Når tårer tørker ut.

[Gjest Been there..many times]

NHD hva vet du om dette fenomenet..altså.. på et stadie i depresjon var stressnivået så høyt at evnen til å gråte var vekke. Altså ingen tårer. Har du sett det noen gang? Hvorfor skjer det ?

[Gjest aftersun]

Det er da et høyst vanlig fenomen. Ikke alle gråter så j..... hele tiden. Mennesker er forskjellige, noen gråter mye, noen gråter aldri. Noen har nærmest mistet evnen til å føle tristhet pga at de er traumatiserte, andre gråter av samme grunn. Noen deprimerte føler tristhet, andre deprimerte føler ingenting annet enn at de er deprimerte.

[Gjest cipra]

Det er da et høyst vanlig fenomen. Ikke alle gråter så j..... hele tiden. Mennesker er forskjellige, noen gråter mye, noen gråter aldri. Noen har nærmest mistet evnen til å føle tristhet pga at de er traumatiserte, andre gråter av samme grunn. Noen deprimerte føler tristhet, andre deprimerte føler ingenting annet enn at de er deprimerte.

Jeg forstod det slik at det var snakk om gråt, men uten tårer som renner.

[Gjest aftersun]

Det er da et høyst vanlig fenomen. Ikke alle gråter så j..... hele tiden. Mennesker er forskjellige, noen gråter mye, noen gråter aldri. Noen har nærmest mistet evnen til å føle tristhet pga at de er traumatiserte, andre gråter av samme grunn. Noen deprimerte føler tristhet, andre deprimerte føler ingenting annet enn at de er deprimerte.

Når tårer tørker ut.... Det kaller jeg selvmedlidende sytring. Se det er så synd i meg, jeg klarer ikke gråte. Se det er synd i meg, jeg klarer å gråte. Har du en alvorlig depresjon bør du få behandling for det, du skal ikke gå rundt å lide. Men det høres ut som du har veldig stort fokus på deg selv og dine følelser, på å være hjelpesløs og trenge trøst. Nei, se å stå på egne bein hvis du klarer det. Fokuser på noe utenfor deg selv.

[Gjest Been there....many times]

Når tårer tørker ut.... Det kaller jeg selvmedlidende sytring. Se det er så synd i meg, jeg klarer ikke gråte. Se det er synd i meg, jeg klarer å gråte. Har du en alvorlig depresjon bør du få behandling for det, du skal ikke gå rundt å lide. Men det høres ut som du har veldig stort fokus på deg selv og dine følelser, på å være hjelpesløs og trenge trøst. Nei, se å stå på egne bein hvis du klarer det. Fokuser på noe utenfor deg selv.

Vel...nå kobla du helt ut her...herregud...

Nei, hvem er det synd på... mest på deg tror jeg.

Siden jeg spør en psykiater er jeg mest opptatt av den BIOKJEMISKE forklaringen. Trenger man trøst går man til en prest.... eller andre... som kan medsutre..