Unnvikende personlighetsforstyrrelse/emosjonell mishandling

[Gjest Beniryu]

Hei Jeg leste en artikkel i VG i dag om en psykolog som mente at barnevernet burde gripe inn tidligere i saker med barn som har blitt emosjonelt mishandlet som barn. Disse barna har opplevd en oppvekst preget av motstridende signaler fra sine foreldre, og har ikke hatt mulighet i tidlig barndom til å utvikle strategier for å takle disse problemene. Jeg er oppvokst i et slikt hjem. Mine foreldre var sosialt sett meget vellykkede, far var offiser i forsvaret, min mor var i jobb og aktiv i fylkespolitikk, men begge var meget lettsindig i sin omgang med alkohol. Jeg fikk en god oppdragelse sånn sett, men på det emosjonelle plan var det helt annerledes. Vi søsknene ble godt ivaretatt, men når det gjaldt de emosjonelle ting så var det meget fraværende. Jeg har gått til psykolog i over ti år, min diagnose er unnvikende persjonlighetsforstyrrelse og innslag av PTSD. Jeg har tilknytningsproblemer, har hatt det hele livet. Har vært periode alkolholiker i 10 år. Ellers har jeg fungert bra fram til for ett og et halv år siden, da orket jeg ikke mer av jobbforventninger og krav i det hele tatt. Jeg lurer veldig på om min fortid har resultert i dette. Jeg har brukt hele livet mitt på å overleve, brukt mine dysfunksjonelle strategier rett og slett for å overleve i den settingen som samfunnet setter. Jeg fungerer jo, men ikke følelsesmessig. Jeg er gift, har vært det i tjue år, ekteskapet er vel nå på randen fordi jeg ikke orker å forholde meg til det det krever av følelsesmessig samkvem med min mann. Jeg måtte tidlig lære meg å klare meg selv. Føler selv jeg har hatt god nytte av terapi hos psykolog for å forstå årsåkene til at jeg er blitt sånn som jeg har blitt, men klarer ikke å komme ut av min trang tl alltid å skjerme meg fra det det vil så å komme nært et annet menneske. Jeg har høy skår på IQ og er veldig godt utrustet når det gjelder slike ting, og fungerer godt sosialt, men jeg endte opp som rusmisbruker, hvis tydeligvis er vanlig blant tilfeller som meg. Var også vitne til at min tidliglere samboer tok livet av seg ved å skyte seg i hodet mens jeg så på. Det var jo traumatiserende i seg selv, men man kommer seg jo videre. Dette ble en lang avhandling, men jeg lurer på om min måte å være på, og som alltid har vært et problem er et resultat av emosjonell mishandling og hva kan man gjøre med det? Mvh B

[Gjest lajla margrete]

Selvfølgelig blir man preget av oppveksten sin, og du har manglet den tryggheten og omsorgen et barn trenger. Du har i tillegg opplevd andre sterke ting. Jeg har (hadde, i egne øyne) også diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse, men gikk i gruppeterapi, og jeg vil si jeg har blitt "frisk". Har du kontaktet fastlegen din og fortalt om situasjonen din? Hvis ikke er det det første du bør gjøre. Få videreformidlet kontakt til DPS og kom i behandling der. Få samtidig et opplegg for rusmisbruket ditt, før det går for langt.

Det høres ut som du har det veldig vondt og ikke har noen å dele dette med. Jeg håper du kommer i gang med behandling og finner noen du kan stole på. Når det gjelder tilknytningsproblematikk og det å stole på andre, er ikke dette det letteste, men hva er alternativet?

[Gjest ngaigon]

Tror det første du må gjøre er å søke hjelp til å slutte med rus. Det gjør problemet ditt mange ganger større. Gå til fastlegen. Videre trenger du sikkert terapi og kanskje medisiner. Det vil jo også legen din finne ut av. Ikke ødelegg livet ditt med alkohol, det finnes mange medisiner som kan roe deg ned istedet. Det er mye bedre. Lykke til :-)