Vanlig å føle seg tiltrukket/forelsket i pasient

[Gjest xxzzxx]

Ut fra psykologens uttalelse virker du til å være en meget oppegående dame. Var jeg deg i en tilsvarende situasjon ville jeg tatt på meg _min_ del av ansvar. Uansett lover og regler mener jeg at man ikke er fritatt etthvert ansvar,så lenge man er et oppegående menneske med inntakt evne til å tenke.

Dette stiller seg selvsagt annerledes ved en voldtekt.

Når man sliter psykisk, så er som regel evnen til å tenke klart veldig redusert. Det er derfor man skal kunne stole på at de som hjelper en, ikke går over streken. De har det hele og fulle ansvar, helt klart. En kan også ha slitt med overgrepsproblematikk fra før, og er derfor et "lett bytte". Dette kalles seksuelt misbruk og utnytting av pasienter, og er i tillegg et maktmisbruk fra hjelperens side. Det er et helvete uten like å være i en sånn relasjon, for man blir så avhengig. Man blir fanget i det, og det er en fangenskap som er vanskelig å komme ut av. Det er en grunn til at det å inngå et forhold til en pasient er både ulovlig og fagetisk forkastelig. Det skader pasienten og er på linje med seksuelt misbruk. Man er som pasient svak og sårbar, og blir lett avhengig. Dette skal ikke bli utnyttet, men hvis det blir det, er det et stor overgrep og et stort maktmisbruk.

Må innrømme at jeg blir litt provosert av slike uvitende innlegg som ditt nå. Hadde først ikke tenkt å svare, men tror det er viktig å få frem dette.

[Gjest xxzzxx]

Det er derfor jeg stilte spørsmålet her. Hva er det jeg er/gjør som tiltrekker meg denne oppmerksomheten. Akkurat da jeg var innlagt var jeg ikke særlig oppegående. Visste knapt hvor jeg var første tiden. Greide ikke knytte skolissene mine en gang og måtte mates :-/

Uansett hva du gjør, så skal hjelperne holde en profesjonell distanse. DU går der for å få hjelp til dine problemer, ikke for å bli utnyttet. Hjelpere møter innimellom i sin hverdag personer de både blir tiltrukket av og frastøtt av. Men de skal ikke gjøre noe med det, hvis de blir tiltrukket av noen, samme hvordan du er som person. Det er DE som har ansvaret for relasjonen og de grenser som blir satt IKKE DU, du er der KUN for å få hjelp! Husk at hjelpere må takle å møte personer de blir tiltrukket av. Og blir de så tiltrukket at de ikke kan styre seg (noe som er meget uprofesjonelt) så har det en PLIKT til å overføre deg til en annen behandler. Dette skal du IKKE ta på deg ansvaret for! Det som har skjedd er ene og alene behandlerenes ansvar!!

[Gjest zzxxzz]

Ska her prøve å gi deg et seriøst svar, selv om jeg ikke forventer noen seriøse reaksjoner tilbake.

Ja, jeg er trygg på meg selv og har stor selvtillit i den form at jeg elsker utfordringer og oppleve at jeg lykkes med ting. Har med tiden utviklet det jeg har talent for, og får mye ros for dette. Å det er alltid koslig å høre at jeg er flink. Jeg har også den innstillingen til at de fleste mennesker er kjekke, snille og greie og vil meg bare vel. Jeg er utadvent, bort sett fra de dagene jeg er i dårlig form og full av angst. Da tør jeg ikke gå på butikken en gang. Jeg er så heldig å ha venner og kollegaer som sier de savner meg når jeg er borte, og som hiver seg rundt meg av glede når jeg er tilbake.

På noen dager er jeg takknemlig for at jeg har et ok utseende, blir smigret av kommentarer. Men jeg har ALDRI sagt høyt "åååå jeg er så deilig". Det synes jeg heller ikke. Har både strekkmerker, rynker i pannen og gule tenner. Har hørt andre snakke negativt og at de blir kvalm av en "venninne" av meg som kan spørre "Er jeg sexy nå?" før vi skal på byen. Jeg svarte da. "Det er da bare flott at hun er fornøyd med utseende sitt!" Slik synes jeg bare er supert.

Men det blir komisk når de mest ekstreme sier høyt at de må være den vakreste kvinnen i fylket eller landet. Så dette på et program som het "True beauty".

Men selvbildet! Det er noe helt annet. Jeg er ikke snill mot meg selv. Blir ofte fyllt med selvhat, synes jeg er skitten, ekkel, lat og sliter konstant med skyldfølelse for at jeg ikke gir min syke mor og venner som sliter mer oppmerksomhet.

Å du skal være sjeleglad du ikke blir fanget i et avhengighetsforhold som blir seksualisert. Det fikk meg til å føle meg som en hore. Jeg trodde og ble lovet all støtte og vennskap så lenge han levde. Å da det var over følte jeg meg enormt sviktet, behandlet som dritt, naiv og idiot og utnyttet. Gråt meg i søvn hver natt, kunne våkne av at jeg gråt når jeg sov og det gikk et år før jeg savnet visnet bort.

Jeg tror det er vanskelig for folk å forstå dette, uten å ha opplevd det selv.

Jeg skjønner deg, for jeg har opplevd det selv. Og jeg vet hva du prater om, hvor grusomt dette er. Jeg håper du ikke tar til deg alle useriøse og uvitende kommentarer til deg. Husk at uansett hvor tiltrekkende en behandler synes du er, så har hn det HELE og FULLE ansvar for å sette grenser i relasjonen. En pasient skal IKKE bli utnyttet seksuelt. Jeg ble i tillegg hjernevasket til å tro at det var min feil. Jeg har følt så mye skam og skyld at jeg ville dø og det har tatt meg veldig mange år å klare å stå på bena igjen. Du har min fulle sympati, og du kan gjerne skrive meg en mail om du ønsker. Bare si fra, så legger jeg ut min e-mail adresse.

[Gjest zzxxzz]

Du er jo med på det selv. Du kan jo si nei, kan du ikke? Dette høres ut som et tulleinnlegg.

Poenget her er at hun er faktisk ikke med på det selv. Dette er ene og alene behandlers ansvar. Når man er psyk og langt nede, og er i en slik behandlingsrelasjon hvor man blir veldig sårbar, så er det svært viktig at ikke den profesjonelle utnytter pasienten seksuelt. Dette er jo både maktmisbruk og seksuell utnytting. Pasienten er den svake part som ofte ikke klarer å sette grenser, kanskje pga tidligere overgrepsproblematikk. Synes det er skremmende å lese slike uvitende innlegg som ditt.

[tjohei]

Poenget her er at hun er faktisk ikke med på det selv. Dette er ene og alene behandlers ansvar. Når man er psyk og langt nede, og er i en slik behandlingsrelasjon hvor man blir veldig sårbar, så er det svært viktig at ikke den profesjonelle utnytter pasienten seksuelt. Dette er jo både maktmisbruk og seksuell utnytting. Pasienten er den svake part som ofte ikke klarer å sette grenser, kanskje pga tidligere overgrepsproblematikk. Synes det er skremmende å lese slike uvitende innlegg som ditt.

Jeg går selv i behandling og selvstendig ansvar har alltid vært et tema og noe jeg bestreber selv. Jeg har ikke vært så hjelpeløs som hun som skrev innlegget, og må innrømme at jeg ikke forstår en slik situasjon.

[Gjest zzxxzz]

Jeg går selv i behandling og selvstendig ansvar har alltid vært et tema og noe jeg bestreber selv. Jeg har ikke vært så hjelpeløs som hun som skrev innlegget, og må innrømme at jeg ikke forstår en slik situasjon.

Hvorfor tror du det er ulovlig å inngå seksuelle relasjoner til pasienter?

[Gjest mener nå jeg]

Når man sliter psykisk, så er som regel evnen til å tenke klart veldig redusert. Det er derfor man skal kunne stole på at de som hjelper en, ikke går over streken. De har det hele og fulle ansvar, helt klart. En kan også ha slitt med overgrepsproblematikk fra før, og er derfor et "lett bytte". Dette kalles seksuelt misbruk og utnytting av pasienter, og er i tillegg et maktmisbruk fra hjelperens side. Det er et helvete uten like å være i en sånn relasjon, for man blir så avhengig. Man blir fanget i det, og det er en fangenskap som er vanskelig å komme ut av. Det er en grunn til at det å inngå et forhold til en pasient er både ulovlig og fagetisk forkastelig. Det skader pasienten og er på linje med seksuelt misbruk. Man er som pasient svak og sårbar, og blir lett avhengig. Dette skal ikke bli utnyttet, men hvis det blir det, er det et stor overgrep og et stort maktmisbruk.

Må innrømme at jeg blir litt provosert av slike uvitende innlegg som ditt nå. Hadde først ikke tenkt å svare, men tror det er viktig å få frem dette.

Var forberedt på at det kunne komme reaksjoner på det jeg skrev, så det er helt greit du kom med tankene dine. Har ikke noe problem med å se at du (og flere med deg) ble provosert over innlegget mitt. Uvitende? - Ja, godt mulig det. Meninger som kan gå på tvers av andres? - Ja, men det betyr ikke at jeg ikke forstår og respekterer andres opplevelser/tanker/følelser/meninger. Jeg er for øvrig ikke uenig i det du skriver.

Jeg står fortsatt ved at jeg ville tatt min del av ansvaret og med det hadde jeg ikke anmeldt et slikt forhold. Det betyr ikke at min reaksjon er riktigere enn trådstarters.

Sånn at det er sagt vet jeg at når det kommer til lover og regler er "hjelperen" juridisk og moralsk ansvarlig for at det ikke utvikler seg forhold som dette.

Nå kommer dette innlegget helt sikkert til å oppleves like provoserende som mitt forrige, men selv om jeg tenker, mener, reagerer annerledes i forhold til de fleste, så betyr vel ikke det at jeg kan få ha min mening om hvordan _jeg_ ville opptrådt?

Jeg står også fortsatt ved min mening om at alle oppegående voksne som evner å tenke ikke kan fritas ethvert ansvar - her mener jeg også psykisk syke er inkludert. Det betyr ikke at jeg mener at det ikke skjer overgrep der "offeret" er helt uten ansvar.

Du skrev: "Når man sliter psykisk, så er som regel evnen til å tenke klart veldig redusert. Det kan jeg være enig i. Prøver meg på et eksempel:

Ved en innleggelse oppstår det en situasjon mellom pasienter/personal som samtlige av pasienter reagerer negativt på. Pasientene blir møtt på ønske om et møte med personalet. På dette møte blir pasientene etter å ha lagt fram saken sin møtt med denne holdningen:

Dere er for psyke til å tenke!!!! Med andre ord: Pasientene hadde ikke noe de skulle sagt!

Hvordan ville du reagert på dette utsagnet; tror du? Ville du sagt deg enig i at du ikke var i stand til å tenke, og reagere ut fra hva du mente var riktig?

Ta det jeg skriver for det det er; _mine_ tanker.

[tjohei]

Hvorfor tror du det er ulovlig å inngå seksuelle relasjoner til pasienter?

Det er jo lovfestet, men om man slutter å gå til terapeuten er det vel greit.

[tjohei]

Når man sliter psykisk, så er som regel evnen til å tenke klart veldig redusert. Det er derfor man skal kunne stole på at de som hjelper en, ikke går over streken. De har det hele og fulle ansvar, helt klart. En kan også ha slitt med overgrepsproblematikk fra før, og er derfor et "lett bytte". Dette kalles seksuelt misbruk og utnytting av pasienter, og er i tillegg et maktmisbruk fra hjelperens side. Det er et helvete uten like å være i en sånn relasjon, for man blir så avhengig. Man blir fanget i det, og det er en fangenskap som er vanskelig å komme ut av. Det er en grunn til at det å inngå et forhold til en pasient er både ulovlig og fagetisk forkastelig. Det skader pasienten og er på linje med seksuelt misbruk. Man er som pasient svak og sårbar, og blir lett avhengig. Dette skal ikke bli utnyttet, men hvis det blir det, er det et stor overgrep og et stort maktmisbruk.

Må innrømme at jeg blir litt provosert av slike uvitende innlegg som ditt nå. Hadde først ikke tenkt å svare, men tror det er viktig å få frem dette.

Psykiatriske pasienter har også et ansvar uansett situasjon. Det er de færreste som er så dårlig at de ikke greier å oppføre seg som voksne. Jeg tror heller det handler om at man blir smigret og kanskje forelsket selv og blir derfor svak. Kan ikke finne på noe bedre svar på hvorfor det skjer? Seksuell lyst er jo ikke akkurat det som står i hodet på en når man trenger hjelp så det kan jo ikke være derfor.

[frosken]

Psykiatriske pasienter har også et ansvar uansett situasjon. Det er de færreste som er så dårlig at de ikke greier å oppføre seg som voksne. Jeg tror heller det handler om at man blir smigret og kanskje forelsket selv og blir derfor svak. Kan ikke finne på noe bedre svar på hvorfor det skjer? Seksuell lyst er jo ikke akkurat det som står i hodet på en når man trenger hjelp så det kan jo ikke være derfor.

Jeg er tilbøyelig til å være enig med deg. Det at behandleren har juridisk ansvar for å forhindre at forhold oppstår, fritar ikke pasienten for ethvert moralsk ansvar i enhver situasjon. Etter min oppfatning er det mest ved gjentagelser jeg blir opptatt av at det må være konstruktivt at pasienten ser sin egen rolle i at ting skjer. Det blir litt som å motstå andre fristelser man vet ikke vil være bra for en på litt lengre sikt.

[Gjest zzxxzz]

Var forberedt på at det kunne komme reaksjoner på det jeg skrev, så det er helt greit du kom med tankene dine. Har ikke noe problem med å se at du (og flere med deg) ble provosert over innlegget mitt. Uvitende? - Ja, godt mulig det. Meninger som kan gå på tvers av andres? - Ja, men det betyr ikke at jeg ikke forstår og respekterer andres opplevelser/tanker/følelser/meninger. Jeg er for øvrig ikke uenig i det du skriver.

Jeg står fortsatt ved at jeg ville tatt min del av ansvaret og med det hadde jeg ikke anmeldt et slikt forhold. Det betyr ikke at min reaksjon er riktigere enn trådstarters.

Sånn at det er sagt vet jeg at når det kommer til lover og regler er "hjelperen" juridisk og moralsk ansvarlig for at det ikke utvikler seg forhold som dette.

Nå kommer dette innlegget helt sikkert til å oppleves like provoserende som mitt forrige, men selv om jeg tenker, mener, reagerer annerledes i forhold til de fleste, så betyr vel ikke det at jeg kan få ha min mening om hvordan _jeg_ ville opptrådt?

Jeg står også fortsatt ved min mening om at alle oppegående voksne som evner å tenke ikke kan fritas ethvert ansvar - her mener jeg også psykisk syke er inkludert. Det betyr ikke at jeg mener at det ikke skjer overgrep der "offeret" er helt uten ansvar.

Du skrev: "Når man sliter psykisk, så er som regel evnen til å tenke klart veldig redusert. Det kan jeg være enig i. Prøver meg på et eksempel:

Ved en innleggelse oppstår det en situasjon mellom pasienter/personal som samtlige av pasienter reagerer negativt på. Pasientene blir møtt på ønske om et møte med personalet. På dette møte blir pasientene etter å ha lagt fram saken sin møtt med denne holdningen:

Dere er for psyke til å tenke!!!! Med andre ord: Pasientene hadde ikke noe de skulle sagt!

Hvordan ville du reagert på dette utsagnet; tror du? Ville du sagt deg enig i at du ikke var i stand til å tenke, og reagere ut fra hva du mente var riktig?

Ta det jeg skriver for det det er; _mine_ tanker.

Ut i fra min mening blander du fullstendig kortene her. Det er en grunn til at en seksuell relasjon til en pasient er ulovlig. Og fordi du _tror_ du ville tatt din del av ansvaret (formoder at du aldri har vært i en sånn situasjon) så er det ikke dermed sagt at en annen ville vært i stand til det. Det spørs hvilket grunnlag vedkommende har i fra livet sitt. Er man skikkelig nedbrutt, så er man det. Og sårbar, ikke minst. Det eksempelet du kom med anser jeg som ikke relevant i det hele tatt. Det blir liksom for dumt å trekke inn en sånn enkelthendelse. Klart pasienter klarer å tenke selv, men seksuell utnyttelse, overgrep, maktmisbruk og hjernevaskelse er det få som klarer å motsette seg. Kanskje du skulle prøvd deg i en sånn situasjon selv, før du valgte å uttale deg?

[Gjest zzxxzz]

Psykiatriske pasienter har også et ansvar uansett situasjon. Det er de færreste som er så dårlig at de ikke greier å oppføre seg som voksne. Jeg tror heller det handler om at man blir smigret og kanskje forelsket selv og blir derfor svak. Kan ikke finne på noe bedre svar på hvorfor det skjer? Seksuell lyst er jo ikke akkurat det som står i hodet på en når man trenger hjelp så det kan jo ikke være derfor.

Det er vanlig å bli forelsket i terapeuten sin. Og mange er svært utsultet på kontakt når de kommer i terapi. Det er vanlig at pasienter blander inn empati med sterkere følelser. Dette er nok mer vanlig enn man tror. Det er absolutt IKKE lov for en terapeut å utnytte en pasient seksuelt. Det er nok vanskelig for deg å forstå, noe du også innrømmer i et annet innlegg. Men derfor bør du kanskje være forsiktig med å uttale deg, for det finnes misbrukte pasienter der ute, som aldri tør å melde fra, fordi de sliter med en enorm skyld og skam og føler det er deres feil. Det er IKKE pasientens feil, det er ALDRI pasientens feil at en behandler utnytter pasienten seksuelt.

En terapeut har en vanvittig definisjonsmakt over en pasient og rollene er ikke likerdige. Det blir som en lærer og en elev. Eller en sjelesørger og en som betror seg til vedkommende. Det er maktmisbruk fordi rollene er så skjeve. Man er sårbar og kommer for å få hjelp. Mange forveksler gode følelser med forelskelse, og er totalt utsultede på kjærlighet. Kanskje har man allerede blitt krenket gjennom andre overgrep, og da vil en mekanisme gjøre at man søker det samme på nytt. DETTE SKAL en terapeut stoppe, disse mekanismene skal stoppe hos terapeuten og IKKE videreføres. Jeg tror dette er svært viktig. Det er DIN personlige mening (og du har ikke erfaring med dette) at DU ville tatt ansvar. Jeg betviler at du har noen som helst erfaring med dette, kanskje får du det en gang, og da kan vi snakke.

[tjohei]

Det er vanlig å bli forelsket i terapeuten sin. Og mange er svært utsultet på kontakt når de kommer i terapi. Det er vanlig at pasienter blander inn empati med sterkere følelser. Dette er nok mer vanlig enn man tror. Det er absolutt IKKE lov for en terapeut å utnytte en pasient seksuelt. Det er nok vanskelig for deg å forstå, noe du også innrømmer i et annet innlegg. Men derfor bør du kanskje være forsiktig med å uttale deg, for det finnes misbrukte pasienter der ute, som aldri tør å melde fra, fordi de sliter med en enorm skyld og skam og føler det er deres feil. Det er IKKE pasientens feil, det er ALDRI pasientens feil at en behandler utnytter pasienten seksuelt.

En terapeut har en vanvittig definisjonsmakt over en pasient og rollene er ikke likerdige. Det blir som en lærer og en elev. Eller en sjelesørger og en som betror seg til vedkommende. Det er maktmisbruk fordi rollene er så skjeve. Man er sårbar og kommer for å få hjelp. Mange forveksler gode følelser med forelskelse, og er totalt utsultede på kjærlighet. Kanskje har man allerede blitt krenket gjennom andre overgrep, og da vil en mekanisme gjøre at man søker det samme på nytt. DETTE SKAL en terapeut stoppe, disse mekanismene skal stoppe hos terapeuten og IKKE videreføres. Jeg tror dette er svært viktig. Det er DIN personlige mening (og du har ikke erfaring med dette) at DU ville tatt ansvar. Jeg betviler at du har noen som helst erfaring med dette, kanskje får du det en gang, og da kan vi snakke.

Jeg har lignende erfaringer, men det går en grense for meg. Jeg hadde f.eks. en kjørelærer som ville beholde kontakt etter at jeg fikk lappen for han mente jeg trengte flere timer og han ville lære meg om sex, og sa jeg skulle se på han som en far. Jeg gikk selvfølgelig ikke på den selv om man kan bli smigret over andres interesse for en. Jeg brøt også kontakt med en psykolog som jeg mente ble for seksuell. Han sa jeg skulle møte menn gjennom han. Men jeg har en grense og reagerer med følelser. Jeg vet ikke hvordan det er å være så hjelpeløs som hun som skrev innlegget, men man vet vel hva man gjør? Det er terapeutens ansvar å ikke gå over grensen ja. Det er jeg enig i, men jeg forstår ikke hjelpeløsheten fordi jeg aldri har vært slik selv.

[tjohei]

Uansett hva du gjør, så skal hjelperne holde en profesjonell distanse. DU går der for å få hjelp til dine problemer, ikke for å bli utnyttet. Hjelpere møter innimellom i sin hverdag personer de både blir tiltrukket av og frastøtt av. Men de skal ikke gjøre noe med det, hvis de blir tiltrukket av noen, samme hvordan du er som person. Det er DE som har ansvaret for relasjonen og de grenser som blir satt IKKE DU, du er der KUN for å få hjelp! Husk at hjelpere må takle å møte personer de blir tiltrukket av. Og blir de så tiltrukket at de ikke kan styre seg (noe som er meget uprofesjonelt) så har det en PLIKT til å overføre deg til en annen behandler. Dette skal du IKKE ta på deg ansvaret for! Det som har skjedd er ene og alene behandlerenes ansvar!!

Jeg synes nesten du sammenligner psykiatriske pasienter med dyr. De har ikke noe ansvar for sin oppførsel uansett. Dette stemmer ikke med slik man blir møtt av hjelpeapparatet. Selv om man er pasient blir man hele tiden minnet på sitt eget ansvar. Det er et mål å oppføre seg som folk!

[Gjest mener nå jeg]

Ut i fra min mening blander du fullstendig kortene her. Det er en grunn til at en seksuell relasjon til en pasient er ulovlig. Og fordi du _tror_ du ville tatt din del av ansvaret (formoder at du aldri har vært i en sånn situasjon) så er det ikke dermed sagt at en annen ville vært i stand til det. Det spørs hvilket grunnlag vedkommende har i fra livet sitt. Er man skikkelig nedbrutt, så er man det. Og sårbar, ikke minst. Det eksempelet du kom med anser jeg som ikke relevant i det hele tatt. Det blir liksom for dumt å trekke inn en sånn enkelthendelse. Klart pasienter klarer å tenke selv, men seksuell utnyttelse, overgrep, maktmisbruk og hjernevaskelse er det få som klarer å motsette seg. Kanskje du skulle prøvd deg i en sånn situasjon selv, før du valgte å uttale deg?

Du har rett! Jeg ER uvitende! - Det _eneste_ jeg vet er når det er på tide å pakke sekken og dra, og det har jeg tenkt å gjøre nå. Greit å ordne opp først.

Noen ganger kan man være så farget av livet at uttalelser kommer fra ståstedet en befinner seg på.

Så tøff og sterk som trådstarter har jeg aldri kommet til å bli. At jeg skrev at jeg ikke ville anmeldt, er fordi jeg hadde tenkt at alt var min skyld.

Jeg beklager så mye overfor trådstarter