spesiell adferd hos barn og mobbing

[Gjest Mor til mobbet 5 åring]

Hei! Min datter har i ca 2 år slitt med barnehagevegring og stort fravær, for ca et år siden ble hun stor nok til å sette mer ord på hva som plaget henne. Hun forteller ofte om en jente som plager henne mye. Min datter har stadig oftere mareritt som følge av denne jentas trusler, sinne, skarpe ordbruk osv... Vi må da vekke henne fordi hun skriker denne jentas navn mens hun sparker og vrir seg i søvne. Det er nokså grover trusler som framsettes og egentlig vanskelig for meg og min mann å tro det kommer fra et barn på 5 år, men det gjør det. Denne jenta er også pågående og aggresiv mot oss når vi henter vår datter, men ettter gjentatte forsøk på å ta opp situasjonen med barnehageledelsen har vi nå gitt opp, men krevd at vår datter beskyttes mot denne jenta. Det merkelige er at hun nå har begynt med en ny og ganske så utspekulert form for trusler, hun sier til vår datter at hvis hun ikke gjør som hun sier skal hun si til oss foreldrene at hun har vært slem hele dagen. Hvor på vår datter da gråter om kvelden og forteller oss hva som har skjedd. Det siste var at hun også løy og sa at vår datter hadde ødelagt en av hennes ting. Denne jente gråt ikke når hun sa dette, men var rasende sint. Vi fikk vite det fordi vår datter gråt om kvelden pga av at hun hadde blitt beskyldt for noe hun ikke hadde gjort. Pga av vår datters mareritt har jeg nå blitt sykemeldt og vår datter har fått innvilget 20 % assistent pga av denne vantriveselen. Siden vår datter skal begynne på skolen og vi har valgt en privatskole langt fra den lokale skolen der jenta som mobber vår datter skal gå, tror vi alt vil blir bedre på høsten. Men både min mann og jeg er skremt over den passiviteten og benektelsen barnehagen har utvist i denne saken. Jeg tenkte umiddelbart at denne jenta muligens trenger hjelp med hvordan hun skal forholde seg til andre barn, lære empati, når hun tydeligvis sliter i så ung alder. Siden jeg i familien har et tilfelle med psykopati er det noe ved dette barnet som er skremmende likt denne personen i min familie. Hun virker så kald, ufølsom, kalkulerende osv... Derfor lurer jeg, kan man så tidlig se en antisosial personlighetsforstyrrelse? Begge foreldene virker både hyggelige og imøtekommende, men denne jentas øyne ser absolutt ikke snille ut. Jeg liker ikke å tenke eller føle sånn i forhold til barn, men etter å ha fått det så nært på kroppen blir det så man tenker på det. Vår datter er livredd for å være i nærheten av henne også fordi hun klyper og dytter og også bruker vår datters hudfarge mot henne. Siden det er et barn som står for all denne trakkaseringen syns vi at vi kan kalle det mobbing, men det har barnehagen reagert kraftig på. Det får så være, men det som er skremmende er at ingen griper inn og ikke minst ser i øynene at dette barnet trenger hjelp med noen de fleste har mere innebygd, empati og sympati. Vi er glade vi fikk plass ved en privatskole, da denne trakkaseringen har vært så massiv og speisell at vi ikke vil ha vår datter på samme skole som den andre jenta, i vertfall når vi ser at også de voksne rundt lukker øynene for dette og velger å tro at det ikke er så farlig. Mobbingen er ganske utspekulert og skjult på et vis, men vi opplever jo vår datters magesmerter, mareritt, hva hun sier, hvor mye hun gråter osv... Det ser ikke lenger ut til at vi kan sende vår datter i barnehagen fordi hun blir så syk av bare en dag. Hun kan ha opplevd noe hyggelig og prate om dette, men så når hun skal legge seg, så kan hun våkne av disse marerittene. Det er en forferdelig situasjon, og det verste, det er som om ingen tror oss. Mvh. Fortvilt mor til 5-åring

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

De blivende psykopater kan vanligvis identifiseres i denne alderen. Det du beskriver er en ganske typisk historie.

Jeg anbefaler på det sterkeste skifte av barnehage så snart som mulig evt ta henne ut umiddelbart og finn en annen løsning frem til hun begynner på skolen til høsten.

[Gjest stakkar jenta;((]

De blivende psykopater kan vanligvis identifiseres i denne alderen. Det du beskriver er en ganske typisk historie.

Jeg anbefaler på det sterkeste skifte av barnehage så snart som mulig evt ta henne ut umiddelbart og finn en annen løsning frem til hun begynner på skolen til høsten.

hva med den andre jenta da, bør ikke barnehagen reagere slik at jenta får hjelp før det går så langt???

[Gjest ikke signatur i dag]

Dette vil jeg kalle terrorisering av et forsvarsløst lite barn!

Fint at dere sørger for at de to ikke skal gå på samme skolen, og at datteren din kan få komme i et nytt miljø.

[Gjest ikke signatur i dag]

hva med den andre jenta da, bør ikke barnehagen reagere slik at jenta får hjelp før det går så langt???

Ellers finner hun bare et annet offer.

[jubalong70]

Jeg hadde ikke godtatt at barnehagen ikke gjør noe. Jeg hadde forlangt et møte med ped.leder og styrer der jeg hadde overlevert et brev med punkter over hva som skjer og hvordan din datter reagerer. Brevet hadde jeg også sendt til barnehagekontoret i kommunen.

Jeg hadde forlangt at denne jenta fikk en assistent som kan følge med henne, og lære henne basisempati. Og beskytte andre mot henne.

Jeg hadde også sterkt vurdert å ta barnet mitt ut av en barnehage som traumatiserer henne.

[sophie70]

Jeg mente den andre jenta som blir plaget hvis min datter ikke er der er en jente med autismespekterforstyrrelse,

men så lenge min datter er der er det hun som blir plaget,

Jeg skrev et innlegg og takket for svar, men jeg vet ikke helt hvor det la seg?

[sophie70]

Hei!

Takk til alle spesielt psykiater Nils Håvard Dahl

Jeg trodde aldri jeg skulle få så fort svar og så raskt.

Det betyr MYE,

Jeg er blitt stemplet som en "håpløs" mor fordi jeg ikke har "tøffet" opp min datter. Dette føler jeg og førskolelærer har sagt til meg at "Min datter må bare tøffes opp".

Hun fungerer fint i alle andre sammenhenger, reiser på turer, er trygg og glad og tillitsfull. I helgene er det ingen magesmerter, fotsmerter, hodepine osv... Dette har jeg alltid sagt til barnehagen fordi dette har jo vist med tydelighet at det er "noe" i barnehagen som skremmer min datter.

Ja jeg skrev en mail til førskolelærer der jeg sa at det kan godt være at min datter misforstår mye, hun er på mange måter ganske følsom som mennesketype, men den andre jenta trenger da hjelp. Hun har fysisk gått til "angrep" dvs hoppet opp på meg for å ta det jeg holder i hendene både på meg og min mann. Min mann som er utenlandsk er både sjokkert og overrasket over at ingen griper inn. Når vi tok dette opp på et møte mer for å bekrefte den vanskelige situasjonene som det må være ikke minst for andre barn at hun er så fysisk krevende, ble vi møtt med taushet.

Det er fryktelig, fryktelig, fryktelig for en hel familie. Jeg er i studier og har det siste året vært mer hjemme enn på forelesning, jeg har utsatt studiene et år.

Det tragiske er jo også at dette barnet ikke får hjelp og som jeg sa til min mann, når vår datter er hjemme er det en annen jente som får gjennomgå, hun har en form for autismespekterforsturrelser.

Det forferdelige er at barnehagen benekter og fornekter problemet. Jeg sa på det siste møte før påske at det kan jo også være at det andre barnet også trenger hjelp så hun ikke drar med seg dette problemet inn i skolen. (jeg har nesten lyst til å varsle skolen)De er bare opptatt av at min datter trenger å tøffes opp!!!

Det var ingen problemer med barnehagen før denne jenta begynte for 2 år siden, min datter gikk hver dag, var glad, og fornøyd.

Bør jeg varsle den kommunale skolen anonymt? Nå skal jo ikke min datter gå på den lokale skolen, jeg er så glad vi fikk plass på privat skole, men jeg tenker på alle de andre som skal bli plaget av henne. Hun trenger hjelp.

[Gjest verinoca]

Hei!

Takk til alle spesielt psykiater Nils Håvard Dahl

Jeg trodde aldri jeg skulle få så fort svar og så raskt.

Det betyr MYE,

Jeg er blitt stemplet som en "håpløs" mor fordi jeg ikke har "tøffet" opp min datter. Dette føler jeg og førskolelærer har sagt til meg at "Min datter må bare tøffes opp".

Hun fungerer fint i alle andre sammenhenger, reiser på turer, er trygg og glad og tillitsfull. I helgene er det ingen magesmerter, fotsmerter, hodepine osv... Dette har jeg alltid sagt til barnehagen fordi dette har jo vist med tydelighet at det er "noe" i barnehagen som skremmer min datter.

Ja jeg skrev en mail til førskolelærer der jeg sa at det kan godt være at min datter misforstår mye, hun er på mange måter ganske følsom som mennesketype, men den andre jenta trenger da hjelp. Hun har fysisk gått til "angrep" dvs hoppet opp på meg for å ta det jeg holder i hendene både på meg og min mann. Min mann som er utenlandsk er både sjokkert og overrasket over at ingen griper inn. Når vi tok dette opp på et møte mer for å bekrefte den vanskelige situasjonene som det må være ikke minst for andre barn at hun er så fysisk krevende, ble vi møtt med taushet.

Det er fryktelig, fryktelig, fryktelig for en hel familie. Jeg er i studier og har det siste året vært mer hjemme enn på forelesning, jeg har utsatt studiene et år.

Det tragiske er jo også at dette barnet ikke får hjelp og som jeg sa til min mann, når vår datter er hjemme er det en annen jente som får gjennomgå, hun har en form for autismespekterforsturrelser.

Det forferdelige er at barnehagen benekter og fornekter problemet. Jeg sa på det siste møte før påske at det kan jo også være at det andre barnet også trenger hjelp så hun ikke drar med seg dette problemet inn i skolen. (jeg har nesten lyst til å varsle skolen)De er bare opptatt av at min datter trenger å tøffes opp!!!

Det var ingen problemer med barnehagen før denne jenta begynte for 2 år siden, min datter gikk hver dag, var glad, og fornøyd.

Bør jeg varsle den kommunale skolen anonymt? Nå skal jo ikke min datter gå på den lokale skolen, jeg er så glad vi fikk plass på privat skole, men jeg tenker på alle de andre som skal bli plaget av henne. Hun trenger hjelp.

Enig i de andre svarene du har fått. Dette høres helt hårreisende ut, og hjerteskjærnede at din liten jente skal plages så voldsomt... :-(

Har dere forsøkt å ta kontakt med foreldrene til jenta? Det ville for meg vært minst like aktuelt som et møte med ped.leder og styrer i bhg.

[laban]

Hvis dette er sant, hadde jeg forsøkt å bytte barnehage. Det går ikke an å utsette småbarn for denslags i årevis.

Kan du være tilstede iblant, uten å gripe inn, men for å observere, slik at du vet hva som er realitetene?

Jeg påstår ikke at noen lyver, men det er tross alt ganske små barn det er snakk om.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hei!

Takk til alle spesielt psykiater Nils Håvard Dahl

Jeg trodde aldri jeg skulle få så fort svar og så raskt.

Det betyr MYE,

Jeg er blitt stemplet som en "håpløs" mor fordi jeg ikke har "tøffet" opp min datter. Dette føler jeg og førskolelærer har sagt til meg at "Min datter må bare tøffes opp".

Hun fungerer fint i alle andre sammenhenger, reiser på turer, er trygg og glad og tillitsfull. I helgene er det ingen magesmerter, fotsmerter, hodepine osv... Dette har jeg alltid sagt til barnehagen fordi dette har jo vist med tydelighet at det er "noe" i barnehagen som skremmer min datter.

Ja jeg skrev en mail til førskolelærer der jeg sa at det kan godt være at min datter misforstår mye, hun er på mange måter ganske følsom som mennesketype, men den andre jenta trenger da hjelp. Hun har fysisk gått til "angrep" dvs hoppet opp på meg for å ta det jeg holder i hendene både på meg og min mann. Min mann som er utenlandsk er både sjokkert og overrasket over at ingen griper inn. Når vi tok dette opp på et møte mer for å bekrefte den vanskelige situasjonene som det må være ikke minst for andre barn at hun er så fysisk krevende, ble vi møtt med taushet.

Det er fryktelig, fryktelig, fryktelig for en hel familie. Jeg er i studier og har det siste året vært mer hjemme enn på forelesning, jeg har utsatt studiene et år.

Det tragiske er jo også at dette barnet ikke får hjelp og som jeg sa til min mann, når vår datter er hjemme er det en annen jente som får gjennomgå, hun har en form for autismespekterforsturrelser.

Det forferdelige er at barnehagen benekter og fornekter problemet. Jeg sa på det siste møte før påske at det kan jo også være at det andre barnet også trenger hjelp så hun ikke drar med seg dette problemet inn i skolen. (jeg har nesten lyst til å varsle skolen)De er bare opptatt av at min datter trenger å tøffes opp!!!

Det var ingen problemer med barnehagen før denne jenta begynte for 2 år siden, min datter gikk hver dag, var glad, og fornøyd.

Bør jeg varsle den kommunale skolen anonymt? Nå skal jo ikke min datter gå på den lokale skolen, jeg er så glad vi fikk plass på privat skole, men jeg tenker på alle de andre som skal bli plaget av henne. Hun trenger hjelp.

Jeg forstår det slik at din datter skulle hatt ca 2 mnd igjen i barnehagen før hun likevel skulle ha sluttet.

Jeg har lest de kommentarene du har fått, og jeg har følgende kommentarer:

1. Ta henne ut umiddelbart for å unngå videre traumatisering.

2. Når barnehagen ikke har reagert til nå, er det ingenting de kan gjøre for å rette opp dette de siste to månedene. Dropp alle tanker om å gjøre noe i forhold til BH.

3. Det har ingen hensikt å varsle den kommende skolen til mobberen. De vil finne ut av det likevel innen det er gått en måned. Du skal bruke energien din på din egen datter.

4. Ta for all del ikke kontakt med den mobbende jentas foreldre. Det kan i beste fall bli en meget ubehagelig opplevelse. Om de ser upåfallende ut på vei til og fra barnehagen, kan andre sider lett vise seg når du konfronterer dem.

Med de beste ønsker

[PieLill]

hva med den andre jenta da, bør ikke barnehagen reagere slik at jenta får hjelp før det går så langt???

Ifølge trådstarter har barnehagen tragisk nok valgt å ignorere dette.

Det eneste de som foreldre kan gjøre da er å skjerme sitt eget barn.

mvh

[Gjest solfryd]

Hvis dette er sant, hadde jeg forsøkt å bytte barnehage. Det går ikke an å utsette småbarn for denslags i årevis.

Kan du være tilstede iblant, uten å gripe inn, men for å observere, slik at du vet hva som er realitetene?

Jeg påstår ikke at noen lyver, men det er tross alt ganske små barn det er snakk om.

''Kan du være tilstede iblant, uten å gripe inn, men for å observere, slik at du vet hva som er realitetene?''

Hvorfor skulle ikke moren gripe inn hvis hun ser at datteren sin blir plaget?

Tror ingen mor klarer å være passiv tilskuer til at ens eget barn blir behandlet dårlig....

[Gjest solfryd]

Ifølge trådstarter har barnehagen tragisk nok valgt å ignorere dette.

Det eneste de som foreldre kan gjøre da er å skjerme sitt eget barn.

mvh

''Det eneste de som foreldre kan gjøre da er å skjerme sitt eget barn.''

Eller ta skjea i egen hånd og "ta" drittungen selv, når barnehagen nekter å gjøre noe.

Vet du, jeg tar ikke fem øre for å ta en slik unge for meg og snakke henne til rette. Og avslutte med noe sånt som: "Hvis ikke du heretter lar x være i fred, så går jeg hardere til verks neste gang. Ligg unna! Bare _prøv_ deg en gang til!", osv..."

For slike barn kan trusler som dette være svært så virksomt. Man snakker da et språk som ungen forstår.

Og jeg har erfaring på området. ;-)

[Gjest tiltak]

Ifølge trådstarter har barnehagen tragisk nok valgt å ignorere dette.

Det eneste de som foreldre kan gjøre da er å skjerme sitt eget barn.

mvh

Det er muligens vanskelig for trådstarter å vite fullt ut om hvor alvorlig barnehagen tar det, eller hvor blind de er. Man sier ikke alltid så mye til andre foreldre om eventuelle tiltak.

[PieLill]

''Det eneste de som foreldre kan gjøre da er å skjerme sitt eget barn.''

Eller ta skjea i egen hånd og "ta" drittungen selv, når barnehagen nekter å gjøre noe.

Vet du, jeg tar ikke fem øre for å ta en slik unge for meg og snakke henne til rette. Og avslutte med noe sånt som: "Hvis ikke du heretter lar x være i fred, så går jeg hardere til verks neste gang. Ligg unna! Bare _prøv_ deg en gang til!", osv..."

For slike barn kan trusler som dette være svært så virksomt. Man snakker da et språk som ungen forstår.

Og jeg har erfaring på området. ;-)

I en del tilfeller kan dette være rette medisin.

Den situasjonen trådstarter beskriver tror jeg er for infløkt til å gjøre noe slikt. Uansett bør de ta ungen ut av en barnehage med et så ryggradsløst personale.

mvh

[PieLill]

Det er muligens vanskelig for trådstarter å vite fullt ut om hvor alvorlig barnehagen tar det, eller hvor blind de er. Man sier ikke alltid så mye til andre foreldre om eventuelle tiltak.

Ifølge trådstarter har de hatt et hovedfokus på at jenta som mobbes må tøffes opp.

Om de tok dette på alvor ville de gitt foreldrene medhold i at situasjonen var uholdbar og minimum fortalt dem hva de gjorde for å skjerme jenta. De ville sagt at de dro inn PPT for å observere situasjonen. De ville sagt at de søker ekstern ekspertise for råd og veiledning.

Når ei jente i barnehage får regelmessige mareritt av et annet barn, er det alarm og katastrofe. Fornuftig barnehagepersonell vil være så tydelige at ingen var i tvil om at de tok dette svært alvorlig.

Dessverre er det noen voksne som finner det bekvemt å benekte at så små barn kan være så utspekulerte og så slemme.

mvh

[sophie70]

Jeg forstår det slik at din datter skulle hatt ca 2 mnd igjen i barnehagen før hun likevel skulle ha sluttet.

Jeg har lest de kommentarene du har fått, og jeg har følgende kommentarer:

1. Ta henne ut umiddelbart for å unngå videre traumatisering.

2. Når barnehagen ikke har reagert til nå, er det ingenting de kan gjøre for å rette opp dette de siste to månedene. Dropp alle tanker om å gjøre noe i forhold til BH.

3. Det har ingen hensikt å varsle den kommende skolen til mobberen. De vil finne ut av det likevel innen det er gått en måned. Du skal bruke energien din på din egen datter.

4. Ta for all del ikke kontakt med den mobbende jentas foreldre. Det kan i beste fall bli en meget ubehagelig opplevelse. Om de ser upåfallende ut på vei til og fra barnehagen, kan andre sider lett vise seg når du konfronterer dem.

Med de beste ønsker

Hei!

Takk for utfyllende og konkrete råd. De er egentlig i tråd med min egen indre følelse, men ganske så motsatt av hva barnehagen har rådet oss til samt ppt, som jo er inne i bildet pga av barnehagevegringen som har vart så lenge.

Vi har i tråd med anbefalninger forsøkt og foreslå for vår datter at vi kan invitere henne hjem til oss slik at kanskje hun da blir snillere, men vår datter nekter. Vi kan ikke trosse hennes så absolutte motstand mot dette.

Da hun for en stund siden ble invitert hjem til denne jenta, ville ikke vår datter. Jeg forsøkte da å overtale henne litt, men hun stod fast på sitt, hun ville ikke gå på besøk og jeg husker jeg tenkte: Min datter som elsker både å ha besøk og ikke minst gå på besøk må være ganske så redd når hun ikke vil dra på besøk.

Da hennes foreldre har klaget på oss til barnehagen nå etter at vi tok opp at dette dreier seg om mobbing,(som om de nå slår tilbake og tror vi kommer med grunnløse anklager) fordi vi ikke skal ha svart på flere forespørsler fra dem der de har invitert vår datter, er dette en sterk overdrivelse. Vi svarte ikke på EN henveldelse fordi vi ble så sjokkert over vår datters tydelige redsel da vi foreslo at hun kunne besøke denne jenta. Vi snakket sammen min mann og jeg hva vi skulle svare på hendvendelsen, til slutt ble det bare med: Det passer ikke. Litt fordi vi er i en slags sjokktilstand over vår datters mareritt. Min mann og jeg bytter på å ligge inne hos henne nå pga av at vi må vekke henne da det virker for traumatisk. Ingen spør hvordan vår datter har det, om marerittene, og hennes fortvilelse.

Istedet for å støtte oss og vår datter er hele saken snudd på hodet; Vi er de vanskelige, jeg er en håpløs overfølsom mor, min mann er ettergivende, vår datter er nærtagende og trengs å tøffes opp osv... Men et spørsmål alle de ansvarlige ser ut til å glemme, min mann og jeg har byttet på å ha vår datter med oss. Hun har sittet i flere uker under hans pult på jobben, under møtebord eller på forelesning med meg, det er ikke en ønskesituasjon, det er en desperat handling fordi vi ser en vegring som er mer enn bare å ikke ville gå en dag eller to.

Min mann har fått problemer med ledelsen fordi mange reagerere på at vår datter må sitte på møter eller være med på byggeplasser på befaringer, ....

Jeg kan bare si at jeg er kvalm av hvordan denne saken er blitt håndtert, og det siste som skjedde nå i foriige uke i barnehagen, med nye trusler og ganske så utspekulerte, gjør saken uløselig.

Jeg ville så gjerne at vår datter skulle få en bra avslutning på barnehagetiden og derfor har min mann som nå ene og alene har kontakten med barnahagen, da jeg ikke orker mer, krevd at hun beskyttes fra det andre barnet, og at de ikke skal leke uten tilsyn. Likevel skjer daglige trusler.

Ja kanskje er det eneste riktige nå og bare la dette være, selv om vi fikk som oppgave fra barnehagen å løse dette med foreldrene så er det jammen ikke lett. De har blitt informert, men det har ikke bedret noe tvert i mot har ting forverret seg og mere utspekulerte trusler har kommet til.

Men det er en forferdelig sorg å kjenne på at vår datter må slutte i barnehagen pga av et annet barn som plager henne. At man ikke blir tatt på alvor, og at ingen voksne klarer å trygge barmehagedagen slik at hun kan være der.

Og hvor grove trusler både om straff og diverse andre ting det andre barnet fremsetter har jeg sagt lite om, men jeg syns det er rart at man ikke ved å høre språkbruken hennes griper inn.

Jeg vet ikke hvordan et barn på 5 år kan tenke ut sånne ting?

Takk i allefall for råd.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hei!

Takk for utfyllende og konkrete råd. De er egentlig i tråd med min egen indre følelse, men ganske så motsatt av hva barnehagen har rådet oss til samt ppt, som jo er inne i bildet pga av barnehagevegringen som har vart så lenge.

Vi har i tråd med anbefalninger forsøkt og foreslå for vår datter at vi kan invitere henne hjem til oss slik at kanskje hun da blir snillere, men vår datter nekter. Vi kan ikke trosse hennes så absolutte motstand mot dette.

Da hun for en stund siden ble invitert hjem til denne jenta, ville ikke vår datter. Jeg forsøkte da å overtale henne litt, men hun stod fast på sitt, hun ville ikke gå på besøk og jeg husker jeg tenkte: Min datter som elsker både å ha besøk og ikke minst gå på besøk må være ganske så redd når hun ikke vil dra på besøk.

Da hennes foreldre har klaget på oss til barnehagen nå etter at vi tok opp at dette dreier seg om mobbing,(som om de nå slår tilbake og tror vi kommer med grunnløse anklager) fordi vi ikke skal ha svart på flere forespørsler fra dem der de har invitert vår datter, er dette en sterk overdrivelse. Vi svarte ikke på EN henveldelse fordi vi ble så sjokkert over vår datters tydelige redsel da vi foreslo at hun kunne besøke denne jenta. Vi snakket sammen min mann og jeg hva vi skulle svare på hendvendelsen, til slutt ble det bare med: Det passer ikke. Litt fordi vi er i en slags sjokktilstand over vår datters mareritt. Min mann og jeg bytter på å ligge inne hos henne nå pga av at vi må vekke henne da det virker for traumatisk. Ingen spør hvordan vår datter har det, om marerittene, og hennes fortvilelse.

Istedet for å støtte oss og vår datter er hele saken snudd på hodet; Vi er de vanskelige, jeg er en håpløs overfølsom mor, min mann er ettergivende, vår datter er nærtagende og trengs å tøffes opp osv... Men et spørsmål alle de ansvarlige ser ut til å glemme, min mann og jeg har byttet på å ha vår datter med oss. Hun har sittet i flere uker under hans pult på jobben, under møtebord eller på forelesning med meg, det er ikke en ønskesituasjon, det er en desperat handling fordi vi ser en vegring som er mer enn bare å ikke ville gå en dag eller to.

Min mann har fått problemer med ledelsen fordi mange reagerere på at vår datter må sitte på møter eller være med på byggeplasser på befaringer, ....

Jeg kan bare si at jeg er kvalm av hvordan denne saken er blitt håndtert, og det siste som skjedde nå i foriige uke i barnehagen, med nye trusler og ganske så utspekulerte, gjør saken uløselig.

Jeg ville så gjerne at vår datter skulle få en bra avslutning på barnehagetiden og derfor har min mann som nå ene og alene har kontakten med barnahagen, da jeg ikke orker mer, krevd at hun beskyttes fra det andre barnet, og at de ikke skal leke uten tilsyn. Likevel skjer daglige trusler.

Ja kanskje er det eneste riktige nå og bare la dette være, selv om vi fikk som oppgave fra barnehagen å løse dette med foreldrene så er det jammen ikke lett. De har blitt informert, men det har ikke bedret noe tvert i mot har ting forverret seg og mere utspekulerte trusler har kommet til.

Men det er en forferdelig sorg å kjenne på at vår datter må slutte i barnehagen pga av et annet barn som plager henne. At man ikke blir tatt på alvor, og at ingen voksne klarer å trygge barmehagedagen slik at hun kan være der.

Og hvor grove trusler både om straff og diverse andre ting det andre barnet fremsetter har jeg sagt lite om, men jeg syns det er rart at man ikke ved å høre språkbruken hennes griper inn.

Jeg vet ikke hvordan et barn på 5 år kan tenke ut sånne ting?

Takk i allefall for råd.

Hvis du til nå har hatt tro på et rettferdig samfunn der barnehage, skole, samfunn, politi beskytter en mot trusler, trakassering og vold, må du dessverre oppgi denne tanken så snart som mulig :-( I vårt samfunn har vi blitt fratatt retten til å være i fred for hel og halvkriminelle.

[sophie70]

Hvis dette er sant, hadde jeg forsøkt å bytte barnehage. Det går ikke an å utsette småbarn for denslags i årevis.

Kan du være tilstede iblant, uten å gripe inn, men for å observere, slik at du vet hva som er realitetene?

Jeg påstår ikke at noen lyver, men det er tross alt ganske små barn det er snakk om.

Hei!

Ja for de som lurer på om dette er sant, som for så vidt jeg har følt at barnhagen også spør seg om så kan jeg bare si:

Vår datter har i 2 år vært til fastlege for:

smerter i bena

smerter i mage

hodepine

ryggsmerter

kvalme

jeg husker ikke alt!

Det tar tid å oppdage/innse/forstå at noe dreier seg om regelrett mobbing, altså ikke vilkårlig tilfeller av erting,

Jeg mener vi som foreldre har gjort noe som skelden foreldre gjør, vi har valgt å høre på vår datter, aldri forlatt henne gråtende FORDI noe har sagt oss at denne vegringen er for tung og spesiell.

Nå har barnehagen lenge forsøkt å legge til rette, men da vi kom til at dette skyldes i stor grad plaging fra et annet barn reagerte førskolelærer med å gå i regelrett forsvar.

Vi forsøkte å forklare hvor fornøyd og takknemmelig vi er for alle tiltak, at det ikke er noe hun har gjort feil osv osv...

Vår datter har imidlertid ingen vondter og smerter i helgene!!!

Dette har vi alltid ment da må tyde på vantrivsel og utrygghet i barnehagen.

Hun vil heller sitte å kjede seg på forelesning eller under et møtebord enn å gå i barnehagen i perioder der det har vært spesielt ille.

Jeg er 100 % sikker på at hennes historier er sanne,

og det bekrefter i alle tilfeller hennes mareritt,

som både jeg og far fortvilet er vitne til!!

Henns fysiske vondter i disse 2 årene tror vi nå skyldes mere psykisk, at hun har følt seg utrygg osv..

Siden hun fikk assitent, har mye bedret seg, vi håpet derfor at det ville trygge/beskytte henne nok, fordi hun har også venner i barnehagen hun nå ikke får treffe.

Problemet er oss voksne egentlig som ikke tørr se i øynene at det finnes barn som trenger mer hjelp enn andre for å lære hvordan man snakker til andre, behandler andre osv...

Jeg er ikke i tvil om at min datter snakker sant det er for mye rundt, mareritt, gråt, somatiske smerter, vegring mot å stå opp mandag, tirsdag, onsdag, torsdag og fredag. Men ikke lørdag og søndag.

Før denne jenta begynte gikk min datter hver dag uten å ha denne vegringen.

Ja man har valgt feil fokus at vår datter skal tøffes opp, istedet for å også hjelpe det andre barnet, for jeg ser jo at måten hun kjefter og henvender seg til de andre barna på ikke er så hyggelig, bare det lille jeg ser, hun er SVÆRT sjefete og kontrollerende.

Hvilket barn tror man kan si: "Dra ned buksa så jeg får gi deg rompesmerter ellers skal jeg si til mora di at du har vært slem hele dagen".

Hvordan jeg fikk vite det? Min datter spurte meg mens hun begynte å gråte; "Hva er rompesmerter mamma?"