spesiell adferd hos barn og mobbing

[sophie70]

Hvis du til nå har hatt tro på et rettferdig samfunn der barnehage, skole, samfunn, politi beskytter en mot trusler, trakassering og vold, må du dessverre oppgi denne tanken så snart som mulig :-( I vårt samfunn har vi blitt fratatt retten til å være i fred for hel og halvkriminelle.

Hei!

Ja vel. Jeg prøver å ha en positiv innstilling, men jeg har levd litt "skjermet"(pga av meg selv:), men jeg ser jo at det ikke alltid er ofrene som får hjelp og støtte i feks mobbesaker som har blitt slått opp i media.

Likevel var jeg primært opptatt av at begge disse jentene trenger hjelp. Min datter er sårbar og oppfatter svært bokstavelig, men er høflig, stille og mer opptatt med å få være i ro og fred med sine ting eller med en likesinnet jente. Noe som er vanskelig etter som dette barnet sier stygge ting til henne ustanselig og som tydeligvis går rett i hjertet på min datter.Min datter er sårbar og derfor nok et lett offer, jeg vet ikke?

Og det er også vanskelig å tenke at små barn kan være så utspekulerte. Jeg har aldri opplevd noe lignende og hun har 4 søsken, slik at jeg har litt erfaring. Det kan til tider oppstå noen problemer, men snakker man med barna kan det meste løses på en grei måte.

Det er første gang jeg som voksen blir angrepet av et barn som hopper opp på meg for å ta det jeg har i hendene. Nå er jeg høyere, men det er en ubehaglieg situasjon og ingen voksne griper inn, så man blir litt sjokkert der og da.

Mest for at denne oppførselen godtaes.

Men barnehagen reagerte med vantro både fordi vi kalte denne ertingen for mobbing, og fordi vi mente dette barnet selv trenger hjelp. Jeg tenker da på en form for veiledning og hjelp til å lære empati og sympati.. Vår datter får gjennom assistent god hjelp fordi hun forklarer henne situasjonene som oppstår. Det har trygget henne mest fordi hun får tett voksenoppfølging, men det var en kamp i seg selv å få gjennom fordi hun ikke har noen diagnose eller er aggresiv og utagerende eller bråkete.

Vi jobber mye med hennes sårbarhet her hjemme også, men hva har skapt den? Det begynner jeg å lure på nå? Inntil denne jenta begynte var min datter glad for å gå i barnehagen, hun startet når hun var 2 år og var hun litt sliten en dag(som alle kan være), kunne jeg ta meg en halv time med litt ekstra kos og tegning, så fikk jeg gå og hun strålte.

Det opprører meg å oppleve hvor lite tak det er i voksne ansvarlige, det er jammen ikke rart at mobbeofre føler veien er vanskelig når det er deres væremåte som blir diskutert, snarere enn å se hva som starter problemet.

Skulle ønske psykiatere som deg kunne gått ut i media og sluppet en brannfakkel, for hvis antisosial personlighetsfortyrrelse kan sees så tidlig så bør jo samfunnet være mer bevist dette? Også førskolelærere. Det er et annet barn hun også plager men hun har en utviklingsfortyrrelse og klarer ikke å forklare seg så godt som min datter.

De til og med benektet fenomenet mobbing i min datters barnehage inntil jeg fant og printet ut en brosjyre fra utdanningsforbundet som heter; "mobbing i barnehage"

Takk for hjelpen i alle fall

Forvilt mamma

[Dorthe]

Hei!

Ja vel. Jeg prøver å ha en positiv innstilling, men jeg har levd litt "skjermet"(pga av meg selv:), men jeg ser jo at det ikke alltid er ofrene som får hjelp og støtte i feks mobbesaker som har blitt slått opp i media.

Likevel var jeg primært opptatt av at begge disse jentene trenger hjelp. Min datter er sårbar og oppfatter svært bokstavelig, men er høflig, stille og mer opptatt med å få være i ro og fred med sine ting eller med en likesinnet jente. Noe som er vanskelig etter som dette barnet sier stygge ting til henne ustanselig og som tydeligvis går rett i hjertet på min datter.Min datter er sårbar og derfor nok et lett offer, jeg vet ikke?

Og det er også vanskelig å tenke at små barn kan være så utspekulerte. Jeg har aldri opplevd noe lignende og hun har 4 søsken, slik at jeg har litt erfaring. Det kan til tider oppstå noen problemer, men snakker man med barna kan det meste løses på en grei måte.

Det er første gang jeg som voksen blir angrepet av et barn som hopper opp på meg for å ta det jeg har i hendene. Nå er jeg høyere, men det er en ubehaglieg situasjon og ingen voksne griper inn, så man blir litt sjokkert der og da.

Mest for at denne oppførselen godtaes.

Men barnehagen reagerte med vantro både fordi vi kalte denne ertingen for mobbing, og fordi vi mente dette barnet selv trenger hjelp. Jeg tenker da på en form for veiledning og hjelp til å lære empati og sympati.. Vår datter får gjennom assistent god hjelp fordi hun forklarer henne situasjonene som oppstår. Det har trygget henne mest fordi hun får tett voksenoppfølging, men det var en kamp i seg selv å få gjennom fordi hun ikke har noen diagnose eller er aggresiv og utagerende eller bråkete.

Vi jobber mye med hennes sårbarhet her hjemme også, men hva har skapt den? Det begynner jeg å lure på nå? Inntil denne jenta begynte var min datter glad for å gå i barnehagen, hun startet når hun var 2 år og var hun litt sliten en dag(som alle kan være), kunne jeg ta meg en halv time med litt ekstra kos og tegning, så fikk jeg gå og hun strålte.

Det opprører meg å oppleve hvor lite tak det er i voksne ansvarlige, det er jammen ikke rart at mobbeofre føler veien er vanskelig når det er deres væremåte som blir diskutert, snarere enn å se hva som starter problemet.

Skulle ønske psykiatere som deg kunne gått ut i media og sluppet en brannfakkel, for hvis antisosial personlighetsfortyrrelse kan sees så tidlig så bør jo samfunnet være mer bevist dette? Også førskolelærere. Det er et annet barn hun også plager men hun har en utviklingsfortyrrelse og klarer ikke å forklare seg så godt som min datter.

De til og med benektet fenomenet mobbing i min datters barnehage inntil jeg fant og printet ut en brosjyre fra utdanningsforbundet som heter; "mobbing i barnehage"

Takk for hjelpen i alle fall

Forvilt mamma

Hvorfor ringer du ikke til bup da og forteller dem om problemet. De er hjelpsomme de. Jeg vet at alle sier at man må ha henvisning fra fastlegen, men jeg har ringt å snakket med dem og fått to av ungene inn pga min bekymring uten henvisning

[sophie70]

Hvis du til nå har hatt tro på et rettferdig samfunn der barnehage, skole, samfunn, politi beskytter en mot trusler, trakassering og vold, må du dessverre oppgi denne tanken så snart som mulig :-( I vårt samfunn har vi blitt fratatt retten til å være i fred for hel og halvkriminelle.

Hei!

Ja vi fikk svar fra barnehagen igjen i dag, samme: Si i fra hvis det er noe vi kan gjøre?. Ja tenkte jeg det er mange fine ord og lett å si sånt, vi har sagt hva som vår datter trenger og som situasjonen er nå trenger hun nesten en 100 % assistent for å være trygg. Jeg snakket med henne i dag igjen, men samme svar, "Jeg vil ikke i barnehagen for X er så skremmende".

Nå er jeg jo sykemeldt, og selv om det ikke er lett å gi opp på denne måten så ser det jammen ut som om vi ikke har noe valg. Der er jo ingen som egentlig klarer å gjøre noe, og vi fikk beskjed om at mere assistent enn min datter har nå får hun ikke.

Ja det er forferdelig å ha et barn som skriker i mareritt mens hun gjentar et annet barns navn, det er like forferdelig i hjertet mitt at ingen av lederne i barnehagen tar en telefon og uttrykker medfølelse med hennes / vår situasjon. Annet enn at de etter flere dager svarer på mail med noen ord som ikke egentlig er til noen hjelp.

For første gang i mitt liv forstår jeg en bitteliten bit av hvordan det er å være mobbet, være pårørende til et offer, få et ansvar og kjenne på en skyld som ikke er vår, alt vi gjorde var å be om at vårt barn ble skjermet fra den andre jenta. Det var det vi gjorde galt, at vi navnga et annet barn, men hva annet kan man gjøre når et barn forårsaker en sånn fortvilelse.

Jeg har lest litt de siste dagene om antisosial personlighetsforstyrrelse og jeg kan ikke skjønne at ingen gjør noe for de barna som i så ung alder strever med empati/sympati/mefølelse m. m.

Bare et hjertesukk.