Fra proff til uproff

[Gjest volley]

Etter å ha lest litt her på forumet opplever jeg at den gjengse holdning er at behandlere som møter pasienter utover timer blir sett på som uproffe.

Hvorfor? Hva er det som gjør at en behandler går fra å være proff til plutselig å bli sett på som uproff ved et slikt møte/treff?

Jeg kan se faren ved å møte enkelte pasienter utenom timene er den at pasienten "sluker" behandleren sin med "hud og hår" og legger mer i et slikt treff enn hva det er.

Om jeg hadde møtt behandleren min utenom en time, greier ikke jeg å se at h*n blir mindre proff av den grunn.

[Gjest uprofft]

Jeg kan kun skrive ut ifra min mening og erfaring. Startet i terapi pga jeg gikk på en ganske stor "smell" da jeg var passert 30. Jeg ble så psyk at jeg var innlagt etterhvert.

Jeg fikk en behandler som jeg etterhvert fortalte opplevelser til som jeg aldri hadde turd å gjøre før. Det var så ille at jeg var sikker på at hele verden, inkl. behandleren aldri ville ha noe mere med meg å gjøre. Dette var ting jeg hadde båret på i nesten hele mitt liv.

Hvis jeg skulle hatt kontakt med denne behandleren privat ville det blitt veldig feil. Dette fordi han jo visste mere om meg enn hva jeg ønsket at "vanlige" mennesker skulle vite. Jeg trengte og føle meg trygg på at "hemmelighetene" mine var trygge. Jeg slet også med å forstå at ikke "hele verden" visste dette om meg.

Når jeg går hos en behandler ønsker jeg at dette skal holdes innenfor dørene hans og på kontoret hans. Jeg ønsker ikke å møte behandler i private sammenkomster. Hvis dette hadde skjedd ville jeg ikke kunnet stole nok på vedkommende til å gå i terapi. Da hadde jeg måttet bryte dette.

[Gjest aftersun]

Et møte med en psykolog/psykiater/lege er et profesjonelt møte der behandler skal ta deg og dine problemer på alvor. Pasienten er i en sårbar situasjon der h*n deler de mest private opplevelser, som gjør at pasienten lett binder seg til behandler og har lett for å bli opptatt av relasjonen som i utgangspunktet er et profesjonelt møte. Pasienten kan legge mer i dette enn sin behandler. Et slikt møte har en skjev maktfordeling, der behandler kan utnytte sin maktposisjon. Derfor er det svært viktig med tillit og at behandler ikke tråkker over sine etiske retningslinjer. Hvis behandler møter sin pasient utenfor behandlingsrommet viskes denne grensen mellom det terapeutiske og privatlivet ut, og det kan lettere oppstå uheldige vennskapsforhold som ikke er basert på likeverdighet. Med det profesjonelle menes at behandler er på jobb som en profesjonell med det ansvar det innbefatter. Selv om pasienten opplever relasjonen som et vennskapsforhold vil i all hovedsak ikke behandler oppleve det slik. Det kan bli ukomfortabelt å møte sin pasient privat da terapien ikke relaterer seg til terapeutens privatliv. Det er slettes ikke sikkert terapeuten har noen interesse av å møte sine pasienter privat, da de i en behandlingssituasjon vil hjelpe pasienten men privat ikke har noen interesse av å ha et vennskapsforhold. Det kan for enkelte pasienter oppleves problematisk å takle et nei hvis andre pasienter får et ja, hvis det hadde vært åpent for slike møter. Den profesjonelle behandler trenger også et privatliv for å ikke drukne i sine pasienters problemer. Det er nødvendig med en distanse, med pauser.

[tjohei]

Et møte med en psykolog/psykiater/lege er et profesjonelt møte der behandler skal ta deg og dine problemer på alvor. Pasienten er i en sårbar situasjon der h*n deler de mest private opplevelser, som gjør at pasienten lett binder seg til behandler og har lett for å bli opptatt av relasjonen som i utgangspunktet er et profesjonelt møte. Pasienten kan legge mer i dette enn sin behandler. Et slikt møte har en skjev maktfordeling, der behandler kan utnytte sin maktposisjon. Derfor er det svært viktig med tillit og at behandler ikke tråkker over sine etiske retningslinjer. Hvis behandler møter sin pasient utenfor behandlingsrommet viskes denne grensen mellom det terapeutiske og privatlivet ut, og det kan lettere oppstå uheldige vennskapsforhold som ikke er basert på likeverdighet. Med det profesjonelle menes at behandler er på jobb som en profesjonell med det ansvar det innbefatter. Selv om pasienten opplever relasjonen som et vennskapsforhold vil i all hovedsak ikke behandler oppleve det slik. Det kan bli ukomfortabelt å møte sin pasient privat da terapien ikke relaterer seg til terapeutens privatliv. Det er slettes ikke sikkert terapeuten har noen interesse av å møte sine pasienter privat, da de i en behandlingssituasjon vil hjelpe pasienten men privat ikke har noen interesse av å ha et vennskapsforhold. Det kan for enkelte pasienter oppleves problematisk å takle et nei hvis andre pasienter får et ja, hvis det hadde vært åpent for slike møter. Den profesjonelle behandler trenger også et privatliv for å ikke drukne i sine pasienters problemer. Det er nødvendig med en distanse, med pauser.

Ble veldig nysgjerrig på hemmligheten din.

[Gjest hemmelig hemmelig]

Ble veldig nysgjerrig på hemmligheten din.

Hemmeligheter er bare hemmeligheter så lenge man ikke deler de med noen.

[Gjest aftersun]

Hemmeligheter er bare hemmeligheter så lenge man ikke deler de med noen.

At du har truffet psykiateren/psykologen din på fritiden?

[Gjest terapirelasjonen]

Å treffe pasienten utenfor terapirommet ødelegger for det som skjer i møtet mellom terapeut og pasient. Den ødelegger for terapien. Forskning viser at terapirelasjonen er svært viktig for fremgangen en har i terapi. En terapeut som ikke har skjønt det har ikke forstått stort. Derfor er det uprofft. Ufattelig uprofft, spør du meg. Jeg lurer rett og slett på hvor terapeuten har vært hen under opplæring når han ikke har fått med seg noe så grunnleggende. Jeg hadde sluttet på dagen om min terapeut ikke forstod dette.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er ikke det vesentlige om møtet er i det vanlige terapirommet eller ikke. Det vesentlige er rammene rundt og formålet med treffet.

En går ikke på kafebesøk og prater om løst og fast med pasientene sine slik en gjør med venner. Derimot kan det samme kafebesøket være ledd i en angsttrening som pasienten etter noen ganger skal mestre alene.

Det kan også være hensiktsmessig å møtes for å treffe pasientens nye arbeidsgiver, for å være med pasienten som en introduksjon til en ny aktivitet, støtte i et vanskelig møte med andre hjelpeinstanser osv. Hjemmebesøk kan også være nyttig både for å se pasientens faste omgivelser, treffe pårørende, venner eller andre fra pasientens hvedagsliv.

[Gjest solfryd]

Det er ikke det vesentlige om møtet er i det vanlige terapirommet eller ikke. Det vesentlige er rammene rundt og formålet med treffet.

En går ikke på kafebesøk og prater om løst og fast med pasientene sine slik en gjør med venner. Derimot kan det samme kafebesøket være ledd i en angsttrening som pasienten etter noen ganger skal mestre alene.

Det kan også være hensiktsmessig å møtes for å treffe pasientens nye arbeidsgiver, for å være med pasienten som en introduksjon til en ny aktivitet, støtte i et vanskelig møte med andre hjelpeinstanser osv. Hjemmebesøk kan også være nyttig både for å se pasientens faste omgivelser, treffe pårørende, venner eller andre fra pasientens hvedagsliv.

''En går ikke på kafebesøk og prater om løst og fast med pasientene sine slik en gjør med venner. ''

Ikke når pasient-terapeut forholdet er avsluttet heller?

Min psykepleier foreslo nettopp det, at vi av og til kunne treffes over en kopp kaffe på kafè i ny og ne når tiden hos henne ble avsluttet.

Er det uprofesjonelt når behandlingsrelasjonen er avsluttet også?

[Gjest nytt av året]

Det er ikke det vesentlige om møtet er i det vanlige terapirommet eller ikke. Det vesentlige er rammene rundt og formålet med treffet.

En går ikke på kafebesøk og prater om løst og fast med pasientene sine slik en gjør med venner. Derimot kan det samme kafebesøket være ledd i en angsttrening som pasienten etter noen ganger skal mestre alene.

Det kan også være hensiktsmessig å møtes for å treffe pasientens nye arbeidsgiver, for å være med pasienten som en introduksjon til en ny aktivitet, støtte i et vanskelig møte med andre hjelpeinstanser osv. Hjemmebesøk kan også være nyttig både for å se pasientens faste omgivelser, treffe pårørende, venner eller andre fra pasientens hvedagsliv.

siden når fikk psykiatrikere SÅÅÅ god tid???

[Gjest terapirelasjonen.]

''En går ikke på kafebesøk og prater om løst og fast med pasientene sine slik en gjør med venner. ''

Ikke når pasient-terapeut forholdet er avsluttet heller?

Min psykepleier foreslo nettopp det, at vi av og til kunne treffes over en kopp kaffe på kafè i ny og ne når tiden hos henne ble avsluttet.

Er det uprofesjonelt når behandlingsrelasjonen er avsluttet også?

Ja, jeg mener det. Terapien er på mange ikke måter avsluttet. Man skal ut i verden og bruke det en har lært. Det er viktig at den indre representasjonen av terapeuten ikke rokkes ved. Jeg trenger å ha med meg min terapeut på skuldra, tydelig i sin rolle. Mange av mine terapeuter hjelper meg mye etter flere år etter avslutning. Treffer jeg de på kafe hadde det forkludret ting.

Mange snakker om manglende likevekt, og maktforhold. Det er ikke slik jeg fokuserer i forhold til dette. Jeg føler meg da ganske så likeverdig min terapeut. Vi utfyller forskjellige roller, komplimentære roller, og ved det opprettholdes terapiens sunne vektskål. Jeg er pasient, han er terapeut, og slik skal det være for at jeg kan få den beste mulige hjelpen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

siden når fikk psykiatrikere SÅÅÅ god tid???

En må ta seg tid til det som er mest virksomt.

Noen ggr er det å komme i aktivitet et langt bedre tiltak enn 10 psykoterapitimer. Da må en ta seg tid til å få til det.

I en del tilfeller med angst må en ut å trene sammen med pasienten.