Å elske sin psykiater

[Madelenemie]

Jeg har i flere år gått til en psykiater og fått veldig god hjelp, støtte og oppfølging. Ganske tidlig i utredningen begynte jeg å merke så anderledes og sterke følelser for min psykiater som jeg aldri har kjent for noen. Nå var det for min del ganske så dramatiske ting som skjedde i mitt liv, fra å være kontaktsvak og lite opptatt av mennesker, var det som om dører inn til verden en etter en ble åpnet. Ikke bare fikk jeg en diagnose, asperger syndrom, som gjorde det mulig å ha et konkret utgangspunkt for behandling og ikke minst for meg selv å ha et begrep og en forståelse å jobbe ut i fra, men dette førte i sin tur at jeg hadde en følelse av at jeg fikk en ny start. Det ble dermed ganske mange tanker for min del, både av å ha foreldre som hadde sviktet og ikke elsket meg pga av sine egne begrensinger, men så få selve livet i gave og lære litt og gradvis både om andre mennesker og hva mennesker mener med alt de sier og gjør. Samtaler gjennom over 3 år nå har brakt meg langt frem, både i studier, selvtillit, identitet og forståelse av andre mennesker rundt meg. Jeg forteller dette fordi det er altså ikke lite min psykiater har gjort for meg og jeg syns ikke det er rart at jeg har disse følelsene for min psykiater, nettopp pga av utgangspunktet jeg hadde. Fordi jeg har få venner og mitt vennebegrep nok er anderledes enn de flestes så får jeg ofte reaksjoner når jeg kan skriver eller sier at min beste venn i livet er min psykiater. Men de sterke følelsene inni meg bare vokser og vokser og er jeg lei meg en dag så merker jeg at jeg gjentar og gjentar min psykiaters navn helt til jeg roer meg ned. Aldri har jeg opplevd en så sterk tilknyttning til et annet menneske og da min psykiater en dag sa, "jeg vet jeg åpner dørene for deg inn til verden", fikk jeg nok et slags sjokk, det var som om min psykiater vet alt, til og med kjenner mine tanker og følelser. Nå har min psykiater mange ganger forsøkt å forklare for meg hva mennesker kan vite og ikke vite, teoretisk forstår jeg dette stadig mer, men en annen del av meg henger ikke helt med. Nå til hovedsaken: Jeg elsker timene, jeg elsker prosessen jeg er i, der jeg stadig blir tryggere og mer kjent med verden, jeg liker når min psykiater sier, "du har en fantastisk utvikling", det bekrefter min egen indre følelse av at litt og litt og i blant med stormskritt rykker jeg fremover som om jeg spiller på lag med en sjakkmester som kjenner alle trekk som fører meg frem til seier, sjakk matt. Jeg har mange sår og nederlag, jeg hadde liten mulighet til en trygg identitetsutvikling, men selv om jeg er blitt 40 år nå ser jeg at det slett ikke er for sent når man møter et så godt menneske som kan hjelpe en frem på akkurat riktige måte. Men iblant blir jeg også litt redd for mine egne følelser, selv om det mest er en god følelse har jeg nå begynt å tenke på at min psykiater jo er uteksaminert i 1969, dvs at min psykiater mest sannsynlig er 25 år eldre enn meg og jeg blir redd med tanken på at min psykiater skal slutte som psykiater. Av frykt for svaret har jeg ikke turt å spørre noe om dette. Jeg kjenner meg trygg i meg selv på en rar måte, men jeg er så glad i min psykiater at jeg ikke greier tanken på å ikke sees mer. Jeg sier til meg selv at jeg må slappe av, at ting sikkert ordner seg med den frykten. Men jeg har få mennesker jeg er så knyttet til i denne verden, jeg liker den gode følelsen det er av å være nær et annet menneske på den måten. Jeg er gift og har en mann som min psykiater også har hatt samtaler med og min mann er også veldig glad i min psykiater, både fordi han fikk svar på min anderledeshet, men også fordi min mann ser hvor trygg og glad jeg er for å endelig ha fått et svar. Det betyr jo ikke at jeg er blitt en sosial og utadvendt person, men det sosiale går bra i den grad det kan for en person som meg som helst snakker om fag eller konkrete saker og som bortsett fra et feminint ytre har en hjerne mer som en mann. Jeg har også sønner med asperger og et svar på min måte og tenke på har betydd uendelig mye for meg/oss/barna. Jeg vil så gjerne beholde kontakten med min psykiater ut livet, jeg tenker ikke da på at jeg nødevendigvis trenger terapi, men jeg klarer ikke tanken på å miste en så god venn. Siden jeg er flink med hagearbeide tenkte jeg kanskje jeg kunne hjulpet min psykiater praktisk med vedlikehold av sin hage eller andre praktiske ting. Jeg vil respektere min psykiaters grenser for privatliv like så mye som jeg selv trenger mye ro når jeg arbeider og tenker. Men jeg vet ikke helt om det går fint å foreslå dette når tiden er der og min psykiater kanskje vil pensjonere seg, noe jeg håper min psykiater ikke vil gjøre på lenge. Jeg tror ikke jeg på noen måte vil forstyrre, da jeg mere liker å hjelpe de få vennene jeg har hvis jeg har fritid og anledning. Siden jeg har planer om å takke min psykiater i min oppgave er det jo tydelig hvor viktig min psykiater er for meg i mitt liv. Min mor fødte meg, men det var alt, jeg var ingenting for henne, min psykiater ga meg mulighet til en identitetsutvikling og ga meg dermed en følelse av å bli et helt menneske. Jeg er ikke bekymret for at jeg ikke vil klare meg når jeg bare vet hvorfor jeg snakker om tekniske ting og blir stille ved smal-talk, men følelsene som river i meg ved tanken på å miste min psykiater er uutholdelige. Vet min psykiater hvordan jeg kjenner det, hvor på mange måter avhengig jeg er blitt av henne. Ikke bare er hun på alder med min mor, men hun vet så mye, hun er varm og trygg og har alle de svar og den trygghet jeg trenger å møte. Den tryggheten gir hun til meg og den gjør meg tryggere og helere. Jeg har spurt min psykiater en gang om vennskap kan gå en vei, altså som i mattematikk, impliserer men ikke er ekvivalent med. Fordi jeg har sååå mange spørsmål kan ikke engang Gud svare på alle dem, jeg tror derfor hun kan ha oversett det spørsmålet selv om det står på en av de mange samtalelistene våre. Med spørsmålet tenker jeg på om jeg kan føle hun er min gode venn, men ikke at nødvendigvis hun oppfatter det på samme måte. Men kan vi bli venner når hun en gang slutter som psykiater? Som jeg sa er det da et vennskap med utgangspunkt i den person jeg er. Jeg møter ikke mennesker over en kopp kaffe, det er vanskelig for meg, men jeg liker å hjelpe mennesker med praktiske ting som hagearbeide, data eller andre ting jeg har kunnskap om og behersker. Siste spørsmål: Kan jeg snakke med min psykiater om disse tingene? Og vet min psykiater hvor mye jeg elsker henne? Det er en dyp, varm, berusende og deilig kjærlighet som fyller meg med de beste tanker og ønsker for henne. Når jeg var barn nådde ingen inn til meg slik at jeg trengte å møte denne nærheten som hun tørr møte meg med.

[Gjest gakken den andre]

Føler du at din psykiater er nærmere deg og betyr mer for deg enn mannen din? Om du skal si hvem du føler er din beste venn, er dette da din psykiater? Uttrykket "elske" noen, er veldig sterkt. Klart at du føler en stor glede over at du har kommet så langt på disse årene. Det er ikke psykiateren din som har gjort fremskrittene. Det er deg. Psykiateren er den som har hjulpet deg.

Det virker som om du er besatt av psykiateren din, f.eks. når du gjentar navnet hennes gang etter gang for å roe deg ned. Kan du finne en annen strategi?

Det er ikke noen god idè å forslå at du kan være gartneren til psykiateren din. Et livslangt forhold etter hun går av med pensjon, kommer nok heller ikke vedkommende til å kunne tilby deg. Husk at for henne er det hun gjør et betalt oppdrag nå. Dvs. du trenger ikke å føle at du står i noen som helst takknemlighetsgjeld til henne.

[Gjest solfryd]

''Men kan vi bli venner når hun en gang slutter som psykiater? ''

Min psykepleier gjennom tre år skal pensjonere seg til sommeren. Jeg er selvsagt trist pga det, for jeg er så glad i henne. Det blir tøft å skulle begynne å forholde seg til en ny en etter henne.

Men hun svarte meg at når hun slutter kunne vi fremdeles holde kontakten. Vi kunne f.eks. ta en kaffe av og til på en kafè og skravle litt.

Så jeg vil si til deg at du nok vil bli overført til en annen dyktig terapeut etter henne du nå har. Det kommer nok til å bli tøft, men den nye får vite de viktigste tingene om deg som dere kan fortsette å arbeide videre med.

Og hvem vet, kanskje psykiateren du nå har også kunne tenke seg å av og til ta en kaffe med deg på en kafè. :-)

Masse lykke til!

[Gjest solfryd]

''Men kan vi bli venner når hun en gang slutter som psykiater? ''

Min psykepleier gjennom tre år skal pensjonere seg til sommeren. Jeg er selvsagt trist pga det, for jeg er så glad i henne. Det blir tøft å skulle begynne å forholde seg til en ny en etter henne.

Men hun svarte meg at når hun slutter kunne vi fremdeles holde kontakten. Vi kunne f.eks. ta en kaffe av og til på en kafè og skravle litt.

Så jeg vil si til deg at du nok vil bli overført til en annen dyktig terapeut etter henne du nå har. Det kommer nok til å bli tøft, men den nye får vite de viktigste tingene om deg som dere kan fortsette å arbeide videre med.

Og hvem vet, kanskje psykiateren du nå har også kunne tenke seg å av og til ta en kaffe med deg på en kafè. :-)

Masse lykke til!

Og hvem vet, kanskje psykiateren du nå har også kunne tenke seg å av og til ta en kaffe med deg på en kafè. :-)

-når hun slutter.

[Gjest volley]

Den omsorgen du har opplevd/opplever å få av din psykiater kan jeg meget godt forstå er god. Når omsorg har vært så fraværende i oppveksten er det kanskje lett å suge den til seg for det den er verdt. Dessverre er denne omsorgen kun til "låns" en viss tid, og er man ikke klar over at man befinner seg i en slik "kunstig" omsorgsorgssituasjon og tror at dette vil vare evig, er det kanskje fare for at man kan få/oppleve en tapsfølelse den dagen denne omsorgen forsvinner. At man har et inderlig håp om at dette aldri skal ta slutt tror jeg er en helt naturlig følelse. Gode følelser har man aldri lyst til å gi slipp på.

Det at du har kommet så langt i livet at du nå kan innkassere denne gode følelsen er takket være deg selv og psykiateren. Psykiateren har gjort en meget god jobb og du har også selv lagt ned betydelig innsats/jobb i å nå dit du er i dag. Beklager å måtte si det, men jeg tror nok du må gå videre i livet uten den fysiske nærheten/omsorgen du føler i forhold til psykiateren din (med mindre psykiateren selv ønsker at dere fortsatt holder kontakt) men ta den med deg i hjertet ditt. Du kommer nok aldri til å glemme det psykiateren din har gjort for deg og den følelsen du har nå, men det gjelder kanskje å ta med seg følelsen/erfaringene/rådene du hatt fått, (å gå) videre i livet. At du ønsker å vise din takknemlighet i form av lysten til å yte en innsats i forhold til psykiateren din etter avsluttet behandling er nok heller ikke uvanlig, men for psykiateren er det sikkert nok å se at du nå er i stand til å leve et uavhengig selvstendig liv, uten henne.

Dette var bare noen tanker fikk. Jeg _vet_ ikke.

[Gjest hannabeth]

Jeg har selv gått i langvarig terapi over flere år, og skjønner litt av hva du snakker om. Selv om jeg ikke utviklet slike bindinger til min terapeut. Han betydde en del for meg der og da, og jeg kan forstår at det kan oppstå usunne bindinger. Og det er akkurat det du beskriver.

Jeg er helt sikker i min sak på en ting, og det er at terapi primært skal hjelpe deg til å fungere bedre i samfunnet, i forhold til deg selv og i relasjoner med andre. En terapirelasjon kan på den måten være en øving og en inngang til relasjoner en aldri før har hatt. Likevel må man videre, og etablere liknende relasjoner utenfor terapirommet. Jeg husker hvordan det var da min første terapeut skulle flytte. Jeg syntes det var veldig tungt, men vi snakket om hvor viktig det hadde vært for meg på den ene siden å tørre å knytte meg til, og på den andre siden oppleve atskillelsen, å bli "forlatt", å fortsette livet etterpå. I ettertid vokste jeg mye på det. Jeg blir derfor meget skeptisk når jeg hører historier om å opprettholde kontakten med kafebesøk i etterkant av terapi. Da betviler jeg ærlig talt hele terapien, og setter spørsmålstegn ved hvor klok terapeuten egentlig er og har vært.

Det er en altså en viktig lærdom for deg å knytte til, men like viktig å skille at. Og se at verden ikke faller sammen, og at det du har lært kan videreføres i det virkelige liv. Du beskriver en særdeles bekymringsfull og lite heldig binding til din terapeut, og jeg synes denne atskillelsen burde komme nå med en gang. Alternativt ta opp bindingen med din terapeut for å jobbe med problemet. Da kan du få jobbet med problematikken med en gang og eventuelt med den nye terapeuten. Det er helt nødvendig å ha en god balanse i terapi, og det må en også selv passe på å opprettholde. Jeg antar at det er en grunn for at du skriver dette innlegget. Les det selv høyt, og reflekter over hva det egentlig står sett litt utenfra. Jeg også bærer med meg mine tidligere terapeuter og småsnakker med dem når det skulle oppstå ting. Med deg har det imidlertid gått for langt mener jeg.

Det positive er at det går an å gjøre noe med saken. Men da tror jeg du burde ta tak selv. Løsningen er ikke å planlegge å opprettholde kontakt når terapeuten går av med pensjon.

Jeg skjønner at det ikke er lett.

[Gjest Seeeltin]

Jeg har selv gått i langvarig terapi over flere år, og skjønner litt av hva du snakker om. Selv om jeg ikke utviklet slike bindinger til min terapeut. Han betydde en del for meg der og da, og jeg kan forstår at det kan oppstå usunne bindinger. Og det er akkurat det du beskriver.

Jeg er helt sikker i min sak på en ting, og det er at terapi primært skal hjelpe deg til å fungere bedre i samfunnet, i forhold til deg selv og i relasjoner med andre. En terapirelasjon kan på den måten være en øving og en inngang til relasjoner en aldri før har hatt. Likevel må man videre, og etablere liknende relasjoner utenfor terapirommet. Jeg husker hvordan det var da min første terapeut skulle flytte. Jeg syntes det var veldig tungt, men vi snakket om hvor viktig det hadde vært for meg på den ene siden å tørre å knytte meg til, og på den andre siden oppleve atskillelsen, å bli "forlatt", å fortsette livet etterpå. I ettertid vokste jeg mye på det. Jeg blir derfor meget skeptisk når jeg hører historier om å opprettholde kontakten med kafebesøk i etterkant av terapi. Da betviler jeg ærlig talt hele terapien, og setter spørsmålstegn ved hvor klok terapeuten egentlig er og har vært.

Det er en altså en viktig lærdom for deg å knytte til, men like viktig å skille at. Og se at verden ikke faller sammen, og at det du har lært kan videreføres i det virkelige liv. Du beskriver en særdeles bekymringsfull og lite heldig binding til din terapeut, og jeg synes denne atskillelsen burde komme nå med en gang. Alternativt ta opp bindingen med din terapeut for å jobbe med problemet. Da kan du få jobbet med problematikken med en gang og eventuelt med den nye terapeuten. Det er helt nødvendig å ha en god balanse i terapi, og det må en også selv passe på å opprettholde. Jeg antar at det er en grunn for at du skriver dette innlegget. Les det selv høyt, og reflekter over hva det egentlig står sett litt utenfra. Jeg også bærer med meg mine tidligere terapeuter og småsnakker med dem når det skulle oppstå ting. Med deg har det imidlertid gått for langt mener jeg.

Det positive er at det går an å gjøre noe med saken. Men da tror jeg du burde ta tak selv. Løsningen er ikke å planlegge å opprettholde kontakt når terapeuten går av med pensjon.

Jeg skjønner at det ikke er lett.

God innlegg.

Kjenner meg mye igjen. Men det er også viktig å huske på at relasjonen ikke er likeverdig og til en hvis grad er en illusjon.

Det dreier seg jo kun om pasientes behov,tanker og drømmer. En kjenner bare terapeuten i den rollen. Jeg tror en kan bli skuffet hvis en tror en kan få like relasjoner der ute. Det at relasjonen er slik gjør også at det ikke er rart at det oppstår sterke bindinger og følelser. Og det å forberede seg på avslutningen og en sorgprosess for det vil det bli. Jeg fikk min aha opplevelse da jeg byttet terapeut og trodde jeg aldri ville komme over mine gamle. Så opplevde jeg etter en god stund å få de samme sterke følelsene for terapeuten.

[Unni23]

Jeg forstår. Så på min psykiater som min stefar.

[tjohei]

I en kort periode følte jeg meg forelsket i psykiateren min, men det har gått over nå. Tror ikke det er unaturlig. Vi som går i behandling er jo gjerne underernært på omsorg.

[Gjest kjhh]

''Men kan vi bli venner når hun en gang slutter som psykiater? ''

Min psykepleier gjennom tre år skal pensjonere seg til sommeren. Jeg er selvsagt trist pga det, for jeg er så glad i henne. Det blir tøft å skulle begynne å forholde seg til en ny en etter henne.

Men hun svarte meg at når hun slutter kunne vi fremdeles holde kontakten. Vi kunne f.eks. ta en kaffe av og til på en kafè og skravle litt.

Så jeg vil si til deg at du nok vil bli overført til en annen dyktig terapeut etter henne du nå har. Det kommer nok til å bli tøft, men den nye får vite de viktigste tingene om deg som dere kan fortsette å arbeide videre med.

Og hvem vet, kanskje psykiateren du nå har også kunne tenke seg å av og til ta en kaffe med deg på en kafè. :-)

Masse lykke til!

Hæ? Tror du at psykiaterne går på kafè med sin pasienter? Uprofesjonelt i så fall.

[Gjest dfgg]

Jeg tror at du skal være glad og takknemlig for at du har fått behandling hos en psykiater som har hjulpet deg så mye. Det er lov å være glad i sin behandler, og du kan si til henne at hun har hjulpet deg mye. Men ikke la behandlingen ta for stor plass. Når hun eventuelt går ut i pensjon skal du la det bli med det og eventuelt få deg en ny psykiater hvis du fortsatt trenger behandling. Da kan du heller prøve å være takknemlig for de årene hun har hjulpet deg. En psykiater skal skille mellom jobb og privatliv, og møter kun sine pasienter når de har time. De fortsetter ikke å ha kontakt med pasientene når de går ut i pensjon så det er det ikke vits i å spørre om. Prøv å ikke tenke for mye fram i tid, når du en gang er ferdig med terapien kan du gå videre selv (eventuelt med ny behandler), og være takknemlig for det som har vært.

[Gjest solfryd]

Hæ? Tror du at psykiaterne går på kafè med sin pasienter? Uprofesjonelt i så fall.

Uprofesjonelt når terapien er avsluttet?

[Gjest hannabeth og terapirelasjoner]

Og hvem vet, kanskje psykiateren du nå har også kunne tenke seg å av og til ta en kaffe med deg på en kafè. :-)

-når hun slutter.

Ja, jeg mener det er uprofesjonelt og ikke minst uheldig for den tidligere pasienten. Les andre innlegg om du er interessert i mine begrunnelser.

[Madelenemie]

Føler du at din psykiater er nærmere deg og betyr mer for deg enn mannen din? Om du skal si hvem du føler er din beste venn, er dette da din psykiater? Uttrykket "elske" noen, er veldig sterkt. Klart at du føler en stor glede over at du har kommet så langt på disse årene. Det er ikke psykiateren din som har gjort fremskrittene. Det er deg. Psykiateren er den som har hjulpet deg.

Det virker som om du er besatt av psykiateren din, f.eks. når du gjentar navnet hennes gang etter gang for å roe deg ned. Kan du finne en annen strategi?

Det er ikke noen god idè å forslå at du kan være gartneren til psykiateren din. Et livslangt forhold etter hun går av med pensjon, kommer nok heller ikke vedkommende til å kunne tilby deg. Husk at for henne er det hun gjør et betalt oppdrag nå. Dvs. du trenger ikke å føle at du står i noen som helst takknemlighetsgjeld til henne.

Hei!

Ja jeg er overraskende opptatt av min psykiater.

Jeg har forsøkt å finne litteratur om dette emnet, men det har jeg egentlig ikke klart.

På en måte er det en meget god følelse og det er veldig klart hvor mye hjelp jeg har fått, jeg tviler selv på at denne utviklingen ville kommet om jeg ikke traff en så nær og personlig psykiater.

Men jeg har vært lite opptatt av mennesker, mer av den grunn at det er vanskelig å forstå seg på dem og lettere å forstå seg på enklere og mer tekniske prosesser.

Men nettopp det at jeg har blitt kjent med henne og bundet meg til henne gjør at også verden er blitt åpnet for meg på en annen måte, jeg er mer "nysgjerrig" på menneskene rundt meg, jeg vet en hel del mer om dem nå enn før fordi min psykiater forklarer og forklarer.

Jeg tenkte mange dager at jeg kunne nesten hatt et skjerf eller noen tabeletter med min psykiaters navn så ville jeg enda fortere føle meg bedre om jeg er litt lei meg en dag. Det skjer fortsatt, særlig hvis det kommer noe uforutsett og ikke planlagt, da kjenner jeg fort fortvilelse også må jeg hente opp de ordene min psykiater har sagt en gang når det gjelder feks dette med å ikke like forandring.

Men det er altså ganske nytt at jeg binder meg på denne måten til noen. Min mann har jeg nærmest lært enda bedre å kjenne gjennom min psykiater. nettopp fordi jeg oppdager stadig hvor likt de tenker, det kjennes trygt og fint.

Jeg får stadig bekreftet at jeg er gift med en flott mann og at jeg er heldig og at han tenker riktig, det er vanskelig å forklare, men på den måten blir de litt jevnstilt min mann og min psykiater, for de er begge mine aller beste venner.

Som jeg elsker og beundrer.

Min mann mister jeg jo aldri, men jeg føler inni hjertet mitt at jeg ikke klarer å miste min psykiater heller. Når det gjelder noens forslag om å drikke kaffe med min psykiater så er jeg ikke en person man drikker kaffe med, jeg jobber. (les hva jeg skrev)

Jeg er alltid opptatt med noe og har sjelden lyst eller tid til å møte venner, det skjer, men hører til sjeldenhetene, jeg har det meget bra alene med meg selv.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette kan du snakke med din psykiater om. Hun vil tåle det, og hun vil fortelle deg hvordan du når tiden er inne er beredt til å gå videre uten henne.

Det er det som er vårt mål, at pasientene, som vi bryr oss så mye om, skal løsrive seg, bli selvstendige og være beredt til å gå videre uten oss.

[Gjest fint svar]

Dette kan du snakke med din psykiater om. Hun vil tåle det, og hun vil fortelle deg hvordan du når tiden er inne er beredt til å gå videre uten henne.

Det er det som er vårt mål, at pasientene, som vi bryr oss så mye om, skal løsrive seg, bli selvstendige og være beredt til å gå videre uten oss.

Dette synes jeg, av en eller annen grunn, var et av dine fineste gitte svar.

[Madelenemie]

Dette kan du snakke med din psykiater om. Hun vil tåle det, og hun vil fortelle deg hvordan du når tiden er inne er beredt til å gå videre uten henne.

Det er det som er vårt mål, at pasientene, som vi bryr oss så mye om, skal løsrive seg, bli selvstendige og være beredt til å gå videre uten oss.

Hei!

Ja men det er ikke så lett!

Jeg sier jo at jeg ikke kan gå videre uten min psykiater.

Siden jeg er flink med hagearbeide, lese korrektur, og med data, samt har kunnskap om blomster og insekter, er det MYE jeg kunne hjulpet min psykiater med.

Ikke sånn som noen her foreslåt, drikke kaffe, jeg liker ikke sånne settinger. Jeg kan ikke en gang kutte løk og snakke samtidig.

Men det ville gledet meg om jeg kunne hjulpet min psykiater i feriene,feks med luking i hagen, jeg trenger jo uansett ikke forstyrre min psykiater når hun er hjemme, det kunne være når hun ikke er hjemme, det er også best for meg, for jeg kan heller ikke luke og slå av en prat som mennesker sier. (jeg har fryktelige naboer som gjør akkurat det)

Jeg gjør en og en ting, grundig.

Jeg har hjulpet en annen gammen dame med å plukke kvister i hagen og min psykiater blir jo eldre også.

Er det greit om jeg foreslår dette?

Ville du syns at det hadde vært greit,

Nå er min psykiater spesiell av mange grunner, når hun sluttet et sted, tok hun meg med seg til det nye sykehuset, det var jo veldig snilt som du sikkert tenker,

jeg tror min mann elsker henne like høyt fordi han var svært fortvilt iblant før jeg fikk denn asperger-diagnosen.

De to samarbeider, og som jeg sa det gjør meg veldig trygg.

De er begge mine beste venner, men jeg har 2 venner til ca.

[frosken]

Hei!

Ja men det er ikke så lett!

Jeg sier jo at jeg ikke kan gå videre uten min psykiater.

Siden jeg er flink med hagearbeide, lese korrektur, og med data, samt har kunnskap om blomster og insekter, er det MYE jeg kunne hjulpet min psykiater med.

Ikke sånn som noen her foreslåt, drikke kaffe, jeg liker ikke sånne settinger. Jeg kan ikke en gang kutte løk og snakke samtidig.

Men det ville gledet meg om jeg kunne hjulpet min psykiater i feriene,feks med luking i hagen, jeg trenger jo uansett ikke forstyrre min psykiater når hun er hjemme, det kunne være når hun ikke er hjemme, det er også best for meg, for jeg kan heller ikke luke og slå av en prat som mennesker sier. (jeg har fryktelige naboer som gjør akkurat det)

Jeg gjør en og en ting, grundig.

Jeg har hjulpet en annen gammen dame med å plukke kvister i hagen og min psykiater blir jo eldre også.

Er det greit om jeg foreslår dette?

Ville du syns at det hadde vært greit,

Nå er min psykiater spesiell av mange grunner, når hun sluttet et sted, tok hun meg med seg til det nye sykehuset, det var jo veldig snilt som du sikkert tenker,

jeg tror min mann elsker henne like høyt fordi han var svært fortvilt iblant før jeg fikk denn asperger-diagnosen.

De to samarbeider, og som jeg sa det gjør meg veldig trygg.

De er begge mine beste venner, men jeg har 2 venner til ca.

Din psykiater får godt betalt av det offentlige for å prate med deg og hun vil neppe ønske at du hjelper henne. Det ville være uetisk fra hennes side om hun tillot deg å hjelpe til i hagen etc.

Rammene rundt terapi er laget for å beskytte både behandlere og pasienter. Din takknemlighet skal ikke utnyttes fra hennes side, og du skal heller ikke forsøke å invadere hennes privatliv.

[Gjest hannabeth]

Hei!

Ja men det er ikke så lett!

Jeg sier jo at jeg ikke kan gå videre uten min psykiater.

Siden jeg er flink med hagearbeide, lese korrektur, og med data, samt har kunnskap om blomster og insekter, er det MYE jeg kunne hjulpet min psykiater med.

Ikke sånn som noen her foreslåt, drikke kaffe, jeg liker ikke sånne settinger. Jeg kan ikke en gang kutte løk og snakke samtidig.

Men det ville gledet meg om jeg kunne hjulpet min psykiater i feriene,feks med luking i hagen, jeg trenger jo uansett ikke forstyrre min psykiater når hun er hjemme, det kunne være når hun ikke er hjemme, det er også best for meg, for jeg kan heller ikke luke og slå av en prat som mennesker sier. (jeg har fryktelige naboer som gjør akkurat det)

Jeg gjør en og en ting, grundig.

Jeg har hjulpet en annen gammen dame med å plukke kvister i hagen og min psykiater blir jo eldre også.

Er det greit om jeg foreslår dette?

Ville du syns at det hadde vært greit,

Nå er min psykiater spesiell av mange grunner, når hun sluttet et sted, tok hun meg med seg til det nye sykehuset, det var jo veldig snilt som du sikkert tenker,

jeg tror min mann elsker henne like høyt fordi han var svært fortvilt iblant før jeg fikk denn asperger-diagnosen.

De to samarbeider, og som jeg sa det gjør meg veldig trygg.

De er begge mine beste venner, men jeg har 2 venner til ca.

''Jeg sier jo at jeg ikke kan gå videre uten min psykiater. ''

Vi skjønner at det ikke er så lett, men det er likevel slik at en må skille lag med terapeuten sin på et tidspunkt i livet, og du bør begynne å jobbe med den saken i stedet for å tenke ut andre måter du kan omgåes med henne. Du bør ikke spørre om du kan hjelpe din terapeut etter behandlingsslutt. I terapi er det rammer og regler, og dette faller utenfor de reglene. Man skal ikke hjelpe terapeuten sin hverken i terapi eller etter terapislutt, selv om en selv har lyst til det. Dette er regler alle i terapi må forholde seg til.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hei!

Ja men det er ikke så lett!

Jeg sier jo at jeg ikke kan gå videre uten min psykiater.

Siden jeg er flink med hagearbeide, lese korrektur, og med data, samt har kunnskap om blomster og insekter, er det MYE jeg kunne hjulpet min psykiater med.

Ikke sånn som noen her foreslåt, drikke kaffe, jeg liker ikke sånne settinger. Jeg kan ikke en gang kutte løk og snakke samtidig.

Men det ville gledet meg om jeg kunne hjulpet min psykiater i feriene,feks med luking i hagen, jeg trenger jo uansett ikke forstyrre min psykiater når hun er hjemme, det kunne være når hun ikke er hjemme, det er også best for meg, for jeg kan heller ikke luke og slå av en prat som mennesker sier. (jeg har fryktelige naboer som gjør akkurat det)

Jeg gjør en og en ting, grundig.

Jeg har hjulpet en annen gammen dame med å plukke kvister i hagen og min psykiater blir jo eldre også.

Er det greit om jeg foreslår dette?

Ville du syns at det hadde vært greit,

Nå er min psykiater spesiell av mange grunner, når hun sluttet et sted, tok hun meg med seg til det nye sykehuset, det var jo veldig snilt som du sikkert tenker,

jeg tror min mann elsker henne like høyt fordi han var svært fortvilt iblant før jeg fikk denn asperger-diagnosen.

De to samarbeider, og som jeg sa det gjør meg veldig trygg.

De er begge mine beste venner, men jeg har 2 venner til ca.

Ingen har sagt at det er lett, og du kan leve videre uten din psykiater.

Du skal ikke drive hagearbeid eller andre tjenester for psykiateren din.