Å elske sin psykiater

[Gjest støtter henne]

Ingen har sagt at det er lett, og du kan leve videre uten din psykiater.

Du skal ikke drive hagearbeid eller andre tjenester for psykiateren din.

bryr behandlerene seg om at det blir smertefullt når det er slutt egentlig å hvilket råd har du mot det??

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

bryr behandlerene seg om at det blir smertefullt når det er slutt egentlig å hvilket råd har du mot det??

Selvsagt bryr vi oss om at det blir smertefult.

På den anne side er det ingenting som tilsier at livet er eller noen gang vil bli smertefritt. Smerter må vi noen ganger tåle.

[Gjest støtter henne]

Selvsagt bryr vi oss om at det blir smertefult.

På den anne side er det ingenting som tilsier at livet er eller noen gang vil bli smertefritt. Smerter må vi noen ganger tåle.

det blir jo et dobbelt tap i livet

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

det blir jo et dobbelt tap i livet

Ja, men forventningene blir noe urealistiske.

En kan ikke forvente at et behandlingsforhold er en livsvarig sak på linje med et foreldre/barn- eller ekteskapsforhold.

[Madelenemie]

Ingen har sagt at det er lett, og du kan leve videre uten din psykiater.

Du skal ikke drive hagearbeid eller andre tjenester for psykiateren din.

Hei!

Takk for svar.

Det er synd det er så vanskelig for mennesker å lese norsk! Med det mener jeg at man gjentar og gjentar uten å lese hva jeg skriver. Det er vel derfor jeg helst vil lese fremfor å gå på forelesning fordi mennesker vil spørre om noe som nettopp ble sagt! Altså ikke spørre om noe spennende, men bare lage bråk eller jeg vet ikke hvorfor de gjør det? Egentlig tror jeg mange spiser for mye sukker sånn at de får oppmerksomhtsproblemer og sovner inni mellom. Kanskje også adhd det er jo et økende problem.

Men til Dr Nils Håvard Dahl kan jeg opplyse at jeg skal tenke på det du sier, men jeg forstår det ikke, i vertfall ikke nå.

Jeg føler meg nå som svært ofte fra en annen planet, men min psykiater er sikker på at det bare er asperger og ikke noe mer.

(at jeg er fra en annen planet er en følelse ikke en realitet) Jeg har litt problemer med å forstå mennesker og jeg ser jo her nå at jeg skjønner lite! (med noen unntak ex: "støtter henne".)

Jeg syns det er vanskelig å forstå at min psykiater er min venn og ikke omvendt? Men det kan hende det er sånn og det kan jeg akseptere, jeg orker ikke så mye mennesker rundt meg selv for jeg får vondt i hodet av stemmer. En og en er greit.

Derfor kan jeg skjønne at min psykiater ikke vil ha alle sine pasienter til å gjøre ting for seg, men de fleste pasienetene er så dårlig-fungerende at de ikke har noe å bidra med. De har alle mulige utviklingsfortyrrelser og jeg ser sjelden en "normal" person der. Jeg er den best-fungerende pasienten til min psykiater, i vertfall som har asperger,(det har min psykiater sagt/håper ikke jeg husker feil, jeg skal spørre igjen, håper ikke jeg har innbilt meg det))(når min mann har vært med meg tuller han med hvordan sted jeg går for det sitter alltid tilbakestående mennesker der hvis det sitter noen der, men da flytter jeg meg for de har en tendens til å lage bråk slik at jeg får vondt inni ørene) slik at det er ikke realistisk å tro det er så mange som orker eller har overskudd til å gjøre feks hagearbeide.

Det er dessuten en stor lidenskap for meg og ville ikke vært noen utnytting som noen fikk et innfall og innbildte seg her ?; Japanske hager eller engelske hager og min psykiater liker blomster selv.

Jeg har forresten malt flere bilder til min psykiater, men siden man ikke gjør hagearbeide for sin psykiater så gir man vel ikke bilder heller da i følge dere? Men når jeg gir kaffe, te, sjokolade, bøker(mange), blomster, skjerf osv... sier mye psykiater tusen takk, smiler, gir meg en klem som varer ca 3 sek, det liker jeg, da blir jeg så glad i hjertet at jeg er glad ca en hel uke etterpå. Og min mann er også glad fordi jeg er glad og han er glad i min psykiater og sånn blir det en rar liten historie som går i ring inni meg.

Men siden det er få som forstår tror jeg jammen at jeg likevel skal spørre min psykiater, rett og slett fordi jeg hører ofte at hun er helt enig med meg i ting jeg sier. Så enig at jeg tenkte min psykiater har litt asperger-trekk selv, noe min psykiater helt har tilbakevist. Og det ser jeg er riktig nå.

Det var mer fordi min psykiater har orienteringsproblemer, samt handler veldig mange plagg av samme type osv..., at jeg fikk den følelsen men det skyldes vist noe annet. Det forstår jeg nå helt.

Da kan jeg heller fortelle om en stund hva min psykiater har svart hvis jeg får tid å spørre. Og jeg må tørre det, egentlig har min psykiater lovet at hun aldri skal bli sint på meg og at hun skal si alt hun tenker til meg. Det vil si at det er en person jeg kan stole 100 % på.

Jeg tror ikke kanskje heller Dr Nils Håvard Dahl forstår hvilken type person som hjelper meg for mange har sagt til meg at det må være et overskuddsmenneske som støtter sin pasient så mye.

Jeg har aldri truffet noen andre enn meg selv som er så glad i sin psykiater, men jeg ser her at det er noen som setter pris på, men jeg elsker min psykiater. Det er en dyp kjærlighet som føles god, men jeg vil altså ikke klare meg uten.

Dere som sier jeg kan finne meg en annen psykiater en gang, skjønner virkelig ingenting, jeg kommer aldri til å gjenta min historie (kort sagt) det holder nå.

Takk for svar også de jeg ikke liker/forstår. Dere mener det nok ikke vondt, dere bare skjønner ikke meg og jeg skjønner ikke hva dere mener.

[Gjest ngaigon]

Hei!

Takk for svar.

Det er synd det er så vanskelig for mennesker å lese norsk! Med det mener jeg at man gjentar og gjentar uten å lese hva jeg skriver. Det er vel derfor jeg helst vil lese fremfor å gå på forelesning fordi mennesker vil spørre om noe som nettopp ble sagt! Altså ikke spørre om noe spennende, men bare lage bråk eller jeg vet ikke hvorfor de gjør det? Egentlig tror jeg mange spiser for mye sukker sånn at de får oppmerksomhtsproblemer og sovner inni mellom. Kanskje også adhd det er jo et økende problem.

Men til Dr Nils Håvard Dahl kan jeg opplyse at jeg skal tenke på det du sier, men jeg forstår det ikke, i vertfall ikke nå.

Jeg føler meg nå som svært ofte fra en annen planet, men min psykiater er sikker på at det bare er asperger og ikke noe mer.

(at jeg er fra en annen planet er en følelse ikke en realitet) Jeg har litt problemer med å forstå mennesker og jeg ser jo her nå at jeg skjønner lite! (med noen unntak ex: "støtter henne".)

Jeg syns det er vanskelig å forstå at min psykiater er min venn og ikke omvendt? Men det kan hende det er sånn og det kan jeg akseptere, jeg orker ikke så mye mennesker rundt meg selv for jeg får vondt i hodet av stemmer. En og en er greit.

Derfor kan jeg skjønne at min psykiater ikke vil ha alle sine pasienter til å gjøre ting for seg, men de fleste pasienetene er så dårlig-fungerende at de ikke har noe å bidra med. De har alle mulige utviklingsfortyrrelser og jeg ser sjelden en "normal" person der. Jeg er den best-fungerende pasienten til min psykiater, i vertfall som har asperger,(det har min psykiater sagt/håper ikke jeg husker feil, jeg skal spørre igjen, håper ikke jeg har innbilt meg det))(når min mann har vært med meg tuller han med hvordan sted jeg går for det sitter alltid tilbakestående mennesker der hvis det sitter noen der, men da flytter jeg meg for de har en tendens til å lage bråk slik at jeg får vondt inni ørene) slik at det er ikke realistisk å tro det er så mange som orker eller har overskudd til å gjøre feks hagearbeide.

Det er dessuten en stor lidenskap for meg og ville ikke vært noen utnytting som noen fikk et innfall og innbildte seg her ?; Japanske hager eller engelske hager og min psykiater liker blomster selv.

Jeg har forresten malt flere bilder til min psykiater, men siden man ikke gjør hagearbeide for sin psykiater så gir man vel ikke bilder heller da i følge dere? Men når jeg gir kaffe, te, sjokolade, bøker(mange), blomster, skjerf osv... sier mye psykiater tusen takk, smiler, gir meg en klem som varer ca 3 sek, det liker jeg, da blir jeg så glad i hjertet at jeg er glad ca en hel uke etterpå. Og min mann er også glad fordi jeg er glad og han er glad i min psykiater og sånn blir det en rar liten historie som går i ring inni meg.

Men siden det er få som forstår tror jeg jammen at jeg likevel skal spørre min psykiater, rett og slett fordi jeg hører ofte at hun er helt enig med meg i ting jeg sier. Så enig at jeg tenkte min psykiater har litt asperger-trekk selv, noe min psykiater helt har tilbakevist. Og det ser jeg er riktig nå.

Det var mer fordi min psykiater har orienteringsproblemer, samt handler veldig mange plagg av samme type osv..., at jeg fikk den følelsen men det skyldes vist noe annet. Det forstår jeg nå helt.

Da kan jeg heller fortelle om en stund hva min psykiater har svart hvis jeg får tid å spørre. Og jeg må tørre det, egentlig har min psykiater lovet at hun aldri skal bli sint på meg og at hun skal si alt hun tenker til meg. Det vil si at det er en person jeg kan stole 100 % på.

Jeg tror ikke kanskje heller Dr Nils Håvard Dahl forstår hvilken type person som hjelper meg for mange har sagt til meg at det må være et overskuddsmenneske som støtter sin pasient så mye.

Jeg har aldri truffet noen andre enn meg selv som er så glad i sin psykiater, men jeg ser her at det er noen som setter pris på, men jeg elsker min psykiater. Det er en dyp kjærlighet som føles god, men jeg vil altså ikke klare meg uten.

Dere som sier jeg kan finne meg en annen psykiater en gang, skjønner virkelig ingenting, jeg kommer aldri til å gjenta min historie (kort sagt) det holder nå.

Takk for svar også de jeg ikke liker/forstår. Dere mener det nok ikke vondt, dere bare skjønner ikke meg og jeg skjønner ikke hva dere mener.

Vil bare si at jeg tror jeg skjønner deg, MEN jeg synes veldig synd på deg den dagen du skal slutte i terapi og aldri møte denne psykiateren igjen? Hva kommer til å skje da? Er det noe annet menneske som kan erstatte henne?

Jeg går selv i terapi. Jeg liker han veldig godt, MEN jeg kommer ikke til å gråte den dagen terapien er over. Da er jeg forhåpentligvis så bra at jeg vil føle meg lykkelig. Bare noen tanker fra

[Madelenemie]

Ja, men forventningene blir noe urealistiske.

En kan ikke forvente at et behandlingsforhold er en livsvarig sak på linje med et foreldre/barn- eller ekteskapsforhold.

Ja det er som du sier "støtter deg", det blir et dobbelt tap i livet!

Men til Dr Nils Håvard Dahl, det er vel ikke snakk om et barn/foreldreforhold eller ekteskap, du må lese hva jeg skriver, alt, da får du med deg poenget. Jeg gjentar sjelden, men slike prinsipper kan det være lurt å ikke bli for fundamentalistisk på fordi i de tilfeller der det ikke er direkte vrangvilje, så bør man gjenta hvis det kan føre til oppklaring.(det trener jeg virkelig på, det et av mange konkrete råd som jeg prøver å følge)

Jeg har aldri Ønsket et så tett forhold til min psykiater, jeg snakket IKKE om å gå på kafe (jeg er ikke et kafemenneske!Håper du skjønner hva jeg mener?)osv... ikke feire jul osv slik som barn/foreldre gjør, eller dele seng slik ektepar gjør (ikke jeg da, jeg har eget rom, men de fleste deler seng, men jeg besøker min mann ofte siden jeg elsker han også), jeg har da aldri sagt noe i den retning.

Det jeg derimot snakket om var praktisk hjelp kanskje når min psykiater er i utlandet på sykkeltur. Jeg ville verken ta meg til rette eller noe, utelukkende vanne, luke, eller gjøre andre ting jeg fikk beskjed om. Jeg sa også at jeg ikke snakker med noen når jeg jobber.

Jeg har nok ikke behov for terapi når min psykiater går av med pensjon for nå er det meste veldig klart for meg, og siden min mann og psykiater tenker ganske likt er det mye jeg kan spørre han om, i vertfall nå som vi vet at en del ting lurer jeg på mere fordi jeg har asperger. Det dreier seg om en annen virkelighetsoppfatning og er ingen fare for å bli gal, det har min psykiater forsikret meg om. Og jeg er enig.

Det kan være at min psykiater er spesialist på min forstyrrelse fordi den er mer hjerneorganisk og derfor er hun kanskje spesialist på å snakke med meg. Jeg tror ikke de fleste psykiatere kjenner til asperger, det er noe ganske anderledes enn feks personlighetsfortyrrelser,(dette har min psykiater forklart for meg fordi jeg syns jeg selv hadde mange av symptomene) (Da måtte hun si "du har ikke noen personlighetsfortyrrelse") Nå leser jeg ikke mer på det, jeg hører på henne fordi da blir det lettest på alle måter ikke minst i hodet mitt.

[Madelenemie]

Vil bare si at jeg tror jeg skjønner deg, MEN jeg synes veldig synd på deg den dagen du skal slutte i terapi og aldri møte denne psykiateren igjen? Hva kommer til å skje da? Er det noe annet menneske som kan erstatte henne?

Jeg går selv i terapi. Jeg liker han veldig godt, MEN jeg kommer ikke til å gråte den dagen terapien er over. Da er jeg forhåpentligvis så bra at jeg vil føle meg lykkelig. Bare noen tanker fra

Hei!

Det var veldig hyggelig at noen mennesker forstår. For selv om det nok er noen år til eller helst mange, så har jeg en følelse av at det vil bli et problem.

Jeg har vært flink til å ta meg sammen og beholde kontrollen hele livet, men jeg har hatt noen forferdelige mareritt både i søvne og i våken tilstand som går på at jeg mister min psykiater.

Jeg tror derfor ikke av at jeg vil klare å miste min psykiater.

Jeg har aldri før åpnet meg til noen, fått en så nær rellasjon til et annet menneske, slik at selv om jeg ble gift kan man si det er gjennom min psykiater at jeg har kommet så nær min mann.

Nå har jeg en veldig snill og forståelsesfull mann, det har han alltid vært, men vi har levd litt i 2 forskjellige verdner og før jeg skjønte det var det ikke alltid enkelt, nå er det klart hva som var problemet og jeg jobber med en del ting og han jobber med å være konkret med meg. Slik at de siste 4 årene har vært riktig gode i vår rellasjon takket være min psykiater.

Likevel kan ikke min mann ta min psykiaters plass, min mann og min psykiater utfyller hverandre kanskje jeg kan si. Min mann tuller med meg hele tiden, det gjør feks ikke min psykiater, hvis min psykiater gjør det bruker hun hermetegn i luften slik at jeg vet det er tull.

Min mann har også en følelse av at jeg ikke vil klare å miste min psykiater, han har bedt meg ikke tenke så mye på det, dessuten har han sagt at jeg kanskje kan få hjelpe henne med noe hun trenger når jeg nå likevel elsker hagearbeide.

Det har jeg trøstet meg med.

Min psykiater har hatt flere ulykker i bena og kan trenge litt hjelp feks med hagearbeide, og barna til min psykiater er så travle at de ikke vil rekke det.

Ikke bare har hun satt en diagnose på meg og gjort min mann til en lykkelig mann(og meg selv), gitt barna mine svar på en generell fjernhet som jeg sliter med, men hun lærer meg konkrete ting jeg skal gjøre, dermed har jeg kopiert hennes måte å tenke på i en rekke sammenhenger. Ting hun gjør med sine barnebarn, gjør jeg med mine barn, måten hun smiler på og sier ting på, prøver jeg også å kopiere, slik at jeg kan være en like snill mor og en gang bestemor som hun er. Så du forstår at hun har lært meg en god del om å være mamma også.

Hun har lært meg hva en venn er, hva mennesker mener med det de gjør og sier og min psykiater sier det sånn, "Jeg åpner dørene for deg inn til verden". Det er det min psykiater gjør og derfor kan jeg ikke klare meg helt uten dette menneske.

Men det er et poeng at jeg nesten aldri går ut og treffer mennesker, det er fordi jeg har så mange ting jeg er interessert i og bruker mye tid på. Jeg får dessuten lett vondt i hodet hvis det er mer enn et meneske som prater. Og ute prater og ler mennesker over alt, høyt, på kjøpesentre, buss-stajoner til og med på bibloteket hvor man skal være stille.

Jeg kommer derfor mest sannsynlig til å fortsette med å holde på med mine ting, men jeg tenkte mer at jeg noen ganger i året feks når min psykiater skal på en lengre ferie kunne vanne for henne, luke for henne osv... Det er nok, jeg trenger ikke en nærere rellasjon, hvis jeg også kan male et bilde til henne og sende henne et brev inni mellom så går det fint.

Jeg pleier å skrive til henne, når jeg sender lange mail skriver jeg at hun ikke trenger å svare på dem før på timen, dette fordi jeg ikke vil at min psykiater skal bli sliten og overarbeidet for hun er et veldig snilt menneske. Hun svarer likevel, ikke på alt for hun velger å overse en del, det kan vi ta på timen sier min psykiater. Og det er jeg enig i.