vanskelig men forbigående tid?

Det er ikke det å stå på 2.5 mg som er problemet. Hun er midt i seponeringen sin, og har sannsynligvis noen tøffe uker både bak seg og foran seg. Det er knalltøft å gjennomføre en slik seponering uten innleggelse, og tøft å være forelder i en slik situasjon. Du skriver ikke hvor lenge hun stod på 30 mg, og hvor lang tid hun har brukt på seponering. Det er godt gjort av henne å kutte, og klarer hun å kjøre bil og lage mat til ungene er det mer enn jeg klarte. Jeg var ekstremt sanseforstyrret og hadde alle abstinenssymptom som tenkes kan. Har du googlet bencodiazepinabstinenser for å lese hva det er hun går igjennom?

Det er forbigående dette, og en trenger all den støtte en kan få av sine nærmeste. Støtte og forståelse. Jeg håper dere er der for henne og barna på en god måte.''

Skjønner nå at dette tar tid, all ære til deg som sto det gjennom!

H*n begynte vel med en 10 mg Sobril nesten daglig for ca 4 år siden, dette økte gradvis til 30 mg for en tid tilbake. Dette for at vedkommende som er eneforsørger kunne klare å stå i full jobb, følge opp barna sine og være sosial. Tror h*n seponerte med 2,5 mg pr dag hver 14. dag, altså over en relativt lang periode.

H*n har ikke sagt noe om diagnosen til andre enn fagpersoner, meg og et par andre. Ergo begynner det å bli vanskelig for h*n å bortforklare sjukemelding, asosial oppførsel +++ for familie, jobb og venner. Dette er et menneske som er vant til å mestre det meste på alle fronter, har derfor vansker med å blottstille seg og vise "svakhet" / be om hjelp.

Jeg og de få som veit om situasjonen hjelper og støtter så godt vi kan. Men det er fortvilende å se en på alle måter fantastisk person gå til grunne, og kanskje ta barna med seg?

Aner ikke hva mer jeg kan gjøre enn å stille opp som samtalepartner og med praktisk hjelp, føler meg så rådvill :-(

Det er selvfølgelig umulig for meg å avgjøre hva som er eventuell abstinens, hva som er såkalt reboundeffekt, og hva som er grunnlidelser. (Reboundeffekt er at plagene du tok sobrilen for kommer tilbake i forsterket form for en periode.)

Noen mennesker slutter på sobril uten problemer, mens andre blir skikkelig dårlig. Det er veldig individuelt. I perioden man slutter kan angstsymptomene derfor bli mye verre enne det som er selve grunnlidelsen. Det er derfor det er skikkelig tøft å slutte. Man har ikke noe å gå på fra før av, og så blir det verre enn noen gang før. Men selv om det ser ut som om hun går under og tar barna med seg, så trenger det slett ikke bli slik. Selv var jeg hjelpetrengende i to måneder etter jeg kuttet. Og den siste måneden mens jeg trappet ned var jeg ganske elendig. En av grunnene til min sterke reaksjon var at jeg har gått på ganske høye doser tidligere, og sluttet flere ganger. Etter hvert tåler jeg ikke medisinen, og nå er det helt slutt. Aldri mer sobril for meg. Nå er det tre måneder siden jeg sluttet, og den siste måneden er jeg begynt å komme meg igjen. Regner med at det tar noen måneder å stabilisere meg helt, og nå må jeg lære meg å takle ting uten sobril. Det må også hun lære seg. Man må holde hodet litt kaldt når en står oppe i noe slikt. Om hun har vært en god mor tidligere, og fungert ganske bra(du beskriver tross alt et menneske som har vært i full jobb) så kan hun komme seg bra til igjen. Hun må komme seg skikkelig av medisinen, få hjernen på rett kjøl, og lære gradvis å leve uten sobril. Det kan ta litt tid. Selv er jeg et nytt menneske bare den siste måneden. Det var viktig for meg at de rundt meg som hjalp meg visste mye om abstinensen jeg gikk gjennom, da det i mitt tilfelle var abstinens, mer enn grunnlidelsen, som slo meg helt ut. De holdt motet oppe for meg da jeg mistet det litt selv. De visste rett og slett hva det gikk i, og hvordan abstinensen kunne arte seg, og hvor langvarig det kan være. Det tar en til to måneder å få den verste abstinensen ut. Det er akuttfasen. Men som sagt er dette individuelt, da noen bare kan slutte og knapt merke noe. Det er ikke mye optimisme og håp i abstinensen, og det hjelper veldig at noen er der og sier at det kommer til å gå fint. Abstinens går alltid over. Det er bare snakk om tid. Grunnlidelsen må en leve med eller få hjelp med, men for meg forverret alt seg mange ganger av abstinenser. Kanskje er det slik for henne også. Har dere anledning til å spørre hva hun tror selv, så kan dere være med på å gi henne litt oppbacking på at det er ting som vil bli bedre. Det er også veldig vanlig å bli asosial i en slik periode. Man har så mer enn nok med ting, og trenger tid på å finne seg selv igjen og hvordan en skal fungere. Jeg klarte ikke prate med andre enn de helt nærmeste, og isolerte meg. Nå er jeg sosial igjen.

Så mitt råd er å snakke med henne og høre hvordan hun selv opplever det. Og gi henne støtte og tro på at det kan bli bra igjen, for det kan det bli. Selv om det ser skikkelig stygt ut for en stund.

[Angustia]

Det er selvfølgelig umulig for meg å avgjøre hva som er eventuell abstinens, hva som er såkalt reboundeffekt, og hva som er grunnlidelser. (Reboundeffekt er at plagene du tok sobrilen for kommer tilbake i forsterket form for en periode.)

Noen mennesker slutter på sobril uten problemer, mens andre blir skikkelig dårlig. Det er veldig individuelt. I perioden man slutter kan angstsymptomene derfor bli mye verre enne det som er selve grunnlidelsen. Det er derfor det er skikkelig tøft å slutte. Man har ikke noe å gå på fra før av, og så blir det verre enn noen gang før. Men selv om det ser ut som om hun går under og tar barna med seg, så trenger det slett ikke bli slik. Selv var jeg hjelpetrengende i to måneder etter jeg kuttet. Og den siste måneden mens jeg trappet ned var jeg ganske elendig. En av grunnene til min sterke reaksjon var at jeg har gått på ganske høye doser tidligere, og sluttet flere ganger. Etter hvert tåler jeg ikke medisinen, og nå er det helt slutt. Aldri mer sobril for meg. Nå er det tre måneder siden jeg sluttet, og den siste måneden er jeg begynt å komme meg igjen. Regner med at det tar noen måneder å stabilisere meg helt, og nå må jeg lære meg å takle ting uten sobril. Det må også hun lære seg. Man må holde hodet litt kaldt når en står oppe i noe slikt. Om hun har vært en god mor tidligere, og fungert ganske bra(du beskriver tross alt et menneske som har vært i full jobb) så kan hun komme seg bra til igjen. Hun må komme seg skikkelig av medisinen, få hjernen på rett kjøl, og lære gradvis å leve uten sobril. Det kan ta litt tid. Selv er jeg et nytt menneske bare den siste måneden. Det var viktig for meg at de rundt meg som hjalp meg visste mye om abstinensen jeg gikk gjennom, da det i mitt tilfelle var abstinens, mer enn grunnlidelsen, som slo meg helt ut. De holdt motet oppe for meg da jeg mistet det litt selv. De visste rett og slett hva det gikk i, og hvordan abstinensen kunne arte seg, og hvor langvarig det kan være. Det tar en til to måneder å få den verste abstinensen ut. Det er akuttfasen. Men som sagt er dette individuelt, da noen bare kan slutte og knapt merke noe. Det er ikke mye optimisme og håp i abstinensen, og det hjelper veldig at noen er der og sier at det kommer til å gå fint. Abstinens går alltid over. Det er bare snakk om tid. Grunnlidelsen må en leve med eller få hjelp med, men for meg forverret alt seg mange ganger av abstinenser. Kanskje er det slik for henne også. Har dere anledning til å spørre hva hun tror selv, så kan dere være med på å gi henne litt oppbacking på at det er ting som vil bli bedre. Det er også veldig vanlig å bli asosial i en slik periode. Man har så mer enn nok med ting, og trenger tid på å finne seg selv igjen og hvordan en skal fungere. Jeg klarte ikke prate med andre enn de helt nærmeste, og isolerte meg. Nå er jeg sosial igjen.

Så mitt råd er å snakke med henne og høre hvordan hun selv opplever det. Og gi henne støtte og tro på at det kan bli bra igjen, for det kan det bli. Selv om det ser skikkelig stygt ut for en stund.

Takk for et oppklarende, ærlig og konstruktivt svar!

Har printa det ut og skal ha det i mente ved framtidige samtaler.

Alt godt til deg :-)

[Orio]

''Jeg tror dette mer er angsten som kommer frem enn seponeringsbesvær. Vedkommende har sine grunnlidelser med angst og får sikkert ekstra angst for hva som skal skje nå når Sobrilen reduseres og tas bort.''

Tusen takk for svar!

Vedkommende går pr i dag på Atarax og Zoloft, og har blitt henvist til kognitiv terapi ved DPS for 3. gang.

Må h*n leve med dette og de skadevirkningene det medfører, eller finnes det annen terapi eller medikamentiell behandling?

Det finnes kanskje ikke adekvat hjelp, men jeg føler det er så sørgelig at så mange blir skadelidende (personen sjøl, barna, familie & venner, arbeidsstedet osv) om det motsatte er tilfelle.

Er det evt mulighet for at h*n kan bygge opp et funksjonelt liv på sikt uten medisiner / behandling?

Det er mange ad som kan hjelpe, kanskje h*n bør prøve et av de andre, selv har jeg hatt god nytte av seroxat, men det kan jo være veldig forskjellig fra person til person.

Et annet nærliggende spørsmål er om h*n har gått på høy nok dose i over lang nok tid. Håper h*n kan få hjelp til det også på dps.

[Angustia]

Det er mange ad som kan hjelpe, kanskje h*n bør prøve et av de andre, selv har jeg hatt god nytte av seroxat, men det kan jo være veldig forskjellig fra person til person.

Et annet nærliggende spørsmål er om h*n har gått på høy nok dose i over lang nok tid. Håper h*n kan få hjelp til det også på dps.

Takk for svar, Orio!

Vet ikke så mye om alt h*n har prøvd, men situasjonen er fastlåst nå :-(

Håper det løser seg for alle parter, ikke minst for de involverte barna..

Aner ikke hvordan jeg skal kunne bidra til et positivt resultat i denne situasjonen; må vel bare stille opp som best jeg kan, støtte familien og håpe på det beste.