Vanlig å føle seg tiltrukket/forelsket i pasient

[Gjest solfryd]

''Ja, du er nok gudenes gave til menneskeheten... eller skal vi si til de som jobber innenfor psykiatrien.''

Og hvordan definerer du deg selv?

Er du for eksempel en som alltid forsøker bygge opp noen som ligger nede? Eller foretrekker du sparke dem?

''Og hvordan definerer du deg selv?

Er du for eksempel en som alltid forsøker bygge opp noen som ligger nede? Eller foretrekker du sparke dem?''

Jeg er satans gave til menneskeheten. Eller skal jeg si til psykiatriske medpasienter.

Det forklarer vel saken?

[Sør]

Er ikke misunnelig. hvorfor skulle jeg være det?

Du spør: ''Er ikke misunnelig. hvorfor skulle jeg være det?''

Fordi du skriver ovenfor: ''(Blir litt satt ut av folk som viser en litt for stor selvtillit... Sorry.)''

[Gjest solfryd]

Du skriver: "(Blir litt satt ut av folk som viser en litt for stor selvtillit... Sorry.)"

Ja, for da er det din oppgave å få den like langt ned som deg?

Skjerpings!

''Ja, for da er det din oppgave å få den like langt ned som deg?''

Vet ikke.... venter på beskjed fra satan.

[Sør]

''Ja, for da er det din oppgave å få den like langt ned som deg?''

Vet ikke.... venter på beskjed fra satan.

En ansvarsfraskrivelse fra deg. Ikke skyld på andre for det du skriver.

[Gjest solfryd]

En ansvarsfraskrivelse fra deg. Ikke skyld på andre for det du skriver.

Ansvarsfraskrivelse? Jeg står for og tar ansvar for at jeg synes mennesker med altfor høy selvtillit ikke appellerer til meg.

Men hvorfor vet jeg ikke. Jeg er vel ikke misunnelig av den grunn?

Når folk skriver f.eks. "Å jeg er så tiltrekkende og deilig, sexy, har super kropp, alle menn bare sikler etter meg når jeg går forbi. Jeg kan få hvem jeg vil! Personligheten min også, den er bare herlig. Jeg har en utrolig utstråling folk ikke kan unngå å legge merke til! Overalt hvor jeg er høster jeg anerkjennelse og beundring.", osv, osv, tenker jeg at det må være noe galt med selvtilliten deres?

[Sør]

Ansvarsfraskrivelse? Jeg står for og tar ansvar for at jeg synes mennesker med altfor høy selvtillit ikke appellerer til meg.

Men hvorfor vet jeg ikke. Jeg er vel ikke misunnelig av den grunn?

Når folk skriver f.eks. "Å jeg er så tiltrekkende og deilig, sexy, har super kropp, alle menn bare sikler etter meg når jeg går forbi. Jeg kan få hvem jeg vil! Personligheten min også, den er bare herlig. Jeg har en utrolig utstråling folk ikke kan unngå å legge merke til! Overalt hvor jeg er høster jeg anerkjennelse og beundring.", osv, osv, tenker jeg at det må være noe galt med selvtilliten deres?

Ditt vås om "Satan" er ansvarsfraskrivelse.

At du ikke liker folk som har det godt med seg selv, minner om sjalusi, som flere har påpekt.

[Gjest fhgyjjd]

Ditt vås om "Satan" er ansvarsfraskrivelse.

At du ikke liker folk som har det godt med seg selv, minner om sjalusi, som flere har påpekt.

hun vil ikke innrømme det

[Gjest grubler på dette]

Det er helsearbeiderens ansvar å ikke gå over streken, men det kan være nyttig å se på sin egen væremåte overfor andre mennesker også. Jeg renger med at de fleste pasienter holder såpass avstand til sin behandler at de ikke kommer i en slik situasjon. Bare det å klemme og sitte nær, er jo litt rart og unaturlig når man er et voksent mennesket som ber om hjelp, man er ikke kjæreste eller familiemedlem liksom.

Jeg lå oppløst av tårer på gulvet og han løftet meg opp. Jeg var så syk fysisk også at det var fare for at jeg kunne dø. Jeg lå i fanget hans i kanskje en time, og legen satt der også på gulvet. Husker det som det var i går. I denne situasjonen sugde jeg omsorgen til meg. Tenkte ikke på moral eller etikk. Men har en følelse av at jeg kanskje har og (kanskje fortsatt) utstrålet en slags sårbarhet som vekker beskyttelsesfølelser hos enkelte. Dette er et stort spørsmål i hodet mitt. Har diskutert det med bestevennen min også. Han synes det er like merkelig hvor engasjert de blir i meg.... Å at jeg fikk små julegaver med flere. Akkurat det var flaut.

Jeg ble utsatt for overgrep i barndommen også.... fortalte det ikke før jeg var 15 år. Tror min største frykt her i livet er å føle seg mutters alene når en virkelig trenger noen. For jeg var alene hele barndommen og oppveksten. Kanskje det er nettopp dette som gjør meg så følesmessig avhengig av andre. Høres det fornuftig ut?

[Gjest solfryd]

hun vil ikke innrømme det

ha ha, det kan dere tro...

[Gjest fhgyjjd]

ha ha, det kan dere tro...

er det mulig.......

[frosken]

Jeg lå oppløst av tårer på gulvet og han løftet meg opp. Jeg var så syk fysisk også at det var fare for at jeg kunne dø. Jeg lå i fanget hans i kanskje en time, og legen satt der også på gulvet. Husker det som det var i går. I denne situasjonen sugde jeg omsorgen til meg. Tenkte ikke på moral eller etikk. Men har en følelse av at jeg kanskje har og (kanskje fortsatt) utstrålet en slags sårbarhet som vekker beskyttelsesfølelser hos enkelte. Dette er et stort spørsmål i hodet mitt. Har diskutert det med bestevennen min også. Han synes det er like merkelig hvor engasjert de blir i meg.... Å at jeg fikk små julegaver med flere. Akkurat det var flaut.

Jeg ble utsatt for overgrep i barndommen også.... fortalte det ikke før jeg var 15 år. Tror min største frykt her i livet er å føle seg mutters alene når en virkelig trenger noen. For jeg var alene hele barndommen og oppveksten. Kanskje det er nettopp dette som gjør meg så følesmessig avhengig av andre. Høres det fornuftig ut?

''Tror min største frykt her i livet er å føle seg mutters alene når en virkelig trenger noen. For jeg var alene hele barndommen og oppveksten. Kanskje det er nettopp dette som gjør meg så følesmessig avhengig av andre. Høres det fornuftig ut?''

Ja, jeg synes det høres fornuftig ut. Dersom du ikke ønsker å komme inn i tilsvarende forhold som de du har fortalt om, så bør du kanskje begynne å se på hva du selv gjør for å prøve å "fange" de andres oppmerksomhet. I tillegg vil du ha mye å hente på å snakke om nettopp dette temaet i terapi.

[Gjest mener nå jeg]

Jeg var veldig langt nede, syk, redd og frustrert. Han var den som virkelig begynte å engasjere seg og ble min kontaktperson. Så jeg klynget meg på en måte til han. Overgangen fra å holde rundt meg når jeg gråt til det gikk over streken skjedde veldig glidendes... Han lovte at han alltid skulle være der å kjempe sammen med meg o.s.v... Følte jeg hadde funnet min sjelevenn, og det samme sa han til meg...

Dermed ble jeg hekta på denne personen. Men han sa selv at han hadde gått alt for langt og ikke hadde noe i psykiatrien å gjøre lenger etterpå. Dermed sa han opp, men ga avdelingen en helt annen grunn enn den jeg fikk høre.

Ut fra psykologens uttalelse virker du til å være en meget oppegående dame. Var jeg deg i en tilsvarende situasjon ville jeg tatt på meg _min_ del av ansvar. Uansett lover og regler mener jeg at man ikke er fritatt etthvert ansvar,så lenge man er et oppegående menneske med inntakt evne til å tenke.

Dette stiller seg selvsagt annerledes ved en voldtekt.

[Gjest småprovosertutengrunn?]

Ansvarsfraskrivelse? Jeg står for og tar ansvar for at jeg synes mennesker med altfor høy selvtillit ikke appellerer til meg.

Men hvorfor vet jeg ikke. Jeg er vel ikke misunnelig av den grunn?

Når folk skriver f.eks. "Å jeg er så tiltrekkende og deilig, sexy, har super kropp, alle menn bare sikler etter meg når jeg går forbi. Jeg kan få hvem jeg vil! Personligheten min også, den er bare herlig. Jeg har en utrolig utstråling folk ikke kan unngå å legge merke til! Overalt hvor jeg er høster jeg anerkjennelse og beundring.", osv, osv, tenker jeg at det må være noe galt med selvtilliten deres?

Jeg ble også provosert av innlegget men vet ikke helt hvorfor egentlig.

Kanskje misunnelse etc jeg vet ikke. Jeg har alltid følt at jeg må "grafse" til meg behandling og oppmerksomhet. At jeg ikke fortjener den omsorgen og det å bli sett eller noe.

Så kanskje det ligger en misunnelse der at personen har en slags makt som jeg ikke har.

[Gjest solfryd]

er det mulig.......

Hva da? At jeg nekter for at jeg er sjalu/misunnelig? hvem skulle vite det bedre enn nettopp megselv?

For å si som Sør pleier å si: Har du ikke argumenter, siden du begynner å kommentere person og ikke sak?

Erre mulig? Gå å lek i trafikken, eller sleng deg i veggen. Bare la meg være i fred! :-(

dust

[Gjest solfryd]

Jeg ble også provosert av innlegget men vet ikke helt hvorfor egentlig.

Kanskje misunnelse etc jeg vet ikke. Jeg har alltid følt at jeg må "grafse" til meg behandling og oppmerksomhet. At jeg ikke fortjener den omsorgen og det å bli sett eller noe.

Så kanskje det ligger en misunnelse der at personen har en slags makt som jeg ikke har.

Kan godt hende. Min selvtillit og mitt selvbilde ligger iallfefall under null...

[Sør]

Kan godt hende. Min selvtillit og mitt selvbilde ligger iallfefall under null...

Og derfor reagerte du på noen som skrev at "(Blir litt satt ut av folk som viser en litt for stor selvtillit... Sorry.)"

Nettopp som flere påpekte.

[Gjest solfryd]

Og derfor reagerte du på noen som skrev at "(Blir litt satt ut av folk som viser en litt for stor selvtillit... Sorry.)"

Nettopp som flere påpekte.

Men jeg kaller meg ikke misunnelig av den grunn. Ikke sjalu heller. Helt ok at jeg kunne ønske bedre selvtillit og sånn, men skrittet er laaangt derfra til å være i den andre enden av skalaen... En mellomting er gjerne det beste.

[Sør]

Men jeg kaller meg ikke misunnelig av den grunn. Ikke sjalu heller. Helt ok at jeg kunne ønske bedre selvtillit og sånn, men skrittet er laaangt derfra til å være i den andre enden av skalaen... En mellomting er gjerne det beste.

Neida, men folk mener du er sjalu/misunnelig basert på at du lirer av deg slikt som dette til trådstarteren:

''Ja, du er nok gudenes gave til menneskeheten... eller skal vi si til de som jobber innenfor psykiatrien.''

At du starter med slike setninger gir ikke akkurat et godt inntrykk av deg.

[Gjest fhgyjjd]

Hva da? At jeg nekter for at jeg er sjalu/misunnelig? hvem skulle vite det bedre enn nettopp megselv?

For å si som Sør pleier å si: Har du ikke argumenter, siden du begynner å kommentere person og ikke sak?

Erre mulig? Gå å lek i trafikken, eller sleng deg i veggen. Bare la meg være i fred! :-(

dust

du er en hyggelig person du.......

[Gjest sjøstjerna]

Ansvarsfraskrivelse? Jeg står for og tar ansvar for at jeg synes mennesker med altfor høy selvtillit ikke appellerer til meg.

Men hvorfor vet jeg ikke. Jeg er vel ikke misunnelig av den grunn?

Når folk skriver f.eks. "Å jeg er så tiltrekkende og deilig, sexy, har super kropp, alle menn bare sikler etter meg når jeg går forbi. Jeg kan få hvem jeg vil! Personligheten min også, den er bare herlig. Jeg har en utrolig utstråling folk ikke kan unngå å legge merke til! Overalt hvor jeg er høster jeg anerkjennelse og beundring.", osv, osv, tenker jeg at det må være noe galt med selvtilliten deres?

Ja dersom folk skriver som du sier her- så er jeg enig. Men trådstarter gjorde ikke det.