Når det brenner....

[Gjest ustabil ja]

Har diagnosen PSTD, ustabil personlighetsforstyrrelse (impulsiv type), anorexia og har også hatt et par psykoser. Går i behandling ca. en gang i uken hos psykolog, og fastlegen annenhver uke... har da for så vidt kanskje tett oppfølging. Blir også fulgt opp av noen pleiere som ringer fra psykiatrisk akuttavdeling. Men nå er disse sykemeldt....

Hva gjør en når alt går på tverke, og jeg praktisk talt ligger nede, gråter og brenner etter å skade meg eller ta livet av meg?

Har prøvd legevakten tidligere, men de tar så og si bare mot hjerteinfarktpasienter etter kontortid.

Har tilbudet om å kontakte psykologen... men når han svarer etter et døgn på sms blir jeg enda mer nedtrykt.

Beste er selvsagt å holde ut, og det er jo det jeg føler jeg gjør hele tiden. Har også prøvd hjelpetelefonen til Mental Helse, men ble møtt med en stum stemme som ikke sa annnet enn at han ikke hadde noen råd.

Jeg blir redd meg selv av og til. For at jeg skal miste kontrollen og gi meg henn til dødsønske. For jeg har også mange gode dager innimellom der jeg ikke forstår hva jeg tenkte på....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er nettopp det du spør om her som skal/må være det viktigste tema med psykologen i de neste timene. Dere må sammen finne svaret på dette spørsmålet.

[Gjest ustabil ja]

Det er nettopp det du spør om her som skal/må være det viktigste tema med psykologen i de neste timene. Dere må sammen finne svaret på dette spørsmålet.

Jeg prøvde å diskutere dette med behandleren, men det ble ganske misslykket.

Han sa at når jeg sender melding om at jeg har lyst å ta livet av meg, blir det som å rope "ulv ulv". Jeg fortalte at jeg gikk over motorveien uten å se meg for, med et stikk av ønske om å bli påkjørt... At jeg grublet på om jeg skulle ta livet av meg samme dagen...

Han spurte hvor ofte jeg følte at livet er uutholdlig. Jeg tenkte 90 prosent av tiden, men svarte 80...

Så sa han senere at han tror det må være en overdrivelse....

Jeg begynte å tenke etterpå, men ville fortsatt svart det samme. SÅ sier han det er viktig å dele sorger og onde følelser. Men det er jo ikke noe poeng i det når en ikke blir trodd?

Kanskje det er jeg som er for intens og vanskelig.... Men jeg blir ikke bedre av tilbakemeldinger om at jeg ikke føler det slik som jeg gjør...

Sukk.