samlivsbrudd

[Gjest bekymret og redd]

jeg er en kvinne på 36 år som har vært samboer med samme mann i 16 år. Vi har 3 felles barn i aldreren 7-16 år. Jeg har hele tiden visst at min samboer har hatt med seg en del uoppklarte ting fra barndommen. Han har ikke særlig forhold til sine foreldre. hans far har til tider vært voldelig og veldig dominerende. han sliter med sitt eget selvbilde og ofte også temperamentet. han er ikke flink til å prate om ubehagelige ting og innrømmer selv at han ikke er flink til å gi komplimenter. de gangene han har snakket om vanskelige ting så har det vært etter inntak av alkohol. Jeg har på en måte akseptert dette og til tider har vi hatt veldig bra samliv sammen. Tidligere har jeg kun hatt mindre jobbstillinger enn han og jeg har hatt god tid til å ta ansvar for alt fra hus til barneoppdragelse.De siste årene har jeg gjennomført en høyere utdanning. dette har gjort det nødvendig for meg å tenke mer på meg selv og prioritere egen tid på en litt anderledes måte. I etterkant har jeg fått 100 % jobb og liker veldig godt det jeg jobber med. jeg må nok innrømme at jeg underveis i utdanningen forandret meg en del, både på prioriteringer og synet på mange verdier. Nå virker det nesten som vi har vokst fra hverandre. Etter at jeg begynnte å stille krav om at han skulle delta i oppdragelse, husarbeid o.a. har det vært mye konflikter. Det har også kommet frem at vi har veldig ulikt syn på barneoppdragelse og konfliktløsing generellt. ofte beskylder han meg for å være alt for ettergivende med barna, noe som jeg kanskje er ettersom jeg oppfatter han som alt for streng og dominerende. Ofte kan han si: se hvordan du har gjort barna. Jeg får også skylden om ikke klærne er vasket til rett tid og huset ryddig og i orden. bråker barna er det mitt ansvar å roe de ned, hvis ikke blir han irritert og kjefter. innser nok at det har vært sånn i hele vår samboertid, men det har blitt et tema nå som jeg krever mere av han. Han har også blitt vannvittig sjalu og misstenksom. det har hendt at i selskap hvor det har vært servert alkohol har han mistet besinnelsen. han har da kalt meg både det ene og det andre gjerne foran andre folk. Han har også klepet tak i meg slik at jeg har blitt skikkelig redd. jeg mener selv jeg ikke har gitt han grunn til å være sjalu. nesten alt som vi gjlør på fritiden gjør vi sammen og jeg ser ikke mye rom for å gjøre egne interesser. Jeg har enklerefor å komme i kontakt med folk ( også ettersom det er jeg som deltar på foreldremøter...). Vi flyttet for ca 4 år siden og jeg kom raskt inn i miljøet og fannt andre damer som jeg kunne omgås, gå tur med o.l. Han har aldri funnet seg til rette. Han har vanskelig å oppsøke nye miljøre. Dette tror jeg på grunn av det dårlige selvbildet. I det siste har kranglingen vært så stor at jeg frykter det vil gå ut over barna. jeg har egentlig bestemt meg for at jeg ikke orker mer og ønsker å bryte ut av forholdet. hans måte å løse diskusjoner på er kjefte for så å forsvinne ut av huset. Det er derfor ikke enkelt å diskutere ting ferdig. Da jeg konfronterte han med at jeg ikke orket mer, la han all skyld over på meg og barna. Tenåringene var storforlangende og oppkjeftige og jeg avskydde han. han så ingen egen skyld i at forholdet reknet. Han hadde jo arbeidt vettet av seg for å klare å holde økonomien oppe og kungjort de rette tingene. Når jeg prater med han nå så sier han bare at det ikke er rart han blir deprimert ettersom jeg ikke lenger vil ha han. Han har tidliger brukt ord som det hadde vært bedre om han forsvannt eller at jeg ikke aner hvilke grusomme konsekvenser dette vil få. Dette gjør at jeg er veldig redd for å ta det siste steget og gjøre bruddet endelig. Tenk om han blir så deprimert at han tar livet av seg. han har en kamerat som tok livet sitt for en god del år tilbake og han har vanskelig for å snakke om det. hans far har også truet med dette i desperat sinne tidligere. jeg føler meg derfor helt fastlåst som vi er nå.jeg har prøvd å få han med meg på familivernkontoret. Dette ble han med på en gang bare fordi jeg også da truet med å flytte fordi jeg var desperat etter forandring. nå vil han ikke være med på sånn psykotull sier han. Har du noen råd til meg om hvordan jeg løser dette. Jeg vil ut av forholdet så lenge ting ikke forandrer seg mellom oss. Dette fordi jeg ser at barna våre lider under dette og at jeg selv er utslitt. Samtidig er jeg veldig redd for hans reaksjon. Han er far til mine barn og jeg tror nok han er glad i oss på sin måte. Jeg er nok også fremdeles glad i han, men orker ikke mer av det livet vi lever nå. Han fortjener jo også noe bedre.

[mariaflyfly]

Hvis du virkelig VIL komme deg vekk, sørg for følgende:

1) Planlegg dette godt i forkant. Ligg minst ett hestehode foran i tankegangen, slik at du veit hva du skal gjøre dersom det klikker fullstendig for han. Han høres jo relativt ustabil ut.

2) Skaff deg en god advokat med spesialfelt innen familierett. Det koster litt, men kan være verd hver bidige krone.

3) Dokumenter all kommunikasjon dere har når du evt. bryter ut. Sørg for at ting foregår på mail, slik at du har backup. Vær saklig og ikke sleng dritt. Spar på sms'er også, det kan hende du får bruk for det.

[Gjest pocket72]

Henger meg litt på det som mariaflyfly skriver. I tillegg så vil jeg si at hans liv ikke er ditt ansvar. Skulle han ta livet sitt( om det er det du frykter), er det selvfølgi utrolig leit for barna/deg, men allikevel hans valg. Jeg hadde en eks en gang som sa akkurat det om familievernkontoret, dårlig mor/kjærste, ville ta live sitt om jeg gikk ect. Tråkket meg ganske langt ned, jeg gikk, skaffet en advokat og brukte ham som buffer, når ting ble ille for min datter og meg. Med ille mener jeg, vold, trusler om både mitt og hans liv. Beste 25 000 jeg har brukt, og nei han lever i beste velgående idag...10 år etter...

Så skaffe deg en advokat, sett opp budsjett, og vær i forkant, om du bestemmer deg for å gå...Lykke til..